13+0
Snaart ferdig med 1. trimester!
Baby er nå 7-8 cm allerede, ca. like stor som en sitron! Vokser fort nå
Jeg derimot, gjør ikke. Både vekta og magen er lik som for ei uke siden. Snakket med mamma, og hun sa hun ikke "poppet" med meg før 5 mnd, og hun ble aldri svær.
Vi får ta det her i rekkefølge så jeg ikke glemmer; hadde jordmortime på mandag, som for det meste bare var en samtale, mannen fikk vært med. Det var en annen jordmor enn jeg møtte sist, men hun her var også hyggelig. Hun var ikke like redd / streng som hun forrige på vekten min, men hun nektet å tro at jeg var så langt som jeg var, hun ville bare høre på det snurrehjulet sitt
Fikk melding av fastlegen at blodprøvene jeg tok forrige uke var normale, og jeg har blodtype A+, så jeg slipper å tenke på de derre rhesus greiene.
SÅ kommer vel det gøyeste, som alle har ventet på: ultralyden!
Jeg var litt nervøs i forkant, spesielt da vi satt og ventet på å få komme inn,
da gjorde det vondt i magen, da!
De var to stykker, hun som gjorde det meste virket som hun var under opplæring, de har jo nettopp begynt med TUL ca. uke 12 for alle nå for en måned siden. Med én gang hun satte den dingsen på magen, så vi med én gang at der var det en liten baby som bevegde på seg!
Jeg ble målt ca. like langt som jeg mener jeg er, og alt av organer osv. var akkurat som det skulle være
Vis vedlegget 389512 Vis vedlegget 389513 Vis vedlegget 389514
Vis vedlegget 389515 Vis vedlegget 389516
Etter ultralyden har vi begynt å fortelle flere, vi får se når vi tar FB og IG. Mamma spurte om hun kunne fortelle en onkel før vi engang var tilbake fra sykehuset, og jeg sa litt sånn motvillig greit siden hun har mast helt siden hun fikk vite det, og innen jeg fikk tatt disse bildene fikk jeg melding fra en kusine (altså datteren til den onkelen). Senere den dagen postet en filleonkel på FBveggene til både meg og mannen, som vi heldigvis fikk sett og slettet med en gang. Når jeg freaket litt ut om det på melding til mamma sa hun ingenting, og da jeg spurte om hvem som visste nå, så sa hun bare de, og jeg sa ok, så ikke hele jævla slekta altså. Minutter senere får jeg melding fra pappa sin kusine...
Så da sa jeg litt sånn sarkastisk "kunne kanskje sagt ifra før dere fortalte flere da?" og da svarte ikke mamma. Hun er en sånn som aldri innrømmer at hun tar feil eller sier unnskyld, men jeg håper hun innså at det der ikke var ok. Altså hadde de bare spurt om det var greit hadde jeg nok sagt ja, men det var liksom prinsippet at de ikke gjorde det, og tok ringerunden med én gang. Vi har jo ikke fortalt mannen sin side av familien (altså bortsett fra foreldrene og broren hans), så nå må vi vel lyve til bestemoren hans og si at hun er en av de første som får vite det utenfor nær familie.
Jeg blir litt sånn.. er det
sånn de blir som besteforeldre? Kan jeg stole på dem alene med barnet mitt? Kommer de til å respektere våre valg?
Anyway, over til litt mer hyggelige ting. Vi feiret også vel overstått ultralyd med å kjøpe klær! Vi var innom et par butikker og kjøpte noen Halloween / svarte plagg, for vi er jo sånne folk hele året
Bestilte også en del på nett fra H&M. Det er så fint å se hvor involvert mannen er, han er med på å velge klær og sier ting som "de kommer til å se så søt ut i denne!" og generelt gleder seg
Så til slutt; symptomer. Altså kall meg gal, men jeg er ganske sikker på at jeg har begynt å kjenne liv!
Jeg nevnte jo forrige uke at jeg hadde kjent noe i livmor, og de siste dagene har jeg blitt mer og mer sikker på at det må være babyen. Først var det en lignende følelse som i DPO-land da jeg ble gravid, typ blipp på en radar. Men det har blitt sterkere, ofte nærmere enn pulsering, bare ikke rytmisk eller hele tiden. Noen ganger er det en større bevegelse, kjennes ut som den snur seg, for det kan minne litt om.. søkket i magen på bergogdalbane, bare at jeg haater den følelsen, så det er litt ubehagelig
Kjenner det akkurat nå! Er som å bli poket, eller.. en veldig stor gullfisk? Ganske vanskelig å beskrive, og det skjer jo så fort at jeg såvidt rekker å reagere og kjenne etter, men det er litt lettere når det skjer flere ganger over noen minutter. Det er helt annerledes enn fordøyelsessystemet som driver og jobber og bobler masse i vei for tiden (tar visst dobbelt så lang tid å fordøye nå), som dessuten er mer foran.
Jeg vet jo at det ikke er vanlig å kjenne så tidlig for førstegangs, men kan jo hende det er fordi jeg er så tynn?
Andre ting.. puppene er ikke like ømme lenger (tror jeg, eller så har jeg bare blitt vant til det
), så det har vel faktisk blitt "calm your tits"
Matlysten min er ikke helt tilbake, men klarer ihvertfall å få spist litt. Kvalmen er ikke blitt noe bedre, men det er levbart. Har ikke vært så veldig trøtt, men har tatt en lur her og der. Jeg har vært emosjonell noen ganger, blir definitivt lett rørt (gråt på slutten av ultralyden
)! Tror kanskje jeg har mindre utflod nå, men trenger fortsatt truseinnlegg noen dager. Det var det, så egentlig relativt likt forrige uke