Jeg må ærlig innrømme at det ikke er mye tid til forumet lenger.
Har liksom barselgruppen på snap, og nå snart i virkeligheten (fra helsestasjonen).
I tillegg til hundre ideer for fremtiden, som jeg sliter med å finne tid til.
Alt er som det skal med andre ord. Lille skatten er i fokus, og jeg nyter denne tiden.
Vi har samsovet fra dag 1 og hun sover stort sett på ammeputen i fanget mitt i løpet av dagen.
Med unntak av de gangene hun godtar å ligge i daybed.
Sovner best til puppen.
Og dette passer fint, for jeg er like avhengig av henne som hun er av meg.
Denne tiden får vi aldri tilbake, og for meg er dette helt gull.
Hun sover ved siden av meg på natten, jeg har metoder om gjør det helt trygt.
Da får jeg sove. Sover lett og våkner ofte for å se til henne, og hun ammes jevnt og trutt.
Men jeg får sove. Så da er alt slik jeg vil ha det.
Tenkte å presentere vår lille vakre her skikkelig. Selv om jeg ikke er aktiv her, sånn som jeg var.
Takk til alle som har støtte og fulgt meg på veien hit.
•Navn på barnet: Agnete
•Kjønn: Jente
•Termin: 25.oktober 2022
•Dato født: 22.oktober 2022
•Uke+dag: 40+0
•Klokken: 05:56
•Fødested: Ahus
•Vekt: 3610 kg
•Lengde: 50 cm
•Hodeomkrets: 35 cm
•Forløsningsmetode: Vaginalt - igangsatt
•Annet du vil fortelle: Fulgte magefølelsen og ble igangsatt etter 2 uker med falske rier, hvor jeg til stadighet ble lurt.
Sorgen smalt ned i meg mer og mer. De siste dagene gjorde jeg ikke annet enn å gråte. Og jeg var i ferd med å bli utslitt.
Jeg var veldig glad jeg ble satt i gang da jeg ble.
Mamma og mannen min som skulle være med på fødselen måtte dra hjem ved midnatt, samme dag som jeg fikk tablettene annenhver time. Fordi jeg lå på rom med ei til. Men det dundret helt plutselig til midt på natten og jeg slet med å finne noen stilling å ligge i.
Jeg skjønte vel ikke hvor i gang jeg var med å skulle føde og drøyde så mye som mulig med å ringe, fordi jeg tenkte de trengte å sove.
Plutselig kom det en jordmor inn, som hadde hørt meg stønne ut i gangen... smertene var helt jævlig, men sta som jeg var ville jeg ikke ha smertestillende. "Føder du eller?" spurte hun. Jeg bare "neeeei". For jeg drev jo ikke å klemte. Men kjente nedpress så det holdt.
Jeg ringte etter hvert mannen, som kom inn til sykehuset 45 minutter etter. Vi bor på Jessheim. I det han kom trillet dem meg ut i gangen, så bar det rett over fra obs til føden. Mannen ringte da mamma, for dem spådde at det hele kom til å gå fort.
Jepp, det gjorde det. Aktiv fødsel var på under en time. Og jenta var ute etter ca en halv time på føden. Fra 3 cm til fødsel på ca en time.
Hjelpes. Mamma rakk ikke frem.
Men så mye kult! Mens jordmor gjorde klart div i rommet og jeg var koblet til lystgass kjente jeg noe i åpningen og sa "NÅ SKJEDDE DET NOE".
Og ansiktet på jordmor vitnet om at hun ikke var forberedt på at det skulle gå så fort... "OI... ja, der er jo hodet!" Og det lå i hele hinner faktisk, noe som i følge henne var ganske sjeldent. Akkurat der og da var smertene mye mildere... men så gikk vannet så det fosset ut over hele senga og meg og hodet trakk seg litt opp igjen. Smertene var tilbake.
Mannen stod og filmet, noe jeg er utrolig glad for nå. Det er helt fantastisk å se henne komme ut. Se vannet gå. Og alt det.
Og selv om han følte på at han ikke fikk holdt meg i hånden eller noe, må jeg innrømme at jeg ikke hadde det behovet når vi hadde kommet så langt. Jeg måtte holde på lårene mine, jeg måtte fokusere på å presse.
Jenta kom ut fort, jeg klemte til og tenkte at driter jeg på meg så driter jeg på meg, revner jeg... så ja, da revner jeg. Ut må henne uansett.
Og med 3 fødsler bak meg kjente jeg godt til Ring of fire og lot det ikke skremme meg på noen som helst måte, jeg visste jeg snart var i mål.
Jeg er så sykt stolt av meg selv og den lille at jeg har ikke ord.
I det hun var på vei ut fikk jeg kjenne på hodet hennes... og ja, som jeg trodde, var det fullt av vakkert hår.
Jeg fikk ta tak rundt henne og løfte henne opp selv. Men måtte stoppe opp litt først, da hun "satt fast i snora" som jordmor sa.
Navlestrengen hang som et skjerf rundt halsen på henne. Ikke trill rundt heldigvis, så de kunne bare vippe det over hodet hennes.
Og når hun lå på brystet mitt... GUD for en fantastisk følelse. Etter noen måneder i sjokk og sorg får jeg virkelig ikke forklart hvordan det var å ha en sprell levende skatt i armene. Jeg hadde nesten problemer den siste tiden, med å forestille meg at jeg skulle få det.
Kan ikke forklare. Det er sikkert ikke nødvendig heller, for at alle skal forstå at det var magisk og vakkert.
Vi visste at hun var aktiv i magen, men at hun var så aktiv at hun hadde laget ekte knute på navlestrengen, det visste ingen.
Herlighet.
Og jeg fikk klippe navlestrengen.
Alt var bare helt perfekt!
Har liksom barselgruppen på snap, og nå snart i virkeligheten (fra helsestasjonen).
I tillegg til hundre ideer for fremtiden, som jeg sliter med å finne tid til.
Alt er som det skal med andre ord. Lille skatten er i fokus, og jeg nyter denne tiden.
Vi har samsovet fra dag 1 og hun sover stort sett på ammeputen i fanget mitt i løpet av dagen.
Med unntak av de gangene hun godtar å ligge i daybed.
Sovner best til puppen.
Og dette passer fint, for jeg er like avhengig av henne som hun er av meg.
Denne tiden får vi aldri tilbake, og for meg er dette helt gull.
Hun sover ved siden av meg på natten, jeg har metoder om gjør det helt trygt.
Da får jeg sove. Sover lett og våkner ofte for å se til henne, og hun ammes jevnt og trutt.
Men jeg får sove. Så da er alt slik jeg vil ha det.
Tenkte å presentere vår lille vakre her skikkelig. Selv om jeg ikke er aktiv her, sånn som jeg var.
Takk til alle som har støtte og fulgt meg på veien hit.
•Navn på barnet: Agnete
•Kjønn: Jente
•Termin: 25.oktober 2022
•Dato født: 22.oktober 2022
•Uke+dag: 40+0
•Klokken: 05:56
•Fødested: Ahus
•Vekt: 3610 kg
•Lengde: 50 cm
•Hodeomkrets: 35 cm
•Forløsningsmetode: Vaginalt - igangsatt
•Annet du vil fortelle: Fulgte magefølelsen og ble igangsatt etter 2 uker med falske rier, hvor jeg til stadighet ble lurt.
Sorgen smalt ned i meg mer og mer. De siste dagene gjorde jeg ikke annet enn å gråte. Og jeg var i ferd med å bli utslitt.
Jeg var veldig glad jeg ble satt i gang da jeg ble.
Mamma og mannen min som skulle være med på fødselen måtte dra hjem ved midnatt, samme dag som jeg fikk tablettene annenhver time. Fordi jeg lå på rom med ei til. Men det dundret helt plutselig til midt på natten og jeg slet med å finne noen stilling å ligge i.
Jeg skjønte vel ikke hvor i gang jeg var med å skulle føde og drøyde så mye som mulig med å ringe, fordi jeg tenkte de trengte å sove.
Plutselig kom det en jordmor inn, som hadde hørt meg stønne ut i gangen... smertene var helt jævlig, men sta som jeg var ville jeg ikke ha smertestillende. "Føder du eller?" spurte hun. Jeg bare "neeeei". For jeg drev jo ikke å klemte. Men kjente nedpress så det holdt.
Jeg ringte etter hvert mannen, som kom inn til sykehuset 45 minutter etter. Vi bor på Jessheim. I det han kom trillet dem meg ut i gangen, så bar det rett over fra obs til føden. Mannen ringte da mamma, for dem spådde at det hele kom til å gå fort.
Jepp, det gjorde det. Aktiv fødsel var på under en time. Og jenta var ute etter ca en halv time på føden. Fra 3 cm til fødsel på ca en time.
Hjelpes. Mamma rakk ikke frem.
Men så mye kult! Mens jordmor gjorde klart div i rommet og jeg var koblet til lystgass kjente jeg noe i åpningen og sa "NÅ SKJEDDE DET NOE".
Og ansiktet på jordmor vitnet om at hun ikke var forberedt på at det skulle gå så fort... "OI... ja, der er jo hodet!" Og det lå i hele hinner faktisk, noe som i følge henne var ganske sjeldent. Akkurat der og da var smertene mye mildere... men så gikk vannet så det fosset ut over hele senga og meg og hodet trakk seg litt opp igjen. Smertene var tilbake.
Mannen stod og filmet, noe jeg er utrolig glad for nå. Det er helt fantastisk å se henne komme ut. Se vannet gå. Og alt det.
Og selv om han følte på at han ikke fikk holdt meg i hånden eller noe, må jeg innrømme at jeg ikke hadde det behovet når vi hadde kommet så langt. Jeg måtte holde på lårene mine, jeg måtte fokusere på å presse.
Jenta kom ut fort, jeg klemte til og tenkte at driter jeg på meg så driter jeg på meg, revner jeg... så ja, da revner jeg. Ut må henne uansett.
Og med 3 fødsler bak meg kjente jeg godt til Ring of fire og lot det ikke skremme meg på noen som helst måte, jeg visste jeg snart var i mål.
Jeg er så sykt stolt av meg selv og den lille at jeg har ikke ord.
I det hun var på vei ut fikk jeg kjenne på hodet hennes... og ja, som jeg trodde, var det fullt av vakkert hår.
Jeg fikk ta tak rundt henne og løfte henne opp selv. Men måtte stoppe opp litt først, da hun "satt fast i snora" som jordmor sa.
Navlestrengen hang som et skjerf rundt halsen på henne. Ikke trill rundt heldigvis, så de kunne bare vippe det over hodet hennes.
Og når hun lå på brystet mitt... GUD for en fantastisk følelse. Etter noen måneder i sjokk og sorg får jeg virkelig ikke forklart hvordan det var å ha en sprell levende skatt i armene. Jeg hadde nesten problemer den siste tiden, med å forestille meg at jeg skulle få det.
Kan ikke forklare. Det er sikkert ikke nødvendig heller, for at alle skal forstå at det var magisk og vakkert.
Vi visste at hun var aktiv i magen, men at hun var så aktiv at hun hadde laget ekte knute på navlestrengen, det visste ingen.
Herlighet.
Og jeg fikk klippe navlestrengen.
Alt var bare helt perfekt!
Venter enda på å få en terminspire i magen, men den kommer nok til slutt om det er meningen