Jeg er bekymret, og trenger å få ut frustrasjon.

[Hønemor87]

Hei!

Jeg er en 27 år gammel jente/dame som er samboer med mann 39 år vi har ett felles barn på 2 1/2 år og han har en fra før på 11 år.

Min mann driver eget firma hvor jeg jobber 90% og hvor jobben opptar hodet hans mye, så mye at han slipper alt husarbeid og tid med barna.

Jeg står alltid opp med barna, jeg gjør alt husarbeid, matlaging, vasker klær, lager matpakker, osv.. ALT, mens han sitter på sofaen og ser TV, han rydder ikke inni oppvaskemaskinen, rer ikke opp sengen, hiver klær på gulvet, osv. Jeg er sliten..

MEN jeg tør ikke å gi beskjed til han for han blir så sint på meg, og sier at han gjør så mye på jobben. Han kjefter mye på meg og hans 11 år gamle datter, og vi tør ikke si våre meninger i frykt for å få kjeft. Han er ikke fysisk, men kan holde oss fast om det blir for gale(var verre før, men nå oppfører jeg meg alltid "bra" i frykt for å krangle foran barna)...

Jeg må også få med at han har gått i sinneterapi, og at han har problemer med at når han mister kontroll blir han sint, når han er redd for å miste noen blir han sint, og det er veldig sårt for han at har har det sånn.. Så jeg syns veldig synd på han også.

Vi går i parterapi hos familievernkontoret, men jeg tør ikke å ta opp de virkelige problemene der og hva jeg virkelig føler, for da er jeg redd for å få kjeft.. Han er veldig snill der og forteller til de hvor snill jeg er og at han skjlnner at han kan være sint til tider, og at han bare vil at jeg skal ha det bra.. Men føler at uansett hvor mye han sier dette stoler jeg ikke på han, siden han så fort blir rasende og mister kontrollen og lar sinnet sitt ta overhånd hjemme, da føler jeg det bare helt tomt inni meg og jeg blir iskald og får vondt i magen.

Han liker ikke at jeg begynner å grine, eller om jeg gjør om på planer(da er jeg vinglete), han liker ikke når jeg har humørsvingninger, eller er FOR mye mamma(noe som er det viktigste for meg), han liker ikke at jeg er trøtt(sier at jeg er trøtt), han kan fint krangle foran barna og skylder på meg fora t det blir krangling foran dem. jeg kan ikke bemerke noen tingføler jeg uten at det blir krangling)

VELDIG viktig å påpeke at hverken meg eller hans datter er redd når vi får kjeft, men når vi venter på at vi skal få kjeft, om dere skjønner..

Han er utrolig flink å skrive fine meldinger til meg hvor høyt han elsker meg og hvor mye jeg betyr for han osv, så jeg kjenner en enorm kjærlighet fra han også. Han skryter av meg til alle han kjenner, og jeg går med klump av dårlig samvittighet på hvordan jeg egentlig føler det...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.

OM jeg velger å gå fra han har jeg ingen jobb(siden jeg jobber for han), ingen utdannelse, ingen penger - da jeg har betalt mye for felleskostnader(mat, o.l) hver mnd og ikke har fått spart opp penger..

Har også gått fra han mange ganger og alltid kommet tilbake til han, fordi jeg har angret sånn, og tenkt at jeg har overdrevet hvordan jeg har det hjemme. Har så lyst at mitt barn skal vokse opp med "mamma og pappa" sammen, og bare tanken på at min lille prinsesse ikke skal få vokse opp sammen med mamma og pappa gjør at jeg får vondt i hjertet!

Hva ville dere gjort?

Uansett om jeg overdriver/overreagerer, så er det vel ikke normalt å gå med en uro/engstelse i kroppen?

Helt ærlig. Jeg ville gått fra han og aldri snudd meg tilbake. Virker ikke som at han setter pris på deg og at du blir tatt forgitt. Du skal ikke måtte gå på filttøfler for å holde husroen eller være redd for å si og gjøre noe feil. Høres veldig destruktivt ut spør du meg.

 

[Kelsey]

Syns du jeg skal gå med en gang eller skal jeg vente? Hele familien min støtter meg rundt dette. Men tror de begynner å bli lei av å hjelpe meg siden jeg alltid går tilbake til han.

Ja, jeg syns du skal gå med en gang. Og jeg syns du bør snakke med familien din om at du trenger hjelp i ettertid slik at du ikke havner tilbake.

Siden du har en tendens til å gå tilbake til han kan det være lurt å lage en liste der du skriver hvorfor du går fra han. Hans gode sider veier ikke opp for psykisk og fysisk mishandling.

 

[Sara]

Gå, og ikke gå tilbake

Og jeg tenker fortsatt på den 11 åringen. Hvor er hennes mor?

 

[Milliemoren]

Gå, og ikke gå tilbake

Og jeg tenker fortsatt på den 11 åringen. Hvor er hennes mor?

Jeg tenker at det beste hadde vært om hun bodde hos sin mor. Har også vurdert å kontakte henne og informere om situasjonen, 11 åringen har fortalt litt til mor, men da hun har tatt dette opp med far har han bagatellisert det.

 

[Milliemoren]

Jeg tenker at det beste hadde vært om hun bodde hos sin mor. Har også vurdert å kontakte henne og informere om situasjonen, 11 åringen har fortalt litt til mor, men da hun har tatt dette opp med far har han bagatellisert det.

Så jeg opplever at han er ekstremt flink å snakke for seg og å endre situasjoner til å gå i hans favør

 

[Greenmom]

Bor 11 åringen fast sammen med dere? Er moren hennes inni bildet?

Ser du har fått mange råd, noen litt drastiske som kan gi vanskelige konsekvenser om de slår feil. Først og fremst, slik du lever nå fortjener du ikke å ha det. Men det finnes ikke nødvendigvis en løsning som er perfekt for deg, dessverre. Da tenker jeg spesielt på din stedatter. Å bryte ut av dette forholdet kan også resultere i at du aldri får se henne. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med en psykolog, som kan hjelpe deg å sortere tankene dine og hjelpe deg å komme frem til en løsning som passer for deg og som du kan leve med.

 

[Sara]

Så jeg opplever at han er ekstremt flink å snakke for seg og å endre situasjoner til å gå i hans favør

Det er han. Jeg tenker at om du tror det kan hjelpe å snakke med hennes mor, så gjør gjerne det. Men etter at du har kommet deg unna ham.

Legg en plan. Snakk med noen. Med mange. Og legg en plan for hvordan du ikke skal gå tilbake denne gangen

 

[Milliemoren]

Tusen takk for all hjelp og alle svar dere! Jeg skal virkelig gå i tenkeboksen nå for å finne ut hva jeg skal gjøre og hva som er best for meg og ungene. Dere er kjempe snille <3

 

[Snurri]

Tusen takk for all hjelp og alle svar dere! Jeg skal virkelig gå i tenkeboksen nå for å finne ut hva jeg skal gjøre og hva som er best for meg og ungene. Dere er kjempe snille <3

Manipulatorer og farlige mennesker er ofte særdeles flinke til å snakke for seg. Volden holdes meget privat, i de fleste tilfeller. Alt handler om det ytre, fasaden. Slik som at han i samtaler med en tredjepart fremstiller seg selv som verdens mest sympatiske mann som bare vil deg alt godt og støtter deg osv. Og hjemme snur han 180 grader og kaller deg en løgner og vil avstraffe deg.

Disse menneskene bruker også som helt bevisst taktikk: når partneren gjør alvor ut av å gå, så endrer de seg igjen til verdens beste mann og kjæreste. Virkelig. De blir helt fantastiske, så nydelige, medgjørlige, høflige og snille. Dette varer i alt fra 1 uke til 4 måneder, alt etter hvor lang tid det tar for den andre parten å roe seg ned i forholdet igjen og tro at dette skal gå bra. Så slår de om igjen og fortsetter tyranniet sitt.

Slik oppførsel er meget kjent i alle voldelige forhold. Særlig dette med å gjøre deg avhengig av han, og så har han siikkert fortalt deg all slags ting om hvor lite du kan klare deg alene, hvor mye han egentlig hjelper deg, hvor vanskelig du kommer til å få det uten han osv. Og slik har han nok holdt på i årevis. Man blir jo helt hjernevasket. Og ved konfrontasjon blir alt bagatellisert og det er overdrivelser og løgn. Stakkars han, ja. Det er han det er synd på her.

I forhold til 11-åringen vil jeg si at du bør varsle barnevernet. De må få nyss i dette og sørge for oppfølging. Moren må nok få høre dette fra andre voksne, ikke bare fra sin 11-årige datter. Når moren så snakker med faren, herregud det er da det værste hun kunne funnet på å gjøre. Man spør vel ikke en voldelig mann om han vil innrømme volden, og så tro at det skal ta slutt med det??? Konsekvensen er jo at det blir et værre helvete for "tysterne".

I forhold til din egen situasjon synes jeg du absolutt bør komme deg ut av dette forholdet. Han kommer til å lage et helvete uten like for å straffe deg for det, men det hjelper ikke at du blir. Han kommer til å lage helvete uansett. Om han er den som forlater deg til slutt, så vil han uansett fortsette med å plage deg, det kan jeg også love deg. Dere har et barn sammen. Han kommer til å lage kvalme uansett hvem som gjør det slutt.

Min far er voldelig også, og har holdt på på samme viset som du opplever. Sannsynligvis er det mange episoder du ikke har fortalt oss om, og jeg gjetter på at ting er værre en det du så langt har sagt. For eksempel, hvor ofte får du lov til å treffe venner? Har du lov til å kle deg slik du vil, treffe guttevenner eller gå på byen? Hva skjer om han ringer deg og du ikke tar telefonen? Hva skjer om du ikke har gjort ting nøyaktig slik han ville, selv om han ikke på forhånd har sagt noe om hva han ville? Er det din feil da også? Det er han som avgjør når "samtalen" er ferdig, er det ikke? Du står ikke fritt til å gå om du vil?

Moren min visste ikke at pappa slo meg. Han gjorde det aldri foran henne. Og så lenge andre voksne var til stede, så tok han sinnet sitt ut over de andre voksne, mens vi barna satt på sidelinjen og så på. Kjefting, økenavn, roping. Men når det var oss barna alene, så var det meg det gikk ut over, helt fra begynnelsen av. Jeg var ikke eldre enn din datter, 3-4 år da det begynte, for det var da moren min gikk fra han og han begynte å være alene med oss ungene. Så det å være liten, forsvarsløs, et barn, det stopper ikke slike mennesker. Derfor ber jeg deg ta dette alvorlig. Og en siste ting, det var ikke den fysiske volden som var værst. Det var den psykiske. All skrikingen, kjeftingen, hylingen. Truslene. Det å bli fanget, ikke kunne gå. Skrekken for å gjøre noe feil, det å trippe rundt og aldri vite når neste utbrudd skulle komme. Alltid være på vakt. Som voksen har jeg lest meg opp på hvordan slikt påvirker barn. Å konstant gå rundt og være på vakt, være redd, det gjør noe med hjernen. Den er i beredskap hele tiden, og får ikke slappet av. Det ødelegger utviklingen. Det kan få alvorlige psykiske konsekvenser. Bare det å se slik vold utøves mot andre er skadelig for barn, det å leve i det hver dag.... ja, du kan jo forestille deg konsekvensen.

Så om du får lyst til å gå tilbake til han, spør først datteren din om hun liker å være alene med pappa.

 

[*BigBang*]

Hvordan går det med deg? Har du en plan?

 

[Milliemoren]

Manipulatorer og farlige mennesker er ofte særdeles flinke til å snakke for seg. Volden holdes meget privat, i de fleste tilfeller. Alt handler om det ytre, fasaden. Slik som at han i samtaler med en tredjepart fremstiller seg selv som verdens mest sympatiske mann som bare vil deg alt godt og støtter deg osv. Og hjemme snur han 180 grader og kaller deg en løgner og vil avstraffe deg.

Disse menneskene bruker også som helt bevisst taktikk: når partneren gjør alvor ut av å gå, så endrer de seg igjen til verdens beste mann og kjæreste. Virkelig. De blir helt fantastiske, så nydelige, medgjørlige, høflige og snille. Dette varer i alt fra 1 uke til 4 måneder, alt etter hvor lang tid det tar for den andre parten å roe seg ned i forholdet igjen og tro at dette skal gå bra. Så slår de om igjen og fortsetter tyranniet sitt.

Slik oppførsel er meget kjent i alle voldelige forhold. Særlig dette med å gjøre deg avhengig av han, og så har han siikkert fortalt deg all slags ting om hvor lite du kan klare deg alene, hvor mye han egentlig hjelper deg, hvor vanskelig du kommer til å få det uten han osv. Og slik har han nok holdt på i årevis. Man blir jo helt hjernevasket. Og ved konfrontasjon blir alt bagatellisert og det er overdrivelser og løgn. Stakkars han, ja. Det er han det er synd på her.

I forhold til 11-åringen vil jeg si at du bør varsle barnevernet. De må få nyss i dette og sørge for oppfølging. Moren må nok få høre dette fra andre voksne, ikke bare fra sin 11-årige datter. Når moren så snakker med faren, herregud det er da det værste hun kunne funnet på å gjøre. Man spør vel ikke en voldelig mann om han vil innrømme volden, og så tro at det skal ta slutt med det??? Konsekvensen er jo at det blir et værre helvete for "tysterne".

I forhold til din egen situasjon synes jeg du absolutt bør komme deg ut av dette forholdet. Han kommer til å lage et helvete uten like for å straffe deg for det, men det hjelper ikke at du blir. Han kommer til å lage helvete uansett. Om han er den som forlater deg til slutt, så vil han uansett fortsette med å plage deg, det kan jeg også love deg. Dere har et barn sammen. Han kommer til å lage kvalme uansett hvem som gjør det slutt.

Min far er voldelig også, og har holdt på på samme viset som du opplever. Sannsynligvis er det mange episoder du ikke har fortalt oss om, og jeg gjetter på at ting er værre en det du så langt har sagt. For eksempel, hvor ofte får du lov til å treffe venner? Har du lov til å kle deg slik du vil, treffe guttevenner eller gå på byen? Hva skjer om han ringer deg og du ikke tar telefonen? Hva skjer om du ikke har gjort ting nøyaktig slik han ville, selv om han ikke på forhånd har sagt noe om hva han ville? Er det din feil da også? Det er han som avgjør når "samtalen" er ferdig, er det ikke? Du står ikke fritt til å gå om du vil?

Moren min visste ikke at pappa slo meg. Han gjorde det aldri foran henne. Og så lenge andre voksne var til stede, så tok han sinnet sitt ut over de andre voksne, mens vi barna satt på sidelinjen og så på. Kjefting, økenavn, roping. Men når det var oss barna alene, så var det meg det gikk ut over, helt fra begynnelsen av. Jeg var ikke eldre enn din datter, 3-4 år da det begynte, for det var da moren min gikk fra han og han begynte å være alene med oss ungene. Så det å være liten, forsvarsløs, et barn, det stopper ikke slike mennesker. Derfor ber jeg deg ta dette alvorlig. Og en siste ting, det var ikke den fysiske volden som var værst. Det var den psykiske. All skrikingen, kjeftingen, hylingen. Truslene. Det å bli fanget, ikke kunne gå. Skrekken for å gjøre noe feil, det å trippe rundt og aldri vite når neste utbrudd skulle komme. Alltid være på vakt. Som voksen har jeg lest meg opp på hvordan slikt påvirker barn. Å konstant gå rundt og være på vakt, være redd, det gjør noe med hjernen. Den er i beredskap hele tiden, og får ikke slappet av. Det ødelegger utviklingen. Det kan få alvorlige psykiske konsekvenser. Bare det å se slik vold utøves mot andre er skadelig for barn, det å leve i det hver dag.... ja, du kan jo forestille deg konsekvensen.

Så om du får lyst til å gå tilbake til han, spør først datteren din om hun liker å være alene med pappa.

Forferdelig hva du har opplevd og jeg sender masse tanker og klemmer til deg og håper du har kommet deg over de verste "traumene"(om jeg kan kalle det det)

Tusen takk for svar! Kjenner meg igjen i veldig mye. Noen ganger kan det virke som han har splittet personlighet, fordi han går fra å være en super snill mann og far som kjøper blomster til meg som skal representere hans store kjærlighet til meg, sier fine ting til meg og skriver fine meldinger til meg gjennom arbeidsdagen, koser og klemmer på 11 åringen og forteller hvor fantastisk hun er osv.. Til han plutselig skifter til en person jeg mistrives sterkt å være sammen med.. Jeg treffer venner svært sjeldent, går aldri på byn, har ikke lov å være med gutter(da skal han hvertfall vite om det først). Jeg tar alltid telefonen når han ringer(tror hvis jeg ikke hadde gjort det hadde han blitt mistenkelig, han er veldig redd for at jeg skal gå fra han). Om jeg ikke gjør nøyaktig som han "forventer" føler jeg at det blir krangling og kjefting... Jeg syns derfor det er vanskelig å uttrykke mine meninger og følelser ovenfor han, og jeg er veldig konfliktsky når det kommer til han og er redd for å få kjeft, spesielt om ungene er tilstede..

Han kommer fra han barndom hvor moren utøvde fysisk og psykisk vold ovenfor han så jeg skjønner jo hvorfor han er som han er også...

 

[Milliemoren]

Hvordan går det med deg? Har du en plan?

Takk som spør, har enda ikke noen plan, utenom at jeg skal prøve å gjøre og si som jeg vil, og ta konsekvensen av det. Vi Skal i parterapi igjen om noen uker. Tror ikke jeg kommer til å gjøre noe drastisk før jul hvertfall.

 

[Snurri]

Forferdelig hva du har opplevd og jeg sender masse tanker og klemmer til deg og håper du har kommet deg over de verste "traumene"(om jeg kan kalle det det)

Tusen takk for svar! Kjenner meg igjen i veldig mye. Noen ganger kan det virke som han har splittet personlighet, fordi han går fra å være en super snill mann og far som kjøper blomster til meg som skal representere hans store kjærlighet til meg, sier fine ting til meg og skriver fine meldinger til meg gjennom arbeidsdagen, koser og klemmer på 11 åringen og forteller hvor fantastisk hun er osv.. Til han plutselig skifter til en person jeg mistrives sterkt å være sammen med.. Jeg treffer venner svært sjeldent, går aldri på byn, har ikke lov å være med gutter(da skal han hvertfall vite om det først). Jeg tar alltid telefonen når han ringer(tror hvis jeg ikke hadde gjort det hadde han blitt mistenkelig, han er veldig redd for at jeg skal gå fra han). Om jeg ikke gjør nøyaktig som han "forventer" føler jeg at det blir krangling og kjefting... Jeg syns derfor det er vanskelig å uttrykke mine meninger og følelser ovenfor han, og jeg er veldig konfliktsky når det kommer til han og er redd for å få kjeft, spesielt om ungene er tilstede..

Han kommer fra han barndom hvor moren utøvde fysisk og psykisk vold ovenfor han så jeg skjønner jo hvorfor han er som han er også...

Jeg tenkte meg at det var slik hos deg også, var akkurat samme hos oss med faren min. Mamma fikk jo ikke en gang hilse på guttevenner fra studietiden om hun så møtte de på gata, uten at han eksploderte. Har ei venninne som heller ikke får lov til å ha guttevenner, får ikke lov å gå på byen (det kunne mamma bare glemme, jeg selv fikk heller ikke lov å ha guttevenner). Venninna mi lyver om hun skal ut med venner, for om mannen får vite at hun skal treffe venner eller gå ut og ha det gøy, så blir han så sur og lager kvalme i dagevis. Jeg selv måtte ta telefonen med èn eneste gang pappa ringte, hvis ikke ble jeg kjeftet på og mistenkeliggjort, at jeg "skjulte" noe fra han osv. Tok jeg ikke telefonen, så ringte han gjerne opp igjen mellom 5-30 ganger helt til jeg tok den. Og da var han helt eksplosiv av sinne, og jeg var en udugelig og ubrukelig person som ikke kunne svare. Selv om jeg sa at jeg var på jobb... Ingen unnskyldning.

Nei, jeg har bare såvidt fått begynt å ta tak i traumene mine, fordi ingen i helsevesenet eller voksne rundt meg tok tak i problemet eller så meg. Alle bare lot dette holde på i årevis. Jeg fikk ikke fred fra han før jeg politianmeldte han for et par år siden. Man kommer seg ikke over traumer så lenge man fortsatt blir utsatt for de. Å bryte med en pappa, når alle andre forventer at du skal ha samvær med han, er veldig vanskelig. Ikke bare bryter man med en voldelig person, man bryter også opp familien og må stå opp mot mange mennesker, ikke bare èn. Jeg ble et utkast på farssiden av slekta, da han holder så hardt grep om alle der at de ikke fikk lov til å snakke med meg. Psykologer har lange køer, og når ikke en gang politiet tok anmeldelsen alvorlig, så kan du jo tenke deg den kampen jeg har med leger og helsevesenet for øvrig.

Så jeg anbefaler deg, heller enn å satse på at ungene skal klare seg som voksne, fjern de fra situasjonen. Min bror er nå ufør, og jeg selv har akkurat fått diagnosen KPTSD. Dette kunne vi vært spart for om de voksne rundt oss hadde tatt grep når vi var små. Mange jeg vet om som vokste opp med vold og vært vitne til vold, inkl. psykisk vold, har det gått værre med.

Se på din egen mann, han vokste opp med vold, og det er meget sannsynlig noe som har bidratt til at han ikke har kontroll over seg selv nå, og holder på slik han gjør. Det unnskylder han på ingen måte. Jeg selv har også vanskeligheter med å regulere følelser, kontrollere temperamanget og måtte lære meg selv hvordan man egentlig skal håndtere situasjoner og behandle andre mennesker. Barn lærer av de voksne. Det har vært en kjempejobb for meg å lære meg hvordan å oppføre meg, å gå vekk fra alt det jeg som barn og ung voksen har blitt oppdratt til å være. Selv om mamma ikke var voldelig, så var hun ikke en sterk nok motvekt til "oppdragelsen" fra pappa. Og det faktum at mamma sendte oss til pappa annenhver helg, ble av meg tolket som at hun samtykket til denne oppførselen. At hun mente det var greit. Det at du BLIR i dette forholdet, det forteller barna at dette er OK, dette er hva de kan forvente, og dette er slik forhold skal være. Da sier de heller ikke ifra når volden kommer i deres retning, for de er oppdratt til å tro at det er slik det skal være.

 

[Milliemoren]

Jeg tenkte meg at det var slik hos deg også, var akkurat samme hos oss med faren min. Mamma fikk jo ikke en gang hilse på guttevenner fra studietiden om hun så møtte de på gata, uten at han eksploderte. Har ei venninne som heller ikke får lov til å ha guttevenner, får ikke lov å gå på byen (det kunne mamma bare glemme, jeg selv fikk heller ikke lov å ha guttevenner). Venninna mi lyver om hun skal ut med venner, for om mannen får vite at hun skal treffe venner eller gå ut og ha det gøy, så blir han så sur og lager kvalme i dagevis. Jeg selv måtte ta telefonen med èn eneste gang pappa ringte, hvis ikke ble jeg kjeftet på og mistenkeliggjort, at jeg "skjulte" noe fra han osv. Tok jeg ikke telefonen, så ringte han gjerne opp igjen mellom 5-30 ganger helt til jeg tok den. Og da var han helt eksplosiv av sinne, og jeg var en udugelig og ubrukelig person som ikke kunne svare. Selv om jeg sa at jeg var på jobb... Ingen unnskyldning.

Nei, jeg har bare såvidt fått begynt å ta tak i traumene mine, fordi ingen i helsevesenet eller voksne rundt meg tok tak i problemet eller så meg. Alle bare lot dette holde på i årevis. Jeg fikk ikke fred fra han før jeg politianmeldte han for et par år siden. Man kommer seg ikke over traumer så lenge man fortsatt blir utsatt for de. Å bryte med en pappa, når alle andre forventer at du skal ha samvær med han, er veldig vanskelig. Ikke bare bryter man med en voldelig person, man bryter også opp familien og må stå opp mot mange mennesker, ikke bare èn. Jeg ble et utkast på farssiden av slekta, da han holder så hardt grep om alle der at de ikke fikk lov til å snakke med meg. Psykologer har lange køer, og når ikke en gang politiet tok anmeldelsen alvorlig, så kan du jo tenke deg den kampen jeg har med leger og helsevesenet for øvrig.

Så jeg anbefaler deg, heller enn å satse på at ungene skal klare seg som voksne, fjern de fra situasjonen. Min bror er nå ufør, og jeg selv har akkurat fått diagnosen KPTSD. Dette kunne vi vært spart for om de voksne rundt oss hadde tatt grep når vi var små. Mange jeg vet om som vokste opp med vold og vært vitne til vold, inkl. psykisk vold, har det gått værre med.

Se på din egen mann, han vokste opp med vold, og det er meget sannsynlig noe som har bidratt til at han ikke har kontroll over seg selv nå, og holder på slik han gjør. Det unnskylder han på ingen måte. Jeg selv har også vanskeligheter med å regulere følelser, kontrollere temperamanget og måtte lære meg selv hvordan man egentlig skal håndtere situasjoner og behandle andre mennesker. Barn lærer av de voksne. Det har vært en kjempejobb for meg å lære meg hvordan å oppføre meg, å gå vekk fra alt det jeg som barn og ung voksen har blitt oppdratt til å være. Selv om mamma ikke var voldelig, så var hun ikke en sterk nok motvekt til "oppdragelsen" fra pappa. Og det faktum at mamma sendte oss til pappa annenhver helg, ble av meg tolket som at hun samtykket til denne oppførselen. At hun mente det var greit. Det at du BLIR i dette forholdet, det forteller barna at dette er OK, dette er hva de kan forvente, og dette er slik forhold skal være. Da sier de heller ikke ifra når volden kommer i deres retning, for de er oppdratt til å tro at det er slik det skal være.

Huff! Stakkars deg! <3 Dette var veldig sterkt å høre! Men setter veldig stor pris på at du forteller meg disse tingene for jeg ønsker ikke at mine barn skal vokse opp og ha det sånn og tenke at jeg aksepterer deres fars oppførsel.

Masse lykke til fremover - håper det går bra med deg, og at det vil bli enda bedre i fremtien <3

 

[Snurri]

Huff! Stakkars deg! <3 Dette var veldig sterkt å høre! Men setter veldig stor pris på at du forteller meg disse tingene for jeg ønsker ikke at mine barn skal vokse opp og ha det sånn og tenke at jeg aksepterer deres fars oppførsel.

Masse lykke til fremover - håper det går bra med deg, og at det vil bli enda bedre i fremtien <3

Ting går mye bedre nå, etter at jeg fikk kuttet han ut av livet mitt og slipper å stadig bli rakket ned på. Da kan man begynne å bygge seg opp igjen. Men grunnen til at jeg forteller deg alt dette er ikke for å få sympati, men fordi jeg naturlig nok er veldig engasjert i at folk kommer seg ut av voldelige forhold. Særlig når det er barn involvert, fordi jeg har direkte erfaring med hvordan dette er fra et barns sysnpunkt. Og jeg sitter her med konsekvensene, og det føles så uendelig meningsløst. Det kunne vært unngått. Og du sitter i en posisjon nå hvor du må ta et valg, og du kan spare både deg selv og barna for dette. Da kan det hjelpe deg, overbevise deg, om at du gjør det rette ved å gå. Og ikke minst, at du vet at du ikke overdriver, fordi nå vet du hvor viktig det er å ikke akseptere vold i hjemmet. Selv om enkelthendelsene kan virke så små, når man ikke setter de i sammenheng. Selv om han bortforklarer. Selv om man har såååå lyst til at det skal være annerledes.

En av grunnene til at jeg holdt ut med pappa i mange år som voksen, var ikke bare sosialt press, men også at jeg så veldig gjerne skulle hatt en skikkelig pappa i livet mitt. En god pappa. En jeg kunne stole på, inkludere i livet og ha det bra med. Og jeg håpet vel i det lengste at han skulle forandre seg. Det å innrømme for meg selv at han aldri ville bli den personen, og at det skipet for lengst var seilt, det var å gi slipp på en drøm, et håp. Og det var tungt. Jeg er ganske sikker på at det er dette som er tungt for deg også. Du har en drøm og et håp om en kjernefamilie. Mor, far og barn. At dere skal være sammen, at ting skal bli fint og bra, at datteren din skal ha et godt forhold til sin pappa og at dere skal bo sammen. Det er din drøm. Og det er nok denne drømmen det er vanskelig å gi slipp på, ikke selve mannen.

 

[Milliemoren]

Ting går mye bedre nå, etter at jeg fikk kuttet han ut av livet mitt og slipper å stadig bli rakket ned på. Da kan man begynne å bygge seg opp igjen. Men grunnen til at jeg forteller deg alt dette er ikke for å få sympati, men fordi jeg naturlig nok er veldig engasjert i at folk kommer seg ut av voldelige forhold. Særlig når det er barn involvert, fordi jeg har direkte erfaring med hvordan dette er fra et barns sysnpunkt. Og jeg sitter her med konsekvensene, og det føles så uendelig meningsløst. Det kunne vært unngått. Og du sitter i en posisjon nå hvor du må ta et valg, og du kan spare både deg selv og barna for dette. Da kan det hjelpe deg, overbevise deg, om at du gjør det rette ved å gå. Og ikke minst, at du vet at du ikke overdriver, fordi nå vet du hvor viktig det er å ikke akseptere vold i hjemmet. Selv om enkelthendelsene kan virke så små, når man ikke setter de i sammenheng. Selv om han bortforklarer. Selv om man har såååå lyst til at det skal være annerledes.

En av grunnene til at jeg holdt ut med pappa i mange år som voksen, var ikke bare sosialt press, men også at jeg så veldig gjerne skulle hatt en skikkelig pappa i livet mitt. En god pappa. En jeg kunne stole på, inkludere i livet og ha det bra med. Og jeg håpet vel i det lengste at han skulle forandre seg. Det å innrømme for meg selv at han aldri ville bli den personen, og at det skipet for lengst var seilt, det var å gi slipp på en drøm, et håp. Og det var tungt. Jeg er ganske sikker på at det er dette som er tungt for deg også. Du har en drøm og et håp om en kjernefamilie. Mor, far og barn. At dere skal være sammen, at ting skal bli fint og bra, at datteren din skal ha et godt forhold til sin pappa og at dere skal bo sammen. Det er din drøm. Og det er nok denne drømmen det er vanskelig å gi slipp på, ikke selve mannen.

Tusen takk Jeg forstår hva du mener

 

[B82]

Det er fler av oss som har gått gjennom
samme manipulasjon, og kan også signere på at han vil gjøre livet ditt til et rent helvete når du avslutter forholdet. Så, om du ikke tenker å gjøre noe nå, legg av så mye penger du kan, skrap sammen bevis på terrorismen hans, og ha familien i ryggen.

 

[Milliemoren]

Det er fler av oss som har gått gjennom
samme manipulasjon, og kan også signere på at han vil gjøre livet ditt til et rent helvete når du avslutter forholdet. Så, om du ikke tenker å gjøre noe nå, legg av så mye penger du kan, skrap sammen bevis på terrorismen hans, og ha familien i ryggen.

Det var et veldig bra råd

 

[Lino]

Enig i at du bør spare opp penger om du kan. Har du familie i nærheten?

 

[Milliemoren]

Enig i at du bør spare opp penger om du kan. Har du familie i nærheten?

Jeg har familie ja.. Er så vanskelig å sortere tankene og følelsene mine, dere har vært til utrolig stor hjelp, men jeg klarer enda ikke å gå. Jeg får så utrolig flotte meldinger fra han fortiden hvor han skriver alle grunnene til at han elsker meg, at han ikke mener det han sier når han er sint og at vi skal dele resten av livet sammen og at han gleder seg sånn til fremtiden sammen med meg. Han sier at det er dumt vi krangler sånn for tiden, men at han likevel alltid skal stå ved min side i gode og onde dager.
Jeg klarer ikke heller å ta imot all denne kjærligheten, og blir noen ganger nesten dårlig av det, kan det være fordi at jeg blir spilt så mye på følelsene? At jeg i det ene øyeblikket får høre hvor grusom jeg er, og i det neste øyeblikket får høre hvor fantastisk jeg er, at det er vanskelig for meg å skjønne hva som er sant og hva som ikke er sant?

Da jeg forteller han at jeg går rundt og redd for at det skal bli krangling, forteller han meg at når jeg sender ut sånn negativ energi og negativ forventning så er det det jeg kommer til å få av universet også. Han forteller meg at jeg ikke får lov å tenke sånne negative tanker om han lengre, og at jeg heller skal lete etter positive ting.. Og at han blir irritert når jeg har sånne negative tanker. og da blir det automatisk dårlig stemning og krangling.

Jeg blir så forvirret og stoler ikke på meg selv lengre.. jeg har bestemt meg for at jeg Skal prøve å sende ut positiv energi og AT jeg skal gi han tid frem til etter jul til å vise at han ikke er den sinte mannen som jeg tenker han er. Jeg har også satt meg opp på venteliste hos psykolog for å få hjelp til å klarne opp i tankene og følelsene mine..

Og så skal jeg spare penger og notere i kalenderen min når det er krangling og dårlig stemning..

Huff! Dette er så frustrerende...