Hei!
Jeg er en 27 år gammel jente/dame som er samboer med mann 39 år vi har ett felles barn på 2 1/2 år og han har en fra før på 11 år.
Min mann driver eget firma hvor jeg jobber 90% og hvor jobben opptar hodet hans mye, så mye at han slipper alt husarbeid og tid med barna.
Jeg står alltid opp med barna, jeg gjør alt husarbeid, matlaging, vasker klær, lager matpakker, osv.. ALT, mens han sitter på sofaen og ser TV, han rydder ikke inni oppvaskemaskinen, rer ikke opp sengen, hiver klær på gulvet, osv. Jeg er sliten..
MEN jeg tør ikke å gi beskjed til han for han blir så sint på meg, og sier at han gjør så mye på jobben. Han kjefter mye på meg og hans 11 år gamle datter, og vi tør ikke si våre meninger i frykt for å få kjeft. Han er ikke fysisk, men kan holde oss fast om det blir for gale(var verre før, men nå oppfører jeg meg alltid "bra" i frykt for å krangle foran barna)...
Jeg må også få med at han har gått i sinneterapi, og at han har problemer med at når han mister kontroll blir han sint, når han er redd for å miste noen blir han sint, og det er veldig sårt for han at har har det sånn.. Så jeg syns veldig synd på han også.
Vi går i parterapi hos familievernkontoret, men jeg tør ikke å ta opp de virkelige problemene der og hva jeg virkelig føler, for da er jeg redd for å få kjeft.. Han er veldig snill der og forteller til de hvor snill jeg er og at han skjlnner at han kan være sint til tider, og at han bare vil at jeg skal ha det bra.. Men føler at uansett hvor mye han sier dette stoler jeg ikke på han, siden han så fort blir rasende og mister kontrollen og lar sinnet sitt ta overhånd hjemme, da føler jeg det bare helt tomt inni meg og jeg blir iskald og får vondt i magen.
Han liker ikke at jeg begynner å grine, eller om jeg gjør om på planer(da er jeg vinglete), han liker ikke når jeg har humørsvingninger, eller er FOR mye mamma(noe som er det viktigste for meg), han liker ikke at jeg er trøtt(sier at jeg er trøtt), han kan fint krangle foran barna og skylder på meg fora t det blir krangling foran dem. jeg kan ikke bemerke noen tingføler jeg uten at det blir krangling)
VELDIG viktig å påpeke at hverken meg eller hans datter er redd når vi får kjeft, men når vi venter på at vi skal få kjeft, om dere skjønner..
Han er utrolig flink å skrive fine meldinger til meg hvor høyt han elsker meg og hvor mye jeg betyr for han osv, så jeg kjenner en enorm kjærlighet fra han også. Han skryter av meg til alle han kjenner, og jeg går med klump av dårlig samvittighet på hvordan jeg egentlig føler det...
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.
OM jeg velger å gå fra han har jeg ingen jobb(siden jeg jobber for han), ingen utdannelse, ingen penger - da jeg har betalt mye for felleskostnader(mat, o.l) hver mnd og ikke har fått spart opp penger..
Har også gått fra han mange ganger og alltid kommet tilbake til han, fordi jeg har angret sånn, og tenkt at jeg har overdrevet hvordan jeg har det hjemme. Har så lyst at mitt barn skal vokse opp med "mamma og pappa" sammen, og bare tanken på at min lille prinsesse ikke skal få vokse opp sammen med mamma og pappa gjør at jeg får vondt i hjertet!
Hva ville dere gjort?
Uansett om jeg overdriver/overreagerer, så er det vel ikke normalt å gå med en uro/engstelse i kroppen?