Hormoner.....det fucker opp i hode [:(] - [:D]
Sitter her, lille prinsen vår ligger i senga si og sover, mannen jobber til i morgen, 2 kofferter er pakket, lille prinsessa sparker i magen, og jeg har bare lyst til å gråte, ikke av trishet, ikke av noe jeg ser på tv, ikke av glede, men for alt som skjer, skal skje, skal gjøres. Savner vår lille firbeinte, selv om vi stadig får beskjed at det var det riktige, så føler ikke vi i hjerte at det var det, han tilhørte jo her. Vet jo at vi kan få en annen liten venn, men det blir jo ikke det samme, og det blir ikke enda. Jeg tenker på vogn, skal vi ha, eller skal vi fikse den gamle, vi trenger madrass til Emma, men hva slags type, skal jeg ha vognpose, skal jeg vaske og gre lammeskinnene, skal vi starte med julegaver snart, blir rommene ferdig nede fort. Vil 3d ultralyden gå bra, og neste vekst kontroll. Vil det gå bra med prinsen vår i barnehage, vil kroppen min klare dette svangerskapet godt videre, vil fødsel vente og likevel starte innen rimelig tid. Herregud slik kunne jeg fortsatt i det evige, men ingenting har svar, alt må vi vente å finne ut av.....himmel altså.
Men jeg er verdens heldigste, jeg er lykkelig, jeg bare sitter her litt alene nå, og får ikke hue på greip. Men jeg er jo ikke alene egentlig, jeg har verdens vakreste lille gutt i rommet ved siden av, og ei lita tulle i magen som gir små tegn til mamman om at hun har det riktig så bra også.
Hormoner er ikke å bli klok av, det er det eneste negative jeg føler ved et svangerskap, så jeg er heldig, hormonene skal jeg takle, selv om jeg hver natt ikke får sove pga. mareritt, og jeg på dagen prøver å holde tårene tilbake av glede, frykt og uvitenhet.