Takk som spør, begynte faktisk å gråte av omtanken
Motet er så langt nede at jeg ikke finner det igjen. Dagene går egentlig mest med til å hulkegråte, fælt å si det. Men jeg syns dette er ufattelig tøft. Får bare skygger på makesure, og i og med at jeg er 11dpo i dag, så vet jeg jo at dette ikke har gått veien
Får ikke nytt forsøk før i september, og da har vi flyttet, så er veldig usikker på hvordan ting blir. Følte dette var vår ene sjanse. Vet jo at det er stor sannsynlighet for at det ikke går, men hadde nok større forhåpninger enn jeg har turt å innrømme.
Det første bildet er tatt i går, det i midten i morges, og det siste nå nettopp.