Før jeg ble gravid sist gang, så var jeg veldig åpen selv om alt når kundene spør (og det er mange ofte 2-3 stk ila. En dag) uten at det gjorde meg noe, så svarte gjerne med at, "nei, vi jobber med saken da og får hjelp, ellers har vi jo to katter som krangler som søsken flest". Og noen kunne svare med at, "nei du trenger jo ikke biologiske barn når det er så mange som trenger nye foreldre" . Men har også hatt ett par eldre kunder som har åpnet seg om sitt også. Ei og mannen hennes prøvde i lang tid, idag har han 5 barn med en senere kone han var utro med, og mange barnebarn, og hun har ingen, men mange nevøer og nieser. Hun var god som gull. Og andre åpner seg opp om sine historier, så sånn sett så føler jeg at vi kommer et godt stykke på vei. Og noen ganger så blir vi liksom snakkende om alt det tekniske rundt reproduskjon, og synes det er litt kult også.Ja, tror det er viktig! også tror jeg at om man tørr å åpne seg opp litt mer så er det mer støtte og forståelse å få enn man tror. Så snart jeg gav litt mer faen og snakka om vanskeligheter med prøving med flere (kanskje ikke hvem som helst, men spør noen så får de svar) så var det plutselig flere jeg kjenner som satt litt i samme båt, og jeg følte meg plutselig ikke så alene lengre. Klart, noen forstår det ikke heller fordi de ikke har vært i samme situasjon, men tenker ikke det skader at de får høre hvordan det er for veldig mange. Og kanskje sitter ikke kommentarene så løst lengre etterhvert. Kommentarer fra både kjente og ukjente som sier at «åh, han er snart tre år, ja da er det vel på tide med en til» svarer jeg brutalt ærlig på. Ja, vi prøver, men det er ikke så lett. Jeg tar meg ikke så fryktelig nær av det, for jeg vet jo at de ikke mener noe vondt med det. Men kanskje tenker de seg om før de «graviditetsmaser» på andre
Men rett etter aborten så var de spørsmålene så harde å møte på og ville bare løpe avgårde og sitte i et hjørne for meg selv. Nå begynner det å lette seg litt