Til den som måtte trenge det
Her kommer en påminnelse som sikkert kunne vært kortere, men det gikk visst ikke å gjøre den kortere i dag.
Reisen min, eller vår, startet med å omsider få klarsignal fra samboer om at jeg kunne ta ut spiralen. Jeg husker følelsene boblet over, endelig skulle vi bli gravide, endelig skulle vi dele denne opplevelsen og endelig var vi to om det. At det kunne ta litt tid var jeg forberedt på, men jeg tenkte helt ærlig at innen et halvår, så var vi nok gravide.
Så feil kan man ta. Ikke klarte vi det helt uten hjelp, og det gikk langt mer enn et halvt år. Og i løpet av den tiden opplevde jeg å ha sykluser på alt fra 24-40 dager. Jeg oppsøkte profesjonell hjelp hos volvat og fikk letrozol. Fikk endelig mensen, begynte på letrozol og første syklus med letrozol endte på 66 dager! Og jeg som leste om alle som ble gravide så fort de fikk det, eller på runde tre. Som i eventyr, var tallet tre det magiske nummeret. Fra volvat var det ikke den beste oppfølgingen, det var dyrt og i september begynte jeg på siste runde letrozol og fullførte ikke kuren engang. Dro til Tenerife og plutselig hadde jeg hatt en ganske lang pause fra forumet.
Ett helt år gikk uten å få en eneste test med to streker på. Tok kontakt med fastlegen, men hen ville ikke sende meg videre. Kunne heller fortelle hvor gunstig trening er for å motvirke stress, og at jeg har jo blitt gravid på egenhånd tidligere. Så maktesløs har jeg ikke følt meg på lenge, og heldigvis fikk jeg masse god støtte her og da ble valget svært enkelt - vi utredes privat.
I dag jeg er glad for at jeg sto på mitt, at jeg ikke ventet lenger. At jeg fulgte følelsen av at det å vente lenger nå, det er bortkastet! Nå må vi ta grep, og jeg tar ikke nei til et svar. Enten er du med meg, eller så er du mot meg, og jeg hadde på ekte reist og sjekket meg uavhengig om samboer ble med eller ikke. Han var mer «passiv» om jeg kan kalle det for det, barneønske var der, men han hadde ikke dårlig tid som han omtalte det som. Han ble heldigvis med, og selv om alt så ut som at er i orden med eggstokker, eggreserver, nok follikeler, ingen tette eggledere og sperm og alt er tipp topp tommel opp, så ble vi ikke gravide.
Det jeg ønsker med denne påminnelsen på reisen vår, er å oppmuntre alle er til å stå på det du kjenner dypt i beinmargen er rett. Gjør det du kjenner behovet er så sterkt for å gjøre, at du ikke klarer å la det gå. Stol på magefølelsen din, for hvis fornemmelsen i kroppen er så sterk at du nesten kan ta på den, så stemmer det som oftest! Jeg følte ikke at det var noe alvorlig galt, men jeg følte at å bare gå og vente på at det skal skje var helt utenkelig for meg. Og hadde jeg ikke stått så opp for meg selv, så hadde vi kanskje ikke sitti her nå, etter fire sykluser med letrozol, ultralyder, ovitrelle og progesteron; gravid. Endelig.
Tenk om jeg hadde ventet? Slik legen sa. Tenk om jeg hadde godtatt det og ignorert behovet helt til oktober for oppstartssamtale ivf i Oslo? For meg hadde det mest sannsynlig ført til enda mer frustrasjon og fortvilelse. For andre utarter det seg sikkert annerledes, og for noen kanskje likt.
Hvis det føles rett for deg å vente, så vent! Hvis det føles rett å utrede privat - så gjør det! Ja, det koster, men den engangssummen på 3300kr var så verdt det. Det ga meg så mye å bare få gjøre NOE. Og vi fikk hjelp, vi fikk enkel stimulering som første ledd i prossessen. Vi var heldige.
Så om det så er å vente, at du ikke ønsker å gå igjennom ivf uavhengig av om det er pga økonomi eller en påkjennelse dere ikke ønsker å ta, og det føles rett for deg/dere - ja da gjør dere det. Drit i alle andre, drit i hva folk sier og spesielt i de som sier «slutt å stress». Det samme gjelder i svangerskapet. Om du vil ta ultralyd hver uke, hver dag : gjør det! Det er dine penger, bruk de på det du ønsker. Følg råd til lege såklart men poenget er at jeg tror vi mennesker er bygd med en slags indre følelse som vil si «nei, dette er ikke riktig for meg» eller «dette MÅ jeg gjøre. Denne muligheten kan jeg ikke la gå».
Å være aktiv prøver er ikke barnemat, og de som er så heldige å bli gravide «så fort noen ser på meg hihi» kan ikke forestille seg litt engang hvor krevende det er. Noen prøver å gjøre det, andre ikke. Jeg heier på dere alle her inne, dere som nettopp har funnet forumet og dere som har vært her like lenge eller lenger enn meg. Dere er helt rå, fantastiske kvinner!
Bamseklem fra Lil_Sol
Her kommer en påminnelse som sikkert kunne vært kortere, men det gikk visst ikke å gjøre den kortere i dag.
Reisen min, eller vår, startet med å omsider få klarsignal fra samboer om at jeg kunne ta ut spiralen. Jeg husker følelsene boblet over, endelig skulle vi bli gravide, endelig skulle vi dele denne opplevelsen og endelig var vi to om det. At det kunne ta litt tid var jeg forberedt på, men jeg tenkte helt ærlig at innen et halvår, så var vi nok gravide.
Så feil kan man ta. Ikke klarte vi det helt uten hjelp, og det gikk langt mer enn et halvt år. Og i løpet av den tiden opplevde jeg å ha sykluser på alt fra 24-40 dager. Jeg oppsøkte profesjonell hjelp hos volvat og fikk letrozol. Fikk endelig mensen, begynte på letrozol og første syklus med letrozol endte på 66 dager! Og jeg som leste om alle som ble gravide så fort de fikk det, eller på runde tre. Som i eventyr, var tallet tre det magiske nummeret. Fra volvat var det ikke den beste oppfølgingen, det var dyrt og i september begynte jeg på siste runde letrozol og fullførte ikke kuren engang. Dro til Tenerife og plutselig hadde jeg hatt en ganske lang pause fra forumet.
Ett helt år gikk uten å få en eneste test med to streker på. Tok kontakt med fastlegen, men hen ville ikke sende meg videre. Kunne heller fortelle hvor gunstig trening er for å motvirke stress, og at jeg har jo blitt gravid på egenhånd tidligere. Så maktesløs har jeg ikke følt meg på lenge, og heldigvis fikk jeg masse god støtte her og da ble valget svært enkelt - vi utredes privat.
I dag jeg er glad for at jeg sto på mitt, at jeg ikke ventet lenger. At jeg fulgte følelsen av at det å vente lenger nå, det er bortkastet! Nå må vi ta grep, og jeg tar ikke nei til et svar. Enten er du med meg, eller så er du mot meg, og jeg hadde på ekte reist og sjekket meg uavhengig om samboer ble med eller ikke. Han var mer «passiv» om jeg kan kalle det for det, barneønske var der, men han hadde ikke dårlig tid som han omtalte det som. Han ble heldigvis med, og selv om alt så ut som at er i orden med eggstokker, eggreserver, nok follikeler, ingen tette eggledere og sperm og alt er tipp topp tommel opp, så ble vi ikke gravide.
Det jeg ønsker med denne påminnelsen på reisen vår, er å oppmuntre alle er til å stå på det du kjenner dypt i beinmargen er rett. Gjør det du kjenner behovet er så sterkt for å gjøre, at du ikke klarer å la det gå. Stol på magefølelsen din, for hvis fornemmelsen i kroppen er så sterk at du nesten kan ta på den, så stemmer det som oftest! Jeg følte ikke at det var noe alvorlig galt, men jeg følte at å bare gå og vente på at det skal skje var helt utenkelig for meg. Og hadde jeg ikke stått så opp for meg selv, så hadde vi kanskje ikke sitti her nå, etter fire sykluser med letrozol, ultralyder, ovitrelle og progesteron; gravid. Endelig.
Tenk om jeg hadde ventet? Slik legen sa. Tenk om jeg hadde godtatt det og ignorert behovet helt til oktober for oppstartssamtale ivf i Oslo? For meg hadde det mest sannsynlig ført til enda mer frustrasjon og fortvilelse. For andre utarter det seg sikkert annerledes, og for noen kanskje likt.
Hvis det føles rett for deg å vente, så vent! Hvis det føles rett å utrede privat - så gjør det! Ja, det koster, men den engangssummen på 3300kr var så verdt det. Det ga meg så mye å bare få gjøre NOE. Og vi fikk hjelp, vi fikk enkel stimulering som første ledd i prossessen. Vi var heldige.
Så om det så er å vente, at du ikke ønsker å gå igjennom ivf uavhengig av om det er pga økonomi eller en påkjennelse dere ikke ønsker å ta, og det føles rett for deg/dere - ja da gjør dere det. Drit i alle andre, drit i hva folk sier og spesielt i de som sier «slutt å stress». Det samme gjelder i svangerskapet. Om du vil ta ultralyd hver uke, hver dag : gjør det! Det er dine penger, bruk de på det du ønsker. Følg råd til lege såklart men poenget er at jeg tror vi mennesker er bygd med en slags indre følelse som vil si «nei, dette er ikke riktig for meg» eller «dette MÅ jeg gjøre. Denne muligheten kan jeg ikke la gå».
Å være aktiv prøver er ikke barnemat, og de som er så heldige å bli gravide «så fort noen ser på meg hihi» kan ikke forestille seg litt engang hvor krevende det er. Noen prøver å gjøre det, andre ikke. Jeg heier på dere alle her inne, dere som nettopp har funnet forumet og dere som har vært her like lenge eller lenger enn meg. Dere er helt rå, fantastiske kvinner!
Bamseklem fra Lil_Sol
Dette er et helt anna nabolag enn der jeg bor, og der gikk jeg da og snoka i andres postkasser 
håper den snart dukker opp!
ler av det i ettertid.