Noen dager siden jeg har skrivd her inne nå, men har rett og slett ikke hatt noe å oppdatere. Heller ikke noe klokere om hva vi skal gjøre angående prøverør eller adopsjon. Den ene dagen er det adopsjon vi ønsker, den neste er det prøverør. Jeg blir så sliten i hodet av alt dette, og tror mannen begynner å bli lei av "gnålinga" mi. Men han har jo ikke bestemt seg for hva han ønsker han heller enda. Tror vi jentene har mere behov for å prate, prate og prate enn gutta. For all del, mannen min er flink til å prate om disse tingene. Og han kommer ofte med meninger og synspunkter. Men alikevel er det jeg som har mest behov for å lufte tankene igjen og igjen. Noe jeg tror mannen min begynner å bli litt mett av. Skjønner jo det da. Vi behøver jo ikke prate om dette VÆR dag. Tror rett og slett både jeg og mannen trenger litt tenke fri noen dager. Skal rett og slett prøve å glemme alt en liten periode, ihvertfall prøve så godt jeg kan. Så har jeg alikevel HELE romjulen til å ta beslutningen. Vi ble enige om at vi skulle bli enige om hva vi gjør 1 januar. (ja vi synes det er greit å ha en dato å forholde oss til, selv om dere kanskje synes vi er litt skrullete)
Hadde virkelig ikke trodd jeg skulle ta dette sååå tøft som jeg har gjort nå. Fikk meg et skikkelig smell. Ble rett og slett PLUTSELIG klar over hvor sliten og lei jeg er. Og hvor utrolig urettferdig dette er. Akkurat som om at det var først NÅ det gikk opp for meg at vi ikke kan få barn, at jeg har tre negative prøverørsforsøk bak meg.
Har hele tiden tatt dette med ro, men nå så ble alt snudd på hodet uten at jeg forstår hvorfor. Selvsagt har det vært tøft å få negative tester hengende på en snor...men jeg har ALLTID hatt troen. Alltid trodd at det kommer til å ordne seg. Har ikke vært i tvil om det, og derfor har jeg nok tatt dette ganske så pent som regel. Kommet meg raskt etter de negative testene. Vært skuffet en liten dag, og så har jeg sett fram med stor glede til neste forsøk. Men denne gangen sa det bare PANG.
Kjente bare hele kroppen skreik ifra om at nok for være nok. Og at det er på tide å innse at slaget er tapt. Slik følte jeg det virkelig etter at vi måte avbryte det siste forsøket.
Tenker nok litt annerledes NÅ, ar begynt å skjønne igjen at vi fortsatt gode sjanser til å klare det med prøverør. Er nok veldig lysten på å kjøpe tre forsøk. Samtidig er jeg så redd for å bli skuffa, og bruke opp masse masse penger til ingen nytte. Men det kan jo gå bra....åh for et KAOS!
Samtidig synes jeg adopsjon er en FANTASTISK mulighet. Det har alltid vært et godt alternativ for oss. Spørsmålet er bare om vi er klare til å hoppe av prøverørskarusellen???? Vil vi legget håpet og troen om egenfødte barn bak oss? Ønsker vi å gi opp det? Skal vi VIRKELIG sette en slutstrek med prøverørsforsøk? Noe i meg sier JA, men det mest roper NEEEEEI! ...Ihverfal NÅ.
Alikvel har jeg det tungt enda, er en vond klump i magen som sliter med å forsvinne. Tror ikke det går over før vi har tatt en beslutning. Merker jeg ikke orker så mye for tiden, er tung i kroppen, og sliten i hodet. Tenker masse på dette, ogå disse vanlige spørsmålene som HVORFOR MEG?
Ting vil ikke slippe taket, men ja det går bedre for vær dag. Nå gleder jeg meg til noen fridager. Koselige stunder sammen med familien (selv om mamma er alvorlig syk, men det er et kappitel for seg selv), og masse god mat. Håper jeg klarer og glemme litt, og se litt posetivt på ting igjen. Er en koselig uke vi går i møte. Og jeg gleder meg til denne uken er igang. Selv om et stoooort savn fortsatt ikke er dekt...
Ligner ikke meg å skrive så negative innlegg, men håper dere skjønner at jeg bare er et menneske jeg også. Er vel bare en periode nå som ting er tungt. Kjenner meg selv såpass at jeg veit jeg snart hever hodet og ser både postivt og forventningsfult på framtiden. For ja, fremtiden er vår...med et barn i vente.
Sett pris på det dere har, selv om barnet lar vente på seg. Jeg tenker stadig over hvor høyt jeg elsker mannen min, familien min, vennene mine og alt det jeg har i livet. Vi er rike, selv uten barn.
Barnet kommer å bli bonusen, prikken over ien, det som gjør lykken fullkommen.
Håper så indelig vi får oppleve det en dag! Og jeg veit mannen min kommer til å bli en fantastisk pappa, håper jeg får gitt han det største i verden en dag....
Det ville gjort oss til verdens lykkeligste mennesker.
Kjære dere som leser dagboken min, ALDRI GI OPP HÅPET. En dag blir det deres tur, og en dag MIN.
Det er umulige er slettes ikke umulig, det tar bare litt lengre tid.
Ha en fin kveld alle sammen, sov godt.