Ja det var en kjip oppdatering å skrive, hadde håpet det bare skulle være gode nyheter her inne nå. Men satser på positive oppdateringer fremover! Takk for klemmer kjære degHuff så tristVar ikke dette jeg håpte å finne i dagboken din. Sender mange klemmer
Hei. Så trist at du opplevde en SA etter endelig og ha blitt gravid etter flere måneders prøving, For meg var det ganske likt. Vi hadde prøvd ca 1 år og endelig klaffet det. Gleden var stor for oss begge. Også endte det i abort. Ble gravid på andre EL igjen som også endte i abort. Det virker som at kroppen hvertfall nå har skjønt at den kan bli gravid. Så håper for deg at du kommer raskt inn i syklus igjen og at første gang var tilfeldig og at den sitter hele veien neste gang. Ikke gi oppKortvarig glede.. og veien videre
Min første graviditet endte da dessverre i en spontanabort.. Tusen takk for alle hjerter og klemmer dere har sendt, det setter jeg stor pris på!
Jeg syntes det var tøft å oppleve, selv om det skjedde såpass tidlig. For min egen del tenkte jeg det kunne være nyttig å oppsummere de siste ukene her, fra den overraskende positive testen til tiden etter spontanaborten.
Positiv test!
Jeg hadde ingen mistanke om at jeg var gravid da jeg fikk min aller første positive test, og jeg hadde ingen symptomer utenom det vanlige. Vi hadde kun lagt aksjer 4 og 2 dager før EL, så det var heller ikke PP´en med den største innsatsen. Jeg hadde tatt 3. runde med letrozol (og spist ananas i DPO-land for første gang). Så jeg og mannen hadde altså ingen store forhåpninger da vi så på testen sammen, og ble veldig overrasket begge to. "Hæ?? Det er TO streker der!?!?"Det tok litt tid før det gikk opp for oss, jeg måtte til og med dobbeltsjekke at jeg hadde tatt riktig test, og ikke en EL-test.
Jeg hadde en veldig stabil og høy temperatur da jeg ble gravid. Målingene er ikke helt korrekte da jeg bruker et termometer med kun 1 desimal, men man ser trenden veldig godt, og den har aldri før vært så stabil med dette termometeret.
Vis vedlegget 388419
Tidlige symptomer (som er likt som ved PMS);
- Ømme bryster ved positiv test
- Svimmelhet
- Trøtt og sliten (litt nedstemt)
Etter positiv test fikk jeg en rar og intens sultfølelse (følte at jeg var tom på en måte), var litt uggen og puppene ble mer ømme enn noen gang.
TW! Spontanaborten..
Som alle gravide var min største frykt å begynne å blø. Og det gjorde jeg.. MASSE. Mer enn jeg noen gang har gjort ved mensen. Og det var mye klumper. Jeg håpet i det lengste at det var uskyldig (jeg hadde ingen smerter på det tidspunktet), og googlet etter historier der det gikk bra. Jeg hadde egentlig et håp om at det fremdeles var en spire der, det virket for urettferdig og vondt at jeg skulle miste den når jeg hadde prøvd så lenge.. Jeg tok en graviditetstest etter at blødningene hadde startet, og den var superpositiv (dye stealer). Jeg fant ut at jeg måtte måle hcg for å få svar, men det var fredag og rett før stengetid, og jeg var svimmel og uvel. Det endte med at mannen måtte sykle meg (samtidig som han var redd for at jeg skulle besvime og falle av sykkelen underveis), for at jeg skulle få tatt første blodprøve. Jeg måtte vente over helgen for måling nr. 2, og prøvde bare å få tiden til å gå den helgen. Da svarene kom på begge prøvene var spontanaborten bekreftet, det var stor nedgang i hcg. Jeg vet at spontanabort er vanlig, men jeg syntes likevel at det var fryktelig tungt, både fysisk og mentalt.. Jeg hadde jo håpet at det ikke skulle skje meg, som jo alle håper..
Tiden etter aborten
Jeg var veldig trist etter aborten, og tårene satt løst. Jeg var også sint på kroppen min (bl.a. for at det tok over en uke før puppene ikke var sinnsykt ømme lengre - jeg hatet å ha et så tydelig graviditetssymptom uten en spire i magen). Smertene og blødningene tok seg opp etter 1 uke, noe jeg syntes var rart. For å sjekke at kroppen klarte å rydde opp selv dro jeg til gynekolog, og der så vi restene etter aborten. Gynekologen sa at kroppen klarte å ordne opp dette selv, men at jeg fremdeles ville blø litt. Han rådet meg til å fortsette å prøve allerede ved neste EL, da hcg i kroppen kan være gunstig. Jeg fikk resept på progesteron jeg kan ta de første ukene når jeg får positiv test neste gang (selv om jeg sa at jeg har målt progesteron og målingene var fine). Jeg blødde til sammen i ca. 2 uker. Jeg er i det minste glad for at graviditeten satt riktig sted, og at jeg slapp utskrapning..
Jeg hører at mange finner trøst i at kroppen ordner opp med en spontanabort når det ikke er "liv laga", men jeg finner ikke trøst i å tenke på det. Jeg synes bare det er trist at det var noe feil i det hele tatt, uavhengig av om det var spiren eller noe annet som var feil. Gynekologen sa at det er litt mer vanlig å miste ved første graviditet enn senere, og da er det ikke fordi det er noe feil ved spiren som kroppen må rydde opp i, men heller at kroppen ikke helt får til graviditetsprosessen ved første forsøk. Krysser fingrene for en frisk spire og at kroppen min klarer å holde på graviditeten neste gang.
Tanker om veien videre
Jeg har vurdert om jeg trenger en liten pause fra prøvingen for å få hodet og kroppen på stell igjen, men nå som jeg har fått det litt mer på avstand tror jeg at jeg heller vil prøve igjen med en gang. Det føles så lenge å vente til etter neste TR igjen. Og sannsynligvis vil det ta litt tid før neste EL (vi så flere bittesmå egg hos gynekologen), så jeg rekker å bli helt klar. Jeg håper at det ikke tar like lang tid som sist gang før jeg får se en positiv test igjen, og at jeg kan klare å glede meg over en ny graviditet uten for mye engstelser. Det er oppmuntrende å se alle her inne som har blitt raskt gravide igjen etter en SA, og at det da kan gå bra. Jeg setter stor pris på alt dere andre har delt om deres opplevelser ved spontanabort og tiden etter, og har lest mye her inne om dette i denne siste tiden
Edit: Midt oppi spontanaborten kom jeg helt tilfeldig over en podcast av Martine Halvorsen som handler om hennes spontanabort. Den hjalp meg masse, og anbefales virkelig! Det er podcasten Sykt Ærlig Med Martine, episode 177 - Det har vært tøft nå.
Så godt å høre at du finner håp i min historie! Å lese andres solskinnshistorier har virkelig vært det som har hjulpet meg i tunge stunder! Håper min historie også blir det denne gang og din også veldig snartTusen takk gode deg
Huff, det høres tungt ut å oppleve det to ganger.. Takk, jeg håper det samme for deg - en etterlengtet terminspire!Hei. Så trist at du opplevde en SA etter endelig og ha blitt gravid etter flere måneders prøving, For meg var det ganske likt. Vi hadde prøvd ca 1 år og endelig klaffet det. Gleden var stor for oss begge. Også endte det i abort. Ble gravid på andre EL igjen som også endte i abort. Det virker som at kroppen hvertfall nå har skjønt at den kan bli gravid. Så håper for deg at du kommer raskt inn i syklus igjen og at første gang var tilfeldig og at den sitter hele veien neste gang. Ikke gi opp
Det var en fin tanke og det håper jeg også - at vi begge ender opp med en skikkelig solskinnshistorieSå godt å høre at du finner håp i min historie! Å lese andres solskinnshistorier har virkelig vært det som har hjulpet meg i tunge stunder! Håper min historie også blir det denne gang og din også veldig snart
Kjære degKortvarig glede.. og veien videre
Min første graviditet endte da dessverre i en spontanabort.. Tusen takk for alle hjerter og klemmer dere har sendt, det setter jeg stor pris på!
Jeg syntes det var tøft å oppleve, selv om det skjedde såpass tidlig. For min egen del tenkte jeg det kunne være nyttig å oppsummere de siste ukene her, fra den overraskende positive testen til tiden etter spontanaborten.
Positiv test!
Jeg hadde ingen mistanke om at jeg var gravid da jeg fikk min aller første positive test, og jeg hadde ingen symptomer utenom det vanlige. Vi hadde kun lagt aksjer 4 og 2 dager før EL, så det var heller ikke PP´en med den største innsatsen. Så jeg og mannen hadde altså ingen store forhåpninger da vi så på testen sammen, og ble veldig overrasket begge to. "Hæ?? Det er TO streker der!?!?"Dette var PP21, og jeg hadde tatt 3. runde med letrozol (og spist ananas i DPO-land for første gang).
Jeg hadde en veldig stabil og høy temperatur da jeg ble gravid. Målingene er ikke helt korrekte da jeg bruker et termometer med kun 1 desimal, men man ser trenden veldig godt, og den har aldri før vært så stabil med dette termometeret.
Vis vedlegget 388419
Tidlige symptomer (som er likt som ved PMS);
- Ømme bryster ved positiv test
- Svimmelhet
- Trøtt og sliten (litt nedstemt)
Etter positiv test fikk jeg en rar og intens sultfølelse (følte at jeg var tom på en måte), var litt uggen og puppene ble mer ømme enn noen gang.
TW! Spontanaborten..
Som alle gravide var min største frykt å begynne å blø. Og det gjorde jeg.. MASSE. Mer enn jeg noen gang har gjort ved mensen. Og det var mye klumper. Jeg håpet i det lengste at det var uskyldig (jeg hadde ingen smerter på det tidspunktet), og googlet etter historier der det gikk bra. Jeg hadde egentlig et håp om at det fremdeles var en spire der, det virket for urettferdig og vondt at jeg skulle miste den når jeg hadde prøvd så lenge.. Jeg tok en graviditetstest etter at blødningene hadde startet, og den var superpositiv (dye stealer). Jeg fant ut at jeg måtte måle hcg for å få svar, men det var fredag og rett før stengetid, og jeg var svimmel og uvel. Det endte med at mannen måtte sykle meg (samtidig som han var redd for at jeg skulle besvime og falle av sykkelen underveis), for at jeg skulle få tatt første blodprøve. Jeg måtte vente over helgen for måling nr. 2, og prøvde bare å få tiden til å gå den helgen. Da svarene kom på begge prøvene var spontanaborten bekreftet, det var stor nedgang i hcg. Jeg vet at spontanabort er vanlig, men jeg syntes likevel at det var fryktelig tungt, både fysisk og mentalt.. Jeg hadde jo håpet at det ikke skulle skje meg, som jo alle håper..
Tiden etter aborten
Jeg var veldig trist etter aborten, og tårene satt løst. Jeg var også sint på kroppen min (bl.a. for at det tok over en uke før puppene ikke var sinnsykt ømme lengre - jeg hatet å ha et så tydelig graviditetssymptom uten en spire i magen). Smertene og blødningene tok seg opp etter 1 uke, noe jeg syntes var rart. For å sjekke at kroppen klarte å rydde opp selv dro jeg til gynekolog, og der så vi restene etter aborten. Gynekologen sa at kroppen klarte å ordne opp dette selv, men at jeg fremdeles ville blø litt. Han rådet meg til å fortsette å prøve allerede ved neste EL, da hcg i kroppen kan være gunstig. Jeg fikk resept på progesteron jeg kan ta de første ukene når jeg får positiv test neste gang (selv om jeg sa at jeg har målt progesteron og målingene var fine). Jeg blødde til sammen i ca. 2 uker. Jeg er i det minste glad for at graviditeten satt riktig sted, og at jeg slapp utskrapning..
Jeg hører at mange finner trøst i at kroppen ordner opp med en spontanabort når det ikke er "liv laga", men jeg finner ikke trøst i å tenke på det. Jeg synes bare det er trist at det var noe feil i det hele tatt, uavhengig av om det var spiren eller noe annet som var feil. Gynekologen sa at det er litt mer vanlig å miste ved første graviditet enn senere, og da er det ikke fordi det er noe feil ved spiren som kroppen må rydde opp i, men heller at kroppen ikke helt får til graviditetsprosessen ved første forsøk. Krysser fingrene for en frisk spire og at kroppen min klarer å holde på graviditeten neste gang.
Tanker om veien videre
Jeg har vurdert om jeg trenger en liten pause fra prøvingen for å få hodet og kroppen på stell igjen, men nå som jeg har fått det litt mer på avstand tror jeg at jeg heller vil prøve igjen med en gang. Det føles så lenge å vente til etter neste TR igjen. Og sannsynligvis vil det ta litt tid før neste EL (vi så flere bittesmå egg hos gynekologen), så jeg rekker å bli helt klar. Jeg håper at det ikke tar like lang tid som sist gang før jeg får se en positiv test igjen, og at jeg kan klare å glede meg over en ny graviditet uten for mye engstelser. Det er oppmuntrende å se alle her inne som har blitt raskt gravide igjen etter en SA, og at det da kan gå bra. Jeg setter stor pris på alt dere andre har delt om deres opplevelser ved spontanabort og tiden etter, og har lest mye her inne om dette i denne siste tiden
Edit: Midt oppi spontanaborten kom jeg helt tilfeldig over en podcast av Martine Halvorsen som handler om hennes spontanabort. Den hjalp meg masse, og anbefales virkelig! Det er podcasten Sykt Ærlig Med Martine, episode 177 - Det har vært tøft nå.
At du har hatt en slik reise har gått meg hus forbi. Og jeg er såå lei meg på dine vegne. Men jeg må få si deg at du er en enorm hjertevarm person, for det som ikke har gått meg hus forbi er hvor støttende og god du er for alle oss andre som har gjennomgått det samme og som sitter på de samme følelsene, samtidig som du sender lykkeønskninger til de som er så heldige å få bære fram et barn som utvikler seg som det skal. Det sier mye om deg som person Håper så inderlig at den sitter neste gang for alle oss som er i samme situasjon nå. Mange, varme klemmer fra meg til deg 
Kjære deg
Edit: i dag skal jeg starte med cytotec og venter bare på at dette skal gå over. Så ønsker jeg gjerne å få komme inn i forumet «vi som prøver», men hvordan gjør jeg det?
Kjære, gode deg -for et fint og sårt innleggKortvarig glede.. og veien videre
Min første graviditet endte da dessverre i en spontanabort.. Tusen takk for alle hjerter og klemmer dere har sendt, det setter jeg stor pris på!
Jeg syntes det var tøft å oppleve, selv om det skjedde såpass tidlig. For min egen del tenkte jeg det kunne være nyttig å oppsummere de siste ukene her, fra den overraskende positive testen til tiden etter spontanaborten.
Positiv test!
Jeg hadde ingen mistanke om at jeg var gravid da jeg fikk min aller første positive test, og jeg hadde ingen symptomer utenom det vanlige. Vi hadde kun lagt aksjer 4 og 2 dager før EL, så det var heller ikke PP´en med den største innsatsen. Så jeg og mannen hadde altså ingen store forhåpninger da vi så på testen sammen, og ble veldig overrasket begge to. "Hæ?? Det er TO streker der!?!?"
Jeg hadde en veldig stabil og høy temperatur da jeg ble gravid. Målingene er ikke helt korrekte da jeg bruker et termometer med kun 1 desimal, men man ser trenden veldig godt, og den har aldri før vært så stabil med dette termometeret.
Vis vedlegget 388419
Tidlige symptomer (som er likt som ved PMS);
- Ømme bryster ved positiv test
- Svimmelhet
- Trøtt og sliten (litt nedstemt)
Etter positiv test fikk jeg en rar og intens sultfølelse (følte at jeg var tom på en måte), var litt uggen og puppene ble mer ømme enn noen gang.
TW! Spontanaborten..
Som alle gravide var min største frykt å begynne å blø. Og det gjorde jeg.. MASSE. Mer enn jeg noen gang har gjort ved mensen. Og det var mye klumper. Jeg håpet i det lengste at det var uskyldig (jeg hadde ingen smerter på det tidspunktet), og googlet etter historier der det gikk bra. Jeg hadde egentlig et håp om at det fremdeles var en spire der, det virket for urettferdig og vondt at jeg skulle miste den når jeg hadde prøvd så lenge.. Jeg tok en graviditetstest etter at blødningene hadde startet, og den var superpositiv (dye stealer). Jeg fant ut at jeg måtte måle hcg for å få svar, men det var fredag og rett før stengetid, og jeg var svimmel og uvel. Det endte med at mannen måtte sykle meg (samtidig som han var redd for at jeg skulle besvime og falle av sykkelen underveis), for at jeg skulle få tatt første blodprøve. Jeg måtte vente over helgen for måling nr. 2, og prøvde bare å få tiden til å gå den helgen. Da svarene kom på begge prøvene var spontanaborten bekreftet, det var stor nedgang i hcg. Jeg vet at spontanabort er vanlig, men jeg syntes likevel at det var fryktelig tungt, både fysisk og mentalt.. Jeg hadde jo håpet at det ikke skulle skje meg, som jo alle håper..
Tiden etter aborten
Jeg var veldig trist etter aborten, og tårene satt løst. Jeg var også sint på kroppen min (bl.a. for at det tok over en uke før puppene ikke var sinnsykt ømme lengre - jeg hatet å ha et så tydelig graviditetssymptom uten en spire i magen). Smertene og blødningene tok seg opp etter 1 uke, noe jeg syntes var rart. For å sjekke at kroppen klarte å rydde opp selv dro jeg til gynekolog, og der så vi restene etter aborten. Gynekologen sa at kroppen klarte å ordne opp dette selv, men at jeg fremdeles ville blø litt. Han rådet meg til å fortsette å prøve allerede ved neste EL, da hcg i kroppen kan være gunstig. Jeg fikk resept på progesteron jeg kan ta de første ukene når jeg får positiv test neste gang (selv om jeg sa at jeg har målt progesteron og målingene var fine). Jeg blødde til sammen i ca. 2 uker. Jeg er i det minste glad for at graviditeten satt riktig sted, og at jeg slapp utskrapning..
Jeg hører at mange finner trøst i at kroppen ordner opp med en spontanabort når det ikke er "liv laga", men jeg finner ikke trøst i å tenke på det. Jeg synes bare det er trist at det var noe feil i det hele tatt, uavhengig av om det var spiren eller noe annet som var feil. Gynekologen sa at det er litt mer vanlig å miste ved første graviditet enn senere, og da er det ikke fordi det er noe feil ved spiren som kroppen må rydde opp i, men heller at kroppen ikke helt får til graviditetsprosessen ved første forsøk. Krysser fingrene for en frisk spire og at kroppen min klarer å holde på graviditeten neste gang.
Tanker om veien videre
Jeg har vurdert om jeg trenger en liten pause fra prøvingen for å få hodet og kroppen på stell igjen, men nå som jeg har fått det litt mer på avstand tror jeg at jeg heller vil prøve igjen med en gang. Det føles så lenge å vente til etter neste TR igjen. Og sannsynligvis vil det ta litt tid før neste EL (vi så flere bittesmå egg hos gynekologen), så jeg rekker å bli helt klar. Jeg håper at det ikke tar like lang tid som sist gang før jeg får se en positiv test igjen, og at jeg kan klare å glede meg over en ny graviditet uten for mye engstelser. Det er oppmuntrende å se alle her inne som har blitt raskt gravide igjen etter en SA, og at det da kan gå bra. Jeg setter stor pris på alt dere andre har delt om deres opplevelser ved spontanabort og tiden etter, og har lest mye her inne om dette i denne siste tiden
Edit: Midt oppi spontanaborten kom jeg helt tilfeldig over en podcast av Martine Halvorsen som handler om hennes spontanabort. Den hjalp meg masse, og anbefales virkelig! Det er podcasten Sykt Ærlig Med Martine, episode 177 - Det har vært tøft nå.
Jeg kjenner meg veldig igjen i de følelsene du beskriver. Jeg fant heller ikke noe trøst i at naturen «ryddet opp», som det er så vanlig å si for å trøste de som har mistet. Spontanabort er så sinnsykt brutalt når barnet er så høyt ønsket. Jeg håper det går fort før dere ser en positiv test igjen, og at det er en terminspire neste gang. Masse, masse gode tanker og klemmer fra meg
Å tusen takk for så fine ord kjære deg, det varmer!Kjære deg
Edit: i dag skal jeg starte med cytotec og venter bare på at dette skal gå over. Så ønsker jeg gjerne å få komme inn i forumet «vi som prøver», men hvordan gjør jeg det?
Ja håper inderlig at den sitter neste gang for både meg og deg, og alle andre som er i samme situasjon. Huff, håper det har gått greit med cytotec, og at du veldig snart er ferdig med prosessen og er klar for å prøve igjen Ser at du fikk tips fra Lillafrosk over her om tilgang til "vi som prøver", håper du fant ut av det 
Mange klemmer tilbake
Tusen takk gode LillafroskAlfakrøll!
Har lest her, men ikke skrevet noe i det siste. Bare delt ut litt hjerter her og der.. Kan liksom ikke helt forestille meg hvordan det må ha vært å miste, etter å ha prøvd så lenge som dere har. Jeg vet hvor redd jeg var selv da jeg begynte å blø, men min historie endte jo bra.
Jeg håper så inderlig at denne spiren har "varmet opp boligen", sånn at en ny kan flytte inn, på langtidsleie...!
Er rett og slett ganske så urettferdig når det blir sånn. Ikke for det, det er aldri noen som fortjener å miste; men det er litt ekstra kjipt når det skjer etter lang tids prøving; spesielt hos en så godhjertet person som deg.
Håper på at ny spire kommer snart, og blir med helt til mål!
Gode tanker sendes din vei
Ja det var forferdelig da jeg skjønte at det ikke endte bra, for jeg hadde jo et håp om at det kunne gå bra etter at jeg har hørt så mange historier her inne der det endte bra selv om det så mørkt ut. Men jeg vet ihvertfall at det ikke nødvendigvis betyr at det gjentar seg om jeg skulle begynne å blø neste gang, og det er det godt å vite (selv om jeg sikkert går rett i kjelleren om det skulle skje). Jaa håper inderlig at magehulen nå er oppvarmet så neste spire kan flytte inn på langtidsleie 
Håper veldig at du også snart får en terminspire flyttende inn! Og at prøvepausen ikke blir alt for lang, om det blir det
Tusen takk Fiffii, for gode ord og klemmerKjære, gode deg -for et fint og sårt innlegg
Ja det var veldig brutalt synes jeg, verre enn jeg hadde forestilt meg. Tenk at så mange kvinner går gjennom det, huff.. Ja krysser fingrene for en terminspire neste gang I mellomtiden får jeg leve litt gjennom dere som er gravide - er veldig koselig å lese gravidoppdateringene dine 
Tusen takk gode Lillafrosk
Hei! Imponerende at du har vært gjennom dagbokenHei kjøre deg! Først vil jeg bare si at det var utrolig trist å lese at du mistet
Jeg heier på dere! Stor klem
Så artig at vi har så lik historie! Måtte innom dagboken din og se, og var mange ting jeg kjente meg igjen i. Tusen takk for heiing! Heier masse på deg også, håper du òg får oppleve sjokket ved å plutselig få en positiv test etter lang tids prøving, og at spiren sitter helt til mål 
Klem tilbake 
Det var jo ikke min og kroppen min sin skyld. Dessverre skjer det. Unner deg virkelig det aller beste, Alfakrøll. Du er så omsorgsfull og fin med alle her inne. Sender deg en stor klem!
Håper det blir full klaff og terminspire nå
Ja enig, det hjelper mye å lese andre sine erfaringer og historier, blant annet din. Det bekreftet at jeg ikke er alene om å føle og oppleve det jeg gjør, og gir meg håp om at det kan gå bedre neste gangJeg husker etter jeg mista første gang, at jeg var skikkelig, skikkelig sint på kroppen min. Det var en vond følelse.... Heldigvis gikk det over etter en stund, etter at jeg leste mer om andre sine historier, som har mistet før. Det hjalp litt der og da
Jeg syns heller ikke det er noe særlig trøst i å tenke at det ikke var "liv laga". Det er bare sinnsykt vondt uansett å miste.
Håper du føler deg litt bedre, også håper jeg at når dere prøver igjen, så går det bra neste gang
Takk for at du deler 
Tusen takk for gode ord og klem kjære KHelg!
Det gir meg mye håp!!Begge mine døtre har blitt til syklusen etter en spontanabort, så anbefaler å begynne syklusen der man er ekstra fertil selv om det kan føles skummelt og at man er litt mentalt sliten
Ja det føltes veldig skummelt å skulle prøve igjen, men jeg kunne rett og slett ikke la en EL gå fra meg, så nå er jeg allerede 9 dpo! Har hørt så mange historier som din, og til og med gynekologen anbefalte meg å prøve igjen raskt. Krysser fingrene for positiv test om noen dager Brukte du forresten letrozol i syklusen etter SA´en? Jeg har ikke hatt TR etter SA´en så denne runden er det uten letrozol..
Så bra du turte å prøve. Er så kjedelig å angre i etterkant og tenke «hva hvis det hadde gått den syklusen, men jeg ikke turte å prøve». Med første tok jeg enkel dose letrozol syklusen som endte med kjemisk og syklusen etter (anså blødningen til den kjemiske som mensen). Med lillesøster tok jeg enkel dose uten effekt først, og så én dobbel som endte i kjemisk og én dobbel rett etterpå som ble til lillesøster. Krysser fingrene for deg. Spent på testingenDet gir meg mye håp!!
