Og... Mannens bror skal bli far igjen. De kuppet jula denne gangen og. Var visst uplanlagt denne gangen og. Svigermor er selvfølgelig det lykkeligste i hele verden, og jeg, jeg satt på do og gråt. Igjen.
Det er ikke like ille som da vi hadde prøvd i evigheter og de ble uplanlagt gravide ti minutter etter at de ble sammen. Nå har vi jo tross alt verdens fineste lille Mini, jeg er ikke barnløs, det er så teit å reagere sånn. Det var bare hele greia med at de hadde lagd en laaaaaang film, med film av da kommende far fikk se graviditetstesten og alt. Vi får aldri oppleve det, det blir aldri noen overraskelser. Vi har to på frys, og de skal få sin sjanse, men hvis de ikke funker så er jeg jammen ikke sikker på om det blir flere runder stimulering. Ikke har jeg jobb framover heller..
Dagens klage. Det er ikke så lett å vite hvorfor man reagerer som man gjør, eller forstå det selv. Hele IVF-greia har vært langt tyngre enn jeg noensinne hadde sett for meg, etterfulgt av et ganske hardt svangerskap. Alt verdt det, selvfølgelig. Men det er noe i det å skulle gi slipp på disse drømmene som alltid har vært der, samtidig som man ser andre få det man selv egentlig ønsker seg. Må nok jobbe litt med meg selv der. Jeg er så uendelig heldig, jeg fikk alt jeg ønsket meg..
Jeg tror det ligger mest i at vi sleit så lenge, mens det tilsynelatende bare skjer for dem. I tillegg kuppet de jula denne gangen og, og selvfølgelig er det alt alle snakker om. Og jeg kjenner ganske godt på det at de bor på samme sted som svigers, og naturlig nok sees hele tiden. Jeg ser jo hvor mye mer av både tid og penger som brukes på Minis søskenbarn sammenlignet med ham, og selv om pengene ikke betyr noe egentlig, så er det litt stusslig å se at søskenbarna får mer. Særlig når mine egne foreldre gjør det samme med mine søskens barn.
Jaja. Det går seg vel til. Ingen vet hva fremtiden bringer, og jeg skal nyte hvert sekund med den lille fyren jeg er så heldig å ha. Selv når han brøler og ikke vil sove, eller når han bare insisterer på å bli bært
Det er ikke like ille som da vi hadde prøvd i evigheter og de ble uplanlagt gravide ti minutter etter at de ble sammen. Nå har vi jo tross alt verdens fineste lille Mini, jeg er ikke barnløs, det er så teit å reagere sånn. Det var bare hele greia med at de hadde lagd en laaaaaang film, med film av da kommende far fikk se graviditetstesten og alt. Vi får aldri oppleve det, det blir aldri noen overraskelser. Vi har to på frys, og de skal få sin sjanse, men hvis de ikke funker så er jeg jammen ikke sikker på om det blir flere runder stimulering. Ikke har jeg jobb framover heller..
Dagens klage. Det er ikke så lett å vite hvorfor man reagerer som man gjør, eller forstå det selv. Hele IVF-greia har vært langt tyngre enn jeg noensinne hadde sett for meg, etterfulgt av et ganske hardt svangerskap. Alt verdt det, selvfølgelig. Men det er noe i det å skulle gi slipp på disse drømmene som alltid har vært der, samtidig som man ser andre få det man selv egentlig ønsker seg. Må nok jobbe litt med meg selv der. Jeg er så uendelig heldig, jeg fikk alt jeg ønsket meg..
Jeg tror det ligger mest i at vi sleit så lenge, mens det tilsynelatende bare skjer for dem. I tillegg kuppet de jula denne gangen og, og selvfølgelig er det alt alle snakker om. Og jeg kjenner ganske godt på det at de bor på samme sted som svigers, og naturlig nok sees hele tiden. Jeg ser jo hvor mye mer av både tid og penger som brukes på Minis søskenbarn sammenlignet med ham, og selv om pengene ikke betyr noe egentlig, så er det litt stusslig å se at søskenbarna får mer. Særlig når mine egne foreldre gjør det samme med mine søskens barn.
Jaja. Det går seg vel til. Ingen vet hva fremtiden bringer, og jeg skal nyte hvert sekund med den lille fyren jeg er så heldig å ha. Selv når han brøler og ikke vil sove, eller når han bare insisterer på å bli bært