Denne dagboken var egentlig avsluttet.
Men jeg er bare nødt til å lufte noen tanker.
På fredag gikk sønnen min (på snart 7år) på besøk til ei venninne, han tok sykkelen. Det siste pappaen sa til ham var at han måtte trille ned den ene bakken da den er litt bratt.
Da jeg stod og laget middag, så får jeg tlf fra ei som opplyste at sønnen min hadde falt på sykkelen og noen hjalp ham bort på legekontoret, om jeg kunne møte der.
Jeg slo av komfyren, heiv meg i bilen og freste bort. Da jeg kom inn, så var han helt oppskrapet i ansiktet, hoven i leppe og panne og bare nikket/ristet på hodet ved tiltale. Ble bestemt at han skulle bli hentet med ambulanse. Mens vi ventet på den, så slet vi med å holde ham våken.
Ila ambulanseturen, så forsvant han mer og mer vekk. Blodet begynte å sive ut av munnviken, og ambulansearbeideren sa at han ikke reagerte så mye på smertestimuli. Det er særlig dette øyeblikket som sitter printet fast i hodet mitt, jeg var sikker på at nå dør han.
Ble møtt av et helt traumeteam som sjekket han fra topp til tå. Tårene strømmet nedover kinnene mine da jeg hørte at han svarte på hvor gammel han var og hvor han bodde.
Ble tatt ct x 2, røntgen av kne osv. Han slapp fra dette med en kraftig hjernerystelse, en liten blødning på hjernen som gror av seg selv og generelt mørbanket og oppskapt.
Jeg er evig takknemlig for at det gikk så godt som det gjorde, og at han hadde hjelmen. Ellers hadde ikke han vært her idag. Men jeg sliter litt med store følelser i kroppen, klarer ikke helt å beskrive det som strømmer gjennom kroppen.
Så godt at noen hjalp ham til legevakta.
Høres helt forferdelig ut, jeg har hatt mareritt om å få en telefon fra lege/sykehus o.l. Godt å høre at det gikk bra!! 
)