Herregud, jeg er håpløs... jeg ser på The Good Doctor, og har nå grini meg gjennom halve episode 13 i sesong 4.
Snakker med egget og kroppen min om hverandre.
"Kom igjen, Eggbert... du klarer deg, det er bare tulletester, klor deg fast. JEG ELSKER DEG"!
"Og du, kroppen min, ta deg sammen... ta vare på egget vårt, vi skal få det til å bli en sunn, perfekt, liten baby i august".
Også griner jeg litt igjen.
Gomler sjokolade.
Og ler av meg selv.
For går det ikke veien denne gangen, er det noe hormonelt som svinger rundt i meg om dagen uansett.
Tydeligvis!
PS: Det var mannen min som spurte i går, når han skulle trøste meg og få meg i bedre humør, om vi skulle kalle det Eggbert.
Uansett hvordan det går, liksom. For som jeg sa... det er vårt første egg, som uansett utfall, har blitt befruktet.
Vårt første.
Og når han spurte om det, fikk han meg til å le spontant.
Det var så deilig, midt i all gråtingen.
Han er god på det der. Få meg til å se annerledes på ting, få meg til å holde motet oppe.
Gud, som jeg elsker den mannen.
Og SOM jeg gleder meg til å gå gravid sammen med ham.
Kjære Gud... la Eggbert klare seg.
Og om det ikke gjøre det, skal jeg prøve så godt jeg kan å ha tiltro til at det har sine gode grunner.
At du mente det var det beste for Eggbert, og oss.
Men for nå holder jeg motet oppe og gjør alt jeg kan for det bittelille gullet vårt.
Holder meg sunn, ligger unna kattedoen og ingefær.