34+5. 40 dager igjen. Høygravid!
Jeg var bra mye flinkere til å skrive dagbok forrige svangerskap. Men alt var nytt og spennende da, denne gangen er det mer «gjort det før» blandet med «dette suger skikkelig» og en del angst. Ikke sånn hyperventilerende eller lammende angst, men mer bare at jeg ikke får til å snakke om det så mye. Jeg gjør på en måte ingenting. Det er 40 dager igjen til termin, og så langt har jeg forberedt… ingenting. Jeg har ikke funnet fram babyklær, vogn, bilstol, ingenting. Jeg har ikke kjøpt inn de få apotekstingene jeg vet vi trenger, og jeg har ikke pakket fødebag. Selv min far mente her for et par uker siden at nå burde jeg ha pakket den fødebagen
Men altså, hvor mye trenger man egentlig å ha med seg? Nesten ingenting. Jeg tviler på at fødselen denne gangen går i rasende tempo, den går forhåpentligvis noe raskere, men selv en halvering betyr 20 timer. Så jeg stresser ikke med det. Og jeg vet jo hvor vogna er. Og bilstolen. Babyklærne vet jeg faktisk ikke av… Bare at de er pakket i en boks. I likhet med stort sett alt annet vi eier er den antageligvis stappet innpå et rom her som akkurat nå er lager. Renovasjon av kjelleren, hvor alle soverommene er samt bad og vaskerom, er fortsatt ikke ferdig. De skulle være ferdige i slutten av januar, midten av februar senest. Og det jobbes jo på, det er folk her hele tiden, men det går sakte likevel. Så jeg får ikke gjort så veldig mye uansett.
Dette svangerskapet er mye likt det med Mini. Noen ting er bedre, det har ikke vært noen blødninger, ekstrem kvalme til tross så har det vært mye mindre spying, og lillebror er veldig aktiv, som gjør det lettere å vite at han lever. I tillegg har jeg blitt tatt på alvor av helsepersonell når jeg har kontaktet dem, ingen har kalt meg hysterisk, og vi har bare fått kommet inn for undersøkelse uten problemer.
Noen ting har vært ganske like, som følelsen av å ikke få puste, at det er vanskelig å sitte fordi babyen føler seg klemt (tror jeg, han reagerer hvertfall), og nå i det siste disse krampene i beina som jeg husker fra sist. Visstnok nerver i klem..
Noen ting har vært verre. Jeg har for eksempel fått bekkenløsning! To forskjellige typer smerte i skjønn forening, det kjennes ut som ekstrem gangsperre i innside lår, og som om noen gjentatte ganger stikker en diger kniv opp mellom beina på meg. Ikke at jeg faktisk har prøvd det siste, men jeg ser for meg at det kjennes sånn ut.
Det er og mye, mye tyngre å være gravid mens man har en 3-åring! For han bryr seg særdeles lite om mine behov hvis han syns hans er viktigere Men ting må jo gjøres, han må ha mat og stell og en mamma som er til stede, og mammaen prøver virkelig så godt hun kan, uten å lykkes helt. Men han gleder seg til lillebror kommer! «Tenk at jeg skal få en baby!» sa han her om dagen 
Vi får se hvor gøy det faktisk blir
Ellers er det påske. Fint vær, dog litt sur vind. Det telles ned til lillebrors ankomst, og fingre krysses for at kjelleren blir ferdig så vi får vaska ned og flytta inn før han kommer…
Jeg var bra mye flinkere til å skrive dagbok forrige svangerskap. Men alt var nytt og spennende da, denne gangen er det mer «gjort det før» blandet med «dette suger skikkelig» og en del angst. Ikke sånn hyperventilerende eller lammende angst, men mer bare at jeg ikke får til å snakke om det så mye. Jeg gjør på en måte ingenting. Det er 40 dager igjen til termin, og så langt har jeg forberedt… ingenting. Jeg har ikke funnet fram babyklær, vogn, bilstol, ingenting. Jeg har ikke kjøpt inn de få apotekstingene jeg vet vi trenger, og jeg har ikke pakket fødebag. Selv min far mente her for et par uker siden at nå burde jeg ha pakket den fødebagen
Men altså, hvor mye trenger man egentlig å ha med seg? Nesten ingenting. Jeg tviler på at fødselen denne gangen går i rasende tempo, den går forhåpentligvis noe raskere, men selv en halvering betyr 20 timer. Så jeg stresser ikke med det. Og jeg vet jo hvor vogna er. Og bilstolen. Babyklærne vet jeg faktisk ikke av… Bare at de er pakket i en boks. I likhet med stort sett alt annet vi eier er den antageligvis stappet innpå et rom her som akkurat nå er lager. Renovasjon av kjelleren, hvor alle soverommene er samt bad og vaskerom, er fortsatt ikke ferdig. De skulle være ferdige i slutten av januar, midten av februar senest. Og det jobbes jo på, det er folk her hele tiden, men det går sakte likevel. Så jeg får ikke gjort så veldig mye uansett.
Dette svangerskapet er mye likt det med Mini. Noen ting er bedre, det har ikke vært noen blødninger, ekstrem kvalme til tross så har det vært mye mindre spying, og lillebror er veldig aktiv, som gjør det lettere å vite at han lever. I tillegg har jeg blitt tatt på alvor av helsepersonell når jeg har kontaktet dem, ingen har kalt meg hysterisk, og vi har bare fått kommet inn for undersøkelse uten problemer.
Noen ting har vært ganske like, som følelsen av å ikke få puste, at det er vanskelig å sitte fordi babyen føler seg klemt (tror jeg, han reagerer hvertfall), og nå i det siste disse krampene i beina som jeg husker fra sist. Visstnok nerver i klem..
Noen ting har vært verre. Jeg har for eksempel fått bekkenløsning! To forskjellige typer smerte i skjønn forening, det kjennes ut som ekstrem gangsperre i innside lår, og som om noen gjentatte ganger stikker en diger kniv opp mellom beina på meg. Ikke at jeg faktisk har prøvd det siste, men jeg ser for meg at det kjennes sånn ut.
Det er og mye, mye tyngre å være gravid mens man har en 3-åring! For han bryr seg særdeles lite om mine behov hvis han syns hans er viktigere
Men ting må jo gjøres, han må ha mat og stell og en mamma som er til stede, og mammaen prøver virkelig så godt hun kan, uten å lykkes helt. Men han gleder seg til lillebror kommer! «Tenk at jeg skal få en baby!» sa han her om dagen Vi får se hvor gøy det faktisk blir Ellers er det påske. Fint vær, dog litt sur vind. Det telles ned til lillebrors ankomst, og fingre krysses for at kjelleren blir ferdig så vi får vaska ned og flytta inn før han kommer…
