Godt voksne prøvere (35+)

[Nutteputt♥️]

Tok ny test i dag, ingen tegn til positivt resultat, så da spørs det om kroppen rett og slett innbiller seg symptomer etter eventuelt kjemisk (hadde relativt kraftig blødning få dager etter EL) er 14-16 dpo i dag, så det burde ha kommet et utslag.

Denne gangen var pp1 light, da planen egentlig var å starte prøveperioden nå i juni, så sånn sett får en vel si at alt går etter planen ..?

Får se om kroppen begynner å innfinne seg i at det ikke er en spire der, så vi kommer i rute igjen.

Masse lykke til!

 

[*Håpefull*]

Har dere bekymringer rundt dette med å få barn med en eller annen sykdom, i den alderen vi er i 35+? Jeg er selv 35 år og skal prøve på nr 2 nå til høsten, men har noen bekymringer rundt dette med svangerskapet og om ungen ikke er frisk og komplikasjoner osv. Nå er jeg av natur en bekymret person, men kjenner det kommer noen ekstra tanker rundt dette med svangerskap i vår alder. Det er jo fortsatt større sjanse for å føde et friskt barn enn ikke når man er 35, men bekymringene er der. Vi er der at vi ikke tenker abort eller noe sånt uansett hvem vi får, men jeg kommer ikke utenom å bekymre meg likevel Har dere snakket med lege etc om dette og fått noen beroligende ord rundt dette?

 

[Karejo]

Har dere bekymringer rundt dette med å få barn med en eller annen sykdom, i den alderen vi er i 35+? Jeg er selv 35 år og skal prøve på nr 2 nå til høsten, men har noen bekymringer rundt dette med svangerskapet og om ungen ikke er frisk og komplikasjoner osv. Nå er jeg av natur en bekymret person, men kjenner det kommer noen ekstra tanker rundt dette med svangerskap i vår alder. Det er jo fortsatt større sjanse for å føde et friskt barn enn ikke når man er 35, men bekymringene er der. Vi er der at vi ikke tenker abort eller noe sånt uansett hvem vi får, men jeg kommer ikke utenom å bekymre meg likevel Har dere snakket med lege etc om dette og fått noen beroligende ord rundt dette?

Korriger meg hvis jeg tar feil (de av dere som vet for sikkert), men jeg mener det var en gynekolog som sa til meg at jeg "bare" hadde 2% større risiko for å få et barn med alvorlig sykdom, som følge av alderen min (jeg var 44 og et halvt ved fødsel), enn jeg hadde da jeg var 20 år. Jeg var superstresset pga alderen, og husker ikke helt klart fra de første mnd av svangerskapet ingen helsepersonell anså det heller som et risikosvangerskap, kun basert på alder (kun jeg ) . Jeg fikk hele tiden høre at fysikken min spilte en mye større rolle, og den var det ingenting i veien med. Ei jordmor uttalte at hun mente (trodde) jeg ikke kom til å få gå over termindato, men jeg så i ettertid i et skriv fra en gynekolog, at jeg ikke skulle gå mer enn ei uke over.
For ordens skyld - barnet mitt var helt frisk

 

[Mamacita]

Har dere bekymringer rundt dette med å få barn med en eller annen sykdom, i den alderen vi er i 35+? Jeg er selv 35 år og skal prøve på nr 2 nå til høsten, men har noen bekymringer rundt dette med svangerskapet og om ungen ikke er frisk og komplikasjoner osv. Nå er jeg av natur en bekymret person, men kjenner det kommer noen ekstra tanker rundt dette med svangerskap i vår alder. Det er jo fortsatt større sjanse for å føde et friskt barn enn ikke når man er 35, men bekymringene er der. Vi er der at vi ikke tenker abort eller noe sånt uansett hvem vi får, men jeg kommer ikke utenom å bekymre meg likevel Har dere snakket med lege etc om dette og fått noen beroligende ord rundt dette?

Jeg ble nettopp 38 og venter barn nr.6 (18+5 i dag). Når man er 38 eller over termin, får man tilbud om fosterdiagnostikk i Norge. Etter å ha drøftet dette med mannen, holdt det for oss med private ultralyder og ordinær ultralyd da vi (som dere) ikke ville valgt det bort dersom det skulle vises at fosteret hadde avvik Jeg snakket med genetisk institutt el på Riksen før vi valgte å la være å ta blodprøver/fostervannsprøve/morkakeprøve, og legen der sa at etter fylte 38 er sjansen for å få et barn med downs (som er den vanligste komplikasjonen og en av de tre trisomiene man kan sjekke), kun 0,25%. Dvs det er 99,75% sjanse for å få et friskt barn når man er 38, og du er jo yngre enn det Så jeg som så mange andre har nok bekymret oss litt, men jeg for min del ble veldig betrygget ved ultralyd i uke 12, og ordinær ultralyd på sykehuset Når du blir gravid igjen, kan du jo snakke med jordmor eller lege om dine bekymringer rundt dette og finne en løsning? Enten blir du betrygget, du kan dra på ekstra ultralyder privat eller evt velge å betale for nipt-test hvis du ønsker det Masse lykke til iaf!

 

[*Håpefull*]

Korriger meg hvis jeg tar feil (de av dere som vet for sikkert), men jeg mener det var en gynekolog som sa til meg at jeg "bare" hadde 2% større risiko for å få et barn med alvorlig sykdom, som følge av alderen min (jeg var 44 og et halvt ved fødsel), enn jeg hadde da jeg var 20 år. Jeg var superstresset pga alderen, og husker ikke helt klart fra de første mnd av svangerskapet ingen helsepersonell anså det heller som et risikosvangerskap, kun basert på alder (kun jeg ) . Jeg fikk hele tiden høre at fysikken min spilte en mye større rolle, og den var det ingenting i veien med. Ei jordmor uttalte at hun mente (trodde) jeg ikke kom til å få gå over termindato, men jeg så i ettertid i et skriv fra en gynekolog, at jeg ikke skulle gå mer enn ei uke over.
For ordens skyld - barnet mitt var helt frisk

Det er ganske beroligende å høre Sånne tanker er ikke så lett å styre unna når man er litt opp i årene kombinert med svangerskap, så det er veldig flott å høre hvor små sjanser det i bunn og grunn er for at barnet skal få noen skader av noe slagTrenger ikke å gå å bekymre meg like mye da akkurat. "Alle" er velkommen her, men det er noe med det at vi kjenner på hvor tungt og slitsomt det kan være med et friskt barn, kan se for at det blir litt ekstra da med et barn som trenger mer oppfølging osv.
Det er jommen ikke mange 44 åringer jeg vet om som har fått til det du har fått til Gode, sterke gener og en frisk kropp ja, det kommer man et stykke med

 

[*Håpefull*]

Jeg ble nettopp 38 og venter barn nr.6 (18+5 i dag). Når man er 38 eller over termin, får man tilbud om fosterdiagnostikk i Norge. Etter å ha drøftet dette med mannen, holdt det for oss med private ultralyder og ordinær ultralyd da vi (som dere) ikke ville valgt det bort dersom det skulle vises at fosteret hadde avvik Jeg snakket med genetisk institutt el på Riksen før vi valgte å la være å ta blodprøver/fostervannsprøve/morkakeprøve, og legen der sa at etter fylte 38 er sjansen for å få et barn med downs (som er den vanligste komplikasjonen og en av de tre trisomiene man kan sjekke), kun 0,25%. Dvs det er 99,75% sjanse for å få et friskt barn når man er 38, og du er jo yngre enn det Så jeg som så mange andre har nok bekymret oss litt, men jeg for min del ble veldig betrygget ved ultralyd i uke 12, og ordinær ultralyd på sykehuset Når du blir gravid igjen, kan du jo snakke med jordmor eller lege om dine bekymringer rundt dette og finne en løsning? Enten blir du betrygget, du kan dra på ekstra ultralyder privat eller evt velge å betale for nipt-test hvis du ønsker det Masse lykke til iaf!

Oh my goodness...Ditt 6 barn, for en berikelseSkulle ønske jeg også hadde fått en søskenflokk her, men tror ikke mannen er så med på det, han er så vidt med på en til Prøver å overbevise han om et 3 barn også men tror det blir stopp på nr 2, hvis han får siste ordet iallefall Har mannen din vært veldig "med" på så mange barn hele veien eller har du måttet godsnakke litt med han?
Aha, hm, det er et annet men mere betryggende tall enn jeg har lest på diverse nettsider. Da er sjansene veldig små faktisk for å få barn med sykdom...Da tror jeg det holder med noen ultralyder for min del, styrer gjerne unna fosterdiagnostikk... Man får jo vite ganske mye på ultralydene også, så da tenker jeg at det holder i første omgang

 

[Laura80]

Cd4 her nå og dette blir den 8ende aktive prøveperiode.. syns det tar tid , så det som bekymrer meg er nok at kanskje har eggene (og sperm?) blitt dårligere og kanskje det ikke klaffer mer.. har eggløsning i hver syklus, mer regelmessig nå enn da jeg var i 20-årene, men syns det tar tid ja… den første prøvde vi vel 1 år på, mens nr 2 plutselig kom helt uplanlagt uten prøving, mens jeg ammet 1 mann og knapt hadde eggløsning og mens… spent på om det blir noen nr 3 ja…

 

[Mamacita]

Oh my goodness...Ditt 6 barn, for en berikelseSkulle ønske jeg også hadde fått en søskenflokk her, men tror ikke mannen er så med på det, han er så vidt med på en til Prøver å overbevise han om et 3 barn også men tror det blir stopp på nr 2, hvis han får siste ordet iallefall Har mannen din vært veldig "med" på så mange barn hele veien eller har du måttet godsnakke litt med han?
Aha, hm, det er et annet men mere betryggende tall enn jeg har lest på diverse nettsider. Da er sjansene veldig små faktisk for å få barn med sykdom...Da tror jeg det holder med noen ultralyder for min del, styrer gjerne unna fosterdiagnostikk... Man får jo vite ganske mye på ultralydene også, så da tenker jeg at det holder i første omgang

Ja, siden det var overlege på genetisk institutt som nevnte denne statistikken, beroliget det meg veldig Man har jo ingen garanti i livet uansett dessverre- og barn/voksne kan jo utvikle alvorlig sykdom når som helst, så jeg velger å bekymre meg så lite som mulig iaf

Mannen ville i utgangspunktet har 3 barn og jeg 4, men så overtalte han meg til nr.5 og jeg han til nr.6 Ingen av oss har vært veldig vanskelige å overtale heller, så her har vi vært enige hele veien Vi har jo fått såpass tette barn at vi alltid har hatt baby siden vi fikk førstemann, og derfor ikke fått ‘kjenne på’ hvordan livet blir enklere når alle sover natten gjennom/er bleiefrie/er mer selvdrevne etc, så er jo mulig at det hadde føltes mer ‘slitsomt’ om aldersforskjellen mellom barna hadde vært større? Vi elsker iaf flokken vår, og alt det bringer med seg av både kjærlighet, action, morsomme episoder, utfordringer og kos Det virker faktisk på meg også som at det ikke er mer slitsomt med 3/4+ enn med 2 barn, for de fleste vi kjenner har 2 og virker mer slitne enn oss? Tror det kan ha noe med at man senker forventningene for hvert barn, for med 2 kan man prøve å presse seg til å være like mye på farten som før, ha et ryddig hjem hele veien, trene, sove etc, men med 5/6 små, kan man umulig rekke alt og legger lista lavere kanskje? Bare min teori altså Jeg sa til mannen da jeg begynte å håpe på nr.6 at ‘jeg kan angre på at vi aldri fikk et barn til, mens når barnet er født ville du aldri angret på det! ‘ Vi har heldigvis stort hus med god plass etc, så trenger ikke flytte og sånn- det gjør det lettere Masse lykke til kjære deg!

 

[*Håpefull*]

Ja, siden det var overlege på genetisk institutt som nevnte denne statistikken, beroliget det meg veldig Man har jo ingen garanti i livet uansett dessverre- og barn/voksne kan jo utvikle alvorlig sykdom når som helst, så jeg velger å bekymre meg så lite som mulig iaf

Mannen ville i utgangspunktet har 3 barn og jeg 4, men så overtalte han meg til nr.5 og jeg han til nr.6 Ingen av oss har vært veldig vanskelige å overtale heller, så her har vi vært enige hele veien Vi har jo fått såpass tette barn at vi alltid har hatt baby siden vi fikk førstemann, og derfor ikke fått ‘kjenne på’ hvordan livet blir enklere når alle sover natten gjennom/er bleiefrie/er mer selvdrevne etc, så er jo mulig at det hadde føltes mer ‘slitsomt’ om aldersforskjellen mellom barna hadde vært større? Vi elsker iaf flokken vår, og alt det bringer med seg av både kjærlighet, action, morsomme episoder, utfordringer og kos Det virker faktisk på meg også som at det ikke er mer slitsomt med 3/4+ enn med 2 barn, for de fleste vi kjenner har 2 og virker mer slitne enn oss? Tror det kan ha noe med at man senker forventningene for hvert barn, for med 2 kan man prøve å presse seg til å være like mye på farten som før, ha et ryddig hjem hele veien, trene, sove etc, men med 5/6 små, kan man umulig rekke alt og legger lista lavere kanskje? Bare min teori altså Jeg sa til mannen da jeg begynte å håpe på nr.6 at ‘jeg kan angre på at vi aldri fikk et barn til, mens når barnet er født ville du aldri angret på det! ‘ Vi har heldigvis stort hus med god plass etc, så trenger ikke flytte og sånn- det gjør det lettere Masse lykke til kjære deg!

Ja, det høres jo ut som man ikke trenger å bekymre seg iallefall, ofte bekymrer man seg mer enn nødvendig...

Du, det virker egentlig ganske fornuftig det du skriver..Tror mange av de som har mange barn bare har lært seg å senke skuldrene og slapper mer av ift ting og tang. Husker jeg var stresset og urolig mamma hele det første året som mamma...Alt var nytt og uvant...Tenker at mye av mammarollen blir lettere med nr 2..Så ja, jeg kan tro det du sier der med at man lærer seg å legge lista lavere etterhvert og at det meste blir enklere med nr 3, 4 osv...bare man først kommer over den kneika der Jeg tenker og mye på dette med at man angrer ikke på de barna man har fått, men på de barna man ikke fikk...håper jeg kan komme et stykke med den til min mann Vi får se hvordan det blir nå med nr 2 når den tid kommer...Vi hadde et ekstremt intenst år med nr 1, så vi er nok litt preget og farget av det året, litt skrekkslagne kan man kanskje si. Men vil tro det blir en bedre opplevelse av det hele nå med nr 2...Bor i en 64 kvadrats leilighet nå, men skal flytte til høsten til hus og hage. Så bare det hjelper jo på, større plass og hage, DET ser vi veldig frem til

 

[Mamacita]

Ja, det høres jo ut som man ikke trenger å bekymre seg iallefall, ofte bekymrer man seg mer enn nødvendig...

Du, det virker egentlig ganske fornuftig det du skriver..Tror mange av de som har mange barn bare har lært seg å senke skuldrene og slapper mer av ift ting og tang. Husker jeg var stresset og urolig mamma hele det første året som mamma...Alt var nytt og uvant...Tenker at mye av mammarollen blir lettere med nr 2..Så ja, jeg kan tro det du sier der med at man lærer seg å legge lista lavere etterhvert og at det meste blir enklere med nr 3, 4 osv...bare man først kommer over den kneika der Jeg tenker og mye på dette med at man angrer ikke på de barna man har fått, men på de barna man ikke fikk...håper jeg kan komme et stykke med den til min mann Vi får se hvordan det blir nå med nr 2 når den tid kommer...Vi hadde et ekstremt intenst år med nr 1, så vi er nok litt preget og farget av det året, litt skrekkslagne kan man kanskje si. Men vil tro det blir en bedre opplevelse av det hele nå med nr 2...Bor i en 64 kvadrats leilighet nå, men skal flytte til høsten til hus og hage. Så bare det hjelper jo på, større plass og hage, DET ser vi veldig frem til

Alle sin opplevelse av foreldrerollen og livet generelt er jo veldig forskjellig, så ingen historie er lik! Men det er iaf min erfaring Vi bodde i leil på 59kvm frem til nr.2 var 5mnder da vi flyttet ut av Oslo til enebolig på 160kvm Begge deler funker jo absolutt, men var deilig å få hage og god plass. Vi flyttet til enda større hus før barn nr.5, så vi har plass å vokse på Jepp- er best å se an hvordan hverdagen blir med én til, vi har jo tatt én av gangen selv, for hadde blitt rimelig stressa om vi planla 6 barn fra starten av! Kjente meg mer bekymret og uenig med førstemann- hjalp veldig da nr.2 kom! Masse, masse lykke til! Oppdatere gjerne her underveis i prosessen

 

[Aleksing]

Tenkte jeg fikk si hei Jeg er 37 og samboer 41, jeg har en -12 gutt og -14 jente fra et tidligere forhold. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg var ferdig med barn, men samboer bestemte seg brått for at han ville ha et biologisk barn og jeg var ikke vanskelig å overbevise PP 2 nå, med IKM 8 juli, så nå krysser jeg alt unntatt beina

 

[Tusenfryd4]

Kan si hei her inne jeg også. Tror kanskje jeg har gjort det før også, men er nå tilbake igjen

Både jeg og samboer er 37 år. Vi har en gutt på 3,5år, men nummer to lar vente på seg. Har prøvd i litt over et år, med noen mnd pause nå. Jeg trengte en liten mental pause fra nedturen som kom hver måned, men vi er nå i gang med aktiv prøving igjen. Med førstemann klaffet det på pp2, så jeg er redd alderen jobber mot oss. Vi har vært hos privat klinikk og sjekket oss, og fikk beskjed om at det ikke var noen grunn til at vi ikke skulle klare det på egenhånd. Men man blir jo litt stressa når tida går. Krysser fingrene! IKM i uke 28.

 

[Coleus2022]

Hei!
Melder meg inn her Jeg er 37, blir 38 i år og samboeren blir 40. Jeg har ett barn på snart 11 år fra før, og han har to barn på 14 og 16 år fra før. Nå prøver vi på ett felles barn Går nå gjennom en SA, PP2. PP1 endte i kjemisk. Håper at det sitter en ny spire på plass raskt etter SA, og at den sitter tiden ut Er litt redd at alderen jobber mot oss, men jeg vet jo allerede at vi kan bli gravide i allefall. Så er bare spørsmålet om det holder hele veien en gang Er en utålmodig sjel, så når vi startet å prøve skulle jeg helst ha passert 12 uker med en gang

 

[Irrgrønn]

Hei! Jeg er 37 år og verken jeg eller mannen min har barn fra før. Tok ut siste P-ring i slutten av sept.-20 og fikk første positive test ever i juni i år. Det ble imidlertid en kortvarig lykke som endte i tidlig SA. Spotter fortsatt. Håper å snart kunne prøve videre. Synes det er spennende å følge med på dere andre prøvere «litt oppi åra»! God motivasjon å lese om dem det går bra med

 

[MammaTilEnMillion]

Jeg har glemt å oppdatere, tror jeg
Er 40 år, og nå gravid i uke 10+3. Satt på PP 4. De tre prøvemånedene før, hadde jeg to kjemiske og en SA i uke 5+1.
Var på ultralyd for to dager siden, og kunne da se armer og bein som sprellet. Ny ultralyd på mandag
Håper det klaffer fort for dere andre som prøver her

 

[enoT]

woop woop...fikk gravid 1-2 på graviditetstest i dag håper det holder seg slik hele veien denne gangen (krysser fingrene)

 

[KriseKattaStrofe]

woop woop...fikk gravid 1-2 på graviditetstest i dag håper det holder seg slik hele veien denne gangen (krysser fingrene)

Gratulerer så mye!!!

 

[enoT]

Gratulerer så mye!!!

tusen takk

 

[Acinonyx jubatus]

PP9 og ingen positive tester... Har regelmessige sykluser, og blitt raskt gravid fem ganger, men ikke nå... Yngste er to år, jeg er 39 og et halvt... Begynner å miste litt troen...

 

[KriseKattaStrofe]

PP9 og ingen positive tester... Har regelmessige sykluser, og blitt raskt gravid fem ganger, men ikke nå... Yngste er to år, jeg er 39 og et halvt... Begynner å miste litt troen...

Jeg er der selv hvor jeg begynner å miste troen.
Jeg blir 38 i høst og har mistet to ganger.
Fæl følelse altså!