Jeg er sliten, sover dårlig om nettene, og nå mangler både konsentrasjon (og motivasjon) på jobben. Hurra for at sjefen synes jeg er flink og har en hel masse forventninger til hva jeg skal rekke før jeg går i permisjon, særlig ettersom jeg ikke har en eneste arbeidsoppgave jeg har gjort noe som helst erfaring med. Og selvsagt ikke glemme min egen mor som egentlig bare er superspent for å bli bestemor for første gang, men som tar helt av og shopper og tenker mer på babyen enn jeg selv rekker å gjøre, og at hun på død og liv ikke kan klare å skjule når hun synes jeg gjør ting feil. For å toppe det er samboeren bortreist i en måned, så da føler jeg meg ganske ensom, og jeg merker at alle gravidhormonene (som han holder så fint i sjakk for meg ellers) blomstrer og gjør meg både trist og sippete. Det er godt å klage litt