Ordinær ultralyd
I går var jeg på ordinær ultralyd, og det meste gikk veldig bra. Jeg var veldig nervøs til tross for at jeg har kjent godt med liv de siste dagene, men alt var heldigvis bra med lille skatten i magen, og det er det aller viktigste

Hjertet banket og lille babyen var såå fin der den lå og slappet av

Babyen hadde vokst som den skulle, og alt de målte og undersøkte var i skjønneste orden. Takknemlig!
Jordmor sjekket også morkakens plassering, og var ganske sikker på at den lå delvis over livmorhalsen. Jeg får derfor en ekstra ultralyd i uke 32, for å se om morkaken har flyttet seg. Jeg har heldigvis ikke hatt noen blødninger, men skjønner at risikoen for å få det er litt høyere enn om morkaken ikke var over åpningen..
På slutten av timen spurte jordmor om vi hadde noen spørsmål, og det hadde vi.. De hadde ikke nevnt noe om kjønn, og ikke spurt om vi ønsket å vite. Men det ønsket vi jo! Og da tok hun en rask titt og sa at det så ut som ei jente


Det stemte med magefølelsen min som sa jente, men dessverre satt både jeg og mannen igjen med følelsen av at jordmor ikke sjekket ordentlig. Hun sa heller ikke noe om hvorfor hun trodde det var jente (det var fra en vinkel der man ikke så noen genitalia), så jeg er litt usikker på om det stemmer..

Jeg blir glad for begge kjønn, men akkurat nå føler jeg at jeg ikke egentlig har fått et ordentlig svar. Inntrykket mitt av jordmor forsterker nok denne følelsen, skriver mer om det under her.
Til tross for gode nyheter på ultralyden, satt jeg og gråt på skulderen til mannen i kantina på sykehuset etter ultralyden.

Gravidhormonene og all spenningen som hadde bygd seg opp spilte nok en rolle for at det var mye følelser, men jeg var ganske lei meg etter timen. Det skyldtes hovedsakelig at jordmor generelt var ganske krass, og det ble ikke en like hyggelig opplevelse som sist gang (annen jordmor). Spesielt da vi pratet om at jeg går på albyl-e var jordmor skikkelig uhyggelig. Hun sa at jeg aldri skulle ha fått albyl-e etter å ha mistet bare to ganger, for "her må man miste fire ganger for å få det", og hun syntes det var uhørt at jeg fremdeles gikk på det og sa at jeg måtte slutte med en gang. Hun ville til og med ha navnet på gynekologen som hadde gitt meg resepten!?

Det føltes ut som om jeg fikk kjeft, for noe som er gjort i beste mening for å prøve å redusere risikoen for flere vonde opplevelser og for å øke sjansene for et etterlengtet barn. Jeg prøvde å si at jeg har fått det anbefalt fra både to gynekologer og fastlegen min, og at da jeg var på tidlig OUL (på samme sykehus!) fikk jeg klarsignal fra jordmoren om å gå på det frem til OUL, men det hjalp ikke. Det er tydelig at selv ikke jordmødrene på samme sykehus er enige.. Så nå slutter jeg med albyl-e (ble også litt engstelig for å ta det videre pga. økt blødningsrisiko grunnet morkake over livmorhalsen..), og bekymrer meg naturlig nok for det. Det går nok helt fint, men jeg vet at flere går på det lengre og jeg får en del frykttanker. Tenk om det var albyl-e som gjorde at alt har gått så fint til nå? Kanskje jeg burde tatt det til lille er levedyktig på utsiden i det minste? Jeg har bestemt meg for å bestille en ny ultralydtime, for å se at det går fint med lille jenta mi (?) etter at jeg har sluttet med albyl-e, og forhåpentligvis få en positiv opplevelse. Jeg ønsker også en ny sjekk av morkakens plassering, og få litt mer informasjon rundt det, for det fikk jeg ikke på OUL. Jeg engster meg dessverre veldig mye, og kjenner at jeg ble veldig urolig etter ultralyden. Jeg har mange spørsmål, og håper jeg neste gang kan treffe på en hyggelig gynekolog med litt empati som kan betrygge en sårbar førstegangsgravid..