Takk gode duLeste det du skrev, men hadde ikke tid til og svareMen, kjenner jeg ble veldig lei meg og sint på dine vegne. Min bedre halvdel kom med den samme frase etter en SA vi hadde i Juni, men han snudde. Håper dere har fått snakket ut og at han har snudd sin menning også. Noen ganger så sier man dumme ting når man er sliten og gretten.
Sender deg en kjempe klem
Det føles bare litt flaut å si på en måte (selm om det er anonymt) så jeg slettet.
Får alltid eggløsning CD 14, og mens CD 26 (eller er vel egentlig CD 1).
Nei da, du skal ikke føle det sånnTakk gode du
Han har desverre ikke snudd enda, men håper det. Sa du noe spesielt for å «overtale» han?
Syntes det er fint man kan være åpen om det. For er nok mange som opplever det samme fra tif til annen og det er en utrolig trist og vond kommentar å få sånn helt uten videre.
Jeg kjenner meg også igjen i dette. Det er en dramatisk reaksjon å ville gi seg, og vanskelig å snakke om! Det er utfordrende å være to og ivareta begge parter. Mannfolkene kjenner jo gjerne på et voldsomt press om å prestere, at alt avhenger av dem på mange måter, og samtidig må de forholde seg til vårt stress og våre hormonendringer og ei framtid med en hverdag som kanskje inneholder mye mindre kjærestetid. Det kan både gjøre det vanskelig å få til selve prøvinga og skape mye stress. Å forholde seg til å kanskje ikke klare å gjennomføre aksjelegginga går fort på selvbildet for mange menn. Spesielt når det egentlig er det eneste de trenger å gjøreTakk gode du
Han har desverre ikke snudd enda, men håper det. Sa du noe spesielt for å «overtale» han?
Vet om noen som har gått helt i lås med tanke på utredning for infertilitet også, fordi det å kanskje få beskjed om at det er «deres feil» ikke var til å tåle.
De kjenner det liksom ikke på kroppen på samme måte som oss. Da blir det sikkert lettere å si sånt, uten å forstå hvor vondt det er å høre det!Nei da, du skal ikke føle det sånn
Nei, han min sa sa først at vente noen mnd med å prøve på nytt etter SA. da sa jeg at jeg går ikke med på. Da begynte han å snakke om at han kanskje ikke viste om han ville ha en til. Jeg Ble ikke så happy.. ble mye tårer og sa at jeg følte at vår baby bare plutselig ble tatt fra oss, og hvor viktig det er for meg å bli gravid igjen for å lukke det såret. For det er utrolig vondt å urettferdig med SA, en stor glede som faller i grus. Men, han skjønner jo hvor sårt og viktig det er for meg. Så har han alltid en tendens til og gi meg det jeg bil ha og ønsker. Så er ikke så vanskelig å få han ril å snu evt ai ja. Vi har 2 barn sammen fra før av, også har jeg 1 sønn som han har vært pappa for siden han var 2 år. De eldste er jo 19 og 13 han minste er 19 mnd. Og jeg blir 41 år, vi lever bare 1 gang og det er viktig for han minste å ha søsken også, en som han kan vokste tett opp med. Barn/søsken har en så stor glede av hverandre også.
Jeg syntes virkelig ikke at det er greit at man skal gå fra og prøve til og ikke ville mere. Det er rett og slett veldig egoistisk. Så du må bare stå på dit
Ble kanskje litt rotete innlegg, men håper veldig for deg.
Tusen takk for at du deler historienNei da, du skal ikke føle det sånn
Nei, han min sa sa først at vente noen mnd med å prøve på nytt etter SA. da sa jeg at jeg går ikke med på. Da begynte han å snakke om at han kanskje ikke viste om han ville ha en til. Jeg Ble ikke så happy.. ble mye tårer og sa at jeg følte at vår baby bare plutselig ble tatt fra oss, og hvor viktig det er for meg å bli gravid igjen for å lukke det såret. For det er utrolig vondt å urettferdig med SA, en stor glede som faller i grus. Men, han skjønner jo hvor sårt og viktig det er for meg. Så har han alltid en tendens til og gi meg det jeg bil ha og ønsker. Så er ikke så vanskelig å få han ril å snu evt ai ja. Vi har 2 barn sammen fra før av, også har jeg 1 sønn som han har vært pappa for siden han var 2 år. De eldste er jo 19 og 13 han minste er 19 mnd. Og jeg blir 41 år, vi lever bare 1 gang og det er viktig for han minste å ha søsken også, en som han kan vokste tett opp med. Barn/søsken har en så stor glede av hverandre også.
Jeg syntes virkelig ikke at det er greit at man skal gå fra og prøve til og ikke ville mere. Det er rett og slett veldig egoistisk. Så du må bare stå på dit
Ble kanskje litt rotete innlegg, men håper veldig for deg.
Kan ikke sette meg inn i hvor vondt dette måtte være for deg og dere.. Jeg er veldig glad for at det ordnet seg for dere, og for at du velger å dele for å hjelpe! Det hjelper mye å vite at man ikke er alene, når «alle» er så lykkelige i prøvinga. Tankene går jo, og plutselig begynner man å grubble på overtiden og om man ikke er fin/attraktiv nok, eller at han ikke vil ha et liv med meg. Ja, det er krisemaksimering til de grader, men det er et greit spark i selvtilliten.. Men at dere tar dere (som jeg til om med ikke kjenner) tid til å dele historier, råd og kjerlighet gjør meg helt rørt tusen takk!
Tuseen takk for at du deler historienJeg kjenner meg også igjen i dette. Det er en dramatisk reaksjon å ville gi seg, og vanskelig å snakke om! Det er utfordrende å være to og ivareta begge parter. Mannfolkene kjenner jo gjerne på et voldsomt press om å prestere, at alt avhenger av dem på mange måter, og samtidig må de forholde seg til vårt stress og våre hormonendringer og ei framtid med en hverdag som kanskje inneholder mye mindre kjærestetid. Det kan både gjøre det vanskelig å få til selve prøvinga og skape mye stress. Å forholde seg til å kanskje ikke klare å gjennomføre aksjelegginga går fort på selvbildet for mange menn. Spesielt når det egentlig er det eneste de trenger å gjøre
Jeg var gjennom en tøff medisinsk abort etter MA, og mannen var hjemme og tok vare på meg. Vi har mistet flere ganger, og den ene gangen jeg ble gravid som varte ei stund var jeg både veldig emosjonell, nedfor og kvalm. Da var det lett for ham å føle seg hjelpeløs i prosessen. Vi syns det er lite vi kan kontrollere, og for dem er det enda mindre. Og de kjenner det ikke på kroppen, så det kan være vanskelig å forstå hvor fysisk det er for oss og hvor tidlig vi er knytta til det som kan bli barnet vårt. (Ikke sånn å forstå at det er synd på dem!!)
Etter aborten sa han at han ikke visste om han orket å se meg ha det så vondt igjen, og at kanskje vi burde revurdere alt.
Jeg var så enormt såra og lei meg over at han ikke ville mer. Han sa det en gang i graviditeta også! Men det var et uttrykk for hjelpesløshet og omsorg i bunn, og frykt for å miste meg. Vi gikk til rådgivning og fikk snakket sammen om det, og er blitt bedre til å ta vare på hverandre nå. Akkurat vært gjennom IVF-forsøk nr 2.
Beklager langt svar, som kanskje også ikke helt svarer på din problemstilling. Det er vanskelig å snakke om noe som har så mye følelser fra begge sider, kanskje spesielt fordi mange menn ikke har lært godt å snakke om følelsene sine.
Det er såå vanskelig å snakke om! Svigermor sier; dere må bare ligge- ligge, ligge, ligge. Veninner sier; kos dere og nyt denne tiden! Mamma sier; ikke stress, da går det vertfall ikke. Og samboer sier; dette vet jeg ikke om jeg vil lenger. Fy fader for noe forbanna dritt!! Hva skal man gjøre når ting er så fastlåst og enormt sårt..
Jeg tror mange gode samtaler og toleranse for hverandre er løsninga. Og å våge å fortelle hvordan man har det, hvor mye alt betyr (men uten å guilt trippe…). Vanskelige greier! Men man blir jo – i beste fall – mer solid som par av det.Tuseen takk for at du deler historien
Som du sier med menn og press, så tror jeg at dette er noe jeg er veldig dårlig å tenke på! De skal jo bare!! Og hvorfor klarer de de ikke?! Må jeg finne meg en ny som får til? Huff, nei tankene flyr..
Ååå, klarer ikke se for meg hvor vondt det må ha vert
Jeg setter så pris på at du tar deg tid, og det hjelper så mye å vite at man ikke er alene! En ting jeg vertfall har lært er at hvis jeg noen gang blir mamma til en gutt, så skal vi snakke om følelser!
Samme herI fare for å gi meg selv falske forhåpninger, undrer jeg meg virkelig over at det gjennes som det jobbes med et eller annet nede i livmora. Har litt sånn mensenaktig følelse hvor det kjennes som det knyter seg litt i nedre del av magen. Tenk om …
Hvor mange dpo er du?
Var ikke optimalt på ferietur med svigers denne helga.Jeg hadde en sånn test, bare enda sterkere som jeg trodde var kort toppFikk ikke peak på testen i går,men teststrek var nesten tilnærmet lik kontrollstrek i går kl 21.00,så håper peak hadde vært i natt. Hva tror dere??
Pleier å ha kort topp. Er jo svak igjen i dag. Hadde sex i går rett etter test som viser high. Prøver oss på sex i kveld og. Hva tror dere om sjangsene da?
Legger til nærbilde av den jeg har hatt som sterkeste el-test.
Heldigvis fortsatte jeg å teste, fikk eggløsning en liten uke etterpå… så kan være naturlig variasjon av LH…
Det kan være ja! Men har hatt el-smerter som jeg pleier da..så alt stemmer sånn sett. :/Jeg hadde en sånn test, bare enda sterkere som jeg trodde var kort topp
6 dpo i dag. Veksler veldig mellom å tenke at det må da være noe på gang til å bli overbevist om at jeg bare overanalyserer.Samme her
Samme her! Ene øyeblikket tenker jeg det helt åpenbart er symptomer på en graviditet og neste øyeblikk kjenner jeg ingenting og tenker det er psykisk6 dpo i dag. Veksler veldig mellom å tenke at det må da være noe på gang til å bli overbevist om at jeg bare overanalyserer.
Hvor mange dpo er du?
Krysser fingrene for oss begge (og alle andre her inne)
driver og tester, men vet selv at det er helt totalt unødvendig
første ordentlig PP (med funn av el) etter abort.
