Veien til babydrømmen, etter 2 MA og en BO på rad. Gravid på nytt!

[KHelg]

Da tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på en liten dagbok

Etter nylig å ha gått gjennom min andre missed abortion på bare 5 måneder, trenger jeg et sted å lufte meg. Tenker det er godt å få skrevet ned om hva som har skjedd, tanker jeg sitter med her og nå, som ikke alltid er lett å fortelle andre om, og håpet om tiden fremover.

Litt om meg og min historie:

Jeg er 32, blir 33 senere i år. Bor med samboeren min, som jeg traff for 2 år siden
Jeg sluttet på p-piller sent mai i 2020, for jeg visste at det kunne ta litt tid før mensen dukket opp. Den dukket opp i august. Fra p-pille slutt brukte vi kondom, frem til rundt september. Da sluttet vi med det og tok ting som det kom. Ting gikk raskere enn vi trodde og jeg fant ut at jeg var gravid tidlig oktober! Tenkte at alt hadde gått så bra og smertefritt frem til da og vi hadde ikke en gang begynt å prøve ordentlig!
Tenkte selvfølgelig på at det ikke var noe selvfølge for at ting kom til å gå bra, men ingen av mine nærmeste venninner hadde opplevd å miste, så tenkte da at det var liten sjanse for at det skulle skje meg.

November kom, og vi gikk på vår første ultralyd. Jeg var 7+1 men ble flyttet frem til 7+3. Alt så fint ut og hjertelyden mener jeg lå på 144. Uken gikk og plutselig uken etter følte jeg meg ikke særlig gravid lenger. Jeg hadde også for første gang lest om MA - Missed abortion. Og tenkte at mye kunne stemme. Jada, nervøs og overtenkte ting fra første stund fryktelig slitsomt! Og samboer mente jeg måtte slutte med de tankene mine. Sjansen for at noe skulle gå galt var liten! Men noen dager etter det igjen fikk jeg plutselig bittelitt brunlig utflod. Det var kjempe lite, men jeg ble helt fra meg. Tenkte at det var noe galt med én gang. Samboer var ikke bekymra. Bestemte meg for å se det an til morgenen etter, om jeg fortsatt hadde brunlig utflod. Det hadde jeg, og bestilte time hos privat gynekolog med én gang. Dro ned alene for det var jo sikkert ingen ting? Samboer dro på jobb.

Tok innvendig ultralyd og der var det dessverre ikke noe hjerteslag å finne. Jeg var helt knust skjønte egentlig ingen ting og var kjemperedd for hva som ventet meg. Beholdt meg rolig helt til jeg kom ut av legeværelset og ringte samboer for å fortelle at det ikke hadde gått bra... Møtte han hjemme, så dro vi rett opp til Ahus sammen for å få en annen lege til å se på det. Måtte gå inn alene pga korona restriksjoner, samboer måtte vente helt ved inngangen. Tittet på han helt der fremme, mens jeg gikk alene nedover den utrolig lange glassgata som det kalles. Det syns jeg var helt jævlig. Å måtte gjøre det helt alene.

Etter en del venting var det endelig min tur til å komme inn. Ble møtt av en hyggelig lege som også hadde med seg en annen lege som skulle få opplæring i ultralyd. Lurte på om det var greit og jeg sa ja. De fant heller ikke hjertelyd og missed abortion var et faktum. Måtte ta mifegyne på sykehuset og fikk med meg 4 cytotec piller, samt noe smertestillende til å ta med hjem. Dette var på en torsdag og selve aborten skulle skje på lørdagen. Begynte å blø av meg selv senere torsdags kveld. Har blitt fortalt i senere tid at det ikke var mifegyne (som jeg trodde) som satt i gang aborten, men at det var kroppen min selv som satte i gang. Blødde mye og hadde veldig sterke smerter. Tok cytotec pillene lørdags morgen og riene startet etter noen timer. Blødde fortsatt masse fra torsdags kveld og nå enda mer. Syns det var helt jævlig! Leste at for veldig mange vil det føles ut som en sterk mens. Ikke søren.... Jeg har hatt sterke menssmerter før og dette var noe HELT annet! Håpet jeg aldri måtte gjennom noe sånt igjen...

Skriver mer om veien videre i neste innlegg...



Veien så langt:
PP1 (okt 2020) - Gravid (MA uke 8, nov 2020)
PP2 (des) - Ikke gravid
PP3 (jan 2021) - Ikke gravid
PP4 (feb) - Gravid (MA uke 10, embryo målt til 8+1 april 2021) - Wild Yam, lutinus
PP5 (mai) - Ikke funnet EL, venter på mensen
PP6 (juni) - Ikke gravid - Wild Yam
PP7 (juli) - Ikke gravid
PP8 (august) - Ikke gravid - Vitex. Begynte 30/7 på 50 mg Levaxin. Utredning hos Medicus, AMH 3, FSH 9/10. Samboer har nok sperm med redusert mobilitet). Vannscanning - ingen funn.
PP9 (september) - Ikke gravid - Vitex, Levaxin, Myo-Inositol. Begynt på Metformin 27/8
PP10 (oktober) - GRAVID!!! Levaxin, Metformin, Q10, Lutinus. Klexane, blodfortynnende sprøyter (BO uke 6, nov 2021)
PP11 (november) - Ikke gravid - Levaxin, Q10. Samboer og jeg tok blodprøver for å teste om vi kan være bærere av genfeil. Begge testene viste heldigvis normale kromosomprøver!
PP12 (desember) - Ikke gravid
PP13 (jan 2022) - GRAVID! Lutinus fra 3 dpo til 17 dpo, deretter duphaston, levaxin, klexane, prednisolon (5mg) albyl-e

2023
September - Gravid! Bruker levaxin hver dag, duphaston fram til uke 10+0, prednisolon fram til 12+0 og albyl-e fram til 36+0

 

[KHelg]

Etter å ha kommet meg litt etter aborten så begynte jeg å se fremover. Var på privat sjekk hos gynekolog bare en uke etter første blødning skjedde. Det var heldigvis ingen rester igjen! Så det var bare å begynne å prøve igjen så snart vi ønsket. Men det var også mange som ventet en mens først fikk jeg høre.

Samboer og jeg ble enige om å vente til etter første mens kom tilbake. Den kom omtrent 5 uker etter aborten. Den var hverken kraftigere eller lenger enn vanlig mens. Noe som visst skal være vanlig.

Første prøveperiode var tidlig januar, men det skjedde ingen ting. Syns ukene føles ut som år! Nå i ettertid syns jeg egentlig ting gikk relativt fort. Jeg fant ut at jeg var gravid 8 mars i år, noe jeg ikke hadde forventet! Tredje prøveperioden vår. Hadde ikke hatt noen symptomer i det hele tatt på forhånd. Forrige gang hadde jeg kjent på trøtthet og ømme pupper. Denne gangen - nada! Jeg var både overlykkelig og redd da jeg fikk positiv test! Sa til meg selv med én gang, at jeg sikkert kom til å miste denne gangen også. Men jeg hadde allikevel håp! Det var vel 50/50 om hva jeg følte, gjennom hele dagen.... utrolig slitsomt, men ikke noe jeg klarte å styre. Ble satt på progesteronstøtte - Lutinus og skulle ta en pille fra positiv test, og ut uke 12.

Var på ultralyd først i uke 6 for å se at det var noe der og at det var på riktig plass, og det var det! Puh, da var vi i gang. Bestilte ny time hvor jeg etter menstermin skulle være 8+5, så altså 9+0 dagen etter og veldig glad for det. Tok innvendig ultralyd og hjertelyden var på 150, noe som var bra! Embryoet ble målt til 1,44, noe som virket til å være litt lite for mensterminen min, men visste at eggløsning var noen dager senere enn vanlig og vet at det kan ta noen dager før egget fester seg. Men gynekologen sa at alt så fint ut og at dette ble det baby av. Men gynekologen mente at jeg var nok ikke helt i uke 9 dagen etter, men at ting så fint ut.

Jeg ble så klart redd for at ting kanskje ikke var så bra som han sa, med tanke på at størrelsen var litt for lite i forhold til det jeg hadde lest at det skulle være på den tiden. Samboer syns jeg overtenkte (igjen) og at alt så jo fint ut og at jeg måtte prøve å slappe av litt. Prøvde å slappe av, men det var virkelig ikke lett.... Har tenkt oftere denne graviditeten at noe er galt enn å faktisk klare å glede meg over graviditeten. Men jeg bestilte meg ny ultralyd to uker etter, og da ville jeg vel kanskje være omtrent 10+2/10+3 et sted. I følge menstermin skulle jeg jo vært 10+5, men jeg var jo tydeligvis litt kortere på vei. Jeg dro på denne ultralyden alene, for hva var jo egentlig sjansen for at noe skulle gå galt igjen? Minimalt...... vel. Gynekologen fant ikke hjertelyd.

Jeg ble overraska, samtidig som at jeg ikke ble det? Hvis det gir noe mening..... Jeg ble helt knust. Tenkte at DETTE orker jeg ikke én gang til. Dra til Ahus enda en gang til og gå gjennom cytotec kur. Nei, det orker jeg ikke. Ringe mamma og si at det samme har skjedd igjen. Nei, det er jo helt hjerteskjærende. Fortelle jordmor at det har gått galt enda en gang til. Si ifra på jobben enda en gang til. Ringe fastlegen for å få sykmelding. Og jeg hadde jo fått tid til ordinær ultralyd i juni. Å måtte ringe og avbestille.... Nei fy faen. Så urettferdig! Jeg syns det var helt for jævlig å måtte gjøre det. Men det måtte jeg.... Alt føltes ut som et kaos. Og alt dette skjedde for bare 6 dager siden.

Skjønner egentlig ikke hvordan jeg har kommet meg gjennom dette enda en gang til. Men så har man jo ikke noe valg. Dagene går. Du gjør det fordi du ikke har noe valg.

Det er mange detaljer jeg har utelatt, det blir jo en hel bok ut av dette hvis jeg skal skrive om alt! Men dette er faktisk kort fortalt om veien frem til den dagen i dag. Jeg har så mange tanker for tiden og jeg er både redd og håpefull for tiden fremover.

Første steg nå er å slutte å blø. Jeg blør fortsatt en del og jeg har en del vondt i magen. Jeg håper så inderlig at det ikke er rester igjen. Men det får jeg ikke funnet ut før en ny gynekolog time for en ultralyd sjekk, og da må jeg slutte å blø først. Håper, håper, håååper det gir seg om ikke altfor lenge, slik at jeg kan få begynt på nytt og kommet i gang med prøvingen igjen.

Dagene går. Jeg er sykmeldt og bruker dagene på å hente meg inn igjen. Jeg gråter litt, har det fint, har det vondt. Tenker på andre ting i 2 minutter, før tankene er tilbake igjen på hva som har skjedd.
Jeg vet ting blir bedre, akkurat nå er jeg fortsatt full av hormoner. Gleder meg til å få tilbake meg selv igjen både fysisk og psykisk, og se fremover

 

[Lampeskjermen]

Så trist at du opplevde det samme igjen håper det klaffer raskt for dere og at det neste gang holder helt til termin

 

[Honningbjørn]

Så utrolig vondt for dere Det er en skikkelig sorg å miste. Og spesielt vondt å måtte gå igjennom mye alene.

Masse gode ønsker for den videre prøvingen!

 

[Verri29]

Dette var skikkelig skikkelig tøft og vondt å lese, men glad for at du deler dine innerste tanker for det hjelper å få det ut jeg synes skikkelig synd på deg og dere! At livet er så urettferdig, nei vet du hva!! Jeg håper dere får spiren deres godt på plass om ikke lenge og at alt går bra!! Mange mange varme klemmer og gode tanker sendes herfra

 

[Prøver og håper]

Masse varme klemmer til deg. Dette var skikkelig trist å høre Jeg blødde i mer enn to uker etter Cytotec-kur. Hadde lite blødninger, og det varte og rakk. Jeg fikk etter masse mas, en sjekk på Ullevål. De fant rester og fikk time til utskraping. Ikke for å skremme deg, men håper du sier i fra til sykehuset hvis du blør i mer enn to uker. Da skal de ta en UL for å sjekke at du ikke har rester.
Håper du kan prøve igjen fort

 

[Lanterne]

Ufattelig trist at du har opplevd MA to ganger på rad Livet kan virkelig være brutalt! Håper neste spire sitter hele veien

 

[Sol.i.hjertet]

Stor stor klem sendes din vei. Livet kan være så urettferdig Du er veldig flink til å sette ord på situasjonen. Håper du får en flink gyn som gir deg god støtte og evt noe mer støttemedisiner. Grusomt å måtte gå gjennom noe sånt flere ganger. Hvis det er en liten trøst oppi alt så BLIR du gravid. Det er et veldig godt utgangspunkt. Men forstår at det ikke hjelper stort når å holde på det er cluet. Håper kroppen ordner opp raskt

 

[Fjellgeiti]

Sender mange varme tanker og store klemmer! Det er så ufattelig vondt å miste. En gang er en gang for mye, og to... nei, det er bare så innmari urettferdig og vondt Og ja, ting blir bedre, men det er vanskelig å se når man står midt i det. Man må få sørge først. Ønsker deg masse lykke til når dere får begynt prøvingen igjen. Håper kroppen ordner greit opp og at terminspira sitter neste gang

 

[Muumimamma]

Etter å ha kommet meg litt etter aborten så begynte jeg å se fremover. Var på privat sjekk hos gynekolog bare en uke etter første blødning skjedde. Det var heldigvis ingen rester igjen! Så det var bare å begynne å prøve igjen så snart vi ønsket. Men det var også mange som ventet en mens først fikk jeg høre.

Samboer og jeg ble enige om å vente til etter første mens kom tilbake. Den kom omtrent 5 uker etter aborten. Den var hverken kraftigere eller lenger enn vanlig mens. Noe som visst skal være vanlig.

Første prøveperiode var tidlig januar, men det skjedde ingen ting. Syns ukene føles ut som år! Nå i ettertid syns jeg egentlig ting gikk relativt fort. Jeg fant ut at jeg var gravid 8 mars i år, noe jeg ikke hadde forventet! Tredje prøveperioden vår. Hadde ikke hatt noen symptomer i det hele tatt på forhånd. Forrige gang hadde jeg kjent på trøtthet og ømme pupper. Denne gangen - nada! Jeg var både overlykkelig og redd da jeg fikk positiv test! Sa til meg selv med én gang, at jeg sikkert kom til å miste denne gangen også. Men jeg hadde allikevel håp! Det var vel 50/50 om hva jeg følte, gjennom hele dagen.... utrolig slitsomt, men ikke noe jeg klarte å styre. Ble satt på progesteronstøtte - Lutinus og skulle ta en pille fra positiv test, og ut uke 12.

Var på ultralyd først i uke 6 for å se at det var noe der og at det var på riktig plass, og det var det! Puh, da var vi i gang. Bestilte ny time hvor jeg etter menstermin skulle være 8+5, så altså 9+0 dagen etter og veldig glad for det. Tok innvendig ultralyd og hjertelyden var på 150, noe som var bra! Embryoet ble målt til 1,44, noe som virket til å være litt lite for mensterminen min, men visste at eggløsning var noen dager senere enn vanlig og vet at det kan ta noen dager før egget fester seg. Men gynekologen sa at alt så fint ut og at dette ble det baby av. Men gynekologen mente at jeg var nok ikke helt i uke 9 dagen etter, men at ting så fint ut.

Jeg ble så klart redd for at ting kanskje ikke var så bra som han sa, med tanke på at størrelsen var litt for lite i forhold til det jeg hadde lest at det skulle være på den tiden. Samboer syns jeg overtenkte (igjen) og at alt så jo fint ut og at jeg måtte prøve å slappe av litt. Prøvde å slappe av, men det var virkelig ikke lett.... Har tenkt oftere denne graviditeten at noe er galt enn å faktisk klare å glede meg over graviditeten. Men jeg bestilte meg ny ultralyd to uker etter, og da ville jeg vel kanskje være omtrent 10+2/10+3 et sted. I følge menstermin skulle jeg jo vært 10+5, men jeg var jo tydeligvis litt kortere på vei. Jeg dro på denne ultralyden alene, for hva var jo egentlig sjansen for at noe skulle gå galt igjen? Minimalt...... vel. Gynekologen fant ikke hjertelyd.

Jeg ble overraska, samtidig som at jeg ikke ble det? Hvis det gir noe mening..... Jeg ble helt knust. Tenkte at DETTE orker jeg ikke én gang til. Dra til Ahus enda en gang til og gå gjennom cytotec kur. Nei, det orker jeg ikke. Ringe mamma og si at det samme har skjedd igjen. Nei, det er jo helt hjerteskjærende. Fortelle jordmor at det har gått galt enda en gang til. Si ifra på jobben enda en gang til. Ringe fastlegen for å få sykmelding. Og jeg hadde jo fått tid til ordinær ultralyd i juni. Å måtte ringe og avbestille.... Nei fy faen. Så urettferdig! Jeg syns det var helt for jævlig å måtte gjøre det. Men det måtte jeg.... Alt føltes ut som et kaos. Og alt dette skjedde for bare 6 dager siden.

Skjønner egentlig ikke hvordan jeg har kommet meg gjennom dette enda en gang til. Men så har man jo ikke noe valg. Dagene går. Du gjør det fordi du ikke har noe valg.

Det er mange detaljer jeg har utelatt, det blir jo en hel bok ut av dette hvis jeg skal skrive om alt! Men dette er faktisk kort fortalt om veien frem til den dagen i dag. Jeg har så mange tanker for tiden og jeg er både redd og håpefull for tiden fremover.

Første steg nå er å slutte å blø. Jeg blør fortsatt en del og jeg har en del vondt i magen. Jeg håper så inderlig at det ikke er rester igjen. Men det får jeg ikke funnet ut før en ny gynekolog time for en ultralyd sjekk, og da må jeg slutte å blø først. Håper, håper, håååper det gir seg om ikke altfor lenge, slik at jeg kan få begynt på nytt og kommet i gang med prøvingen igjen.

Dagene går. Jeg er sykmeldt og bruker dagene på å hente meg inn igjen. Jeg gråter litt, har det fint, har det vondt. Tenker på andre ting i 2 minutter, før tankene er tilbake igjen på hva som har skjedd.
Jeg vet ting blir bedre, akkurat nå er jeg fortsatt full av hormoner. Gleder meg til å få tilbake meg selv igjen både fysisk og psykisk, og se fremover

Kjære deg nå fikk jeg tårer i øynene her.. alt du skriver ligner på en prikk på min historie.. har også mistet i MA to ganger siste 6 mnd.. i november og i mars.. det er så grusomt. Så mye skuffelse, tanker og sorg.. som nesten ingen rundt kan skjønne.. alle rundt som blir gravide og får sine små nurk. Jeg føler med deg. Dagene går og ingen vet hva en går igjennom... kampen for å bare holde ut, og holde maska når ALLE venninnene snakker om graviditet, baby og fødsel... (bare noen få som vet om den ene MA, ingen vet om den andre)


Man tror aldri at det skal skje to ganger. Husker gyn sa til meg etter hun oppdaget at hjertet hadde sluttet å slå andre gangen, at vi bare hadde veldig uflaks. Jeg vil ha en årsak!!
Livredd for å bli gravid igjen, er nå 4 dpo i dag.. ikke hatt mens enda. Hva vil skje neste gang?

du er ikke alene

 

[Mamacita]

Masse klemmer til deg!! Jeg synes du virker som en sterk&tøff person, og er helt sikker på at det blir baby på dere snart! Du fortjener virkelig ‘smooth sailing’ fremover nå! Ta vare på degselv, kjære deg

 

[KHelg]

Herlighet, så fine dere alle sammen er!! Så mange fine tilbakemeldinger og historier fra dere! Skal ta meg tid til å svare hver og en av dere nå straks

 

[KHelg]

Så trist at du opplevde det samme igjen håper det klaffer raskt for dere og at det neste gang holder helt til termin

Tusen takk for fine ord! Masse lykke til med lille spiren din!

 

[KHelg]

Så utrolig vondt for dere Det er en skikkelig sorg å miste. Og spesielt vondt å måtte gå igjennom mye alene.

Masse gode ønsker for den videre prøvingen!

Tusen takk Honningbjørn Ja det er en stor sorg, og hvertfall også midt oppi korona hvor samboer ikke har kunne være med på alt Det har vært tøft. Tusen takk!

 

[KHelg]

Dette var skikkelig skikkelig tøft og vondt å lese, men glad for at du deler dine innerste tanker for det hjelper å få det ut jeg synes skikkelig synd på deg og dere! At livet er så urettferdig, nei vet du hva!! Jeg håper dere får spiren deres godt på plass om ikke lenge og at alt går bra!! Mange mange varme klemmer og gode tanker sendes herfra

Så god du er!! Tusen takk Verri! Er så godt å ha så fine og omtenksomme damer som dere på forumet! Det hjelper faktisk å se fremover og at det er håp! Vet at mange av dere har kjent på det å miste Masse lykke til videre i svangerskapet ditt og med lille spiren! Mange varme klemmer tilbake!

 

[KHelg]

Masse varme klemmer til deg. Dette var skikkelig trist å høre Jeg blødde i mer enn to uker etter Cytotec-kur. Hadde lite blødninger, og det varte og rakk. Jeg fikk etter masse mas, en sjekk på Ullevål. De fant rester og fikk time til utskraping. Ikke for å skremme deg, men håper du sier i fra til sykehuset hvis du blør i mer enn to uker. Da skal de ta en UL for å sjekke at du ikke har rester.
Håper du kan prøve igjen fort

Tusen takk! Så vondt å høre at du også har mistet! Uff, så fælt at man må mase seg til å få en sjekk når man merker at ting ikke er som det skal være! Syns egentlig alle burde fått en sjekk etter cytotec kur for å se alt har kommet ut. Håper det går bra med deg! Takk for det, håper at det ikke er så altfor lenge til vi kan prøve igjen

 

[Kitty]

Så utrolig leit at du måtte gjennom dette igjen Mange mange klemmer, og håper neste spire holder helt til mål!

 

[KHelg]

Ufattelig trist at du har opplevd MA to ganger på rad Livet kan virkelig være brutalt! Håper neste spire sitter hele veien

Tusen takk for det Nuuni! Ja, det er ikke bare bare. Takk for det, håper jeg også!

 

[KHelg]

Stor stor klem sendes din vei. Livet kan være så urettferdig Du er veldig flink til å sette ord på situasjonen. Håper du får en flink gyn som gir deg god støtte og evt noe mer støttemedisiner. Grusomt å måtte gå gjennom noe sånt flere ganger. Hvis det er en liten trøst oppi alt så BLIR du gravid. Det er et veldig godt utgangspunkt. Men forstår at det ikke hjelper stort når å holde på det er cluet. Håper kroppen ordner opp raskt

Tusen takk for gode ord! Ja, virker som jeg har truffet en omtenksom og flink gynekolog som virkelig ønsker å hjelpe meg videre. Er spent på veien videre! Ja, det har jeg tenkt på. Det er absolutt en trøst at jeg faktisk klarer å bli gravid! Nå må vi bare finne ut av hvordan fosteret kan fortsette å vokse og leve inni der Stor klem tilbake!

 

[KHelg]

Sender mange varme tanker og store klemmer! Det er så ufattelig vondt å miste. En gang er en gang for mye, og to... nei, det er bare så innmari urettferdig og vondt Og ja, ting blir bedre, men det er vanskelig å se når man står midt i det. Man må få sørge først. Ønsker deg masse lykke til når dere får begynt prøvingen igjen. Håper kroppen ordner greit opp og at terminspira sitter neste gang

Tusen takk for omtanken! Ja, det er skikkelig, skikkelig vondt. Trodde ikke det skulle skje enda en gang til Tusen hjertelig takk for det!