PGD-tråden

[Lilth]

Takk for svar, var litt usikker på om tråden kanskje var død, siden aktiviteten hadde dabbet litt av i det siste.
Nå i etterkant av innlegget mitt, så ser jeg jo at det kanskje kan ha blitt lagt frem som litt skremmende. Håper ingen blir altfor skremte, for det første så er det ikke sikkert at andre får sånn reaksjon, og for den andre så må man huske på at det hjelper å snakke med noen som forstår. Når hormonene er litt ute av systemet, så regner jeg med at jeg roer meg ned igjen, og at det hjelper å komme seg litt ut i frisk luft igjen.

Det hjalp bare så utrolig mye å finne denne tråden, for selv om jeg jo har møtt forståelse for situasjonen min blant mine nærmeste venner, så er alle sammen nå blitt superopptatte småbarnsmødre, og jeg er redd for å belaste de med dette. Har ei god venninne som fikk ei lita jente gjennom ivf for ca 2 år siden, men jeg føler meg egentlig bare som femte hjulet på vogna uansett. Men å være sistemann med barn, er jo ganske vanskelig. Synes det var spesielt trist at en av mine nærmeste venninner kviet seg for å fortelle at hun var gravid, siden vi hadde ønsket oss barn mye lenger (planen var i utgangspunktet naturlig befruktning m/fosterdiagnostikk). Men jeg forstår det også. Heldigvis får han være litt gullgutten min også.

Jeg er ikke lettskremt av meg , men det har vært noen tøffe år siden vi begynte å prøve.
Translokasjonen min ble ikke oppdaget før vårt tredje svangerskap. Da hadde vi allerede vært igjennom en senabort og en spontanabort, så ble det enda en senabort i fjor sommer...
Så nå er jeg litt lei av å vente

Mottar lite forståelse fra både familie og venner dessverre.. de sier de forstår, men føler ikke den forståelsen...

 

[Marie_bergen_90]

Hei..

Jeg holder på med PGD nå igjennom Stocholm. Jeg venter på eggløsning skal komme, og skal ha innsettelse etter det. Men jeg lurte på om noen her har vært igjennom dette ? og om dette med 6 dager etter eggløsning, om man teller med den dagen man har eggløsning eller dagen etterpå?
jeg har så mange spørsmål men er ingen svar å finne på Internett

 

[T87T]

Hei..

Jeg holder på med PGD nå igjennom Stocholm. Jeg venter på eggløsning skal komme, og skal ha innsettelse etter det. Men jeg lurte på om noen her har vært igjennom dette ? og om dette med 6 dager etter eggløsning, om man teller med den dagen man har eggløsning eller dagen etterpå?
jeg har så mange spørsmål men er ingen svar å finne på Internett

Har akkuratt vært igjennom dette (uten hell), og man teller fra dagen etter eggløsningen mener jeg. Det som jeg synes var enklest å forholde meg til, var beskjeden om at hvis jeg fikk "smilefjes" på søndag eller mandag, så ble det ingen innsett den mnd. Og da kan man jo egentlig telle tilbake, og da begynner man å telle f.o.m. dagen etter smilefjeset for å få innsetting i helga (som de jo ikke gjør, og du må vente til neste mnd).

Håper dette hjalp? Masse lykke til.

 

[T87T]

Jeg er ikke lettskremt av meg , men det har vært noen tøffe år siden vi begynte å prøve.
Translokasjonen min ble ikke oppdaget før vårt tredje svangerskap. Da hadde vi allerede vært igjennom en senabort og en spontanabort, så ble det enda en senabort i fjor sommer...
Så nå er jeg litt lei av å vente

Mottar lite forståelse fra både familie og venner dessverre.. de sier de forstår, men føler ikke den forståelsen...

Det er veldig leit hvis man ikke føler forståelse fra de nærmeste. Jeg får jo det da, siden jeg har PGD p.g.a. autosomal dominant arvelig sykdom, men jeg forteller ingen andre om at jeg driver med PGD. Det synes jeg er veldig vanskelig, for jeg synes det er vanskelig/krevende å lyve om ting som preger livet mitt så mye.

Men med så mange mislykkede forsøk bak deg så er det vel umulig å ikke forstå at dette er vanskelig for deg? Kan jeg spørre om hva det er du føler at de ikke forstår? For meg virker det ganske opplagt at dette er vanskelig, men så er jeg jo oppe i en del dilemmaer og avveininger som andre ikke engang tenker på å forholde seg til. De bare trykker ut unger, lissom.

 

[Lilth]

Det er veldig leit hvis man ikke føler forståelse fra de nærmeste. Jeg får jo det da, siden jeg har PGD p.g.a. autosomal dominant arvelig sykdom, men jeg forteller ingen andre om at jeg driver med PGD. Det synes jeg er veldig vanskelig, for jeg synes det er vanskelig/krevende å lyve om ting som preger livet mitt så mye.

Men med så mange mislykkede forsøk bak deg så er det vel umulig å ikke forstå at dette er vanskelig for deg? Kan jeg spørre om hva det er du føler at de ikke forstår? For meg virker det ganske opplagt at dette er vanskelig, men så er jeg jo oppe i en del dilemmaer og avveininger som andre ikke engang tenker på å forholde seg til. De bare trykker ut unger, lissom.

Våre tre forrige svangerskap var jo naturlige..
Så da vi mistet frøkna i uke 19 pga cyster i nyrene som ikke ga noe håp om liv skygget mange unna. Spesielt familien min syns det er vanskelig når heg snakker om sorgen over barna mine som ikke fikk leve opp.
Da jeg ble gravid med siste fikk jeg beskjed om å være forsiktig med å glede meg. Gledet meg enormt og trodde virkelig at første gangen bare var uflaks.
Så fikk vi jo kromosomanalyse, oppdaget translokasjonen min og valgte morkakeprøve.
Ublansert translokasjon på minsten og ingen utsikter til å overleve svangerskapet/fødsel.

Mens nå, nå når jeg gruer meg litt til denne prosessen og forteller at jeg er nervøs for hvordan jeg vil takle en negativ test nå, så får jeg beskjed om at jeg må slappe av, jeg er hysterisk, jeg må tenke positivt, mamma er redd for meg fordi jeg sier jeg er nervøs...

Jeg får ingen forståelse på følelsene mine, at de er mange og store.. men jeg har heller aldri vært et følelsesmenneske foran min familie, så det er kanskje derfor...
De spør hvordan det går, men liker ikke svarene de får..

Mamma har samme translokasjon som meg, men har vært gravid 3 ganger, mistet to ganger tidlig i svangerskapet og fått tre veldig fungerende jenter, hvor to av oss har arvet translokasjonen..

I følge genetikeren jeg var hos, var det umulig å regne ut sannsynligheten for ubalansert translokasjon.
Min søster fikk beskjed om 10-13% sjanse, men det har skjedd oss to ganger og hverken leger eller genetikeren skjønner hvordan fostere med slike avvik har overlevd så lenge...
Begge våre små "skulle ha" endt i spontanabort, i følge legene..

 

[Marie_bergen_90]

Har akkuratt vært igjennom dette (uten hell), og man teller fra dagen etter eggløsningen mener jeg. Det som jeg synes var enklest å forholde meg til, var beskjeden om at hvis jeg fikk "smilefjes" på søndag eller mandag, så ble det ingen innsett den mnd. Og da kan man jo egentlig telle tilbake, og da begynner man å telle f.o.m. dagen etter smilefjeset for å få innsetting i helga (som de jo ikke gjør, og du må vente til neste mnd).

Håper dette hjalp? Masse lykke til.

Å! Så synd det ikke gikk denne gang men tusen takk for svar! Det hjalp veldig masse lykke til deg også

 

[T87T]

Å! Så synd det ikke gikk denne gang men tusen takk for svar! Det hjalp veldig masse lykke til deg også

Men det pleier å være veldig flinke til å presisere og forklare prosessen steg for steg. Og er det noe man er det minste usikker på, så er det bedre å ta en telefon for mye, enn en for lite. Jeg føler i hvertfall at jeg får masse forståelse når jeg spør om alle mulige rare ting. Og de er jo så hyggelige!

Også synes jeg det er så utrolig deilig at de ringer deg opp igjen, og at de har ganske fornuftige åpningstider, i motsetning til i Oslo. De er jo umulige å forholde seg til!

 

[T87T]

Våre tre forrige svangerskap var jo naturlige..
Så da vi mistet frøkna i uke 19 pga cyster i nyrene som ikke ga noe håp om liv skygget mange unna. Spesielt familien min syns det er vanskelig når heg snakker om sorgen over barna mine som ikke fikk leve opp.
Da jeg ble gravid med siste fikk jeg beskjed om å være forsiktig med å glede meg. Gledet meg enormt og trodde virkelig at første gangen bare var uflaks.
Så fikk vi jo kromosomanalyse, oppdaget translokasjonen min og valgte morkakeprøve.
Ublansert translokasjon på minsten og ingen utsikter til å overleve svangerskapet/fødsel.

Mens nå, nå når jeg gruer meg litt til denne prosessen og forteller at jeg er nervøs for hvordan jeg vil takle en negativ test nå, så får jeg beskjed om at jeg må slappe av, jeg er hysterisk, jeg må tenke positivt, mamma er redd for meg fordi jeg sier jeg er nervøs...

Jeg får ingen forståelse på følelsene mine, at de er mange og store.. men jeg har heller aldri vært et følelsesmenneske foran min familie, så det er kanskje derfor...
De spør hvordan det går, men liker ikke svarene de får..

Mamma har samme translokasjon som meg, men har vært gravid 3 ganger, mistet to ganger tidlig i svangerskapet og fått tre veldig fungerende jenter, hvor to av oss har arvet translokasjonen..

I følge genetikeren jeg var hos, var det umulig å regne ut sannsynligheten for ubalansert translokasjon.
Min søster fikk beskjed om 10-13% sjanse, men det har skjedd oss to ganger og hverken leger eller genetikeren skjønner hvordan fostere med slike avvik har overlevd så lenge...
Begge våre små "skulle ha" endt i spontanabort, i følge legene..

Uff, det høres så forferdelig vondt ut. Selv har jeg aldri vært gravid før, og kan selvsagt ikke relatere meg til å miste barnet man bærer i magen. Sorgen over de som man aldri fikk bli kjent med forsvinner selvsagt aldri, men jeg håper at nåværende og fremtidig familie gir masse kjærlighet og glede, og at tapet blir mindre dominerende i livet ditt. Det høres ut som om du har det veldig vanskelig, og det forstår jeg så utrolig godt. Det er jo dessverre sånn at det er mange som ikke er så flinke til å stå i dyp, mørk, utrøstelig sorg, og da er det lett for at de trekker seg litt unna eller unngår temaet. Jeg vet jo bare med meg selv at det kan handle om at man føler seg utilstrekkelig som støtte, fordi man er redd for å bidra til at vedkommende føler seg værre ved å ha for mye fokus på det vonde. Synes det er litt leit å høre at moren din er så distansert til dette, siden hun har opplevd avbrutte svangerskap selv.

Jeg håper ikke du synes jeg mener for mye om noe jeg ikke vet noe om, mitt ønske er egentlig bare å sende deg noen varme tanker. Jeg håper at du opplever prosessen du går inn i nå som trygg og god, og at du får en nydelig liten familie.

Ønsker det til alle som er her inne, egentlig.

 

[Marie_bergen_90]

Men det pleier å være veldig flinke til å presisere og forklare prosessen steg for steg. Og er det noe man er det minste usikker på, så er det bedre å ta en telefon for mye, enn en for lite. Jeg føler i hvertfall at jeg får masse forståelse når jeg spør om alle mulige rare ting. Og de er jo så hyggelige!

Også synes jeg det er så utrolig deilig at de ringer deg opp igjen, og at de har ganske fornuftige åpningstider, i motsetning til i Oslo. De er jo umulige å forholde seg til!

Ja det er sant - bør bare ringe å høre imorgen
Godt at jeg kan få svar her også

 

[Ana93]

Hei, kan jeg spør hva slags nummer dere ringer? Får jeg har fått ett Nr jeg skal ringe, men det kommer bare opp at tlf tiden er stengt og må prøve i morgen. Og på nettet står det at det er åpent til 15..

 

[T87T]

Hei, kan jeg spør hva slags nummer dere ringer? Får jeg har fått ett Nr jeg skal ringe, men det kommer bare opp at tlf tiden er stengt og må prøve i morgen. Og på nettet står det at det er åpent til 15..

Hei! Jeg ringer +46 8 585 875 06, også snakker jeg alltid med barnmorskorna.
Håper dette hjelper.

 

[Ana93]

Hei! Jeg ringer +46 8 585 875 06, også snakker jeg alltid med barnmorskorna.
Håper dette hjelper.

Tusen takk

 

[Lenaa1989]

Hei hvilken smertestillende fikk dere under uttak på Karolinska? Beroligende funker dårlig på meg. Etter planen skal vi ha uttaket neste uke, å kjenner meg veldig nervøs

 

[Lilth]

Hei hvilken smertestillende fikk dere under uttak på Karolinska? Beroligende funker dårlig på meg. Etter planen skal vi ha uttaket neste uke, å kjenner meg veldig nervøs

Har uttak på fredag, skal prøve å huske hva jeg får

 

[Lilth]

Vi er klare for uttak vi
Veldig spent på dette, vært litt urolig for overstimulering, men alt ser fint ut og vi håper på et friskt embryo som kan settes inn på tirsdag neste uke

 

[Eskimonika]

Har uttak på fredag, skal prøve å huske hva jeg får

Lykke til!!!

 

[Landus]

Vi er klare for uttak vi
Veldig spent på dette, vært litt urolig for overstimulering, men alt ser fint ut og vi håper på et friskt embryo som kan settes inn på tirsdag neste uke

Unner dere det så utrolig mye Selvfølgelig litt misunnelig, så du får be de henge i mens du er der borte

 

[Lenaa1989]

Har uttak på fredag, skal prøve å huske hva jeg får

Det hadde vært topp masse lykke til!

 

[Lilth]

Unner dere det så utrolig mye Selvfølgelig litt misunnelig, så du får be de henge i mens du er der borte

Skal mase høl i huet på dem

 

[M90]

Åååå så spennende å høre At fler skal inn dor uttak og innsett nå! Krysser fingrene for dere koblet ut litt for meg om dagen for har vært så ekstremt kvalm og dårlig. Men er fortsatt gravid og i går fikk vi se hjertet slå! Bare 7+1 i dag så er fortsatt noen skumle uker igjen. Tungt med så heavy kvalme og dårlig form - men er sååå verdt det om det går helt frem denne gangen. Ny ultralyd neste fredag, og innvendig mandagen etter. Da får vi vite om strl er som den skal

ang smertestillende / beroligende på Karolinska husker jeg ikke hva jeg fikk, men fikk noen tabletter og fikk det også intravenøs. For min del funket det dårlig med det jeg fikk i armen, ble bare super dårlig etterpå. Så om de har noe ekstra k tablettform ville jeg spurt om å få dette hvis jeg hadde måttet gjennom det igjen. Viktigste er at man klarer slappe av - det fikk jeg dessverre dårlig til. Så dere andre - senk skuldrene så godt dere kan. <3