Jeg er bekymret, og trenger å få ut frustrasjon.

[Teliza]

Jeg fikk tatt opp noen ting, men da begynte å fortelle at jeg var redd for å ta opp ting osv, overkjørte han hele samtalen og fortalte at han var redd for å ta opp ting også, feks at jeg var så dårlig til å sette med ned å planlegge økonomien osv, så hele timen ble med på å snakke om økonomi istedenfor..

Ikke gi deg! Om han skifter tema så kan du f.eks. si: "Ok jeg hører at du også har noe du er redd for å ta opp og det er den følelsen jeg snakker om. Det er den jeg går rundt med og det er sånne følelser vi må snakke om for det er det som er det underliggende problemet og ikke hvor mye eller lite vi har på konto.


Nå sitter vi her for at jeg ville snakke om at jeg er redd for å ta opp ting og det er en del ting som er følelsesmessig vanskelig i forholdet. Da ber jeg om at vi holder fokus på det i dag, så kan du velge tema neste gang."

Bare forslag fra min side. Min erfaring er at noen prøver så hardt å vinkle fokuset vekk fra problemstillingen du tok opp og atpåtil greier å få med seg veileder på det, så er de ekstremt gode på å tåkelegge og manipulere.

Å skylde på partneren og snu problemet over på den andre er typisk for den som ikke har tenkt eller vil ta ansvar for egne handlinger. Det sier for meg at han ikke er interessert i hvordan du har det og har ingen interesse av å finne utav hvordan du og han kan få det bedre sammen.

Skal du fortsette i terapi med ham er det lurt med støttespillere for deg utenom som kan bidra til å styrke deg slik at du greier å holde deg sterk mot ham og ikke lar ham dra samtalene i andre retninger enn det som er temaet.

For som jeg leser mellom linjene dine så er det ikke det praktiske i forholdet som knekker deg selv om det er tungt med så mye arbeidsansvar. Når jeg leser det du skriver så ser det ut til at du har ingen grunnpilar under deg som holder deg oppe og gir deg positiv energi når det blir ekstra tak med ansvar hjemme.

Du har ikke omsorg, trygghet, empati og støtte i bunnen. Da tåler du enda mindre for at belastningen med å være til i hverdagen når du ikke har en partner å lene deg følelsesmessig på blir for stor. Atpåtil så får han deg til å føle deg som et problem og en byrde og du gjør alt for å tekkes han så husfreden skal bestå mest mulig. Da er du fanget i noe annet enn økonomi og jobbfordeling.

Ser du får mange støttende omsorgstanker fra andre medsøstre i tråden og slår meg sammen med dem <3


Du må finne din egen vei, men jeg kjenner jeg har lyst til å spørre deg: har du vokst opp i et hjem hvor det var komplikasjoner mellom de voksne og du hadde mye ansvar?

Stor klem

 

[Milliemoren]

Ikke gi deg! Om han skifter tema så kan du f.eks. si: "Ok jeg hører at du også har noe du er redd for å ta opp og det er den følelsen jeg snakker om. Det er den jeg går rundt med og det er sånne følelser vi må snakke om for det er det som er det underliggende problemet og ikke hvor mye eller lite vi har på konto.


Nå sitter vi her for at jeg ville snakke om at jeg er redd for å ta opp ting og det er en del ting som er følelsesmessig vanskelig i forholdet. Da ber jeg om at vi holder fokus på det i dag, så kan du velge tema neste gang."

Bare forslag fra min side. Min erfaring er at noen prøver så hardt å vinkle fokuset vekk fra problemstillingen du tok opp og atpåtil greier å få med seg veileder på det, så er de ekstremt gode på å tåkelegge og manipulere.

Å skylde på partneren og snu problemet over på den andre er typisk for den som ikke har tenkt eller vil ta ansvar for egne handlinger. Det sier for meg at han ikke er interessert i hvordan du har det og har ingen interesse av å finne utav hvordan du og han kan få det bedre sammen.

Skal du fortsette i terapi med ham er det lurt med støttespillere for deg utenom som kan bidra til å styrke deg slik at du greier å holde deg sterk mot ham og ikke lar ham dra samtalene i andre retninger enn det som er temaet.

For som jeg leser mellom linjene dine så er det ikke det praktiske i forholdet som knekker deg selv om det er tungt med så mye arbeidsansvar. Når jeg leser det du skriver så ser det ut til at du har ingen grunnpilar under deg som holder deg oppe og gir deg positiv energi når det blir ekstra tak med ansvar hjemme.

Du har ikke omsorg, trygghet, empati og støtte i bunnen. Da tåler du enda mindre for at belastningen med å være til i hverdagen når du ikke har en partner å lene deg følelsesmessig på blir for stor. Atpåtil så får han deg til å føle deg som et problem og en byrde og du gjør alt for å tekkes han så husfreden skal bestå mest mulig. Da er du fanget i noe annet enn økonomi og jobbfordeling.

Ser du får mange støttende omsorgstanker fra andre medsøstre i tråden og slår meg sammen med dem <3


Du må finne din egen vei, men jeg kjenner jeg har lyst til å spørre deg: har du vokst opp i et hjem hvor det var komplikasjoner mellom de voksne og du hadde mye ansvar?

Stor klem

Tusen takk for svaret - betyr veldig mye å se at du bryr deg så mye og tar deg så mye tid på å svare og å gi råd og tips Jeg har vokst opp med skilte foreldre(fra jeg var 10 år? Og vet jeg hadde mye ansvar for min far og meg selv(valgte å bo hos han pga jeg syntes synd på han)

 

[Milliemoren]

Beklager å måte skrive det, men dette lukter manipulative teknikker lang vei. Psykopatiske trekk hvor han er sjarmerende og skryter av deg utad, begrenser deg i din egen atferd (hva du kan si og ikke si til han og barna) og har deg i sin hule hånd både økonomisk og psykisk. Ingen fortjener å leve sånn, kjære deg.

Du skriver selv at du er med han kun pga barnet, men jeg tror barnet kan få det bedre av å leve hos en trygg og glad mor fremfor et usikkert familiebilde preget av frykt. Om du tar opp dette temaet med egen psykolog allerede nå, så kan dette også veie opp i en eventuell foreldretvist senere, ved at du har annonsert det? Det at du ikke tør å ta en time alene vitner jo om at han har kontrollen over deg. Har han oversikt over hvor du er til enhver tid? Du jobber også for han, hva skjer om du søker en annen jobb nå? Blir han sint? Jeg merker at jeg blir sint på dine vegne, og lei meg av tanken på st du skal leve sånn. Ble selv nesten drept av ekssamboer for flere år siden, og valgte likevel å bo med han i tre år etter. Det var «bare» noen småepisoder etter dette, men i etterkant skjønte jeg jo at det ikke er noe som heter «bare». Aldri tenk at du overdriver situasjonen, for de følelsene du sitter med skal man ikke ha i et godt forhold.

Jeg håper du finner styrke til å gå ut av dette forholdet. Det finnes også organisasjoner som kan hjelpe deg. Ikke ta lett på dette. Som en annen her skriver; det er mange former for vold.

<3

Tusen takk for svaret! Setter veldig stor pris på svar! Er så vanskelig å vite hva som er det rette å gjøre.. men når jeg leser hva du skriver så virker det som du har rett og kjenner deg igjen i hva jeg skriver og føler.. han blir ikke sint når jeg sier jeg vil bytte jobb, men han forklarer meg hvorfor det er best at jeg jobber hos han osv..

 

[B82]

Få samtale alene hos et krisesenter for kvinner, uten at han vet det. Ring i dag.

https://dinutvei.no/hjelpetilbud

Når du er dypt inne i det råtne forholdet, er det vanskelig å se klart! Å se og føle din egenverdi.

Når man blir værende i dette her, blir man avslepen.. og holder ut, og biter i seg dag etter dag. I håp om bedring, men det kommer ikke av seg selv altså....

Hilsen ei som har vært akkurat i dine sko

 

[FruMarihøne]

Len deg frem i neste time og si med rolig stemme "Nå skal jeg snakke og du skal høre. Klarer du ikke det, vurderer jeg å gå fra deg"

Dominerende menn trenger klare beskjeder.

Når det er sagt høres ikke dette forholdet særlig sunt ut for deg. Du kan jo tenke litt på om du fortsatt er deg selv, eller om du er blitt annerledes etter at dere ble sammen. Om du synes personøigheten din har endret seg, kan du jo reflektere litt over hva og hvorfor...

 

[Milliemoren]

Len deg frem i neste time og si med rolig stemme "Nå skal jeg snakke og du skal høre. Klarer du ikke det, vurderer jeg å gå fra deg"

Dominerende menn trenger klare beskjeder.

Når det er sagt høres ikke dette forholdet særlig sunt ut for deg. Du kan jo tenke litt på om du fortsatt er deg selv, eller om du er blitt annerledes etter at dere ble sammen. Om du synes personøigheten din har endret seg, kan du jo reflektere litt over hva og hvorfor...

Tusen takk! Er så skummelt å være så klar.. vet ikke hvordan han ville reagert om jeg hadde sagt det på den måten.. sikkert blitt sint og stukket eller fortalt at jeg er en løgner som har vurdert det uten å fortelle ham det tidligere o.l.. men skal prøve det, Har time igjen om et par uker..

Tenker at jeg har forandret meg, blitt mer innesluttet og kanskje ikke så sprudlende som før..

 

[FruMarihøne]

Tusen takk! Er så skummelt å være så klar.. vet ikke hvordan han ville reagert om jeg hadde sagt det på den måten.. sikkert blitt sint og stukket eller fortalt at jeg er en løgner som har vurdert det uten å fortelle ham det tidligere o.l.. men skal prøve det, Har time igjen om et par uker..

Tenker at jeg har forandret meg, blitt mer innesluttet og kanskje ikke så sprudlende som før..

Det er klare faretegn. Typisk er det og om hver gang du har tatt opp noe, så kjefter han og vrir det så du sitter igjen og føler det er din feil.
Ikkje bra!

Lag deg ei girlpower spilleliste på spotify, som du hører litt på hver dag. Utrolig hvor lite som skal til for å hjelpe psyken i riktig retning. Se for deg forskjellige scenarioer på møte og tenkt deg hvordan du hadde reagert -og hvordan du VIL/burde reagere. Psyk deg opp!

Nå er det ikke sånn at han tar feil og du har rett i alt nødvendigvis. Men du har rett til din mening og dine følser fordeom! Og han skal høre deg ut. En fin setning er "selvom du ikke mener det sånn, føles det slik for meg"

 

[Milliemoren]

Det er klare faretegn. Typisk er det og om hver gang du har tatt opp noe, så kjefter han og vrir det så du sitter igjen og føler det er din feil.
Ikkje bra!

Lag deg ei girlpower spilleliste på spotify, som du hører litt på hver dag. Utrolig hvor lite som skal til for å hjelpe psyken i riktig retning. Se for deg forskjellige scenarioer på møte og tenkt deg hvordan du hadde reagert -og hvordan du VIL/burde reagere. Psyk deg opp!

Nå er det ikke sånn at han tar feil og du har rett i alt nødvendigvis. Men du har rett til din mening og dine følser fordeom! Og han skal høre deg ut. En fin setning er "selvom du ikke mener det sånn, føles det slik for meg"

Tusen takk for tipset er ikke lett dette, men hjelper veldig på med hjelp her fra (faktisk)! Er inne hele tiden for å se om jeg har fått noen svar og blir så motivert og mer oppmerksom på at alt som skjer i forholdet gjerne ikke er ok

 

[Teliza]

Tusen takk for svaret - betyr veldig mye å se at du bryr deg så mye og tar deg så mye tid på å svare og å gi råd og tips Jeg har vokst opp med skilte foreldre(fra jeg var 10 år? Og vet jeg hadde mye ansvar for min far og meg selv(valgte å bo hos han pga jeg syntes synd på han)

Jeg heier på deg vettu <3 Også vet jeg at mønstre fort blir med oss. Det er lett å velge partnere vi kjenner oss igjen i slik at vi kan fortsette å opprettholde rollen/ identiteten vi har vært vant til å ha i familiesamspill. Det er som oftest mye enklere å gjøre noe med eget mønster enn å bryte andres og det kan ofte være det som er veien å gå for å komme ut av destruktive forhold.

Det er viktig å tenke over hvilke mønstre man lever etter og hvorfor. Hvis ikke er det fort gjort å bytte bort en partner til fordel for en som er akkurat likedan eller verre. Er jo viktig at kampen du tar fører til positiv og evig forandring for deg <3

Hvis du føler at din far var avhengig av deg så kanskje du ble avhengig av han også og etter det har valgt deg noen som trenger at du oppofrer deg. Jeg gir ikke formaninger eller tror jeg har fasiten på deg altså .Det er du som kjenner deg selv og vet hvordan livet ditt har vært.

Jeg spurte litt for at om man har vokst opp med eller er i nær relasjon med noen som har psykiske utfordringer eller avhengigheter så er det lett å tilpasse seg den andre så mye at en mister egen identitet og blir det som kalles en medavhengig. Mange flinke piker og gutter lider av det. Ligger masse informasjon om det på nett.


Om du kjenner deg igjen i det så finnes det en del pårørendesenter også som er et lavterskeltilbud for samtaler og selvhjelp. NKS senter for pårørende for eksempel.

Bare et tips til et alternativ dersom du trenger det.

 

[Marvelina]

Tusen takk for svaret! Setter veldig stor pris på svar! Er så vanskelig å vite hva som er det rette å gjøre.. men når jeg leser hva du skriver så virker det som du har rett og kjenner deg igjen i hva jeg skriver og føler.. han blir ikke sint når jeg sier jeg vil bytte jobb, men han forklarer meg hvorfor det er best at jeg jobber hos han osv..

Ja, det var det jeg tenkte at du ville svare. Han har mer kontroll på deg dersom du jobber for han. Jeg kan ikke annet enn å hevde at dette ikke er noe han kan snakkes ut av i terapi, for alt du skriver er bekreftelser på teknikker en som er manipulativ bruker. Jeg vet hvor vanskelig det er å se når man står midt i det, og skjønner kjenpegodt at du blir i tvil om alt, men jeg håper håper at du finner styrke til å gjøre hverdagen din bedre uten denne fyren.

 

[Lino]

Tusen takk! Er så skummelt å være så klar.. vet ikke hvordan han ville reagert om jeg hadde sagt det på den måten.. sikkert blitt sint og stukket eller fortalt at jeg er en løgner som har vurdert det uten å fortelle ham det tidligere o.l.. men skal prøve det, Har time igjen om et par uker..

Tenker at jeg har forandret meg, blitt mer innesluttet og kanskje ikke så sprudlende som før..

Når du skriver dette, tenker jeg at du bør vurdere å sørge for å ha et sted du kan "rømme" til dersom timen skulle gå veldig dårlig. Det du skriver høres potensielt skummelt ut. Jeg tror også at det er viktig at du kommer i en posisjon der du kan stå på egne bein. Og det at han oppfører seg på ulike måter hjemme og i terapi, vitner om at han ikke evner å ta ansvar for egen oppførsel. Han synes sikkert han har rett til å holde deg fast og gjøre deg redd, du oppfører deg sikker på en måte som gjør at du fortjener det - i hans øyne. Men ingen fortjener det. Aldri.

 

[Milliemoren]

Tusen takk for hjelpen og alle de gode svarene! Det hjelper meg veldig! <3 Nå har det vært stille en periode fra han, så nå er det akkurat som jeg tenker alt er bra igjen. Er helt rart hvordan sånne tinge fungerer.. Jeg tenker at planen min frem til neste time er å si ting som jeg mener, og gjøre tinge som jeg ønsker og så får jeg se hvordan han reagerer...

 

[Snurri]

Hei!

Jeg er en 27 år gammel jente/dame som er samboer med mann 39 år vi har ett felles barn på 2 1/2 år og han har en fra før på 11 år.

Min mann driver eget firma hvor jeg jobber 90% og hvor jobben opptar hodet hans mye, så mye at han slipper alt husarbeid og tid med barna.

Jeg står alltid opp med barna, jeg gjør alt husarbeid, matlaging, vasker klær, lager matpakker, osv.. ALT, mens han sitter på sofaen og ser TV, han rydder ikke inni oppvaskemaskinen, rer ikke opp sengen, hiver klær på gulvet, osv. Jeg er sliten..

MEN jeg tør ikke å gi beskjed til han for han blir så sint på meg, og sier at han gjør så mye på jobben. Han kjefter mye på meg og hans 11 år gamle datter, og vi tør ikke si våre meninger i frykt for å få kjeft. Han er ikke fysisk, men kan holde oss fast om det blir for gale(var verre før, men nå oppfører jeg meg alltid "bra" i frykt for å krangle foran barna)...

Jeg må også få med at han har gått i sinneterapi, og at han har problemer med at når han mister kontroll blir han sint, når han er redd for å miste noen blir han sint, og det er veldig sårt for han at har har det sånn.. Så jeg syns veldig synd på han også.

Vi går i parterapi hos familievernkontoret, men jeg tør ikke å ta opp de virkelige problemene der og hva jeg virkelig føler, for da er jeg redd for å få kjeft.. Han er veldig snill der og forteller til de hvor snill jeg er og at han skjlnner at han kan være sint til tider, og at han bare vil at jeg skal ha det bra.. Men føler at uansett hvor mye han sier dette stoler jeg ikke på han, siden han så fort blir rasende og mister kontrollen og lar sinnet sitt ta overhånd hjemme, da føler jeg det bare helt tomt inni meg og jeg blir iskald og får vondt i magen.

Han liker ikke at jeg begynner å grine, eller om jeg gjør om på planer(da er jeg vinglete), han liker ikke når jeg har humørsvingninger, eller er FOR mye mamma(noe som er det viktigste for meg), han liker ikke at jeg er trøtt(sier at jeg er trøtt), han kan fint krangle foran barna og skylder på meg fora t det blir krangling foran dem. jeg kan ikke bemerke noen tingføler jeg uten at det blir krangling)

VELDIG viktig å påpeke at hverken meg eller hans datter er redd når vi får kjeft, men når vi venter på at vi skal få kjeft, om dere skjønner..

Han er utrolig flink å skrive fine meldinger til meg hvor høyt han elsker meg og hvor mye jeg betyr for han osv, så jeg kjenner en enorm kjærlighet fra han også. Han skryter av meg til alle han kjenner, og jeg går med klump av dårlig samvittighet på hvordan jeg egentlig føler det...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.

OM jeg velger å gå fra han har jeg ingen jobb(siden jeg jobber for han), ingen utdannelse, ingen penger - da jeg har betalt mye for felleskostnader(mat, o.l) hver mnd og ikke har fått spart opp penger..

Har også gått fra han mange ganger og alltid kommet tilbake til han, fordi jeg har angret sånn, og tenkt at jeg har overdrevet hvordan jeg har det hjemme. Har så lyst at mitt barn skal vokse opp med "mamma og pappa" sammen, og bare tanken på at min lille prinsesse ikke skal få vokse opp sammen med mamma og pappa gjør at jeg får vondt i hjertet!

Hva ville dere gjort?

Uansett om jeg overdriver/overreagerer, så er det vel ikke normalt å gå med en uro/engstelse i kroppen?

En ting du må forstå her, er at dette er vold. Du lever med en voldelig mann. Og volden er gått over til fysisk vold også, når han holder deg/dere fast. Hans datter er garantert mer redd enn deg. Om du tror du, som voksen, er avhengig av han, hva da med henne, og hva med ditt eget barn? Ikke tro at han ikke utøver akkurat den samme volden mot din lille datter, det kan jeg nærmest love deg at han gjør. Mannen er jo ute av kontroll. Og denne frykten han setter i dere er svært skadelig på både lang og kort sikt.
Alle kan bli sint iblant, men dette han holder på med er vold. Psykisk vold. Får han viljen sin? Ja. Tripper dere andre rundt på tærne? Ja. Er han ustabil og irrasjonell? Ja.
Mange røde flagg her. Jeg vil råde deg til å prøve å filme disse situasjonene eller ta de opp med mobilen. Alternativt skriv ned episodene som skjer, hva som skjer og blir sagt, og slik dann deg et bilde av hyppigheten av dette.
Få filmet hvordan han oppfører seg alene med barna. Om du går fra han nå, får han sannsynligvis en helg eller to hvor han skal ha eneansvar for barna. Finn ut allerede nå hvordan han blir å takle dette/utsette barna for. Jeg tar dette såpass alvorlig at jeg vil råde deg til å sette opp kamera i huset.
Og til slutt, nei, du overdriver ikke hvor ille dette er. Han har skremt deg slik at du sitter taus til og med på familievernkontoret. Hør med de om du kan prate med de uten han tilstede. Dessverre har jeg opplevd at mange ikke tar psykisk vold på alvor eller forstår at det å holde noen fast/sperre de inne også er vold (frihetsberøvelse, faktisk). Til og med politiet mangler kompetanse her, så en anmeldelse vil nok bare bli henlagt. Men vit at dette fortjener du ikke, og at din datter vil ha det bedre med begrenset/ingen kontakt med denne hissigproppen. Du vil også få det bedre uten. Jobb skal du klare å skaffe deg, imens er det nav som kan bistå. Dette klarer du, ikke overbevis deg selv om noe annet. Husbanken kan potensielt også bidra med bostøtte til bolig. Det finnes hjelp og det finnes utveier.

 

[Kelsey]

Jeg syns også dette er veldig alvorlig. Du beskriver psykisk (og fysisk) vold og en svært manipulativ mann med psykopatiske trekk. At han vrir problemet over på deg ved siste samtaleterapi og at terapeuten ikke legger merke til det viser hvor manipulativ han er og at han ikke i det hele tatt er interessert i å høre din sine av saken eller endre seg.

Når man er i et forhold med psykisk vold blir det hele veldig normalisert når man står inne i det. Det sniker seg liksom på deg, og man merker ikke faresignalene. Derfor tar det gjerne lang tid å erkjenne problemet, se hvor problemet ligger og komme seg ut av det. Slike psykopater er mestre til å manipulere og vet akkurat hva de skal gjøre for å fange deg og holde deg fanget i forholdet. De har jobbet bevisst fra første sekund med å bryte deg ned uten at du har merket det, og da er det vanskelig å stå opp for seg selv og stole på seg selv når man først har kommet dit hen at man er klar over det virkelige problemet. Ikke før man har kommet ut av det ser man hvor ille og unormalt man hadde det.

 

[B82]

Det beste du gjør er å kontakte kvinnesenter, altså.

Ikke vent å se... det er bedre å ha en plan, enn å plutselig stå der etter neste time med skriking, trusler, slag og det som værre er. Det vil du ikke

 

[Milliemoren]

Ny episode: Jeg har sagt en liten ting som ikke var ok iforhold til hva han tenker: han skriker at han forventer sex i forholdet(jeg har hatt lite lyst i det siste), han sier han ikke aksepterer min oppførsel, at han har mange usnakkete ting med meg iforbindelse med parterapi timen vi var på, han sier jeg melder meg ut av alt og at jeg gjemmer meg bak vår datter for å slippe å engasjere meg, han sier at jeg ødelegger forholdet og tilliten, jeg tar lite ansvar, jeg respekterer han ikke og han forventer å bli behandlet med respekt, jeg behandler han urettferdig, jeg er frekk og at jeg gir han ballespark, jeg provoserer, han sier at jeg forventer at han skal dekke mine behov, men at jeg ikke tar hensyn til hans behov. Han sier at jeg lyger når jeg sier jeg ikke har det bra, og at den som dominerer og bestemmer i forholde er meg.. Dette er et par av tingene som ble sagt, fordi jeg kommenterte at grunnen til at jeg ikke engasjerer meg så mye med planlegging av oppussing osv er fordi det alltid ender opp med at han tar den endelige avgjørelsen likevel...

 

[Milliemoren]

Han sier også at om jeg lyger, skal jeg avstraffes som en som lyger.. Jeg orker ikke mer, har så vondt i magen, men klarer ikke å sparke meg selv bak å gå!

 

[Kelsey]

Har du familie som kan hjelpe deg? Hva med din mor? Eventuelt krisesenter eller lignende. Vis en person du kan stole på trådene dine her inne og si at du trenger hjelp og at du ikke orkert mer.

Det er helt klassisk å føle at det er vanskelig eller tilnærmet umulig å gå. Det skyldes den andre partens langvarige manipulering og forming av deg og at du over tid har blitt brutt helt ned.

Dersom du går er det også veldig vanlig å søke tilbake igjen til forholdet. Derfor kan det være lurt å ha en plan for hvordan du skal takle disse følelsene i ettertid. Kontakt med fagperson som kan hjelpe deg nå og etter bruddet kan være gull verdt.

 

[Milliemoren]

Har du familie som kan hjelpe deg? Hva med din mor? Eventuelt krisesenter eller lignende. Vis en person du kan stole på trådene dine her inne og si at du trenger hjelp og at du ikke orkert mer.

Det er helt klassisk å føle at det er vanskelig eller tilnærmet umulig å gå. Det skyldes den andre partens langvarige manipulering og forming av deg og at du over tid har blitt brutt helt ned.

Dersom du går er det også veldig vanlig å søke tilbake igjen til forholdet. Derfor kan det være lurt å ha en plan for hvordan du skal takle disse følelsene i ettertid. Kontakt med fagperson som kan hjelpe deg nå og etter bruddet kan være gull verdt.

Syns du jeg skal gå med en gang eller skal jeg vente? Hele familien min støtter meg rundt dette. Men tror de begynner å bli lei av å hjelpe meg siden jeg alltid går tilbake til han.

 

[B82]

Han sier også at om jeg lyger, skal jeg avstraffes som en som lyger.. Jeg orker ikke mer, har så vondt i magen, men klarer ikke å sparke meg selv bak å gå!

Klikk deg inn på linken lengre opp.
De er der for å hjelpe deg akkurat i den situasjonen du er, de kan gi deg og barna husrom og alt det nødvendige.

Han truer deg jo direkte. Du skal ikke vente å la det gå over, gode deg!