Mens vi venter på en skatt nr. 2 ❤️

[Alfakrøll]

Så bra du turte å prøve. Er så kjedelig å angre i etterkant og tenke «hva hvis det hadde gått den syklusen, men jeg ikke turte å prøve». Med første tok jeg enkel dose letrozol syklusen som endte med kjemisk og syklusen etter (anså blødningen til den kjemiske som mensen). Med lillesøster tok jeg enkel dose uten effekt først, og så én dobbel som endte i kjemisk og én dobbel rett etterpå som ble til lillesøster. Krysser fingrene for deg. Spent på testingen

Ja jeg hadde nok angret i etterkant om jeg ikke hadde prøvd.. Ah, da skjønner jeg hvordan du fikk til en letrozol-baby i syklusen rett etter at du mistet. Jeg glemte helt av letrozol midt oppi blødningene, og syklusen var jo plutselig helt annerledes. Fikk også beskjed fra gynekologen om å ta 3 runder med letrozol (deretter skulle vi søke om IVF), og ble gravid og mistet etter 3. runde. Vurderer nå å ringe gynekologen og høre om jeg kan prøve letrozol litt til..

 

[Lillafrosk]

Ja jeg hadde nok angret i etterkant om jeg ikke hadde prøvd.. Ah, da skjønner jeg hvordan du fikk til en letrozol-baby i syklusen rett etter at du mistet. Jeg glemte helt av letrozol midt oppi blødningene, og syklusen var jo plutselig helt annerledes. Fikk også beskjed fra gynekologen om å ta 3 runder med letrozol (deretter skulle vi søke om IVF), og ble gravid og mistet etter 3. runde. Vurderer nå å ringe gynekologen og høre om jeg kan prøve letrozol litt til..

Kan jo søke om ivf, og prøve letrozol i mellomtiden; alt etter som , så kan det jo være lang ventetid på IVF.

 

[Alfakrøll]

Kan jo søke om ivf, og prøve letrozol i mellomtiden; alt etter som , så kan det jo være lang ventetid på IVF.

Ja det er sant. Selv om jeg helst vil unngå IVF er det kanskje greit å sette seg i kø, så er jeg sannsynligvis motivert for det når tiden kommer. Det er nyttig å følge med på andre her som går gjennom IVF - det gjør det litt mindre skummelt.. Om ikke annet, så kan det hende jeg er en av dem som plutselig blir gravid når man skal i gang med IVF

 

[Lillafrosk]

Ja det er sant. Selv om jeg helst vil unngå IVF er det kanskje greit å sette seg i kø, så er jeg sannsynligvis motivert for det når tiden kommer. Det er nyttig å følge med på andre her som går gjennom IVF - det gjør det litt mindre skummelt.. Om ikke annet, så kan det hende jeg er en av dem som plutselig blir gravid når man skal i gang med IVF

Jeg mener å huske jeg egentlig var litt vemodig til IVF selv. For vi tok utredning på spiren, og de sa de kunne henvise til St Olavs om vi ville. Og vi sa vel egentlig "vent litt". Men så fikk vi tenkt oss om, og tenkte at køen var sikkert lang nok (leste ikke spesifikt på St. Olavs, men den infoen som kom først var liksom 8-10 mnd), så fikk de bare til å henvise. Og når vi først var kommet i gang så var det liksom greit.
Skummelt å sette første sprøyte. Spennende med uttak (jeg hadde uflaks, for morfinen hadde null virkning på meg, og eggstokken lå så himla dumt plassert, så var vondere enn det burde ha vært.) Men gikk over, og etterpå synes jeg jo det var verdt det. Og selv om det ikke fristet der og da å gjøre det igjen, så hadde jeg gladelig gjort det igjen nå for en baby til.
(Men vi har fryse-embryo på lager, så slipper nok).
Kjedelig å gå på medisiner for fryseforsøk, men; verdt det det også. Ble jo gravid og fikk premien til slutt. (Også synes jeg det er EKSTREMT betryggende å ha embryo på lager også.)

Så, i ETTERKANT, så er ikke IVF så skummelt lenger. Gubben og, sa at han synes jo egentlig at IVF var litt nederlag først.. Men nå, i etterkant, så er det egentlig likegyldig for hans del, hvordan babyen ble produsert.
Selv om det HADDE vært gøy å få det til spontant selvsagt!

Det jeg mener, er at jeg forstår egentlig at det kan føles skummelt å tenke på. Men når man har fått bearbeidet det, så tror jeg det vil gå greit I alle fall hvis du er såpass heldig at det blir en kort prosess (og siden det ikke er noe galt med dere, så må det da vel det?! )

Og uansett.. Prøve selv i mellomtiden. Blir fort et par runder selv også, både med alle papirene til og fra, men også i ventetid; for de fleste steder har jo gjerne noen måneder ventetid. Og om dere får det til selv, så er det jo supert.

 

[Snorkfrøken85]

Slenger meg inn her med min mening! Det skader ikke å ta en utredning, og evt sette seg i kø for IVF. Skal man gå offentlig er det jo kanskje bortimot et års ventetid. Vi kom aldri så langt, min gyn skulle ha meg ned to kg til før hun gjorde noe som helst, men mens jeg strevde med vektnedgang tok jeg letrozol (fått av privat gyn!) så satt den. Jeg tror det hjalp å jobbe mot noe, det tok fokuset litt bort.

Og du har jo bevist at du kan bli gravid! Det er jo egentlig kjempebra, selv om det ikke gikk veien. Det høres brutalt ut kanskje... Men det er jo ingenting i veien for at dere får det til igjen! Jeg heier på dere

 

[Solrik99]

Hei. Så trist at du opplevde en SA etter endelig og ha blitt gravid etter flere måneders prøving, For meg var det ganske likt. Vi hadde prøvd ca 1 år og endelig klaffet det. Gleden var stor for oss begge. Også endte det i abort. Ble gravid på andre EL igjen som også endte i abort. Det virker som at kroppen hvertfall nå har skjønt at den kan bli gravid. Så håper for deg at du kommer raskt inn i syklus igjen og at første gang var tilfeldig og at den sitter hele veien neste gang. Ikke gi opp

Hei, har du prøvd progrestorontabletter? Kanskje det hjelper?

 

[Solrik99]

Hei. Så trist at du opplevde en SA etter endelig og ha blitt gravid etter flere måneders prøving, For meg var det ganske likt. Vi hadde prøvd ca 1 år og endelig klaffet det. Gleden var stor for oss begge. Også endte det i abort. Ble gravid på andre EL igjen som også endte i abort. Det virker som at kroppen hvertfall nå har skjønt at den kan bli gravid. Så håper for deg at du kommer raskt inn i syklus igjen og at første gang var tilfeldig og at den sitter hele veien neste gang. Ikke gi opp

Kortvarig glede.. og veien videre

Min første graviditet endte da dessverre i en spontanabort.. Tusen takk for alle hjerter og klemmer dere har sendt, det setter jeg stor pris på!
Jeg syntes det var tøft å oppleve, selv om det skjedde såpass tidlig. For min egen del tenkte jeg det kunne være nyttig å oppsummere de siste ukene her, fra den overraskende positive testen til tiden etter spontanaborten.

Positiv test!
Jeg hadde ingen mistanke om at jeg var gravid da jeg fikk min aller første positive test, og jeg hadde ingen symptomer utenom det vanlige. Vi hadde kun lagt aksjer 4 og 2 dager før EL, så det var heller ikke PP´en med den største innsatsen. Så jeg og mannen hadde altså ingen store forhåpninger da vi så på testen sammen, og ble veldig overrasket begge to. "Hæ?? Det er TO streker der!?!?" Vi hadde prøvd så lenge og fått så mange negative tester tidligere, så vi forventet å se en negativ test igjen. Vi hadde til og med begynt å planlegge neste PP. Det tok litt tid før det virkelig gikk opp for oss, og jeg måtte dobbeltsjekke at jeg hadde tatt riktig test, og ikke en EL-test. Dette var PP21, og jeg hadde tatt 3. runde med letrozol (og spist ananas i DPO-land for første gang). Vi var naturlig nok VELDIG glade! Endelig var det vår tur!

Jeg hadde en veldig stabil og høy temperatur da jeg ble gravid. Målingene er ikke helt korrekte da jeg bruker et termometer med kun 1 desimal, men man ser trenden veldig godt, og den har aldri før vært så stabil med dette termometeret.

Vis vedlegget 388419

Tidlige symptomer (som er likt som ved PMS);
- Ømme bryster (fra 12 dpo)
- Svimmelhet
- Trøtt og sliten (litt nedstemt)
- Murringer

Etter positiv test fikk jeg en rar og intens sultfølelse (følte at jeg var tom på en måte), var litt uggen og puppene ble mer ømme enn noen gang. Kjente også litt stølhet og at det jobbet i livmorområdet. Hadde en morgen med skikkelig metallsmak i munnen.

TW! Spontanaborten..
Som alle gravide var min største frykt å begynne å blø. Og det gjorde jeg.. MASSE. Mer enn jeg noen gang har gjort ved mensen. Og det var mye klumper. Jeg håpet i det lengste at det var uskyldig (jeg hadde ingen smerter på det tidspunktet), og googlet etter historier der det gikk bra. Jeg hadde egentlig et håp om at det fremdeles var en spire der, det virket for urettferdig og vondt at jeg skulle miste den når jeg hadde prøvd så lenge.. Jeg tok en graviditetstest etter at blødningene hadde startet, og den var superpositiv (dye stealer). Jeg fant ut at jeg måtte måle hcg for å få svar, men det var fredag og rett før stengetid, og jeg var svimmel og uvel. Det endte med at mannen måtte sykle meg (samtidig som han var redd for at jeg skulle besvime og falle av sykkelen underveis), for at jeg skulle få tatt første blodprøve. Jeg måtte vente over helgen for måling nr. 2, og prøvde bare å få tiden til å gå den helgen. Da svarene kom på begge prøvene var spontanaborten bekreftet, det var stor nedgang i hcg. Jeg vet at spontanabort er vanlig, men jeg syntes likevel at det var fryktelig tungt, både fysisk og mentalt.. Jeg hadde jo håpet at det ikke skulle skje meg, som jo alle håper..

Tiden etter aborten
Jeg var veldig trist etter aborten, og tårene satt løst. Jeg var også sint på kroppen min (bl.a. for at det tok over en uke før puppene ikke var sinnsykt ømme lengre - jeg hatet å ha et så tydelig graviditetssymptom uten en spire i magen). Smertene og blødningene tok seg opp etter 1 uke, noe jeg syntes var rart. For å sjekke at kroppen klarte å rydde opp selv dro jeg til gynekolog, og der så vi restene etter aborten. Gynekologen sa at kroppen klarte å ordne opp dette selv, men at jeg fremdeles ville blø litt. Han rådet meg til å fortsette å prøve allerede ved neste EL, da hcg i kroppen kan være gunstig. Jeg fikk resept på progesteron jeg kan ta de første ukene når jeg får positiv test neste gang (selv om jeg sa at jeg har målt progesteron og målingene var fine). Jeg blødde til sammen i ca. 2 uker. Jeg er i det minste glad for at graviditeten satt riktig sted, og at jeg slapp utskrapning..

Jeg hører at mange finner trøst i at kroppen ordner opp med en spontanabort når det ikke er "liv laga", men jeg finner ikke trøst i å tenke på det. Jeg synes bare det er trist at det var noe feil i det hele tatt, uavhengig av om det var spiren eller noe annet som var feil. Gynekologen sa at det er litt mer vanlig å miste ved første graviditet enn senere, og da er det ikke fordi det er noe feil ved spiren som kroppen må rydde opp i, men heller at kroppen ikke helt får til graviditetsprosessen ved første forsøk. Krysser fingrene for en frisk spire og at kroppen min klarer å holde på graviditeten neste gang.

Tanker om veien videre
Jeg har vurdert om jeg trenger en liten pause fra prøvingen for å få hodet og kroppen på stell igjen, men nå som jeg har fått det litt mer på avstand tror jeg at jeg heller vil prøve igjen med en gang. Det føles så lenge å vente til etter neste TR igjen. Og sannsynligvis vil det ta litt tid før neste EL (vi så flere bittesmå egg hos gynekologen), så jeg rekker å bli helt klar. Jeg håper at det ikke tar like lang tid som sist gang før jeg får se en positiv test igjen, og at jeg kan klare å glede meg over en ny graviditet uten for mye engstelser. Det er oppmuntrende å se alle her inne som har blitt raskt gravide igjen etter en SA, og at det da kan gå bra. Jeg setter stor pris på alt dere andre har delt om deres opplevelser ved spontanabort og tiden etter, og har lest mye her inne om dette i denne siste tiden

Edit: Midt oppi spontanaborten kom jeg helt tilfeldig over en podcast av Martine Halvorsen som handler om hennes spontanabort. Den hjalp meg masse, og anbefales virkelig! Det er podcasten Sykt Ærlig Med Martine, episode 177 - Det har vært tøft nå.

Det var trist å lese. Men ikke gi opp. Har trus på at du kommer til å bli gravid ganske fort. Har du kanskje prøvd progrestorontabletter? Det har hjulpet folk som har mistet.

 

[Løven93]

Hei, har du prøvd progrestorontabletter? Kanskje det hjelper?

Ja jeg har prøvd det. Hjalp ikke det heller desverre.

 

[Alfakrøll]

Jeg mener å huske jeg egentlig var litt vemodig til IVF selv. For vi tok utredning på spiren, og de sa de kunne henvise til St Olavs om vi ville. Og vi sa vel egentlig "vent litt". Men så fikk vi tenkt oss om, og tenkte at køen var sikkert lang nok (leste ikke spesifikt på St. Olavs, men den infoen som kom først var liksom 8-10 mnd), så fikk de bare til å henvise. Og når vi først var kommet i gang så var det liksom greit.
Skummelt å sette første sprøyte. Spennende med uttak (jeg hadde uflaks, for morfinen hadde null virkning på meg, og eggstokken lå så himla dumt plassert, så var vondere enn det burde ha vært.) Men gikk over, og etterpå synes jeg jo det var verdt det. Og selv om det ikke fristet der og da å gjøre det igjen, så hadde jeg gladelig gjort det igjen nå for en baby til.
(Men vi har fryse-embryo på lager, så slipper nok).
Kjedelig å gå på medisiner for fryseforsøk, men; verdt det det også. Ble jo gravid og fikk premien til slutt. (Også synes jeg det er EKSTREMT betryggende å ha embryo på lager også.)

Så, i ETTERKANT, så er ikke IVF så skummelt lenger. Gubben og, sa at han synes jo egentlig at IVF var litt nederlag først.. Men nå, i etterkant, så er det egentlig likegyldig for hans del, hvordan babyen ble produsert.
Selv om det HADDE vært gøy å få det til spontant selvsagt!

Det jeg mener, er at jeg forstår egentlig at det kan føles skummelt å tenke på. Men når man har fått bearbeidet det, så tror jeg det vil gå greit I alle fall hvis du er såpass heldig at det blir en kort prosess (og siden det ikke er noe galt med dere, så må det da vel det?! )

Og uansett.. Prøve selv i mellomtiden. Blir fort et par runder selv også, både med alle papirene til og fra, men også i ventetid; for de fleste steder har jo gjerne noen måneder ventetid. Og om dere får det til selv, så er det jo supert.

Takk for at du deler dine tanker og erfaringer Og du har helt rett, om IVF er det som skal til for at vi får en baby, så kommer det selvfølgelig til å være verdt det. Ønsker jo helst at det skal klaffe av seg selv (ihvertfall nå som vi har opplevd at jeg faktisk kan bli gravid), men det er jo begrenset hvor lenge vi vil og kan vente også.. Så det er nok en god trøst å se frem mot IVF om det ikke klaffer av seg selv de neste månedene.. Ringte gynekologen nå jeg, så vi får startet prosessen!

 

[Alfakrøll]

Slenger meg inn her med min mening! Det skader ikke å ta en utredning, og evt sette seg i kø for IVF. Skal man gå offentlig er det jo kanskje bortimot et års ventetid. Vi kom aldri så langt, min gyn skulle ha meg ned to kg til før hun gjorde noe som helst, men mens jeg strevde med vektnedgang tok jeg letrozol (fått av privat gyn!) så satt den. Jeg tror det hjalp å jobbe mot noe, det tok fokuset litt bort.

Og du har jo bevist at du kan bli gravid! Det er jo egentlig kjempebra, selv om det ikke gikk veien. Det høres brutalt ut kanskje... Men det er jo ingenting i veien for at dere får det til igjen! Jeg heier på dere

Ja utredning har vi allerede vært gjennom, men det skader ikke å sette seg i kø nei, selv om vi aller helst vil få det til selv.. I følge gynekologen var det visst ikke alt for lang ventetid offentlig nå (tror han sa 6 mnd.?). Ja det er jo veldig bra at vi fikk det til én gang, så derfor er håpet ekstra stort nå for at vi kan få det til selv (og dermed er motivasjonen for IVF litt lavere.. ). Kanskje kan jeg prøve letrozol noen runder til også. Takk for heiing

 

[Alfakrøll]

Det var trist å lese. Men ikke gi opp. Har trus på at du kommer til å bli gravid ganske fort. Har du kanskje prøvd progrestorontabletter? Det har hjulpet folk som har mistet.

Takk Ja krysser fingrene for at det ikke tar lang tid til neste gang! Jeg har tatt blodprøve for å sjekke progesteron, og hadde gode verdier. Men jeg fikk likevel progesterontabletter av gynekologen (uten at jeg spurte om det) for å ta neste gang jeg får positiv test

 

[Lillafrosk]

Takk for at du deler dine tanker og erfaringer Og du har helt rett, om IVF er det som skal til for at vi får en baby, så kommer det selvfølgelig til å være verdt det. Ønsker jo helst at det skal klaffe av seg selv (ihvertfall nå som vi har opplevd at jeg faktisk kan bli gravid), men det er jo begrenset hvor lenge vi vil og kan vente også.. Så det er nok en god trøst å se frem mot IVF om det ikke klaffer av seg selv de neste månedene.. Ringte gynekologen nå jeg, så vi får startet prosessen!

Ja, mente bare litt at det kunne være skumlere å tenke på det, enn å gjøre det. Men håper det klaffer av seg selv før den tid

 

[Alfakrøll]

Ja, mente bare litt at det kunne være skumlere å tenke på det, enn å gjøre det. Men håper det klaffer av seg selv før den tid

Ja og det er godt å høre, at det ikke trenger å være så skummelt å gjøre det som man kanskje tror Det kommer jo til å være ganske spennende også! Og så er det jo godt mulig det klaffer av seg selv før det ja - og da er det ihvertfall unødvendig å ha gruet seg

 

[Alfakrøll]

PP 23 - CD 4

Skuffelsen var stor da TR kom denne gangen, første TR etter SA´en. Jeg hadde nok litt høyere forhåpninger enn vanlig da mange blir gravide rett etter å ha mistet. Men tror kanskje det må ha vært litt rester igjen fra spontanaborten, for har hatt mer kramper og litt mer blødning enn vanlig mens. Så håper det betyr at kroppen rydder og klargjør livmoren ordentlig nå, så den er klar for en ny spire om kort tid

En annen ting som er litt utenom det vanlige denne gangen, er at temperaturen ikke har droppet til tross for TR. Men det har jeg opplevd én gang tidligere også, da holdt temperaturen seg høy nesten en uke etter TR. Tipper at det er noe annet som skjer i kroppen som holder temperaturen høy, jeg har kanskje vært litt pjusk (jeg er sikker på at jeg ikke er gravid).

Merker at det begynner å bli vanskeligere å finne på "positive" sider ved at jeg ikke har blitt gravid (har prøvd å fokusere på fordelene ved å ikke være gravid hver PP det ikke klaffer, om det gir mening). Før kunne jeg tenke at nå får jeg gjennomført den reisen, den ferien, det opplegget på jobben, litt mer trening etc. før jeg må tilpasse mat, drikke, aktiviteter osv. til en graviditet. Men nå har det gått så lang tid at det ikke fungerer lenger. Nå har jeg spist, drukket, reist, jobbet og gjort nok av det jeg vil gjøre - nå ønsker jeg bare å begynne på en graviditet som sitter helt til mål

Har kontaktet gynekologen for å høre hva han anbefaler videre, og for å sette oss i IVF-kø. Venter spent på svar. Merker også at det hjelper mentalt å vite at jeg faktisk har blitt gravid én gang. Det føles nesten litt uvirkelig at jeg faktisk har vært gravid, men det gir meg håp om at det kan klaffe igjen, helt av seg selv

God mandag kveld til deg som leser

 

[Lillafrosk]

Ha en fortsatt fin kveld, kjære alfakrøll

Det SKAL gå på nytt, og ganske snart. Krysser fingrene for dere

 

[VakreVenus]

Syns det virker logisk at denne TR'en har gjort en siste rens, for jeg så det kom rester både etter min SA men også første TR etter operasjonene mine også! Så jeg satser virkelig på at magehuset nå blir klargjort skikkelig, og at babystreken lyser mot deg igjen denne pp'en Velger derfor å se dette som din første ordentlige pp etter SA'en, heia heia!

 

[Irrgrønn]

Kortvarig glede.. og veien videre

Min første graviditet endte da dessverre i en spontanabort.. Tusen takk for alle hjerter og klemmer dere har sendt, det setter jeg stor pris på!
Jeg syntes det var tøft å oppleve, selv om det skjedde såpass tidlig. For min egen del tenkte jeg det kunne være nyttig å oppsummere de siste ukene her, fra den overraskende positive testen til tiden etter spontanaborten.

Positiv test!
Jeg hadde ingen mistanke om at jeg var gravid da jeg fikk min aller første positive test, og jeg hadde ingen symptomer utenom det vanlige. Vi hadde kun lagt aksjer 4 og 2 dager før EL, så det var heller ikke PP´en med den største innsatsen. Så jeg og mannen hadde altså ingen store forhåpninger da vi så på testen sammen, og ble veldig overrasket begge to. "Hæ?? Det er TO streker der!?!?" Vi hadde prøvd så lenge og fått så mange negative tester tidligere, så vi forventet å se en negativ test igjen. Vi hadde til og med begynt å planlegge neste PP. Det tok litt tid før det virkelig gikk opp for oss, og jeg måtte dobbeltsjekke at jeg hadde tatt riktig test, og ikke en EL-test. Dette var PP21, og jeg hadde tatt 3. runde med letrozol (og spist ananas i DPO-land for første gang). Vi var naturlig nok VELDIG glade! Endelig var det vår tur!

Jeg hadde en veldig stabil og høy temperatur da jeg ble gravid. Målingene er ikke helt korrekte da jeg bruker et termometer med kun 1 desimal, men man ser trenden veldig godt, og den har aldri før vært så stabil med dette termometeret.

Vis vedlegget 388419

Tidlige symptomer (som er likt som ved PMS);
- Ømme bryster (fra 12 dpo)
- Svimmelhet
- Trøtt og sliten (litt nedstemt)
- Murringer

Etter positiv test fikk jeg en rar og intens sultfølelse (følte at jeg var tom på en måte), var litt uggen og puppene ble mer ømme enn noen gang. Kjente også litt stølhet og at det jobbet i livmorområdet. Hadde en morgen med skikkelig metallsmak i munnen.

TW! Spontanaborten..
Som alle gravide var min største frykt å begynne å blø. Og det gjorde jeg.. MASSE. Mer enn jeg noen gang har gjort ved mensen. Og det var mye klumper. Jeg håpet i det lengste at det var uskyldig (jeg hadde ingen smerter på det tidspunktet), og googlet etter historier der det gikk bra. Jeg hadde egentlig et håp om at det fremdeles var en spire der, det virket for urettferdig og vondt at jeg skulle miste den når jeg hadde prøvd så lenge.. Jeg tok en graviditetstest etter at blødningene hadde startet, og den var superpositiv (dye stealer). Jeg fant ut at jeg måtte måle hcg for å få svar, men det var fredag og rett før stengetid, og jeg var svimmel og uvel. Det endte med at mannen måtte sykle meg (samtidig som han var redd for at jeg skulle besvime og falle av sykkelen underveis), for at jeg skulle få tatt første blodprøve. Jeg måtte vente over helgen for måling nr. 2, og prøvde bare å få tiden til å gå den helgen. Da svarene kom på begge prøvene var spontanaborten bekreftet, det var stor nedgang i hcg. Jeg vet at spontanabort er vanlig, men jeg syntes likevel at det var fryktelig tungt, både fysisk og mentalt.. Jeg hadde jo håpet at det ikke skulle skje meg, som jo alle håper..

Tiden etter aborten
Jeg var veldig trist etter aborten, og tårene satt løst. Jeg var også sint på kroppen min (bl.a. for at det tok over en uke før puppene ikke var sinnsykt ømme lengre - jeg hatet å ha et så tydelig graviditetssymptom uten en spire i magen). Smertene og blødningene tok seg opp etter 1 uke, noe jeg syntes var rart. For å sjekke at kroppen klarte å rydde opp selv dro jeg til gynekolog, og der så vi restene etter aborten. Gynekologen sa at kroppen klarte å ordne opp dette selv, men at jeg fremdeles ville blø litt. Han rådet meg til å fortsette å prøve allerede ved neste EL, da hcg i kroppen kan være gunstig. Jeg fikk resept på progesteron jeg kan ta de første ukene når jeg får positiv test neste gang (selv om jeg sa at jeg har målt progesteron og målingene var fine). Jeg blødde til sammen i ca. 2 uker. Jeg er i det minste glad for at graviditeten satt riktig sted, og at jeg slapp utskrapning..

Jeg hører at mange finner trøst i at kroppen ordner opp med en spontanabort når det ikke er "liv laga", men jeg finner ikke trøst i å tenke på det. Jeg synes bare det er trist at det var noe feil i det hele tatt, uavhengig av om det var spiren eller noe annet som var feil. Gynekologen sa at det er litt mer vanlig å miste ved første graviditet enn senere, og da er det ikke fordi det er noe feil ved spiren som kroppen må rydde opp i, men heller at kroppen ikke helt får til graviditetsprosessen ved første forsøk. Krysser fingrene for en frisk spire og at kroppen min klarer å holde på graviditeten neste gang.

Tanker om veien videre
Jeg har vurdert om jeg trenger en liten pause fra prøvingen for å få hodet og kroppen på stell igjen, men nå som jeg har fått det litt mer på avstand tror jeg at jeg heller vil prøve igjen med en gang. Det føles så lenge å vente til etter neste TR igjen. Og sannsynligvis vil det ta litt tid før neste EL (vi så flere bittesmå egg hos gynekologen), så jeg rekker å bli helt klar. Jeg håper at det ikke tar like lang tid som sist gang før jeg får se en positiv test igjen, og at jeg kan klare å glede meg over en ny graviditet uten for mye engstelser. Det er oppmuntrende å se alle her inne som har blitt raskt gravide igjen etter en SA, og at det da kan gå bra. Jeg setter stor pris på alt dere andre har delt om deres opplevelser ved spontanabort og tiden etter, og har lest mye her inne om dette i denne siste tiden

Edit: Midt oppi spontanaborten kom jeg helt tilfeldig over en podcast av Martine Halvorsen som handler om hennes spontanabort. Den hjalp meg masse, og anbefales virkelig! Det er podcasten Sykt Ærlig Med Martine, episode 177 - Det har vært tøft nå.

Kjære Alfrakrøll, dette var forferdelig lesning Jeg kjenner meg så godt igjen i alle tankene og følelsene dine fra da jeg mistet i fjor. Godt at du nå har fått progesteronstøtte, da sitter forhåpentligvis spira hele veien neste gang! Nå skal vi bli gravide og havne i termingruppe sammen!

 

[Alfakrøll]

Syns det virker logisk at denne TR'en har gjort en siste rens, for jeg så det kom rester både etter min SA men også første TR etter operasjonene mine også! Så jeg satser virkelig på at magehuset nå blir klargjort skikkelig, og at babystreken lyser mot deg igjen denne pp'en Velger derfor å se dette som din første ordentlige pp etter SA'en, heia heia!

Ja det har du nok rett i. Er på dag 7 med blødning nå, vanligvis pleier det kun vare i 2-3 dager før det går over til spotting. Fint å høre at det er vanlig og at du også opplevde det, for jeg var ikke helt forberedt på at denne TR skulle være såpass påvirket av det (trodde at kroppen hadde rukket å ordne opp). Og godt poeng med at dette da egentlig blir første ordentlige PP etter SA'en

 

[Alfakrøll]

Kjære Alfrakrøll, dette var forferdelig lesning Jeg kjenner meg så godt igjen i alle tankene og følelsene dine fra da jeg mistet i fjor. Godt at du nå har fått progesteronstøtte, da sitter forhåpentligvis spira hele veien neste gang! Nå skal vi bli gravide og havne i termingruppe sammen!

Huff ja, du har jo dessverre vært gjennom det samme.. Nå kan jeg i det minste forstå hvor vondt det er, etter å ha opplevd det samme Ja forhåpentligvis sitter spira hele veien neste gang, for oss begge! Jaa nå SKAL vi bli gravide og havne i samme termingruppe!!

 

[Alfakrøll]

PP 23 - CD 8 eller PP 22 - 21 DPO - 4+6 ????

Altså, nå skjønner jeg virkelig ingen ting!?!? Nå har jeg hatt TR i 8 dager, og jeg trodde til og med at dette måtte være en resteblødning fra SA'en, for krampene og blødningen har vart lengre enn ved vanlig TR. Men i går kveld kjente jeg plutselig at puppene var litt ømme? Jeg tok en test for sikkerhets skyld, og den er jo tydelig positiv! Hæ, hva skjer nå???



Temperaturen er høy, så det indikerer jo graviditet.. Men jeg har opplevd tidligere at temperaturen holdt seg høy en uke etter at TR kom (og da var jeg ikke gravid), så jeg tenkte at det var det samme nå, at kroppen kanskje brygget på noe. Tempen har også vært mer opp og ned nå enn sist jeg ble gravid, da var den stabilt høy. Denne gangen droppet den ned mot linja rundt den tiden da symptomene forsvant og jeg begynte å spotte før blødningene startet. Men så har den økt igjen???



Og jeg blør jo. Friskt blod. Dog ikke så mye (ikke som ved SA'en), og ikke klumper. Men alle symptomene (uggenhet, ømme pupper) forsvant da TR eller hva det var kom for en uke siden. Hvorfor forsvant det om jeg var gravid, og hvorfor kom det tilbake nå når jeg blør? Jeg skjønner virkelig ingenting.

Har jeg en kjemisk? Er ikke testen litt for sterk for det når jeg har blødd i en uke? Er det en ny SA? Testen burde kanskje vært sterkere 21 DPO om det skal gå bra.. Da var kanskje ikke blødningen som er nå en resteblødning fra SA'en likevel, for jeg har jo tydeligvis blitt gravid på nytt. Jeg har hatt negative tester etter forrige graviditet, så jeg vet at det ikke henger igjen hcg fra tidligere.. Testet også negativt 10 dpo (har ikke testet mer før nå pga. jeg trodde jo TR kom). Wow, to graviditeter på rad, etter så lang prøvetid!..

Kjenner meg litt roligere nå enn sist gang, for nå har jeg jo vært overbevist om at jeg ikke var gravid i over en uke, så dette er bare en bonus, uansett hva det er. Håper jo selvfølgelig at det kan være en terminspire, men synes det er vanskelig å tro at det kan gå bra. Tenker å teste videre for å se om testen blir svakere eller sterkere, og så ta en TUL så tidlig som mulig om den blir sterkere. Men jeg har jo fått progesteron jeg kan ta fra positiv test, hva gjør jeg med det? Jeg blør jo, så det vil jo bare bli skylt ut igjen. Og er det ikke dumt å begynne med progesteron om spiren er på vei ut? Jeg har gode nivåer med progesteron av meg selv, men gynekologen ga meg resept på progesteron likevel, siden jeg mistet sist..

What to do? Noen som har noen tanker, råd, erfaringer?

Edit; Temp.grafen fra sist jeg var gravid, til sammenligning. Med utgangspunkt i denne tolket jeg ikke nåværende graf som en sannsynlig gravid-graf før jeg fikk positiv test. Viser hvor mye det kan variere.