Vår sønn på snart to år har foreløpig ikke sovet over borte, og kommer ikke til å gjøre det på leeeeenge enda, med mindre vi begge må være borte av helsemessige årsaker, og det er jo heldigvis usannsynlig.
Han har hatt barnevakt ved 2 anledninger, på dagtid, noen få timer. Ellers har pappaen og jeg byttet på å være hjemme de får gangene det har vært noe, og så lenge jeg ammet var jeg alltid hjemme hos ham.
Han sover fremdeles med oss, og vet at vi alltid er der.
Jeg tror at grunnen til at mange går fra hverandre den første tiden er fordi alt for få forstår hvordan det egentlig er å få barn, og blir overrumplet av våkenetter, amming 24/7, kolikk, at babyen trenger en hele døgnet, og at man ikke får levd det samme livet som før.
Da er man i mine øyne ikke klar for å få barn, og forholdet er ikke sterkt nok til det, hvis det ikke overlever en liten periode med unntakstilstand.
Det finnes jo faktisk veldig mange som klarer seg helt fint uten barnevakt, og som allikevel har et veldig godt forhold.
Hvis man ser for seg en full helaften med middag, film, lange samtaler, sex osv., eller en langhelg++ hver gang man skal ha kjærestetid, er det klart man blir skuffet og føler at man mangler noe, som fort blir barnets "feil."
Man kan også fint ha "kjærestetid" selv om barnet er med, og jeg har inntrykk av at mange ikke tar seg tid der det er mulig heller.
"Jammen vi kan ikke ... fordi ..." Og å disse ekspertene fordi de sier noe annet enn man selv mener.... kanskje når man egentlig innerst inne føler at man tar feil.. Eller når man rakker ned på de som faktisk klarer å gi noe/alt man selv ikke får til.. Det blir for dumt for meg. (Nei, jeg sikter ikke til noen i denne tråden, dette ser jeg ofte, så pust helt rolig og slapp av.)
Hvis man provoseres av å høre at man bør være sammen med barna sine, så mener jeg det skorter et sted, og er man trygg på sine egne avgjørelser, bør det prelle av som vann på gåsa.
