Vår første baby

Så gøy å lese dagboken din!

Selv er jeg i uke 9+6 og jeg bråvåknet inatt av panikk og klaus-følelse. Andre svangerskapet, og i det første startet panikk nettene i uke 30. Så dette var litt vel tidlig. Grunnen til det er forstoppelse og elveblest(som slår innover, hovner da opp i mage-tarm kanalen). Så jeg føler jeg ikke har plass, at jeg skal sprenges og at NOE må ut. Vondt som bare det i tillegg. Akkurat inatt er det også fordi jeg har fått i meg laktose og jeg er laktoseintolerant. Så full eksplosjon i toppen av magen som presser på en fire meter lang propp! Det er rett og slett skikkelig sjarmerende å være gravid!

Panikken inatt dabbet av i takt med å lese om dine uker gikk fremover. Også ble jeg skikkelig spent idet det gikk opp for meg at terminen din var jo akkurat denne søndagen! Men, så gikk du over tiden... Den siste tiden er forferdelig. Lite søvn, ikke en eneste bevegelse er lydløs siden alt er tungt, fødselstanker dukker opp, og man føler seg som en zombie-hval som burde vært spart for å være bevisst alle de evighetsminuttene disse lange dagene består av.

Folk sier nyt det. Jeg svarte f*** you. Men! Bare for å forsøke å huske, å brenne inn i hukommelsen hvordan det var å være høygravid, så fokuserte jeg faktisk på å kose med magen. Dytte i den. Se bevegelsene. Kjenne etter hvor stram og vond og rar den var. Trykke og kjenne hvor hard den var i timelange kynnere. Gå fire skritt med vilje for å provosere frem timelange kynnere. Og de øyeblikkene husker jeg godt. Det var veldig spesielt, veldig grusomt siden det jo var fryktelig ubehagelig, men de sitter igjen mest som positive minner. Og jeg er glad for at jeg gjorde det, at jeg fikk brent inn disse minnene. Det er kanskje det folk kaller å nyte den siste babyfrie stunden? Var hvertfall det nærmeste jeg kom. Min mormor sa til meg hele tiden:"Ja, man føder hele den siste måneden!" Og andre igjen sa at negative fødselstanker er det bare å glemme for på slutten er man så lei at man er villig til å gjøre alt for å komme ut av graviditeten! Så det er jo noen få positive ting da.

Lykke til, håper dette var litt oppmuntring i ventetiden xsmile3
 
40+4: Tom, trist og motløs etter kontroll

I natt var lille så aktiv i magen at det var tidvis umulig å sove. Hodet ligger godt nede i bekkenet, og det er veldig kjekt. Men når hun er så aktiv, treffer hun alle nerverne i underlivet. Kjennes ut som at hun prøver å grave seg ut, samtidig som jeg føler jeg akutt må tisse. På et tidspunkt tenkte jeg at hun kom til å bevege seg så mye at vannet ville gå, men det gjorde det åpenbart ikke.

Ellers var jeg hos kontroll hos jordmor. Som jeg har skrevet her inne før, er jordmoren min veldig mekanisk. Ikke av den varme, trygge og kjærlige typen. Der kommer man inn, sjekker urin, blodtrykk, leie og hjerte. Utover det er det lite rom for å prate om andre ting. Jm kupper samtalene, og bagatalliserer ting veldig når det gjelder følelser, tanker etc.

Jeg hadde derfor gruet meg til kontrollen i dag siden jeg ville be om stripping. Jeg regnet med at det ikke kom til å være noe problem siden jeg er over termin, men jm var veldig tydelig på at hun ikke syntes noe om stripping av førstegangsfødende. Hun mente det ikke hadde noe å si, at jeg uansett kom til å føde (om det skjedde naturlig eller ved igangsetting). Dessuten sa hun at jeg har kontroll på fødeavdelingen neste tirsdag, så da var det ikke vits å strippe meg. Men selvfølgelig, hvis jeg var kjempe desperat og en av "dem" - så kunne hun prøve, men hun mente det var bortkastet uansett.

Jeg ble ganske satt ut. Jeg vet at stripping ikke trenger å bety at noe blir satt i gang, men når man har rundet termin og ting fortsatt står stille, så vil man jo prøve å bli strippet. Jeg har også veldig mye tanker og engstelse for tiden som jeg skrev om her nylig, men igjen - min jordmor er bare ikke så lett å prate med. Så nå føler jeg meg i grunn bare ganske matt, tom og alene. Skulle så gjerne ønske jeg hadde en jm som var litt varmere og imøtekommende.

Sjakkmatt.
 
41+1: Kan noe være på gang?

Ingen måte å legge skjul på at jeg har vært frustrert og lei de siste dagene. Onsdag kjente jeg derimot et lite håp på at noe kunne være i gang. Med lyserosa ferskt blod og slim på truseinnlegget, løp jeg ut til mannen for å vise. Han så det han også!

Jeg ble veldig håpefull. Blod og slimpropp trenger jo ikke å betyr nærtstående fødsel, men siden jeg er over termin føler jeg at det betyr noe hvertfall.

Men dagen gikk, og det gjorde torsdag også. Fikk ikke noe utav dagene annet enn elendig søvn pga nedpress, masse bevegelser og strålinger fra baby som stanger i symfysen.

Natt til i dag startet likt. Men så begynte jeg å få et par vonde tak. På lik linje som de vondeste og hardeste kynnerne. For min del føles det ut som ganske vonde menssmerter som tar et skikkelig tak. Hadde litt vansker med å sovne pga takene, men fikk litt søvn til slutt. Våknet flere ganger av vonde tak. Måtte be mannen jobbe hjemmefra tilfelle det skulle ta seg fort opp - samtidig som det gir meg trygghet. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å respondere når fødselen er i gang.

Utover morgenen hadde jeg flere vonde tak som jeg måtte puste meg gjennom. Men det har vært veldig uregelmessig. Fikk meg to timer søvn, og våknet ganske skuffet over at det ikke hadde vært umulig å sove. Gikk på do, fikk et tak mens jeg tisset, og da jeg tørket meg var det en betydelig mengde slim med både brunt og lyserosa blod.

Da fikk jeg litt håp igjen! Føler at ting er på gang, selv om det fortsatt kan ta dager. Håper virkelig det tar seg mer opp og at fødsel blir Ila helgen. Hvis ikke blir det trivselskontroll på tirsdag..
 
Veldig spennende å følge med nå som du er i innspurten. Håper det snart skjer noe ❤️
 
Min fødselshistorie :Heartred

Det hele startet for halvannen uke siden. Plutselig kom det blod og mye slim. Dette skjedde først onsdag, og de påfølgende dagene fortsatte det å komme. Både i større og mindre mengder. Natt til lørdag startet virkelig modningsriene. De var ikke så vonde, og de var langt så uregelmessige. Lørdag dabbet det av, og jeg gikk i grunn hele dagen uten. På kvelden bestemte mannen min og jeg oss for å ha sex. Riene startet rett etter. Langt mer vonde enn hva de tidligvis hadde vært, men jeg taklet de helt fint. De var også mer regelmessige. Jeg nektet likevel for at noe hadde startet. At samleie skulle starte det hele, tenkte jeg rett og slett var for godt til å være sant. Dessuten hadde jeg hele natten i forveien hatt rier uten at noe skjedde.

Likevel varte det en god stund. Plutselig kjente jeg noe varmt renne nedover beina mine. Vannet mitt går nå, sa jeg til mannen. Det gjorde det ikke. Det var blod som rant nedover lårene, og det gav meg fullstendig panikk. I ti måneder har man hørt at blod under svangerskap ikke er bra - så jeg kjente jeg umiddelbart ble dårlig og svimmel. Klokken 0349 - ca to timer etter samleiet - ringte jeg fødeavdelingen. De sa jeg kunne komme inn, og en time senere var jeg på plass.

Jeg var i grunn forberedt på at jeg så vidt ville ha noe åpning, og at de etter en undersøkelse ville be meg om å dra hjem. Men til min store overraskelse kom vi rett inn på en fødestue. Jordmor hadde dempet belysningen, tatt på falske lys og tok oss imot på en varm og kjærlig måte. Riene fortsatte å komme, og hadde nå 2-3 minutters mellomrom. De var fortsatt overkommelig, og jeg klarte å ha fokus på god pust.

Etterhvert sjekket jordmor meg, og til min store overraskelse hadde jeg allerede tre cm åpning. Fødselen var offisielt i gang, og vi skulle ikke forlate fødeavdelingen før baby var med oss.

I flere timer holdt riene på. De var vonde, og jeg fant ingen behagelig posisjon. Jeg hadde ikke sovet verken natt til lørdag eller natt til søndag, men å være i sengen var umulig. Da økte de betraktelig i smerte. Jeg gikk rundt, sto ved prekestolen og satt litt på ball.

Men klokken 13 - åtte timer etter vi ankom fødeavdelingen - begynte riene å dabbe av. Plutselig kom de bare vært 20 minutt. Deretter med 40 minutters mellomrom. Vi gikk oss en tur ut for å se om det ville hjelpe, men uten hell. Jeg sa til mannen at jeg var redd for at vi kom til å bli sendt hjem igjen. Da vi kom tilbake ble nettopp dette foreslått. Jeg var helt knust. Jeg hadde kanskje bare 1-2 rier i timen, og jeg strigråt. Totalt tappet for krefter, var jeg virkelig ikke klar for å dra hjem igjen uten baby. Da jeg ble sendt hjem, hadde jeg fem cm åpning. Altså godt i gang med aktiv fødsel..

Vi var så vidt kom inn døren hjemme før riene startet igjen. Denne gangen med langt kraftigere styrke, og tilbake til å være regelmessige. Jeg forsøkte å spise middag, i og med at jeg nærmest ikke hadde spist eller drukket noe på flere timer. Men litt over klokken 19.00 satte vi kursen tilbake til fødeavdelingen.

Nå hadde riene, som tidligere var overkommelig, blitt virkelig krevende. Pusten strakk ikke alltid like godt til. Klokken 20.00 var jeg i badekar. Dette var veldig deilig i og med at jeg tidligere hadde stått og gått mye. I badekaret fikk jeg virkelig slappet av i pausene og hentet meg godt inn. Likevel klarte jeg ikke alltid å holde kontroll på pusten. Det ble en del skriking når riene nådde sine topper.

Rundt klokken 22.30 sa jeg til jordmor at jeg ønsket epidural. Jeg hadde da 8 cm åpning, men med vonde rier som snart hadde vart et døgn, var jeg relativt utmattet. Jordmor sa at det var et lurt valg, i og med at jeg var tappet for energi og fødselen enda kunne ta sin tid. Siden jeg i utgangspunktet ville ha en naturlig fødsel - måtte jeg skifte fødestue for å få epidural. Fra en varm og fin fødestue med dempet belysning, og ned til en langt mer medisinsk fødestue med blått lys. På dette tidspunktet var jeg i så enormt stor smerte, at jeg var helt borte. Epiduralen ble satt, og jeg ventet på at den skulle fungere. Dessverre fungerte den dårlig. Dosen ble økt, og jeg fikk en såkalt "boosterdose". Likevel gjorde det lite. Jeg forsøkte å sitte litt på knærne og lene meg over sengeryggen, og å ligge/sitte på rygg. Klokken 0205 skulle jeg begynne å presse, men baby var fortsatt for langt oppe i bekkenet.

Det ble likevel besluttet at jeg skulle begynne pressingen. Jeg presset og presset, men ingenting skjedde. Enkelte av riene under pressfasen var så vond at jeg ikke klarte å gjøre noe annet enn å skrike og skjelle ut jordmødrene i rommet. Jeg klarte ikke å presse meg gjennom de, og hele pressfasen ble utrolig lite effektiv. Jeg skrek at jeg trengte hjelp, og at jeg ikke fikk ut babyen selv. Jordmor, som hadde vært med oss i timesvis, tok dette seriøst. Hun visste hvor sliten jeg var, og hvor lenge fødselen hadde vart.

To leger kom inn, og det ble bestemt at baby skulle tas med sugekopp. Hele pressdelen av fødselen opplevde jeg som ganske dramatisk og uoverkommelig. Med sterke smerter og en sliten kropp, hadde jeg ingenting å gi. Energien jeg hadde ble brukt til å skrike og vri meg. Litt over klokken 03.00 var sugekoppen på hodet til baby, og jeg klarte endelig å ha fokus på å få henne ut. Legen som utførte oppgaven var veldig flink til å se meg i øynene og få meg til å fokusere.

Etter tre press var hun ute. Hun er for slapp. Vi må tilkalle barnelege. Nå kommer det barneleger løpende, og det kommer til å bli litt kaotisk her.

Hjertet mitt sank, og jeg ble helt satt ut. Men barnelegen rakk ikke å bli tilkalt før baby begynte å skrike. Gråfargen ble rosarød, og jeg fikk henne på brystet.

Med det var mannen min og jeg blitt foreldre til verdens fineste jente. 3155 gram og 47 cm. Med store øyne, søte ører og en fin liten nese. :Heartred

Til tross for at fødselen ikke gikk som forventet, og smerten tidvis var langt mer enn hva kroppen min klarte, følte jeg meg trygg og ivaretatt under hele fødselen. Jordmor tok meg seriøst, og jeg er veldig glad for at jeg fikk hjelp til å ta henne med sugekopp. Onsdag dro vi hjem fra barselavdelingen, og dagene hjemme har vært virkelig fine.

Jeg får ikke helt til ammingen pga dårlig sugetak fra baby. Hun liker heller å tygge. Jeg pumper og gir mme, noe som jeg i grunn synes er en fin løsning for oss. Mannen får matet henne, og jeg har mer tid til å ta vare på meg selv også under det hele. Alt i alt er dagene veldig fine, selv om det noen ganger kan føles veldig overveldende ut. Det er nye rutiner, nye behov og et nytt stort ansvar. Noen ganger kan jeg føle meg litt kvelt. Som om jeg trenger en pause, bare sove en hel natt. Men hun er så fin og så god. Mannen min har overrasket meg utrolig mye. Han steller, mater, steriliserer flasker, koser baby - koser meg.

Skal forsøke å oppdatere litt om tiden etter fødselen på et senere tidspunkt. Nå skal jeg nyte baby som ligger på brystet og sover :Heartred
 
Freia97 skrev:
Min fødselshistorie :Heartred

Det hele startet for halvannen uke siden. Plutselig kom det blod og mye slim. Dette skjedde først onsdag, og de påfølgende dagene fortsatte det å komme. Både i større og mindre mengder. Natt til lørdag startet virkelig modningsriene. De var ikke så vonde, og de var langt så uregelmessige. Lørdag dabbet det av, og jeg gikk i grunn hele dagen uten. På kvelden bestemte mannen min og jeg oss for å ha sex. Riene startet rett etter. Langt mer vonde enn hva de tidligvis hadde vært, men jeg taklet de helt fint. De var også mer regelmessige. Jeg nektet likevel for at noe hadde startet. At samleie skulle starte det hele, tenkte jeg rett og slett var for godt til å være sant. Dessuten hadde jeg hele natten i forveien hatt rier uten at noe skjedde.

Likevel varte det en god stund. Plutselig kjente jeg noe varmt renne nedover beina mine. Vannet mitt går nå, sa jeg til mannen. Det gjorde det ikke. Det var blod som rant nedover lårene, og det gav meg fullstendig panikk. I ti måneder har man hørt at blod under svangerskap ikke er bra - så jeg kjente jeg umiddelbart ble dårlig og svimmel. Klokken 0349 - ca to timer etter samleiet - ringte jeg fødeavdelingen. De sa jeg kunne komme inn, og en time senere var jeg på plass.

Jeg var i grunn forberedt på at jeg så vidt ville ha noe åpning, og at de etter en undersøkelse ville be meg om å dra hjem. Men til min store overraskelse kom vi rett inn på en fødestue. Jordmor hadde dempet belysningen, tatt på falske lys og tok oss imot på en varm og kjærlig måte. Riene fortsatte å komme, og hadde nå 2-3 minutters mellomrom. De var fortsatt overkommelig, og jeg klarte å ha fokus på god pust.

Etterhvert sjekket jordmor meg, og til min store overraskelse hadde jeg allerede tre cm åpning. Fødselen var offisielt i gang, og vi skulle ikke forlate fødeavdelingen før baby var med oss.

I flere timer holdt riene på. De var vonde, og jeg fant ingen behagelig posisjon. Jeg hadde ikke sovet verken natt til lørdag eller natt til søndag, men å være i sengen var umulig. Da økte de betraktelig i smerte. Jeg gikk rundt, sto ved prekestolen og satt litt på ball.

Men klokken 13 - åtte timer etter vi ankom fødeavdelingen - begynte riene å dabbe av. Plutselig kom de bare vært 20 minutt. Deretter med 40 minutters mellomrom. Vi gikk oss en tur ut for å se om det ville hjelpe, men uten hell. Jeg sa til mannen at jeg var redd for at vi kom til å bli sendt hjem igjen. Da vi kom tilbake ble nettopp dette foreslått. Jeg var helt knust. Jeg hadde kanskje bare 1-2 rier i timen, og jeg strigråt. Totalt tappet for krefter, var jeg virkelig ikke klar for å dra hjem igjen uten baby. Da jeg ble sendt hjem, hadde jeg fem cm åpning. Altså godt i gang med aktiv fødsel..

Vi var så vidt kom inn døren hjemme før riene startet igjen. Denne gangen med langt kraftigere styrke, og tilbake til å være regelmessige. Jeg forsøkte å spise middag, i og med at jeg nærmest ikke hadde spist eller drukket noe på flere timer. Men litt over klokken 19.00 satte vi kursen tilbake til fødeavdelingen.

Nå hadde riene, som tidligere var overkommelig, blitt virkelig krevende. Pusten strakk ikke alltid like godt til. Klokken 20.00 var jeg i badekar. Dette var veldig deilig i og med at jeg tidligere hadde stått og gått mye. I badekaret fikk jeg virkelig slappet av i pausene og hentet meg godt inn. Likevel klarte jeg ikke alltid å holde kontroll på pusten. Det ble en del skriking når riene nådde sine topper.

Rundt klokken 22.30 sa jeg til jordmor at jeg ønsket epidural. Jeg hadde da 8 cm åpning, men med vonde rier som snart hadde vart et døgn, var jeg relativt utmattet. Jordmor sa at det var et lurt valg, i og med at jeg var tappet for energi og fødselen enda kunne ta sin tid. Siden jeg i utgangspunktet ville ha en naturlig fødsel - måtte jeg skifte fødestue for å få epidural. Fra en varm og fin fødestue med dempet belysning, og ned til en langt mer medisinsk fødestue med blått lys. På dette tidspunktet var jeg i så enormt stor smerte, at jeg var helt borte. Epiduralen ble satt, og jeg ventet på at den skulle fungere. Dessverre fungerte den dårlig. Dosen ble økt, og jeg fikk en såkalt "boosterdose". Likevel gjorde det lite. Jeg forsøkte å sitte litt på knærne og lene meg over sengeryggen, og å ligge/sitte på rygg. Klokken 0205 skulle jeg begynne å presse, men baby var fortsatt for langt oppe i bekkenet.

Det ble likevel besluttet at jeg skulle begynne pressingen. Jeg presset og presset, men ingenting skjedde. Enkelte av riene under pressfasen var så vond at jeg ikke klarte å gjøre noe annet enn å skrike og skjelle ut jordmødrene i rommet. Jeg klarte ikke å presse meg gjennom de, og hele pressfasen ble utrolig lite effektiv. Jeg skrek at jeg trengte hjelp, og at jeg ikke fikk ut babyen selv. Jordmor, som hadde vært med oss i timesvis, tok dette seriøst. Hun visste hvor sliten jeg var, og hvor lenge fødselen hadde vart.

To leger kom inn, og det ble bestemt at baby skulle tas med sugekopp. Hele pressdelen av fødselen opplevde jeg som ganske dramatisk og uoverkommelig. Med sterke smerter og en sliten kropp, hadde jeg ingenting å gi. Energien jeg hadde ble brukt til å skrike og vri meg. Litt over klokken 03.00 var sugekoppen på hodet til baby, og jeg klarte endelig å ha fokus på å få henne ut. Legen som utførte oppgaven var veldig flink til å se meg i øynene og få meg til å fokusere.

Etter tre press var hun ute. Hun er for slapp. Vi må tilkalle barnelege. Nå kommer det barneleger løpende, og det kommer til å bli litt kaotisk her.

Hjertet mitt sank, og jeg ble helt satt ut. Men barnelegen rakk ikke å bli tilkalt før baby begynte å skrike. Gråfargen ble rosarød, og jeg fikk henne på brystet.

Med det var mannen min og jeg blitt foreldre til verdens fineste jente. 3155 gram og 47 cm. Med store øyne, søte ører og en fin liten nese. :Heartred

Til tross for at fødselen ikke gikk som forventet, og smerten tidvis var langt mer enn hva kroppen min klarte, følte jeg meg trygg og ivaretatt under hele fødselen. Jordmor tok meg seriøst, og jeg er veldig glad for at jeg fikk hjelp til å ta henne med sugekopp. Onsdag dro vi hjem fra barselavdelingen, og dagene hjemme har vært virkelig fine.

Jeg får ikke helt til ammingen pga dårlig sugetak fra baby. Hun liker heller å tygge. Jeg pumper og gir mme, noe som jeg i grunn synes er en fin løsning for oss. Mannen får matet henne, og jeg har mer tid til å ta vare på meg selv også under det hele. Alt i alt er dagene veldig fine, selv om det noen ganger kan føles veldig overveldende ut. Det er nye rutiner, nye behov og et nytt stort ansvar. Noen ganger kan jeg føle meg litt kvelt. Som om jeg trenger en pause, bare sove en hel natt. Men hun er så fin og så god. Mannen min har overrasket meg utrolig mye. Han steller, mater, steriliserer flasker, koser baby - koser meg.

Skal forsøke å oppdatere litt om tiden etter fødselen på et senere tidspunkt. Nå skal jeg nyte baby som ligger på brystet og sover :Heartred
Klikk for å utvide …
Åh, gratulerer så masse med lille gullet deres! Høres virkelig ut som noen tunge tak i løpet av fødselen, du er råtøff! Så godt at du tross alt sitter igjen med en følelse av å bli ivaretatt, det er vel det eneste vi til syvende og sist kan be om. Kroppen jobber dessverre ikke alltid på den måten vi hadde håpet. Sov heller ikke over to netter, så kjenner godt igjen den heftige utmattelsen, det er blytungt. Håper dere får kost dere nå i barseltiden og at du får pustet og landet litt også. :Heartred
 
Gratulerer med baby ❤️ Høres ut som en tøff fødsel, men godt du følte deg ivaretatt oppi det hele. Spennende fase dere er inne i nå, forstår godt du trenger fokuset der og ikke på forumet! Fint å høre fra deg ❤️
 
Baby er tre uker, og tiden flyr!
Akkurat ferdig med nattens første måltid, og baby ligger og knirker ved siden av meg. Nå har hun blitt tre uker gammel og vekten viser over fire kilo. På en måte føles det ut som at hun alltid har vært her.

Alt i alt går ting veldig fint. Mannen og jeg samarbeider godt, og begynner nå å finne en bedre balanse mellom det å være nybakte foreldre - men fortsatt ektefeller og kjærester. Det er deilig. Jeg har grått et par ganger over redsel for å miste kjærestesaspektet i forholdet vårt, så jeg er veldig glad for at det ikke har skjedd.

Jeg er så takknemlig for at han er så engasjert og tilstede. Han er virkelig en god far som viser enormt med omsorg for datteren vår. Jeg gleder meg til å båndet deres vokse enda mer i årene fremover!

Jeg har det overraskende bra etter fødselen. Den første uken etter var den verste, selv om det også da føltes veldig bra. Underlivet ble fort bra, og jeg har allerede vært en tur på treningssenteret. I tillegg går jeg turer, og det er deilig å kjenne hvordan jeg hver gang klarer å gå raskere og lenger. Jeg er veldig glad for at kroppen min har klart seg så bra etter fødsel.

Det samme gjelder hodet. Jeg føler min mentale helse har vært veldig god og balansert så langt gjennom barseltiden. Jeg slapp i grunn unna barseltårene og jeg gleder meg til hver eneste dag sammen med mann og baby. Og meg selv!

Det er selvfølgelig en overgang å ha baby, men både mannen min og jeg føler det går veldig fint. Den dårlige søvnen gjennom svangerskapet har heldigvis gjort meg godt rustet :hilarious:

Vi er heldige og har en «flink baby». Hun er Stortinget fornøyd foruten om litt kveldsuro. Da trenger hun mer nærhet og kos, noe jeg gjerne gir ❤️ Vi hadde litt utfordringer med amming som gjorde at jeg i starten kun pumpet og ga mme. Nå ammer jeg derimot mye mer, og det er jeg glad for. Samtidig synes jeg det er deilig med denne delammingen slik at far også kan hjelpe.

Den største utfordringen så langt, er svigermor. I korte trekk er hun alt for pågående. Tar lille ut av hendene mine og holder henne i timesvis. Har sagt ifra til mannen om at jeg føler meg kvalt av henne og at jeg trenger god avstand fra henne nå. Han forstår heldigvis, men jeg håper vi finner en løsning på dette. Vil ikke ha dårlig forhold til svigermor, samtidig som hun må jekke seg tusen hakk.

Til slutt: mannen har to uker igjen av ferien før jeg begynner permisjonen «alene». Har mange tanker rundt dette og jeg gruer meg litt. Men mer om det senere. Nå må jeg prøve å få litt søvn før neste ammestund❤️
 
Seks uker: trening, permisjon og smiling ❤️

Det blir litt lenge mellom hvert innlegg, men det får gå. Imorgen er lille seks uker. Selv om det er litt vemodig at hun vokser så fort, er det gøy å se at hun stadig smiler mer og er mer tilstede.

Hun er heldigvis fortsatt en enkel baby å ha med å gjøre. Sover nok, griner stort sett bare når hun er sulten. Kveldsuroen er blitt mindre av, selv om den fortsatt kan dukke opp. Hun er en drøm å ha med seg ut på ærender. Føler meg veldig heldig, men jeg vet jo at det trolig kommer hardere perioder.

Jeg har det fortsatt ganske bra etter fødselen. Allerede to uker etter fødsel følte jeg meg ok nok til en lett styrkeøkt. Denne uken har jeg hatt fire gode økter. To styrke og to hardere trilleturer. Det er ufattelig deilig å bruke kroppen som jeg vil igjen! :joyful:

Ellers har mannen begynt i jobb igjen, og denne uken var min første alene i permisjon. Jeg synes egentlig det har gått ganske greit, selv om jeg savner hjelpen som mannen ga på morgenen slik at jeg fikk sove mer. Jeg synes også det er uvant og litt skummelt å dra ut på senter osv med baby alene, men det blir jeg nok fort vant med.

Tirsdag skal jeg på seksukerskontroll. Håper legen har tid til en gynekologisk undersøkelse og da. Renselsen er ferdig nå, men jeg kjenner jeg kan få vondt i klitorisområdet når jeg blir kåt. Veldig merkelig følelse.

Nå skal jeg lukke øynene og prøve å få litt mer søvn❤️
 
Snart to måneder - slik går det:

Imorgen er lille jenten vår åtte uker. Om én uke er hun altså to måneder. Jeg kan ikke tro at tiden har gått så vanvittig fort. Hun vokser i rekordfart! Fødselsvekten var 3155, og kontrollen forrige uke viste 5125! Det er veldig godt å vite at hun er frisk, legger på seg og at jeg har nok melk. :Heartred

Jeg føler ikke at jeg kan si det høyt, men hun er en drømmebaby. Griner i grunn bare når hun er veldig sulten, og ellers kan hun småsutre hvis hun er litt overtrøtt. Jeg har hatt henne med til frisøren, i begravelse og i går sov hun gjennom hele restaurantbesøket/daten til mannen min og jeg. Hun sover i vogn, i bilsetet, i bæresele på fjelltur og har ingen problem med å sove i bedsiden natten gjennom. Når hun er våken, smiler hun og nå er det ikke lenge til hun klarer å le.

Jeg hadde forventet det aller verste før vi fikk henne. Jeg føler folk kommer med så mange dommedagsprofetier når man skal få barn:

"Nå blir det ikke mer søvn på deg de neste årene!"
"Uff, du får ikke noe særlig tid til deg selv"
"Kaffe får du aldri drukket varm lenger, og å dusje blir ikke like enkelt"

For å være helt ærlig så får jeg drukket kaffen min varm. Jeg sover overraskende greit - med amming hver 3.-5.time. Jeg får trent flere ganger i uken. Jeg dusjer stort sett når jeg vil.

Men så tørr jeg ikke å si det høyt fordi jeg føler at det bør være forferdelig når man har fått en unge. At man må føle seg som en zombie konstant, aldri drikke kaffen varm eller ikke få tid til å ta på seg litt sminke.

Selvfølgelig kan jeg også være trøtt, bli overveldet og kjenne på et savn tilbake til tiden hvor man ikke hadde ansvar for et annet menneske døgnet rundt. Men likevel har jeg det ufattelig bra. Jeg er kjempe takknemlig for at hun er en så snill baby, og jeg tar det ikke for gitt. Plutselig kan det snu.
 
Selv om jeg er glad for at samfunnet ikke lenger bare sier at å få barn er den beste tingen i verden som alle må gjøre og en dans på roser (ja, la meg få høre alle the gory details om graviditet, fødsel og barseltid!), så må man jo selvfølgelig få lov til å si at det er fantastisk og ikke så vanskelig, ellers skremmer man vel alle fra å få barn :hilarious: Nyt det, og skryt av det! Jeg tenker så lenge man ikke blir sånn "Hæ, sliter du, jeg hadde det jo kjempelett" som gjerne vår foreldregenerasjon og eldre kan bli :rolleyes: Jeg syns det er kjempefint å høre, det får meg bare til å glede meg enda mer :D
 
Freia97 skrev:
Snart to måneder - slik går det:

Imorgen er lille jenten vår åtte uker. Om én uke er hun altså to måneder. Jeg kan ikke tro at tiden har gått så vanvittig fort. Hun vokser i rekordfart! Fødselsvekten var 3155, og kontrollen forrige uke viste 5125! Det er veldig godt å vite at hun er frisk, legger på seg og at jeg har nok melk. :Heartred

Jeg føler ikke at jeg kan si det høyt, men hun er en drømmebaby. Griner i grunn bare når hun er veldig sulten, og ellers kan hun småsutre hvis hun er litt overtrøtt. Jeg har hatt henne med til frisøren, i begravelse og i går sov hun gjennom hele restaurantbesøket/daten til mannen min og jeg. Hun sover i vogn, i bilsetet, i bæresele på fjelltur og har ingen problem med å sove i bedsiden natten gjennom. Når hun er våken, smiler hun og nå er det ikke lenge til hun klarer å le.

Jeg hadde forventet det aller verste før vi fikk henne. Jeg føler folk kommer med så mange dommedagsprofetier når man skal få barn:

"Nå blir det ikke mer søvn på deg de neste årene!"
"Uff, du får ikke noe særlig tid til deg selv"
"Kaffe får du aldri drukket varm lenger, og å dusje blir ikke like enkelt"

For å være helt ærlig så får jeg drukket kaffen min varm. Jeg sover overraskende greit - med amming hver 3.-5.time. Jeg får trent flere ganger i uken. Jeg dusjer stort sett når jeg vil.

Men så tørr jeg ikke å si det høyt fordi jeg føler at det bør være forferdelig når man har fått en unge. At man må føle seg som en zombie konstant, aldri drikke kaffen varm eller ikke få tid til å ta på seg litt sminke.

Selvfølgelig kan jeg også være trøtt, bli overveldet og kjenne på et savn tilbake til tiden hvor man ikke hadde ansvar for et annet menneske døgnet rundt. Men likevel har jeg det ufattelig bra. Jeg er kjempe takknemlig for at hun er en så snill baby, og jeg tar det ikke for gitt. Plutselig kan det snu.
Klikk for å utvide …
Jeg har følt på akkurat det samme som deg, og det er heeeelt lov :Heartpink men skjønner hva du mener. Har opplevd folk svare "åh det var ikke svaret jeg ville høre" hvis de har hatt en vanskelig nyfødt-tid selv, og får høre at vi rett og slett stortrives! Vi har hatt med lille snuppa overalt som du sier uten problem. Og i dag var hun på sin første store fotballkamp! Bare gliste til alle som gikk forbi:)

Nyyyt tiden! For den går nemlig eeeeekstra fort når alt er så fint og greit:hilarious:
 
Herlig at du har en fin babytid ❤️❤️❤️
Kan legge til at jeg hadde en sånn baby først, hadde dog hyppige amminger på nettene men ellers var dagene våre rolige og harmoniske, aldri gråt utenom rett før han fikk mat, men fikk en en forferdelig babytid med nummer 2 med kolikk og mye styr. Først da skjønte jeg hvorfor man, om man står midt i en veldig utmattende periode, ikke klarer å høre om rolige og harmoniske babyer som sover godt. Jeg er fortsatt der at jeg får sjokk når jeg ser en liten baby sove i en vogn som står stille, for det var så langt som man kom fra vår babytid nå sist. Forventer ikke at dere forstår, for man må oppleve det selv for å skjønne det rett og slett :hilarious:
Jeg hadde ikke så mye behov for å snakke om å dele at jeg hadde en enkel baby da, men sa det jo som det var om noen spurte - jeg hadde derimot veldig stort behov for å snakke om det da jeg hdde en som ikke kunne tas med ut av huset uten at hun gråt hele tiden og måtte bæres eller sove på oss konstant på dagtid, ellers gråt hun. Og det varte i over 6 måneder før det ble bedre :smiley-ashamed004 jeg hadde mer behov for å dele og møte forståelse fra folk på det enn med han andre som kunne legges i vogna mett og tørr og dermed sov han, haha!!

Uansett, bare å nyte og kose seg med rolige og fine perioder :)
 
Last edited:
Vi har det på samme måte, bortsett fra at vår innimellom har litt magevondt da. Hadde forberedt oss på en kjempevanskelig tid, men vi koser oss sånn. :Heartblue
 
Tre måneder - slik går det nå :Heartred

Tiden flyr. Lille har blitt tre måneder, og jeg har vært mor like lenge. Alt i alt går det veldig bra. Lille er stort sett en veldig rolig, glad og tilfreds baby. Jeg har det også bra, men jeg skal innrømme at jeg tidvis kan kjenne meg ganske "låst". I starten ammet jeg ikke, så på grunn av flaskemating hadde jeg en del frihet. I tillegg var hun jo nyfødt, sov masse og hadde ingen rutiner. Nå har jeg fullammet siden hun var tre uker, og hun har selv etablert en ganske tydelig leggerutine på kvelden. Rundt 19.00 er hun trøtt, og vil legges. Hun må ikke ammes til søvn, men ofte er det kun jeg som klarer å få henne til å sove. I tillegg er hun ikke lenger vant til å ta flaske, så det nekter hun. Det gjør at jeg ikke kan dra bort fra henne i mer enn rundt 2-3 timer, og det kjenner jeg er ganske tungt. Far vil gjerne legge til rette og hjelpe meg slik at jeg for eksempel kan være en kveld med venner, gå på kino osv, men det går jo ikke når hun ikke vil ta flaske. Den delen synes jeg er utrolig tung.

Men jeg skal forsøke å pumpe litt for at hun skal øve seg på flaske igjen. Imorgen skal hun ta tremånedersvaksinene, og jeg gruer meg veldig. Har lest så mange skrekkhistorier med babyer som kaster opp masse i dagene etter, får feberkramper osv. Det synes jeg er veldig skummelt dersom det skulle skje. Samtidig er det jo bare 1 av 10 som får reaksjoner, så forhåpentligvis går det bra!
 
Å, kjenner meg godt igjen i den følelsen. Mine har også nektet flaske fra 3 mnd..
Om det er noen trøst har faktisk ingen av mine reagert på vaksiner :) minste hadde litt mageknip etter rotarix men ingen oppkast eller feber av sprøytevaksinene. Lykke til :)
 
Ett år etter fødsel - barnehagestart og familieforøkelse :Heartpink

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert her. Dagene flyr, og tidligere i juli ble hun ett år. Det siste året har vært et voldsomt år. Kaotisk, trist, ensomt, fullt av latter og kjærlighet. Ett år hvor ektemannen min og jeg har blitt kjent med hverandre på en ny måte. Det har vært utallige timer med frustrasjon, gråt og sinne. Likevel ser jeg tilbake på det siste året som det mest meningsfulle året jeg har hatt så langt.

Datteren min er en solstråle. Hun har nettopp lært seg å gå, og hun elsker blåbær mer enn alt. Jeg skjønner hva man mener når man sier at hjertet er utenfor kroppen etter man har fått barn. Jeg kan ikke beskrive hvor mye glede (... og frustrasjon) hun gir meg og mannen min.

Snart begynner hun i barnehagen. Det tror jeg hun kommer til å trives veldig med. Hun er en energibombe, og trives godt rundt andre mennesker. Når det er sagt, gruer jeg meg jo en del. Barnehagestart betyr en helt ny hverdag med helt nye rutiner, og selv om jeg tror det kommer til å gå ganske greit for henne - er jeg jo redd for at tilvenningen går for fort. Heldigvis har mannen min permisjon i fire uker etter hun starter. Det betyr at hun får fire rolige uke i barnehagen, før hun skal starte for fullt i oktober. Det føles godt ut.

Et annet element ved barnehagestart, er at jeg sliter en del med voldsom forbi mot oppkast. Jeg går, og har gått, til psykolog i flere år - men det henger godt i. Jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å bli for meg, men jobber mye med å øve på å ta ting som det kommer. Jeg kan ikke gå rundt og konstant være redd for at hun skal få omgangssyke og kaste opp. Da blir det mange år til jeg kan senke skuldrene og slappe av.

Over til noe helt annet: familieforøkelse. Jeg er på ingen måte gravid, og har i grunn ingen planer om å bli det i nærmeste fremtid. Men tiden etter at datteren min ble født, var jeg ganske sikker på at jeg ikke ville ha et barn til. Jeg ville leve sammen oss tre. Ha bedre økonomi til å gjøre ting, mer tid og unngå å bli strekt i alle retninger. Det høres fortsatt fristende ut. Å slippe følelsen av å konstant drukne fordi man har flere barn, og alle krever sitt. Å unngå at man aldri føler at man strekker godt nok til, eller at man går på akkord med seg selv fordi alle andre krever sitt av deg.

Men så må jeg innrømme at jeg vil at hun skal få et søsken. Rett og slett fordi jeg vet hvor ensom jeg hadde vært hvis det ikke var for mine søsken. Og hvor ensom mannen min sin oppvekst hadde vært dersom han ikke hadde søsken. Så et barn til blir det nok på et tidspunkt. Spørsmålet er når..

For meg ville det vært et drømmescenario å ha termin rundt mars/april. Slippe å gå høygravid på sommeren, og at jeg kan få den biten unnagjort før våren kommer for fullt. Men mtp barnehagestart, får vi ikke det til å gå opp. Denne gangen har vi hatt 80 prosent permisjon, men det tror jeg ikke vi kan ta oss råd til ved neste barn. Ulønnet permisjon er heller ikke å foretrekker. Det går faktisk ikke, med mindre jeg klarer å spare opp flere månedslønner i buffer. Det er urealistisk.

Så for å få det til å klaffe med barnehage, blir det fort med termin i august-oktober en gang. Jeg vet jo at man ikke kan bestemme termin, og at det kan gå lang tid før man blir gravid - men dette er nå mine tanker per nå.

Også er det jo skummelt med ett barn til. Endringen parforholdet vårt har, og stadig er gjennom etter å ha fått et barn - er krevende. Lærerrik, men krevende og til tider vond. Hvordan blir det med enda ett barn?

Jeg er altså veldig delt. En del av meg vil vente til datteren min er 4-5 år. Samtidig vil jeg bare få det overstått. Bli ferdig med småbarnstiden så fort som mulig. Ja, det er koselig - men det er også krevende.

Vel, dette er jo ikke noe jeg strengt tatt trenger å finne ut av nå. Men jeg kjente behovet for å dele litt tanker. Denne dagboken var så god å ha da jeg prøvde å bli gravid, og ikke minst gjennom graviditeten. :Heartred
 
Back
Topp