Er det noen her inne som får hjelp med det psykiske rundt alt dette? Merker jo etter all prøvingen, abort og nye innsett og nye stimuleringer at det er mye som tar på skikkelig på psyken. Denne runden har jeg tatt meg tilsammen to uker med ferie for å bare konsentrere meg om dette, men jeg savner oppfølginen etter abort, psykisk, og også medisinsk. Alt ligger så veldig på våre skuldre når vi har mer enn nok å tenke på.
hvordan bearbeide sorger? hvordan bruke det til positive ting? hvordan akseptere det som har skjedd osv.? Hører at når man aborterer og må føde ut fosteret, så er de ganske på med psykisk hjelp med engang. som om våre 6 og 8 og 10 ukers små ikke teller like mye, som om ikke opplevelsen vi hadde var vond og seig nok fordi vi ikke var langt nok på vei. Blir liksom bare avfeid med at "jaja, da var det ikke liv laga" Haha, nei, det ble jo tydeligvis ikke det. Hvor er satsningen på psykisk helsehjelp til oss også som er over 25 og ikke ønsker å dra den så langt som å si at "jeg ønsker å ta mitt eget liv", bare for å få hjelp og uten å måtte blakke seg helt på hver månedslønn?
Åå! Er det lenge siden? Hvordan var effekten på kort sikt? Merket du noen endring ellers på kroppen? Ja, det er det jeg har skjønt, at effekten er kortsiktig. Har også fått antydet at man kanskje kommer i overgangsalder noe tidligere ettersom man faktisk fjerner endel egg i prosessen, men at det ikke er så mye forskning på det. Men altså, det er jo verdt et forsøk om det ikke skulle gå med stimulering nå
Et utrolig viktig tema som jeg egentlig ikke har noe godt svar på
jeg har på mine snart 10 år uten prevensjon (men ikke som aktiv prøver hele tiden) kun vært gravid en gang og det gikk bra. Er bare på første forsøk med ivf og med «bagasjen» 2 års prøving. Selv om jeg såklart merker at det tærer på, så er jeg langt unna noen kjeller psykisk heldigvis, jeg er bare utolmodig. Men tror veien er ganske kort til dårlig psykisk helse, for jeg begynner å innse at reisen ikke bare blir lang, men også ganske humpete.. har ikke hørt et eneste ord om psykisk hjelp, men det er kanskje fordi det ikke finnes med mindre man selv skaffer seg hjelp? Hadde det vært noen form for lavterskeltilbud burde man jo få informasjon om det før man virkelig trenger det! (I alle andre felter gjelder det å starte behandling tidlig for best mulig prognose såå..)Ang dette med abort så er det ingen andre som har rett til å mene hvor vondt det skal føles for dem som opplever det tenker nå jeg. Drømmene, håpet og forventingene kommer jo med en gang. ..Mulig jeg er på tynn is nå, men kulturen rundt graviditet føles litt sånn at første trimester ikke egentlig «teller». Man er liksom ikke trygge før det har gått 12 uker, og siden det er noe «alle» vet snakker man ikke om graviditeten da, for gud forby at man skal være nødt til å fortelle om en abort. «Ønsker ikke å fortelle det til noen før 12 uker i tilfelle det ikke går». Det er liksom tabu. Men man kan fint være åpen om en senabort. Derfor tror jeg at man blir avfeid med at «jaja, da var det ikke liv laga» før uke 12, også får man hjelp etter uke 12. Det syns jeg blir feil, men tror dessverre ikke det er noe som automatisk endrer seg..ikke så lenge folk flest ikke snakker om graviditeten før de er langt på vei. hvis de gravide selv ikke anerkjenner graviditeten, hvorfor skal resten av samfunnet gjøre det?
Beklager at jeg ikke har noe bedre svar, men håper du får den hjelpen du trenger
Jeg har hatt noen samtaler med Mari fra Medicus. Hun er virkelig fantastisk, og selv om det var dyrt så var det verdt det. Er over et år siden nå, men burde nok ha et par samtaler med henne igjen kjenner jeg.
Så vil jeg anbefale deg å bruke sykemelding istedenfor ferie.
Min lege er veldig «for» at jeg sykemelder meg når jeg trenger det, og sparer ferien min til ferie, fordi IVF-behandling er så langt fra ferie man kommer. Får alltid litt dårlig samvittighet ovenfor jobb, men har blitt flinkere til å tenke på meg selv etterhvert. Det er viktigHåper det klaffer for dere denne runden, virkelig
Selv prøver jeg hele tiden å tenke at jeg vil ikke bidra til å opprettholde tabuet man føler på. Også tenker jeg at hvis andre vet hva man går igjennom, så er det rom for forståelse. Og ja, forventningene kommer med en gang. Man begynner å planlegge med en gang. Pandemien tror jeg har belyst krisene enda mer også, hvor mange er det som har sluttet jobbene sine, tilgang på spesialister, bedre jobbtilbudene så folk får hjelp. Jeg føler liksom at graviditet og baby gjør at alt dette blir lettere å håndtere også. Men da må dét skje først.Et utrolig viktig tema som jeg egentlig ikke har noe godt svar på
Ang dette med abort så er det ingen andre som har rett til å mene hvor vondt det skal føles for dem som opplever det tenker nå jeg. Drømmene, håpet og forventingene kommer jo med en gang. ..Mulig jeg er på tynn is nå, men kulturen rundt graviditet føles litt sånn at første trimester ikke egentlig «teller». Man er liksom ikke trygge før det har gått 12 uker, og siden det er noe «alle» vet snakker man ikke om graviditeten da, for gud forby at man skal være nødt til å fortelle om en abort. «Ønsker ikke å fortelle det til noen før 12 uker i tilfelle det ikke går». Det er liksom tabu. Men man kan fint være åpen om en senabort. Derfor tror jeg at man blir avfeid med at «jaja, da var det ikke liv laga» før uke 12, også får man hjelp etter uke 12. Det syns jeg blir feil, men tror dessverre ikke det er noe som automatisk endrer seg..ikke så lenge folk flest ikke snakker om graviditeten før de er langt på vei. hvis de gravide selv ikke anerkjenner graviditeten, hvorfor skal resten av samfunnet gjøre det?
Beklager at jeg ikke har noe bedre svar, men håper du får den hjelpen du trenger
Skal huske på det videreJeg har hatt noen samtaler med Mari fra Medicus. Hun er virkelig fantastisk, og selv om det var dyrt så var det verdt det. Er over et år siden nå, men burde nok ha et par samtaler med henne igjen kjenner jeg.
Så vil jeg anbefale deg å bruke sykemelding istedenfor ferie.
Håper det klaffer for dere denne runden, virkelig
også at det ikke er farlig å ta ut sykmelding. Glemmer ofte meg selv og at jeg må fungere for at hverdagen må fungere.Takk begge to
Jeg har hatt et par samtaler med ei fra Amathea, og tror det redda meg. Jeg har og fått beskjed av henne at det bare er å si fra om jeg trenger mer samtaler, så ordner vi det. Noe jeg tror jeg blir å trenge over sommeren, uansett hvordan dette går. Er selv enslig prøver, og mista i uke 7 i november. Kan varmt anbefale Amathea i alle fall
Beklager litt kort svar, men du er virkelig ikke alene med de tankene og følelsene du bærer på
Fikk mensen regelmessig. Hos meg fjernet de bare cyster og ikke egg, jeg har fortsatt høy amh på 36Åå! Er det lenge siden? Hvordan var effekten på kort sikt? Merket du noen endring ellers på kroppen? Ja, det er det jeg har skjønt, at effekten er kortsiktig. Har også fått antydet at man kanskje kommer i overgangsalder noe tidligere ettersom man faktisk fjerner endel egg i prosessen, men at det ikke er så mye forskning på det. Men altså, det er jo verdt et forsøk om det ikke skulle gå med stimulering nå
Ja, tror det er viktig! også tror jeg at om man tørr å åpne seg opp litt mer så er det mer støtte og forståelse å få enn man tror. Så snart jeg gav litt mer faen og snakka om vanskeligheter med prøving med flere (kanskje ikke hvem som helst, men spør noen så får de svar) så var det plutselig flere jeg kjenner som satt litt i samme båt, og jeg følte meg plutselig ikke så alene lengre. Klart, noen forstår det ikke heller fordi de ikke har vært i samme situasjon, men tenker ikke det skader at de får høre hvordan det er for veldig mange. Og kanskje sitter ikke kommentarene så løst lengre etterhvert. Kommentarer fra både kjente og ukjente som sier at «åh, han er snart tre år, ja da er det vel på tide med en til» svarer jeg brutalt ærlig på. Ja, vi prøver, men det er ikke så lett. Jeg tar meg ikke så fryktelig nær av det, for jeg vet jo at de ikke mener noe vondt med det. Men kanskje tenker de seg om før de «graviditetsmaser» på andreSelv prøver jeg hele tiden å tenke at jeg vil ikke bidra til å opprettholde tabuet man føler på. Også tenker jeg at hvis andre vet hva man går igjennom, så er det rom for forståelse. Og ja, forventningene kommer med en gang. Man begynner å planlegge med en gang. Pandemien tror jeg har belyst krisene enda mer også, hvor mange er det som har sluttet jobbene sine, tilgang på spesialister, bedre jobbtilbudene så folk får hjelp. Jeg føler liksom at graviditet og baby gjør at alt dette blir lettere å håndtere også. Men da må dét skje først.
Skal huske på det videre
Takk begge to
Ja okei! Hva var amh før operasjonen?
Positiv eggløsningstest i dag så blir vel innsett på torsdag. Mini har blitt forkjøla, så nå må jeg bare krysse fingrene for at jeg ikke blir syk. Ikke sikkert det er lov å komme forkjøla inn på sykehuset i disse tider?
Om du blir forkjølet så skal det gå helt fint
Av en eller annen grunn får jeg ikke alle varsler om innlegg i gruppa her (bare noen få tydeligvis). I tillegg er jeg midt i eksamenstider og hode er på en annen plass 
Så om dere skulle blitt flyttet på i oversikten og ikke er det så gi meg beskjed så skal jeg flytte dere over.
Så om dere skulle blitt flyttet på i oversikten og ikke er det så gi meg beskjed så skal jeg flytte dere over.
Jeg får kun varsler om noen svarer på innlegg eller trykker liker. Får ikke varsel om svar i tråder, så det er sikkert noe som kom med oppdateringenAv en eller annen grunn får jeg ikke alle varsler om innlegg i gruppa her (bare noen få tydeligvis). I tillegg er jeg midt i eksamenstider og hode er på en annen plass
Den var på 36 både før og etter
Fryktelig irriterende altså. Ikke alt som er bra med oppdateringen synes jegJeg får kun varsler om noen svarer på innlegg eller trykker liker. Får ikke varsel om svar i tråder, så det er sikkert noe som kom med oppdateringen
Kan oppdatere meg nå som jeg har dato for innsett og husker støttemedisinenAv en eller annen grunn får jeg ikke alle varsler om innlegg i gruppa her (bare noen få tydeligvis). I tillegg er jeg midt i eksamenstider og hode er på en annen plass
Ypsilon - 36 - B2 - St Olav - Forsøk 1 (frys) - Cyclogest - innsett 9. juni
Vet liksom ikke helt hvordan jeg skal starte den samtalen med de. For når det svirrer i hodet som verst, så kan det være helt paralyserende. Og når det stadiet har gått over, så tenker jeg ofte at "det var ikke så farlig likevel".Jeg har hatt et par samtaler med ei fra Amathea, og tror det redda meg. Jeg har og fått beskjed av henne at det bare er å si fra om jeg trenger mer samtaler, så ordner vi det. Noe jeg tror jeg blir å trenge over sommeren, uansett hvordan dette går. Er selv enslig prøver, og mista i uke 7 i november. Kan varmt anbefale Amathea i alle fall
Beklager litt kort svar, men du er virkelig ikke alene med de tankene og følelsene du bærer på
Hvor lenge har du prøvd?
Her må du nesten bare ta tiden til hjelp og være i bevegelse så mye som mulig. Har selv hatt det, og låsning i skulder og nakke, fikk beskjed om å holde området varmt, ikke utsette det for for mye temperatursvingninger og kiropraktor for å knekke opp. Er utrolig kjedelig når det skjer, for man overbelaster jo alle andre ting i kroppen fordi en funskjon er vekk. Men hjalp meg fortere tilbake med noen runder hos kiropraktor.
Ellers så kjenner jeg det fortsatt den dag i dag, (ryggen skjedde julen for snart 4 år siden) hvis keg står feil på jobb eller lener meg for mye på ett ben