Ikke så bra dessverre, jeg mistetHvordan går det med deg?
Nei nei kjære degIkke så bra dessverre, jeg mistet
dette var skikkelig trist å høre, fine deg
Vet ikke helt hva jeg skal si. Sender deg en stor god klem Alfakrøll
Åh nei, kjære degIkke så bra dessverre, jeg mistet
ta vare på hverandre, dette var virkelig trist å høre
Lillafrosk
Firebarnsmamma♡
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Sensommerlykke 2017
Oktoberbarna 2021♡
Julilykke 2023
Marsfiolene 2026 ♡
Kortvarig glede.. og veien videre
Min første graviditet endte da dessverre i en spontanabort.. Tusen takk for alle hjerter og klemmer dere har sendt, det setter jeg stor pris på!
Jeg syntes det var tøft å oppleve, selv om det skjedde såpass tidlig. For min egen del tenkte jeg det kunne være nyttig å oppsummere de siste ukene her, fra den overraskende positive testen til tiden etter spontanaborten.
Positiv test!
Jeg hadde ingen mistanke om at jeg var gravid da jeg fikk min aller første positive test, og jeg hadde ingen symptomer utenom det vanlige. Vi hadde kun lagt aksjer 4 og 2 dager før EL, så det var heller ikke PP´en med den største innsatsen. Så jeg og mannen hadde altså ingen store forhåpninger da vi så på testen sammen, og ble veldig overrasket begge to. "Hæ?? Det er TO streker der!?!?"
Vi hadde prøvd så lenge og fått så mange negative tester tidligere, så vi forventet å se en negativ test igjen. Vi hadde til og med begynt å planlegge neste PP. Det tok litt tid før det virkelig gikk opp for oss, og jeg måtte dobbeltsjekke at jeg hadde tatt riktig test, og ikke en EL-test. 
Dette var PP21, og jeg hadde tatt 3. runde med letrozol (og spist ananas i DPO-land for første gang). Vi var naturlig nok VELDIG glade! Endelig var det vår tur!
Jeg hadde en veldig stabil og høy temperatur da jeg ble gravid. Målingene er ikke helt korrekte da jeg bruker et termometer med kun 1 desimal, men man ser trenden veldig godt, og den har aldri før vært så stabil med dette termometeret.
Tidlige symptomer (som er likt som ved PMS);
- Ømme bryster (fra 12 dpo)
- Svimmelhet
- Trøtt og sliten (litt nedstemt)
- Murringer
Etter positiv test fikk jeg en rar og intens sultfølelse (følte at jeg var tom på en måte), var litt uggen og puppene ble mer ømme enn noen gang. Kjente også litt stølhet og at det jobbet i livmorområdet. Hadde en morgen med skikkelig metallsmak i munnen.
TW! Spontanaborten..
Som alle gravide var min største frykt å begynne å blø. Og det gjorde jeg.. MASSE. Mer enn jeg noen gang har gjort ved mensen. Og det var mye klumper. Jeg håpet i det lengste at det var uskyldig (jeg hadde ingen smerter på det tidspunktet), og googlet etter historier der det gikk bra. Jeg hadde egentlig et håp om at det fremdeles var en spire der, det virket for urettferdig og vondt at jeg skulle miste den når jeg hadde prøvd så lenge.. Jeg tok en graviditetstest etter at blødningene hadde startet, og den var superpositiv (dye stealer). Jeg fant ut at jeg måtte måle hcg for å få svar, men det var fredag og rett før stengetid, og jeg var svimmel og uvel. Det endte med at mannen måtte sykle meg (samtidig som han var redd for at jeg skulle besvime og falle av sykkelen underveis), for at jeg skulle få tatt første blodprøve. Jeg måtte vente over helgen for måling nr. 2, og prøvde bare å få tiden til å gå den helgen. Da svarene kom på begge prøvene var spontanaborten bekreftet, det var stor nedgang i hcg. Jeg vet at spontanabort er vanlig, men jeg syntes likevel at det var fryktelig tungt, både fysisk og mentalt.. Jeg hadde jo håpet at det ikke skulle skje meg, som jo alle håper..
Tiden etter aborten
Jeg var veldig trist etter aborten, og tårene satt løst. Jeg var også sint på kroppen min (bl.a. for at det tok over en uke før puppene ikke var sinnsykt ømme lengre - jeg hatet å ha et så tydelig graviditetssymptom uten en spire i magen). Smertene og blødningene tok seg opp etter 1 uke, noe jeg syntes var rart. For å sjekke at kroppen klarte å rydde opp selv dro jeg til gynekolog, og der så vi restene etter aborten. Gynekologen sa at kroppen klarte å ordne opp dette selv, men at jeg fremdeles ville blø litt. Han rådet meg til å fortsette å prøve allerede ved neste EL, da hcg i kroppen kan være gunstig. Jeg fikk resept på progesteron jeg kan ta de første ukene når jeg får positiv test neste gang (selv om jeg sa at jeg har målt progesteron og målingene var fine). Jeg blødde til sammen i ca. 2 uker. Jeg er i det minste glad for at graviditeten satt riktig sted, og at jeg slapp utskrapning..
Jeg hører at mange finner trøst i at kroppen ordner opp med en spontanabort når det ikke er "liv laga", men jeg finner ikke trøst i å tenke på det. Jeg synes bare det er trist at det var noe feil i det hele tatt, uavhengig av om det var spiren eller noe annet som var feil. Gynekologen sa at det er litt mer vanlig å miste ved første graviditet enn senere, og da er det ikke fordi det er noe feil ved spiren som kroppen må rydde opp i, men heller at kroppen ikke helt får til graviditetsprosessen ved første forsøk. Krysser fingrene for en frisk spire og at kroppen min klarer å holde på graviditeten neste gang.
Tanker om veien videre
Jeg har vurdert om jeg trenger en liten pause fra prøvingen for å få hodet og kroppen på stell igjen, men nå som jeg har fått det litt mer på avstand tror jeg at jeg heller vil prøve igjen med en gang. Det føles så lenge å vente til etter neste TR igjen. Og sannsynligvis vil det ta litt tid før neste EL (vi så flere bittesmå egg hos gynekologen), så jeg rekker å bli helt klar. Jeg håper at det ikke tar like lang tid som sist gang før jeg får se en positiv test igjen, og at jeg kan klare å glede meg over en ny graviditet uten for mye engstelser. Det er oppmuntrende å se alle her inne som har blitt raskt gravide igjen etter en SA, og at det da kan gå bra. Jeg setter stor pris på alt dere andre har delt om deres opplevelser ved spontanabort og tiden etter, og har lest mye her inne om dette i denne siste tiden
Edit: Midt oppi spontanaborten kom jeg helt tilfeldig over en podcast av Martine Halvorsen som handler om hennes spontanabort. Den hjalp meg masse, og anbefales virkelig! Det er podcasten Sykt Ærlig Med Martine, episode 177 - Det har vært tøft nå.
Min første graviditet endte da dessverre i en spontanabort.. Tusen takk for alle hjerter og klemmer dere har sendt, det setter jeg stor pris på!
Jeg syntes det var tøft å oppleve, selv om det skjedde såpass tidlig. For min egen del tenkte jeg det kunne være nyttig å oppsummere de siste ukene her, fra den overraskende positive testen til tiden etter spontanaborten.
Positiv test!
Jeg hadde ingen mistanke om at jeg var gravid da jeg fikk min aller første positive test, og jeg hadde ingen symptomer utenom det vanlige. Vi hadde kun lagt aksjer 4 og 2 dager før EL, så det var heller ikke PP´en med den største innsatsen. Så jeg og mannen hadde altså ingen store forhåpninger da vi så på testen sammen, og ble veldig overrasket begge to. "Hæ?? Det er TO streker der!?!?"
Vi hadde prøvd så lenge og fått så mange negative tester tidligere, så vi forventet å se en negativ test igjen. Vi hadde til og med begynt å planlegge neste PP. Det tok litt tid før det virkelig gikk opp for oss, og jeg måtte dobbeltsjekke at jeg hadde tatt riktig test, og ikke en EL-test. Dette var PP21, og jeg hadde tatt 3. runde med letrozol (og spist ananas i DPO-land for første gang). Vi var naturlig nok VELDIG glade! Endelig var det vår tur!Jeg hadde en veldig stabil og høy temperatur da jeg ble gravid. Målingene er ikke helt korrekte da jeg bruker et termometer med kun 1 desimal, men man ser trenden veldig godt, og den har aldri før vært så stabil med dette termometeret.
Tidlige symptomer (som er likt som ved PMS);
- Ømme bryster (fra 12 dpo)
- Svimmelhet
- Trøtt og sliten (litt nedstemt)
- Murringer
Etter positiv test fikk jeg en rar og intens sultfølelse (følte at jeg var tom på en måte), var litt uggen og puppene ble mer ømme enn noen gang. Kjente også litt stølhet og at det jobbet i livmorområdet. Hadde en morgen med skikkelig metallsmak i munnen.
TW! Spontanaborten..
Som alle gravide var min største frykt å begynne å blø. Og det gjorde jeg.. MASSE. Mer enn jeg noen gang har gjort ved mensen. Og det var mye klumper. Jeg håpet i det lengste at det var uskyldig (jeg hadde ingen smerter på det tidspunktet), og googlet etter historier der det gikk bra. Jeg hadde egentlig et håp om at det fremdeles var en spire der, det virket for urettferdig og vondt at jeg skulle miste den når jeg hadde prøvd så lenge.. Jeg tok en graviditetstest etter at blødningene hadde startet, og den var superpositiv (dye stealer). Jeg fant ut at jeg måtte måle hcg for å få svar, men det var fredag og rett før stengetid, og jeg var svimmel og uvel. Det endte med at mannen måtte sykle meg (samtidig som han var redd for at jeg skulle besvime og falle av sykkelen underveis), for at jeg skulle få tatt første blodprøve. Jeg måtte vente over helgen for måling nr. 2, og prøvde bare å få tiden til å gå den helgen. Da svarene kom på begge prøvene var spontanaborten bekreftet, det var stor nedgang i hcg. Jeg vet at spontanabort er vanlig, men jeg syntes likevel at det var fryktelig tungt, både fysisk og mentalt.. Jeg hadde jo håpet at det ikke skulle skje meg, som jo alle håper..
Tiden etter aborten
Jeg var veldig trist etter aborten, og tårene satt løst. Jeg var også sint på kroppen min (bl.a. for at det tok over en uke før puppene ikke var sinnsykt ømme lengre - jeg hatet å ha et så tydelig graviditetssymptom uten en spire i magen). Smertene og blødningene tok seg opp etter 1 uke, noe jeg syntes var rart. For å sjekke at kroppen klarte å rydde opp selv dro jeg til gynekolog, og der så vi restene etter aborten. Gynekologen sa at kroppen klarte å ordne opp dette selv, men at jeg fremdeles ville blø litt. Han rådet meg til å fortsette å prøve allerede ved neste EL, da hcg i kroppen kan være gunstig. Jeg fikk resept på progesteron jeg kan ta de første ukene når jeg får positiv test neste gang (selv om jeg sa at jeg har målt progesteron og målingene var fine). Jeg blødde til sammen i ca. 2 uker. Jeg er i det minste glad for at graviditeten satt riktig sted, og at jeg slapp utskrapning..
Jeg hører at mange finner trøst i at kroppen ordner opp med en spontanabort når det ikke er "liv laga", men jeg finner ikke trøst i å tenke på det. Jeg synes bare det er trist at det var noe feil i det hele tatt, uavhengig av om det var spiren eller noe annet som var feil. Gynekologen sa at det er litt mer vanlig å miste ved første graviditet enn senere, og da er det ikke fordi det er noe feil ved spiren som kroppen må rydde opp i, men heller at kroppen ikke helt får til graviditetsprosessen ved første forsøk. Krysser fingrene for en frisk spire og at kroppen min klarer å holde på graviditeten neste gang.
Tanker om veien videre
Jeg har vurdert om jeg trenger en liten pause fra prøvingen for å få hodet og kroppen på stell igjen, men nå som jeg har fått det litt mer på avstand tror jeg at jeg heller vil prøve igjen med en gang. Det føles så lenge å vente til etter neste TR igjen. Og sannsynligvis vil det ta litt tid før neste EL (vi så flere bittesmå egg hos gynekologen), så jeg rekker å bli helt klar. Jeg håper at det ikke tar like lang tid som sist gang før jeg får se en positiv test igjen, og at jeg kan klare å glede meg over en ny graviditet uten for mye engstelser. Det er oppmuntrende å se alle her inne som har blitt raskt gravide igjen etter en SA, og at det da kan gå bra. Jeg setter stor pris på alt dere andre har delt om deres opplevelser ved spontanabort og tiden etter, og har lest mye her inne om dette i denne siste tiden
Edit: Midt oppi spontanaborten kom jeg helt tilfeldig over en podcast av Martine Halvorsen som handler om hennes spontanabort. Den hjalp meg masse, og anbefales virkelig! Det er podcasten Sykt Ærlig Med Martine, episode 177 - Det har vært tøft nå.
Last edited:
Kjære degKortvarig glede.. og veien videre
Min første graviditet endte da dessverre i en spontanabort.. Tusen takk for alle hjerter og klemmer dere har sendt, det setter jeg stor pris på!
Jeg syntes det var tøft å oppleve, selv om det skjedde såpass tidlig. For min egen del tenkte jeg det kunne være nyttig å oppsummere de siste ukene her, fra den overraskende positive testen til tiden etter spontanaborten.
Positiv test!
Jeg hadde ingen mistanke om at jeg var gravid da jeg fikk min aller første positive test, og jeg hadde ingen symptomer utenom det vanlige. Vi hadde kun lagt aksjer 4 og 2 dager før EL, så det var heller ikke PP´en med den største innsatsen. Jeg hadde tatt 3. runde med letrozol (og spist ananas i DPO-land for første gang). Så jeg og mannen hadde altså ingen store forhåpninger da vi så på testen sammen, og ble veldig overrasket begge to. "Hæ?? Det er TO streker der!?!?"
Jeg hadde en veldig stabil og høy temperatur da jeg ble gravid. Målingene er ikke helt korrekte da jeg bruker et termometer med kun 1 desimal, men man ser trenden veldig godt, og den har aldri før vært så stabil med dette termometeret.
Vis vedlegget 388419
Tidlige symptomer (som er likt som ved PMS);
- Ømme bryster ved positiv test
- Svimmelhet
- Trøtt og sliten (litt nedstemt)
Etter positiv test fikk jeg en rar og intens sultfølelse (følte at jeg var tom på en måte), var litt uggen og puppene ble mer ømme enn noen gang.
TW! Spontanaborten..
Som alle gravide var min største frykt å begynne å blø. Og det gjorde jeg.. MASSE. Mer enn jeg noen gang har gjort ved mensen. Og det var mye klumper. Jeg håpet i det lengste at det var uskyldig (jeg hadde ingen smerter på det tidspunktet), og googlet etter historier der det gikk bra. Jeg hadde egentlig et håp om at det fremdeles var en spire der, det virket for urettferdig og vondt at jeg skulle miste den når jeg hadde prøvd så lenge.. Jeg tok en graviditetstest etter at blødningene hadde startet, og den var superpositiv (dye stealer). Jeg fant ut at jeg måtte måle hcg for å få svar, men det var fredag og rett før stengetid, og jeg var svimmel og uvel. Det endte med at mannen måtte sykle meg (samtidig som han var redd for at jeg skulle besvime og falle av sykkelen underveis), for at jeg skulle få tatt første blodprøve. Jeg måtte vente over helgen for måling nr. 2, og prøvde bare å få tiden til å gå den helgen. Da svarene kom på begge prøvene var spontanaborten bekreftet, det var stor nedgang i hcg. Jeg vet at spontanabort er vanlig, men jeg syntes likevel at det var fryktelig tungt, både fysisk og mentalt.. Jeg hadde jo håpet at det ikke skulle skje meg, som jo alle håper..
Tiden etter aborten
Jeg var veldig trist etter aborten, og tårene satt løst. Jeg var også sint på kroppen min (bl.a. for at det tok over en uke før puppene ikke var sinnsykt ømme lengre - jeg hatet å ha et så tydelig graviditetssymptom uten en spire i magen). Smertene og blødningene tok seg opp etter 1 uke, noe jeg syntes var rart. For å sjekke at kroppen klarte å rydde opp selv dro jeg til gynekolog, og der så vi restene etter aborten. Gynekologen sa at kroppen klarte å ordne opp dette selv, men at jeg fremdeles ville blø litt. Han rådet meg til å fortsette å prøve allerede ved neste EL, da hcg i kroppen kan være gunstig. Jeg fikk resept på progesteron jeg kan ta de første ukene når jeg får positiv test neste gang (selv om jeg sa at jeg har målt progesteron og målingene var fine). Jeg blødde til sammen i ca. 2 uker. Jeg er i det minste glad for at graviditeten satt riktig sted, og at jeg slapp utskrapning..
Jeg hører at mange finner trøst i at kroppen ordner opp med en spontanabort når det ikke er "liv laga", men jeg finner ikke trøst i å tenke på det. Jeg synes bare det er trist at det var noe feil i det hele tatt, uavhengig av om det var spiren eller noe annet som var feil. Gynekologen sa at det er litt mer vanlig å miste ved første graviditet enn senere, og da er det ikke fordi det er noe feil ved spiren som kroppen må rydde opp i, men heller at kroppen ikke helt får til graviditetsprosessen ved første forsøk. Krysser fingrene for en frisk spire og at kroppen min klarer å holde på graviditeten neste gang.
Tenker om veien videre
Jeg har vurdert om jeg trenger en liten pause fra prøvingen for å få hodet og kroppen på stell igjen, men nå som jeg har fått det litt mer på avstand tror jeg at jeg heller vil prøve igjen med en gang. Det føles så lenge å vente til etter neste TR igjen. Og sannsynligvis vil det ta litt tid før neste EL (vi så flere bittesmå egg hos gynekologen), så jeg rekker å bli helt klar. Jeg håper at det ikke tar like lang tid som sist gang før jeg får se en positiv test igjen, og at jeg kan klare å glede meg over en ny graviditet uten for mye engstelser. Det er oppmuntrende å se alle her inne som har blitt raskt gravide igjen etter en SA, og at det da kan gå bra. Jeg setter stor pris på alt dere andre har delt om deres opplevelser ved spontanabort og tiden etter, og har lest mye her inne om dette i denne siste tiden
Edit: Midt oppi spontanaborten kom jeg helt tilfeldig over en podcast av Martine Halvorsen som handler om hennes spontanabort. Den hjalp meg masse, og anbefales virkelig! Det er podcasten Sykt Ærlig Med Martine, episode 177 - Det har vært tøft nå.
Jeg sender deg masse gode klemmer og er veldig lei meg for at du måtte oppleve dette. Spontanabort er utrolig vondt og det er helt lov å kjenne på alle ulike følelser som kommer. Det er godt å høre at du kjenner deg klar til å prøve igjen likevel, jeg håper du får en ny spire og glede deg over veldig snart
Føler så inderlig med deg, spontanabort er helt grusomt 
Håper med deg at neste spire sitter fort etter SA'en, og at den da blir værende ut tiden sin Heia heia heia
Håper med deg at neste spire sitter fort etter SA'en, og at den da blir værende ut tiden sin Heia heia heia
Jeg skulle ønske det var noe man kunne si for å gjøre det lettere for deg, men det er det dessverre ikke. Men vit at spontanabort er veldig vanlig, og det trenger absolutt ikke bety at det skjer neste gang også! Såklart det er tungt, jeg husker frykten min da jeg oppdaget bare bittelitt brun utflod i sommer.
Ta vare på deg selv, og sørg så mye du trenger! Så det sies jo at man er ekstra fruktbar etter kjemisk/sa.
Kortvarig glede.. og veien videre
Min første graviditet endte da dessverre i en spontanabort.. Tusen takk for alle hjerter og klemmer dere har sendt, det setter jeg stor pris på!
Jeg syntes det var tøft å oppleve, selv om det skjedde såpass tidlig. For min egen del tenkte jeg det kunne være nyttig å oppsummere de siste ukene her, fra den overraskende positive testen til tiden etter spontanaborten.
Positiv test!
Jeg hadde ingen mistanke om at jeg var gravid da jeg fikk min aller første positive test, og jeg hadde ingen symptomer utenom det vanlige. Vi hadde kun lagt aksjer 4 og 2 dager før EL, så det var heller ikke PP´en med den største innsatsen. Jeg hadde tatt 3. runde med letrozol (og spist ananas i DPO-land for første gang). Så jeg og mannen hadde altså ingen store forhåpninger da vi så på testen sammen, og ble veldig overrasket begge to. "Hæ?? Det er TO streker der!?!?"
Jeg hadde en veldig stabil og høy temperatur da jeg ble gravid. Målingene er ikke helt korrekte da jeg bruker et termometer med kun 1 desimal, men man ser trenden veldig godt, og den har aldri før vært så stabil med dette termometeret.
Vis vedlegget 388419
Tidlige symptomer (som er likt som ved PMS);
- Ømme bryster ved positiv test
- Svimmelhet
- Trøtt og sliten (litt nedstemt)
Etter positiv test fikk jeg en rar og intens sultfølelse (følte at jeg var tom på en måte), var litt uggen og puppene ble mer ømme enn noen gang.
TW! Spontanaborten..
Som alle gravide var min største frykt å begynne å blø. Og det gjorde jeg.. MASSE. Mer enn jeg noen gang har gjort ved mensen. Og det var mye klumper. Jeg håpet i det lengste at det var uskyldig (jeg hadde ingen smerter på det tidspunktet), og googlet etter historier der det gikk bra. Jeg hadde egentlig et håp om at det fremdeles var en spire der, det virket for urettferdig og vondt at jeg skulle miste den når jeg hadde prøvd så lenge.. Jeg tok en graviditetstest etter at blødningene hadde startet, og den var superpositiv (dye stealer). Jeg fant ut at jeg måtte måle hcg for å få svar, men det var fredag og rett før stengetid, og jeg var svimmel og uvel. Det endte med at mannen måtte sykle meg (samtidig som han var redd for at jeg skulle besvime og falle av sykkelen underveis), for at jeg skulle få tatt første blodprøve. Jeg måtte vente over helgen for måling nr. 2, og prøvde bare å få tiden til å gå den helgen. Da svarene kom på begge prøvene var spontanaborten bekreftet, det var stor nedgang i hcg. Jeg vet at spontanabort er vanlig, men jeg syntes likevel at det var fryktelig tungt, både fysisk og mentalt.. Jeg hadde jo håpet at det ikke skulle skje meg, som jo alle håper..
Tiden etter aborten
Jeg var veldig trist etter aborten, og tårene satt løst. Jeg var også sint på kroppen min (bl.a. for at det tok over en uke før puppene ikke var sinnsykt ømme lengre - jeg hatet å ha et så tydelig graviditetssymptom uten en spire i magen). Smertene og blødningene tok seg opp etter 1 uke, noe jeg syntes var rart. For å sjekke at kroppen klarte å rydde opp selv dro jeg til gynekolog, og der så vi restene etter aborten. Gynekologen sa at kroppen klarte å ordne opp dette selv, men at jeg fremdeles ville blø litt. Han rådet meg til å fortsette å prøve allerede ved neste EL, da hcg i kroppen kan være gunstig. Jeg fikk resept på progesteron jeg kan ta de første ukene når jeg får positiv test neste gang (selv om jeg sa at jeg har målt progesteron og målingene var fine). Jeg blødde til sammen i ca. 2 uker. Jeg er i det minste glad for at graviditeten satt riktig sted, og at jeg slapp utskrapning..
Jeg hører at mange finner trøst i at kroppen ordner opp med en spontanabort når det ikke er "liv laga", men jeg finner ikke trøst i å tenke på det. Jeg synes bare det er trist at det var noe feil i det hele tatt, uavhengig av om det var spiren eller noe annet som var feil. Gynekologen sa at det er litt mer vanlig å miste ved første graviditet enn senere, og da er det ikke fordi det er noe feil ved spiren som kroppen må rydde opp i, men heller at kroppen ikke helt får til graviditetsprosessen ved første forsøk. Krysser fingrene for en frisk spire og at kroppen min klarer å holde på graviditeten neste gang.
Tenker om veien videre
Jeg har vurdert om jeg trenger en liten pause fra prøvingen for å få hodet og kroppen på stell igjen, men nå som jeg har fått det litt mer på avstand tror jeg at jeg heller vil prøve igjen med en gang. Det føles så lenge å vente til etter neste TR igjen. Og sannsynligvis vil det ta litt tid før neste EL (vi så flere bittesmå egg hos gynekologen), så jeg rekker å bli helt klar. Jeg håper at det ikke tar like lang tid som sist gang før jeg får se en positiv test igjen, og at jeg kan klare å glede meg over en ny graviditet uten for mye engstelser. Det er oppmuntrende å se alle her inne som har blitt raskt gravide igjen etter en SA, og at det da kan gå bra. Jeg setter stor pris på alt dere andre har delt om deres opplevelser ved spontanabort og tiden etter, og har lest mye her inne om dette i denne siste tiden
Edit: Midt oppi spontanaborten kom jeg helt tilfeldig over en podcast av Martine Halvorsen som handler om hennes spontanabort. Den hjalp meg masse, og anbefales virkelig! Det er podcasten Sykt Ærlig Med Martine, episode 177 - Det har vært tøft nå.
Sender klemmer din vei, og håper du raskt blir gravid igjen. Er selv i pp4 etter min MA, og kan ikke annet enn å krysse fingrene akkurat nå! Ta den tiden du trenger nå, og ta vare på hverandre 
Marsmamman
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Himmelbarn
❤ Oktoberbaby 2016 ❤
September To Remember 2022
Aprilspirene 2024❤️
Maisløyfene 2024
Huff så trist Var ikke dette jeg håpte å finne i dagboken din. Sender mange klemmer
Var ikke dette jeg håpte å finne i dagboken din. Sender mange klemmer
Tusen takk gode degKjære deg
Du er en av dem som har gitt meg håp og pågangsmot til å prøve raskt igjen. Har lest i dagboken din, og også erfaringene dine fra spontanabortene dine i tråden om SA/MA på prøverforumet. Kan ikke forestille meg hvordan det har vært å oppleve det ikke bare én gang, men to ganger.. Er så glad for at det ser ut til å gå veien for deg nå, og gleder meg til å følge deg videre i svangerskapet!
Ja det var grusomtFøler så inderlig med deg, spontanabort er helt grusomt
Trist at du også har vært gjennom det.. Jeg mistet omtrent på samme tid som du gjorde, om jeg ikke husker feil.. Ja krysser fingrene for at kroppen min nå endelig har lært hvordan den blir gravid, så det ikke tar lang tid før neste spire sitter 
Takk for heiing!
Ja det er dessverre veldig vanlig, men nå håper jeg at jeg har brukt opp min del av den kjipe statistikken.. Jaa har et stort håp om at jeg er ekstra fruktbar nå, og at det ikke er lenge til jeg igjen kan hoppe over i en termingruppe
Jeg skulle ønske det var noe man kunne si for å gjøre det lettere for deg, men det er det dessverre ikke. Men vit at spontanabort er veldig vanlig, og det trenger absolutt ikke bety at det skjer neste gang også! Såklart det er tungt, jeg husker frykten min da jeg oppdaget bare bittelitt brun utflod i sommer.
Ta vare på deg selv, og sørg så mye du trenger! Så det sies jo at man er ekstra fruktbar etter kjemisk/sa.
Tusen takk for klemmer
Huff, MA må være utrolig tungt.. Håper du veldig snart får positiv test igjen, og at jeg følger rett etter