Glad mine tanker og opplevelser kan hjelpe andre som opplever det samme nå
Babyverden er fantastisk sånn sett, man finner alltid noen som har vært i samme situasjon og man føler seg ikke så alene lenger.
Jeg tror mannen lurte på om jeg hadde blitt gal når vi holdt på å prøve. Jeg tror jeg må ha lest typ, hele pensum for en gjengs gynekologutdanning, og det ble en helt altoppslukende greie som var det eneste som betydde noe. Han følte seg nok litt ensom og lei seg over hele greia, men som den fine gubben han er, så var han alltid bare superforståelsesfull
I ettertid ser jeg likevel at vi var fryktelig dårlig til å bare ta vare på hverandre og gjøre ting sammen som var godt for oss. Jeg følte liksom at det var meningsløst så lenge vi ikke var gravide eller hadde barn. Så teit tanke! Ikke gjør samme feilen som meg. Kos dere sammen, spis en bedre middag, sov lenge i helgene med god samvittighet, gå en lang tur i fine omgivelser, dra på en langhelg et sted, ta et vinkurs og LEV. Lett å si, kanskje til og med litt provoserende for noen, men jeg angrer på at jeg lot barnløsheten ta fullstendig overhånd. Jeg har også hatt et skikkelig tøft svangerskap og ikke kunnet gjøre noen av disse tingene mens jeg har gått gravid, og det har derfor vært lite mulighet for ordentlig kjærlighetspleiing på lenge, lenge her. Synes det er så bra at du logga deg av babyer i går og ga mannen litt oppmerksomhet
Klarer man å finne litt mer balanse får man det ofte litt bedre. Vi kjøpte hund rett før vi helt overraskende ble gravid. Valp tar mye tid og energi og det ble ikke like mye rom til overs for grubling. I ettertid kjente jeg at det var bra for meg. Ikke det at alle skal kjøpe hund, liksom, men bare for å gi et eksempel