Hei
Dette kalles "hvetebrødsdagene" i voldsspiralen (denne kan du Google, det viser den opprettholdende mekanismen i vold"), og er den tiden der alt tilsynelatende er "bra" og den voldelige part viser seg fra sin beste side. Det er fordi spenningen har lagt seg for en stund. Men som alle spiraler må dette ta slutt, som det alltid gjør, spenningen bygges igjen opp. Så smeller det, en eller flere ganger, og så kommer atter hvetebrødsdagene.
Det er akkurat disse hvetebrødsdagene som gjør at mennesker blir i voldelige partnerskap. Hjernen stimuleres og frigjør etterlengtede hormoner når vi blir behandlet bra, og da lengselen etter dette er ekstra stor i destruktive og voldelige forhold, blir kontrastene for hvordan man har det i "gode" og "dårlige" tider så store at hjernen bagatelliserer det vonde for å lengst mulig få kjenne på den gode følelsen.
Problemet med dette er at det er et permanent mønster mellom to mennesker som ikke lar seg bryte uten brudd mellom partene. Det kan bare bli verre, fordi de vonde periodene blir vondere og ofte eskalerende for hver gang de skjer.
Aggresjon og manglene impulskontroll tar år å stagge og jobbe seg gjennom for den som sliter med det. Hvilken motivasjon for endring som ligger i bunn er avgjørende, og det å komme til en erkjennelse selv, å ta det fulle og hele ansvaret for egne følelser, eget reaksjonsmønster og den måten man behandler andre på, det tar tid, det må gjøres fordi man selv føler at man ikke klarer å leve med å ha det så vondt. Ikke fordi partneren skal dra.
Empati er noe du tilegner deg i et vindu i barndommen. Dersom du ikke lærte dette da, er det mye forskning som tyder på at man aldri vil tilegne seg det.
Stå på, du gjør det beste for ditt barn, for hans barn og for deg. Kanskje kommer han til å terrorisere deg over telefon i lang tid. True deg. Dokumenter alt dette. Vær tydelig, avvis all direkte kontakt han tar med deg. Ville også ha anmeldt han for psykisk vold overfor deg og begge døtrene. Dette er et sterkt kort i barnefordelingssaker. Dersom det er fare for barnets liv og helse ved samvær, skal det være tilsyn. Det vil jeg si at det er i denne saken. Barn som er redde er i beredskap. Dersom de ikke kan flykte eller kjempe, vil de kunne bli hypoaktvivert, en slags nummen og apatisk tilstand, der følelser og tanker kobles fra hverandre. Enda verre er det dersom det er en forelder, som i utgangspunktet skal beskytte barnet, gi det trygghet og hjelpe det å regulere seg ned i trusselsituasjoner som er årsaken til barbets frykt. Hjernen omstruktureres ved frykt over lang tid, og er meget skadelig.
Det er ingen tvil om at du må slippe ansvarsfølelsen og omsorgen du har for han. Du må jobbe med hvorfor du følte ansvar for din far for å klare det. Svaret ligger der. Det du skriver om moren din tenker jeg kan bety at du opplever henne som sterk og faren din som den "svake" part? Du ønsker vel ikke for din datter at hun skal synes synd på sin far når hun nå etterhvert vokser opp? At hun skal føle et ansvar for hans psykiske helse? Eller for din?
Foreldres oppgave er å hjelpe barnet slik at barnet slipper å gå med ansvarsfølelse for foreldrene. Det kalles parentifisering, og gjør at barnet bruker så mye energi på å bekymre seg for forelderen at det tar energi fra de områdene barnet trenger å bruke sin energi på. Egne utviklingsområder, som psykisk, kognitivt, motorisk, sosialt osv. Barn skal BARE få være barn, ikke ha foreldrefunksjoner. Når vi som foreldre har det dårlig, må vi jobbe aktivt for å få det bra, og samtidig skjerme barna. De trenger ikke å vite om vår usikkerhet, våre frykter osv.
Masse lykke til!! Jeg har så god følelse på deg og dere! Dette blir du å klare! Du er smart, verbalt sterk og modig. Du er klok, reflektert og sterk. Alle gode prediksjoner på at livet deres blir godt.
Stor klem
Stay strong
Det gjelder bare å være modig litt til.
