Januar 2025

:HeartpinkDa ringte klinikken. Av de 6 eggene var kun 3 modne, og av de 3 er det kun 1 som har blitt befruktet. Dette er det absolutt dårligste egguttaket jeg har hatt og jeg forstår ingenting. Hvordan kunne det gå så galt? Hva har skjedd denne gangen? Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre… Jeg vet at det er et lite håp igjen. Et håp om innsett og så kanskje, kanskje graviditet. Men nå klarer jeg ikke tenke på det som en mulighet en gang. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke eller føle eller tro. Nå sitter jeg å føler at alt jeg har gjort de siste månedene har vært helt bortkastet og at kroppen min virkelig jobber i mot meg. Hvordan kan det bli så mye dårligere når både legen og jeg har gjort så mye for at det skal bli bedre?

Jeg klarer bare ikke forstå hvorfor dette skal være så vanskelig? Når skal man egentlig gi opp?
Det var leit å høre, kjære deg:Heartpink Hadde de noen forsalg/tanker om hvorfor det ble sånn? Det kan jo likevel hende at den ene er gullegget :Heartpink Blir det innsett på dag tre? Stor klem
 
Det var leit å høre, kjære deg:Heartpink Hadde de noen forsalg/tanker om hvorfor det ble sånn? Det kan jo likevel hende at den ene er gullegget :Heartpink Blir det innsett på dag tre? Stor klem
Nei, ingen tanker… og det frustrerer meg. De sa de ble overrasket over at det ikke gikk bedre, men sa bare at det kunne være «tilfeldig». Og så selvfølgelig den berømte alderen min. Jeg håper jo selvfølgelig at dette er gullegget, men samtidig har jeg absolutt ikke troa. Så heldig er ikke jeg… Det ville i så fall vært et mirakel.

Jeg vet det er flere som kan kjenne seg igjen, men det å bli gravid og føde et levende barn føles helt umulig på dette punktet. Det føles som hele livet avhenger av det, men at det likevel er det vanskeligste i verden.

Innsett blir dag 4. På fredag. Hvis ikke blir det mest sannsynlig fryse-forsøk.
 
Da ringte klinikken. Av de 6 eggene var kun 3 modne, og av de 3 er det kun 1 som har blitt befruktet. Dette er det absolutt dårligste egguttaket jeg har hatt og jeg forstår ingenting. Hvordan kunne det gå så galt? Hva har skjedd denne gangen? Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre… Jeg vet at det er et lite håp igjen. Et håp om innsett og så kanskje, kanskje graviditet. Men nå klarer jeg ikke tenke på det som en mulighet en gang. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke eller føle eller tro. Nå sitter jeg å føler at alt jeg har gjort de siste månedene har vært helt bortkastet og at kroppen min virkelig jobber i mot meg. Hvordan kan det bli så mye dårligere når både legen og jeg har gjort så mye for at det skal bli bedre?

Jeg klarer bare ikke forstå hvorfor dette skal være så vanskelig? Når skal man egentlig gi opp?
Å kjære deg, så utrolig leit. Jeg er så lei meg for at du fikk bekreftet frykten din fra i går :Heartred. Nå har du jo fortsatt ett egg i loopen, så jeg krysser fortsatt og håper for deg!
 
Har fått vite at av de 6 fertiliserte eggene ble to til blastocyster, men at de ikke kan brukes på grunn av dårlig kvalitet. Jeg var forberedt på at denne runden ikke gikk veien, særlig da det ble oppdaget rester i livmoren etter at jeg hadde startet stimuleringen. Selv om jeg var forberedt på at det ikke gikk veien, ble jeg litt mer skuffet enn jeg hadde trodd. På grunn av fjerning av restene og blødningene kan jeg heller ikke starte på ny stimulering til egguttak og må vente på evt innsett av fryst embryo i mars. Dette er en frustrerende prossess. Det er så mye usikkerhet og venting. Beklager en lite positiv post, men hadde bare litt behov for å ventilere.
Uff så vondt! Jeg skjønner godt hva du mener om skuffelse. Uansett om man er forberedt på det verste, har man jo alltid et håp - hadde vi ikke hatt det hadde vi jo ikke utsatt oss for dette her. Jeg håper det går fort frem mot neste forsøk :Heartred
 
Jeg syns det dessverre har vært en god del "bad luck" i januargruppa, og jeg føler med så mange av dere som har blitt skuffet denne runden her. Det er så vondt å føle at all innsats og arbeid ikke fører til noen ting. Samboeren min sa til meg her forleden: "Det må være vanskelig for deg å gjøre alt riktig hele tiden uten å få noe igjen for det". Og det er det jammen. Man er jo vant til at hvis man jobber hardt for noe så skal man få resultater. Men slik er det visst ikke i dette gamet, og det er så innmari, innmari urettferdig.

Hvem vet, kanskje alt snur i neste gruppe? :smiley-angelic001
 
Så spennende. Jeg hadde 14 dager etter innsett. Klarte ikke å holde meg :wacky: testet positivt 6 dager etter innsett, men den ble dessverre negativ igjen. Så vi vet jo at det var et egg som prøvde å feste seg. Og det er litt godt å vite det også. Hvilken klinikk er du hos?
Hører til hos Porsgrunn. En del av meg vil gå i gang med testingen snart, men en an del av meg er der at jeg drøyer det en stund til :nailbiting: forrige innsett hadde jeg blendahvite tester 14&15dpo og fikk kramper og blødninger 4 dager før testdag så cyklogesten holder ikke unna menstruasjonen her.
 
Ja føler mange her på forumet har blitt gravide på prednisolon, selv om forskning ikke viser at det har noe effekt. Men man blir jo desperat for å prøve noe annet siden det ikke har fungert før.
Kjenner meg veldig igjen i de tankene, «hvorfor skal det gå denne gangen liksom».
Men vi kan ikke gi opp håpet :Heartpink
Skal du teste før eller venter du til testdato?
Jeg vet ikke. På den ene siden så vil jeg velte til testdato, har da jeg jeg liksom enda en uke å «leve i håpet». Samtidig så vil jeg jo vite så fort som mulig, så det svinger fra gang til gang jeg tenker på det. Hvis man ikke følte seg koko nok fra før :rolleyes:
 
Å kjære deg, så utrolig leit. Jeg er så lei meg for at du fikk bekreftet frykten din fra i går :Heartred. Nå har du jo fortsatt ett egg i loopen, så jeg krysser fortsatt og håper for deg!
Takk :Heartred Ja, jeg har ett egg og håper jo selvfølgelig på det, men jeg har skikkelig dårlig følelse. Jeg vurderer virkelig å dra til utlandet, selvom jeg egentlig ikke vil det heller… Jeg er litt i kjelleren. Det er litt som at jeg kan ikke tro at dette faktisk kommer til å gå. Noen gang.
 
Takk :Heartred Ja, jeg har ett egg og håper jo selvfølgelig på det, men jeg har skikkelig dårlig følelse. Jeg vurderer virkelig å dra til utlandet, selvom jeg egentlig ikke vil det heller… Jeg er litt i kjelleren. Det er litt som at jeg kan ikke tro at dette faktisk kommer til å gå. Noen gang.
Føler så med deg og sender en stor klem. Jeg skal ha trua på det ene egget for deg! Kjenner veldig på følelsen med bare ett egg! Men det er bedre enn null. I det minste. Jeg krysser fingre og for at det er gullegget som klarte seg :Heartpink :Heartpink
 
Føler så med deg og sender en stor klem. Jeg skal ha trua på det ene egget for deg! Kjenner veldig på følelsen med bare ett egg! Men det er bedre enn null. I det minste. Jeg krysser fingre og for at det er gullegget som klarte seg :Heartpink :Heartpink
Tusen takk :Heartred Jeg er veldig glad for at noen har troa, når det er så vanskelig for meg å ha det. Men du har helt rett- det er tross alt bedre enn ett.
 
Nei, ingen tanker… og det frustrerer meg. De sa de ble overrasket over at det ikke gikk bedre, men sa bare at det kunne være «tilfeldig». Og så selvfølgelig den berømte alderen min. Jeg håper jo selvfølgelig at dette er gullegget, men samtidig har jeg absolutt ikke troa. Så heldig er ikke jeg… Det ville i så fall vært et mirakel.

Jeg vet det er flere som kan kjenne seg igjen, men det å bli gravid og føde et levende barn føles helt umulig på dette punktet. Det føles som hele livet avhenger av det, men at det likevel er det vanskeligste i verden.

Innsett blir dag 4. På fredag. Hvis ikke blir det mest sannsynlig fryse-forsøk.

Håper på et mirakel for deg ❤️
 
Da ringte klinikken. Av de 6 eggene var kun 3 modne, og av de 3 er det kun 1 som har blitt befruktet. Dette er det absolutt dårligste egguttaket jeg har hatt og jeg forstår ingenting. Hvordan kunne det gå så galt? Hva har skjedd denne gangen? Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre… Jeg vet at det er et lite håp igjen. Et håp om innsett og så kanskje, kanskje graviditet. Men nå klarer jeg ikke tenke på det som en mulighet en gang. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke eller føle eller tro. Nå sitter jeg å føler at alt jeg har gjort de siste månedene har vært helt bortkastet og at kroppen min virkelig jobber i mot meg. Hvordan kan det bli så mye dårligere når både legen og jeg har gjort så mye for at det skal bli bedre?

Jeg klarer bare ikke forstå hvorfor dette skal være så vanskelig? Når skal man egentlig gi opp?
Dette var vondt å lese:pale:sorry::Heartpink Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. I tankene du har. Jeg skal uansett krysse alt jeg har for det ene egget ditt:Heartpink:smiley-angelic001 Sender deg også en god klem. Dette er så urettferdig..
 
Jeg syns det dessverre har vært en god del "bad luck" i januargruppa, og jeg føler med så mange av dere som har blitt skuffet denne runden her. Det er så vondt å føle at all innsats og arbeid ikke fører til noen ting. Samboeren min sa til meg her forleden: "Det må være vanskelig for deg å gjøre alt riktig hele tiden uten å få noe igjen for det". Og det er det jammen. Man er jo vant til at hvis man jobber hardt for noe så skal man få resultater. Men slik er det visst ikke i dette gamet, og det er så innmari, innmari urettferdig.

Hvem vet, kanskje alt snur i neste gruppe? :smiley-angelic001
Ja det syns jeg også.. det har vært en vond start på året for mange av oss.

Og du har helt rett i det du skriver om at man jo er vant til at det hjelper å jobbe hardt for noe. Det er nok derfor det føles både urettferdig og så håpløst.. og som flere av oss føler på nå; unødvendig.

Jeg for min del må bare krumme nakken og bane meg vei fremover igjen, selvom jeg har hatt mest lyst til å bare ligge i senga de siste dagene og skrike at alle skal la meg være i fred. Jeg skal hente frem litt optimisme og pågangsmot fra nødlageret mitt.

Sender en usynlig klem til dere alle, uansett om dere trenger en eller ei. :Heartpink
 
Nei, ingen tanker… og det frustrerer meg. De sa de ble overrasket over at det ikke gikk bedre, men sa bare at det kunne være «tilfeldig». Og så selvfølgelig den berømte alderen min. Jeg håper jo selvfølgelig at dette er gullegget, men samtidig har jeg absolutt ikke troa. Så heldig er ikke jeg… Det ville i så fall vært et mirakel.

Jeg vet det er flere som kan kjenne seg igjen, men det å bli gravid og føde et levende barn føles helt umulig på dette punktet. Det føles som hele livet avhenger av det, men at det likevel er det vanskeligste i verden.

Innsett blir dag 4. På fredag. Hvis ikke blir det mest sannsynlig fryse-forsøk.
Sender all god energi og tanker din vei :Heartpink :Heartpink :Heartpink Forstår godt at dette er skikkelig tøft:Heartpink
 
Dette er meg også, hver måned :wacky: det er det håpet og ønsket som er så sterkt! Men, fortsatt tidlig og masse muligheter i dagene som kommer :Heartred
Joda, men så føltes det som at «alle» får positiv test på 9dpo, så man tenker at hvis jeg ikke får positiv test i dag, så er det kjørt :bag: Jeg blir nok litt rar av Cyclogest også merker jeg. Den gjør noe med hodet. Legger merke til absolutt alt som skjer i kroppen på en helt merkelig måte, og tenker konstant: er det Cyclogest, eller KAN det være noe hyggeligere…:dead::shifty::sour: Men overtenking er ikke et nytt fenomen i min hverdag altså:angelic:
 
Jeg vet ikke. På den ene siden så vil jeg velte til testdato, har da jeg jeg liksom enda en uke å «leve i håpet». Samtidig så vil jeg jo vite så fort som mulig, så det svinger fra gang til gang jeg tenker på det. Hvis man ikke følte seg koko nok fra før :rolleyes:
Ååå jeg skjønner så godt hva du mener. De dagene før test er helt grusomme. Man vil jo bare vite med en gang :dead:
 
Back
Topp