* Skravletråd - assistert befruktning *

[Bellabanan]

Dette var godt å lese Tusen takk! Har foreløpig bare vært prøvere siden august, så vet det finnes folk som har det mye verre. Men var virkelig ikke forberedt på at IVF ikke skulle gå. Må klamre meg fast til troen på at det går til slutt Har innsett i morgen - forhåpentligvis av to blastocyster! Har lyst på mange barn, og siden dette viser seg å ikke være så lett, sier jeg ikke nei takk til to på én gang

Så godt å høre! Dette skal gå krysser jeg alt jeg har på at begge sitter til mål nå jeg hadde også sagt jaatakk til to inn om jeg hadde fått tilbudet, så skjønner deg veldig godt

 

[Elva]

Tenker dere at dere noen gang kommer inn i et terminforum? For meg virker det bare som en dagdrøm jeg går og tenker på

Nå er jeg fortsatt med i termingruppe for mini, så det er håp
Har vært med i to andre termingrupper som jeg har forlatt (juni19 er den siste).

 

[Elva]

Jeg er også i det ekstremt pessimistiske hjørnet for tiden etter fire mislykkede innsett. Ble gravid på to av dem (begge ferskforsøkene), men klarte ikke holde på dem til uke 5 engang... Jeg har bare polycystiske ovarier (ingen tilleggssymptomer) og er ung og slank, så trodde jo jeg var den perfekte IVF-kandidaten. Nå blir det ikke nytt uttak på i hvert fall et halvt år for har mange halvgode blastocyster på frys som jeg må bruke opp først. Burde vel være glad for det, men har null tro på dem, dessverre... Er det noen her som har lyktes etter så mange negative forsøk?

Vi hadde 9 innsett (10 egg) og tre SAer mellom uke 6 og 7 før mini holdt hele veien til termin, etter å ha vært et fryst blastocyst, han er født 6 år etter vi startet prøvingen. Når det først går, glemmer man «alt» og den lange veien

 

[Chipotle]

Det gikk visst ikke denne gangen heller Selv med to blastoer Negativ test føles enda verre enn kjemisk... Hva er galt med meg/oss?

 

[Lillemirakel2020]

Dette var godt å lese Tusen takk! Har foreløpig bare vært prøvere siden august, så vet det finnes folk som har det mye verre. Men var virkelig ikke forberedt på at IVF ikke skulle gå. Må klamre meg fast til troen på at det går til slutt Har innsett i morgen - forhåpentligvis av to blastocyster! Har lyst på mange barn, og siden dette viser seg å ikke være så lett, sier jeg ikke nei takk til to på én gang

Jeg var også veldig skuffet når det ikke gikk på første IVF, enda mer skuffet når det ikke gikk på andre IVF... Men så gikk det heldigvis på første FER Jeg er 8+1 i dag og fikk se et bankende hjerte på TUL for ei uke siden
Prøv å holde motet og troen oppe! En gang skal det bli din tur!

 

[Perleonske_94]

Nå kan ikke morgendagen komme fort nok. Så klar for innsett etter uttaket på onsdag

 

[Lillemirakel2020]

Nå kan ikke morgendagen komme fort nok. Så klar for innsett etter uttaket på onsdag

Lykke til med innsett

 

[Thunderbird]

Jeg har så mye tanker rundt dette som jeg går å holder på. Vet ikke om jeg tør å glede meg til dette, fordi jeg er så redd for å bli knust hvis det ikke går. Samtidig har vi ikke fortalt det til noen, så alt vi går gjennom nå er det liksom ingen vi ventilerer til annet enn oss i mellom. Fortalte dere til noen at dere var i gang?

 

[Chipotle]

Jeg har så mye tanker rundt dette som jeg går å holder på. Vet ikke om jeg tør å glede meg til dette, fordi jeg er så redd for å bli knust hvis det ikke går. Samtidig har vi ikke fortalt det til noen, så alt vi går gjennom nå er det liksom ingen vi ventilerer til annet enn oss i mellom. Fortalte dere til noen at dere var i gang?

Kjenner meg veldig igjen i blanding av optimistisk og redd for å bli skuffet! Vi valgte å være helt åpne - fortalte om det til fjern og nær. Litt fordi jeg håper at IVF en dag vil være like lite tabubelagt som å lage barn hjemme (hvorfor skal det ikke være det, liksom?), og at det å snakke om det vil være med på å normalisere det. Og litt fordi det gjorde ting enklere på jobb, skole og med venner. Slapp å sitte alene med tankene og følelsene, som du skriver. Men nå skal det sies at jeg er en ekstremt åpen person i utgangspunktet, så for meg var det helt naturlig å fortelle alle om det - de visste jo allerede at vi slet og at jeg hadde PCO osv. For andre er det absolutt ikke det! Man må vel bare kjenne etter Min erfaring er at en del tenker de skal holde det skjult, men når det viser seg å vare i flere måneder, eller kanskje år, blir man mer og mer åpen. Har aldri hørt noen si at de angrer på det

 

[Chipotle]

Jeg har så mye tanker rundt dette som jeg går å holder på. Vet ikke om jeg tør å glede meg til dette, fordi jeg er så redd for å bli knust hvis det ikke går. Samtidig har vi ikke fortalt det til noen, så alt vi går gjennom nå er det liksom ingen vi ventilerer til annet enn oss i mellom. Fortalte dere til noen at dere var i gang?

Vil også slenge på at dersom grunnen til at dere ikke forteller er fordi dere er redd for plagsomme spørsmål underveis i prosessen, har i hvert fall jeg tenkt at en veldig enkel løsning på det må være å bare være helt ærlig og si at man ikke ønsker spørsmål om hvordan det går med forsøket, men at man selv kan oppdatere hvis man føler for det Erfaringen min er uansett at de fleste ikke tør å spørre noe særlig. Jeg skulle faktisk ønske de spurte mer sånn at jeg slapp å føle at jeg plaget dem med oppdateringer

 

[Thunderbird]

Kjenner meg veldig igjen i blanding av optimistisk og redd for å bli skuffet! Vi valgte å være helt åpne - fortalte om det til fjern og nær. Litt fordi jeg håper at IVF en dag vil være like lite tabubelagt som å lage barn hjemme (hvorfor skal det ikke være det, liksom?), og at det å snakke om det vil være med på å normalisere det. Og litt fordi det gjorde ting enklere på jobb, skole og med venner. Slapp å sitte alene med tankene og følelsene, som du skriver. Men nå skal det sies at jeg er en ekstremt åpen person i utgangspunktet, så for meg var det helt naturlig å fortelle alle om det - de visste jo allerede at vi slet og at jeg hadde PCO osv. For andre er det absolutt ikke det! Man må vel bare kjenne etter Min erfaring er at en del tenker de skal holde det skjult, men når det viser seg å vare i flere måneder, eller kanskje år, blir man mer og mer åpen. Har aldri hørt noen si at de angrer på det

Tusen takk for godt svar.
Grunnen til at vi har valgt å holde det for oss selve er for å spare meg presset som kommer hver gang folk spør om vi ikke skal ha barn snart, for jeg blir så lei meg. Det hadde garantert økt på med stikkende spørsmål om folk var klar over at vi holdt på.

 

[Thunderbird]

Vil også slenge på at dersom grunnen til at dere ikke forteller er fordi dere er redd for plagsomme spørsmål underveis i prosessen, har i hvert fall jeg tenkt at en veldig enkel løsning på det må være å bare være helt ærlig og si at man ikke ønsker spørsmål om hvordan det går med forsøket, men at man selv kan oppdatere hvis man føler for det Erfaringen min er uansett at de fleste ikke tør å spørre noe særlig. Jeg skulle faktisk ønske de spurte mer sånn at jeg slapp å føle at jeg plaget dem med oppdateringer

Kjekt med heiagjeng, men jeg blir så satt ut av sånne spørsmål

 

[Chipotle]

Tusen takk for godt svar.
Grunnen til at vi har valgt å holde det for oss selve er for å spare meg presset som kommer hver gang folk spør om vi ikke skal ha barn snart, for jeg blir så lei meg. Det hadde garantert økt på med stikkende spørsmål om folk var klar over at vi holdt på.

Ja, det var det jeg tenkte, og det er vel det de fleste har som grunn til å ikke fortelle! Jeg tror virkelig folk hadde respektert det hvis dere la vekt på at dere ikke ønsket spørsmål underveis. Men igjen, her må man nok bare kjenne på hva man selv er komfortabel med Kan dog si at det er ganske tilfredsstillende å kontre med «vi driver faktisk med prøverør, vi, for vi får det ikke til selv», når noen litt perifere er så frekke at de spør om vi ikke skal ha barn snart Blir som regel ganske flaue da!

 

[Thunderbird]

Ja, det var det jeg tenkte, og det er vel det de fleste har som grunn til å ikke fortelle! Jeg tror virkelig folk hadde respektert det hvis dere la vekt på at dere ikke ønsket spørsmål underveis. Men igjen, her må man nok bare kjenne på hva man selv er komfortabel med Kan dog si at det er ganske tilfredsstillende å kontre med «vi driver faktisk med prøverør, vi, for vi får det ikke til selv», når noen litt perifere er så frekke at de spør om vi ikke skal ha barn snart Blir som regel ganske flaue da!

Hahaha, ja det er bra! Folk mener nok ikke noe vondt med det, men de tenker tydeligvis ikke over alt ikke alle klarer dette på egenhånd.

 

[Lillemirakel2020]

Jeg har så mye tanker rundt dette som jeg går å holder på. Vet ikke om jeg tør å glede meg til dette, fordi jeg er så redd for å bli knust hvis det ikke går. Samtidig har vi ikke fortalt det til noen, så alt vi går gjennom nå er det liksom ingen vi ventilerer til annet enn oss i mellom. Fortalte dere til noen at dere var i gang?

Vi var veldig åpne om prosessen med familie, venner og mine kolleger. Ettersom at det ikke gikk før på 3. innsett så er jeg glad for at jeg hadde så mange rundt meg som støttet meg. Ingen forsto helt hva vi gikk gjennom, me de forsto hvertfall at d va stort nederlag!

 

[Mammali]

Jeg har så mye tanker rundt dette som jeg går å holder på. Vet ikke om jeg tør å glede meg til dette, fordi jeg er så redd for å bli knust hvis det ikke går. Samtidig har vi ikke fortalt det til noen, så alt vi går gjennom nå er det liksom ingen vi ventilerer til annet enn oss i mellom. Fortalte dere til noen at dere var i gang?

Skjønner veldig godt tankene dine, og all sårbarheten rundt dilemmaet om å fortelle eller ikke.

Jeg fortalte det tidlig til flere gode, nære venninner som jeg snakker godt én-til-én med, nettopp for å ha noen å ventilere og snakke om det med, og få støtte og omsorg på riktige premisser. Folk som skjønte hva jeg sto i.

Vi fortalte det også ganske tidlig til foreldrene våre og søsken, for at de skulle vite. Svigermor kom en gang med et naivt og oppmuntrende heiarop om at vi måtte sette i gang med å lage et søsken, og jeg orka ikke flere sånne holde-på-å-begynne-å-grine-i-middagsselskap-episoder, så best at alle bare fikk vite at vi trengte hjelp.

Samboeren min har ikke orka å være en super støtte for meg hele veien gjennom dette pga sjukdom, så derfor var det ekstra viktig for meg å ha noen andre å snakke godt med. Han har vært veldig sliten i perioder og delvis negativ/pessimistisk innstilt til forsøkene sjøl om han også gjerne ville få til et nytt barn. Så jeg føler veldig på at dette har vært «min» prosess som jeg har holdt i og kjempa videre steg for steg.

Jeg valgte å ikke si noe på jobben, både fordi jeg ikke ville ødelegge sjansene for å få forlenga vikariat, og for å kunne ha jobben som frisone. Heldigvis oppegående kolleger som aldri har spurt meg ubetenksomt om flere barn etc, men det har vært sårt likevel å holde det hemmelig og liksom skulle fungere normalt, være full av faglig pågangsmot og kreativitet i tunge perioder.

Etter vårt andre negative innsett fortalte jeg det til personalsjefen, fordi jeg ble så redd for at hun skulle tolke alt fraværet mitt som enten latskap eller en farlig sjukdom typ kreft... hun satte veldig pris på å få vite, var veldig støttende og har ikke fortalt det videre. Det var en enorm lettelse for meg at hun visste da vi skulle igang med tredje forsøk, og jeg slapp å finne på flere unnskyldninger og løgner ift fravær (vi måtte reise til annen by for behandling, og derfor ble det mange heldagsfravær på meg per forsøk).

Jeg har også med støtte i jobbens helseforsikring gått flere ganger til psykolog for å lufte all sårbarheten rundt IVF, for jeg holdt virkelig på å bli utbrent og skikkelig deprimert etter tre mislykka forsøk.

Håper du finner ut av hvem du vil dele noe med, og at det blir bra og riktig for deg.

 

[Thunderbird]

Vi var veldig åpne om prosessen med familie, venner og mine kolleger. Ettersom at det ikke gikk før på 3. innsett så er jeg glad for at jeg hadde så mange rundt meg som støttet meg. Ingen forsto helt hva vi gikk gjennom, me de forsto hvertfall at d va stort nederlag!

Vi har et vennepar i en annen by som gjennomgår dette samtidig som oss, de er informert, men da vi er på forskjellige stadier så er det ikke alltid like lett. Ble så glad da jeg fant dette forumet!

 

[Thunderbird]

Skjønner veldig godt tankene dine, og all sårbarheten rundt dilemmaet om å fortelle eller ikke.

Jeg fortalte det tidlig til flere gode, nære venninner som jeg snakker godt én-til-én med, nettopp for å ha noen å ventilere og snakke om det med, og få støtte og omsorg på riktige premisser. Folk som skjønte hva jeg sto i.

Vi fortalte det også ganske tidlig til foreldrene våre og søsken, for at de skulle vite. Svigermor kom en gang med et naivt og oppmuntrende heiarop om at vi måtte sette i gang med å lage et søsken, og jeg orka ikke flere sånne holde-på-å-begynne-å-grine-i-middagsselskap-episoder, så best at alle bare fikk vite at vi trengte hjelp.

Samboeren min har ikke orka å være en super støtte for meg hele veien gjennom dette pga sjukdom, så derfor var det ekstra viktig for meg å ha noen andre å snakke godt med. Han har vært veldig sliten i perioder og delvis negativ/pessimistisk innstilt til forsøkene sjøl om han også gjerne ville få til et nytt barn. Så jeg føler veldig på at dette har vært «min» prosess som jeg har holdt i og kjempa videre steg for steg.

Jeg valgte å ikke si noe på jobben, både fordi jeg ikke ville ødelegge sjansene for å få forlenga vikariat, og for å kunne ha jobben som frisone. Heldigvis oppegående kolleger som aldri har spurt meg ubetenksomt om flere barn etc, men det har vært sårt likevel å holde det hemmelig og liksom skulle fungere normalt, være full av faglig pågangsmot og kreativitet i tunge perioder.

Etter vårt andre negative innsett fortalte jeg det til personalsjefen, fordi jeg ble så redd for at hun skulle tolke alt fraværet mitt som enten latskap eller en farlig sjukdom typ kreft... hun satte veldig pris på å få vite, var veldig støttende og har ikke fortalt det videre. Det var en enorm lettelse for meg at hun visste da vi skulle igang med tredje forsøk, og jeg slapp å finne på flere unnskyldninger og løgner ift fravær (vi måtte reise til annen by for behandling, og derfor ble det mange heldagsfravær på meg per forsøk).

Jeg har også med støtte i jobbens helseforsikring gått flere ganger til psykolog for å lufte all sårbarheten rundt IVF, for jeg holdt virkelig på å bli utbrent og skikkelig deprimert etter tre mislykka forsøk.

Håper du finner ut av hvem du vil dele noe med, og at det blir bra og riktig for deg.

Tenkte samme tanke ifb jobb og informerte sjefen, men nå er den sjefen ute av gamet og det har ikke kommet nysjef enda, så vi får se..
Men vi har et vennepar som er i samme løp som vi kan snakke med da. Jeg har bare en del mørke tanker jeg ikke vil ut med da jeg ikke vil spre det til dem, om du skjønner hva jeg mener her.
Tusen takk for veldig godt og utfyllende svar, du hjalp meg faktisk litt nå

 

[FrøkenMG]

Jeg har så mye tanker rundt dette som jeg går å holder på. Vet ikke om jeg tør å glede meg til dette, fordi jeg er så redd for å bli knust hvis det ikke går. Samtidig har vi ikke fortalt det til noen, så alt vi går gjennom nå er det liksom ingen vi ventilerer til annet enn oss i mellom. Fortalte dere til noen at dere var i gang?

Jeg har fortalt det til noen, og noen har bare skjønt det. Mamma vet det ikke, men mamman til mannen vet (fordi hun snakket mer om barnebarn enn det min mamma gjør, så mannen måtte bare få henne til å holde opp).

Noen nære venner vet det fordi vi har fortalt det til dem. Vi har også noen vennepar som har vært gjennom det samme.

Noen nære kolleger vet, rett og slett fordi det er vanskelig å forklare bort hvorfor man plutselig sitter og griner på kontoret fordi vi fikk avslag på ivf-behandling. Mannen har også fortalt det til noen av de kollegene han anser for som nærmest, antakelig mest fordi han måtte dele spermprøveopplevelsen med noen.

Ledelsen på jobben vet det også. For det første har jeg vært mye hos gyn, og for det andre har jeg hatt noe fravær pga bivirkninger ved oppstart på medisiner. Ikke minst er det vanskelig å bortforklare hvorfor både mannen og jeg, som jobber på samme, lille arbeidsplass, må på samme legetime midt på dagen.

Men ingen maser likevel, og det er godt.

 

[Thunderbird]

Dødsfall i familien i går, så pga begravelse osv så forskyves sprøytestart littegrann, så nå skal jeg starte på lørdag!
Hjelpes, nå ble det virkelig!