Hei
Uff så trist å høre at du føler med meg. Ja rett og slett, for dette unner jeg ingen! Har dere holdt på lenge?
Nå har jeg kommet så langt at jeg har kommet meg opp fra den verste kneika. Var nok deprimert i en god stund etter vi mista den siste gangen i februar i fjor. Men har det nå bedre enn på ekstremt lenge. Mye av grunnen er nok fordi vi er åpne om hva vi sliter med, så alle vet det. Og da går faktisk praten litt bedre også, og jeg føler at jeg kan prate godt i fra meg til både venner, familie og til og med de på jobben. Om jeg har en litt tøff dag, så sier jeg det, og de skjønner meg og er ekstremt støttende. Så for vår del, var det beste for oss og ikke minst psyken min, at vi bestemte oss for å fortelle verden hva vi sliter med og vi har gått igjennom. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg nok ikke fungert i hverdagen. For jeg var på en god reise ned mot en mørkt hull.
I tillegg har vi lagt IVF på hylla, noe jeg ble overrasket veldig letta over. Men vi vet jo at vi kan bli gravide naturlig også, så det er mye av grunnen. Pluss at jeg har tatt kontakt med en gynekolog som jeg skal bestille time hos i løpet av året, vet ikke helt når, for akkurat nå er fokus på å bli gode gamle meg igjen før vi setter i gang med noe annet igjen. Men gynekologen hadde stor tro på at han/hun skulle klare å hjelpe oss på vei naturlig. Så det har jo selvsagt gjort at vi har et bitte lite lyspunkt å se i mot.
Og mosjon! Det er VIKTIG! Jeg er så utrolig overraska at bare man finner noe man like å trene, TREN! Jeg blir rett og slett lykkelig og får en siinnsykt god følelse etter jeg har trent, og løping ligger hjertet mitt nærmest. Så både jeg og samboer trener jevnlig, spiser sunt og prøver å bli den beste versjonen av oss selv, og sammen
for jeg skal ikke lyve. Å være barnløs og i tillegg gå igjennom IVF 3 runder, det er tøft. Vannvittig tøft! Forholdet blir virkelig satt på prøve, og vi kom til et punkt hvor vi faktisk var i fra hverandre i nesten en måned, for vi var så nedbrutte, slitne og drit leie av alt og alle, at vi følte at det var enden på forholdet. Men takk og lov fant vi styrke sammen og nå har vi et fantastisk fint og sterkt forhold. Tror ingenting kan ødelegge dette nå. For fyyy så mye vi har stått i sammen. Jeg rett og slett elsker den mannen min så høyt! Og høyt nok til at vi kan leve et barnløst liv sammen. Det er viktig å tenke på tror jeg. At man er enige om at man kan ha et fint liv sammen som barnløse også. Der må man være enige. Ellers ødelegger man hverandre.
Jeg håper du også kommer i mål med livets viktigste kamp
. Krysser fingrene for deg!
Deilig å kunne ha sex fordi man ønsker det, og ikke fordi man «må»
Jeg vil bare stikke innom for å si at jeg føler med deg. 
Jeg kjenner meg litt igjen i din historie. Vi har også hatt en veldig lang og turbulent reise, både gjennom sjølprøving og IVF. Det er hardt. Jeg kan til tider føle på en tyngende sorg "om det som aldri ble" (litt oppgitthet), mens resten av meg den resterende tiden, kanskje mer når EL og tiden etter kommer, sier "kanskje vi er så heldige at det skjer nå". Ny giv og nytt håp hver måned også PANG - ja, sånn går det, on and off. Hvordan har du det og hvordan holder du ut i denne prosessen (har du noen tips)? Har du noen rundt deg å prate med? 
Samtidig er det en bekreftelse på at dere kan få det til på egenhånd. DET er STORT og betyr jo at det faktisk er håp for at det kan skje på nytt. 
tusen takk! 