Fuglungen min
- Trådstarter Terne
- Opprettet
Lillefrø15
Forumet er livet
Hørtes ut som bekkenet ditt er litt trøblete.. God bedring
Griner ikke hver dag, men annenhver. Huff. Dette går ikke veien det skulle gå. Svangerskapet forløper komplikasjonsfritt, men hormonene har igjen begynt å ødelegge. I kombinasjon med nærmest total utmattelse (vet ærlig talt ikke om det er psykisk eller fysisk, for det kjennes i hele kroppen) så ser jeg ikke hvordan jeg skal holde ut frem til mai. Har bare lyst til å krype ned i et hull og bli der. Vil ikke snakke med noen, orker ikke forklare noen noe, klarer ikke utføre arbeidsoppgavene mine på en måte jeg kan stå inne for
Eneste lyspunktet i livet akkurat nå er min nydelige datter. Men hun krever sitt, og med en mann som jobber skift og jeg sitter alene igjen med henne enkelte perioder, så klarer jeg ikke utføre den oppgaven slik jeg bør heller. Kjefter på en på 20 mnd fordi hun slenger rundt seg med brødskive og heller ut drikken sin for å grise med den. Jeg sier jo unnskyld og koser henne nesten med en gang, men får så dårlig samvittighet.
Eneste lyspunktet i livet akkurat nå er min nydelige datter. Men hun krever sitt, og med en mann som jobber skift og jeg sitter alene igjen med henne enkelte perioder, så klarer jeg ikke utføre den oppgaven slik jeg bør heller. Kjefter på en på 20 mnd fordi hun slenger rundt seg med brødskive og heller ut drikken sin for å grise med den. Jeg sier jo unnskyld og koser henne nesten med en gang, men får så dårlig samvittighet.
Og så var det mannen da. Stakkars mannen min. Stakkars stakkars mannen min
Jeg orker ikke bli klemt, kysset eller noen som helst form for nærhet. Hadde egentlig behov for hjelp til å bli smurt på ryggen i dag (har eksem) men fant ut det tryggeste var å holde kjeft. For han hadde kommer til å tafse og legge mer i det enn jeg klarer.
Er ikke bra dette her. Kan ikke gå 4 mnd uten noen form for nærhet. Men hva skal jeg gjøre da?
Vet jeg må tvinge meg selv, men da må det passe. Og det passer jo aldri. For jeg blir stadig vekk sur for noe. Eller han blir sur. Og da er løpet kjørt for den kvelden.
Jeg orker ikke bli klemt, kysset eller noen som helst form for nærhet. Hadde egentlig behov for hjelp til å bli smurt på ryggen i dag (har eksem) men fant ut det tryggeste var å holde kjeft. For han hadde kommer til å tafse og legge mer i det enn jeg klarer.
Er ikke bra dette her. Kan ikke gå 4 mnd uten noen form for nærhet. Men hva skal jeg gjøre da?
Vet jeg må tvinge meg selv, men da må det passe. Og det passer jo aldri. For jeg blir stadig vekk sur for noe. Eller han blir sur. Og da er løpet kjørt for den kvelden.
Går virkelig ikke bra for tida. Eneste grunnen jeg finner for å ikke dra er min datter. Husker det var sånn sist også. Arter seg på en litt annen måte nå, i og med at jeg er så "låst" på grunn av henne, men da også ville jeg helst rømme og aldri se meg tilbake.
Det gikk over 2-3 uker før termin sist, så det må jeg jo håpe at det gjør nå også. Ikke ta noen forhastede beslutninger i hormonfylla.
Men det er bare jenta mi som holder hodet mitt noen lunde på plass. Og ikke hater jeg gutten i magen heller, slik jeg gjorde da jeg gikk med jenta. Men har ikke noe sånn forventet mammafølelse ovenfor ham heller. Men det kommer når han blir født, noe jeg vet nå men ikke visste da.
Jm har tilbudt meg samtale med psykiatrisk sykepleier, men tror ærlig talt ikke jeg orker. Kjenner dem ikke personlig, men har mer enn nok å gjøre med deres pasienter i mitt arbeid så jeg klarer ikke tanken på å møte noen av dem i døra
Så da kan jeg be om å bli henvist til psykolog av lege, men i følge min gamle fastlege så var ventetiden der flere mnd og det er jo ikke hjelp i....
Det er tøft for forholdet vårt dette her. Vi får håpe det bærer, det var jo heldigvis godt og trygt i utgangspunktet.
Det gikk over 2-3 uker før termin sist, så det må jeg jo håpe at det gjør nå også. Ikke ta noen forhastede beslutninger i hormonfylla.
Men det er bare jenta mi som holder hodet mitt noen lunde på plass. Og ikke hater jeg gutten i magen heller, slik jeg gjorde da jeg gikk med jenta. Men har ikke noe sånn forventet mammafølelse ovenfor ham heller. Men det kommer når han blir født, noe jeg vet nå men ikke visste da.
Jm har tilbudt meg samtale med psykiatrisk sykepleier, men tror ærlig talt ikke jeg orker. Kjenner dem ikke personlig, men har mer enn nok å gjøre med deres pasienter i mitt arbeid så jeg klarer ikke tanken på å møte noen av dem i døra
Så da kan jeg be om å bli henvist til psykolog av lege, men i følge min gamle fastlege så var ventetiden der flere mnd og det er jo ikke hjelp i....
Det er tøft for forholdet vårt dette her. Vi får håpe det bærer, det var jo heldigvis godt og trygt i utgangspunktet.
Høres ikke greit ut, bra du fikk sykemelding. Så får du vurdere fortløpende om 20 % er nok. Hadde du nedstemthet etter fødselen sist, eller kun før? Jordmor ville ikke henvise deg til psykolog? Kan jo være du kan få det bedre til tross for løpske hormoner
Kun før, heldigvis. Og det slapp et par uker før hun ble født. Var ikke bare nedstemt, men deprimert med selvmordstanker og kunne ligge dagesvis i senga og bare gråte og sove.
Det begynte vel som smått før OUL uten at jeg merket det/skjønte det før jeg gikk rett inn i tunnelen i uke 25/26
Last edited:
Gravide skal i utgangspunktet prioriteres, så prøv! God bedring uansett
God bedring uansett
Har hatt lettere dager denne uken. Mannen har hatt fri i helgen og på dagtid frem til onsdag, onsdag er min fridag så da gikk det også rolig.
Merker veldig godt at sinnelaget mitt påvirkes utrolig lett av stress og kav. Har vært ganske lett til sinns helt siden lørdag, men etter en ganske stressende økt på jobb i dag datt jeg nesten helt i hop og ville egentlig bare legge meg ned og grine når jeg kom hjem
Men kan jo ikke det med småjenta mi springende rundt. Men nå er hun på vei i seng, i morgen har jeg henne alene nesten frem til leggetid, samme i helgen. Så neste uke blir nok tøffere enn denne.
Prøver så godt jeg kan å komme i land med påbegynte prosjekter før jeg kaster inn håndkle. Har begynt å delegere nye ting til andre, så de skal slippe å ta over noe jeg har startet.
Spiser store mengder appelsiner og lovehearts. Begynnende brøstsve har jeg selvsagt fått også.
23+5 i dag, 24+0 på lørdag. Er 20% sykemeldt til 26+0
Har allerede begynt å forberede en utvidet sykemelding fra uke 26+0 til 30+0, men det kommer helt an på om jeg har en god uke eller ikke den uka jeg er inne hos samtale med legen.
Klarer jeg meg til uke 30 uten mer plager med dette greiene her enn jeg har hatt til nå, så tror jeg at jeg kan si jeg slapp unna denne gangen. I hvertfall ifht sånn det var sist. Men da brøt det ut i uke 26 ca
Humørsvingninger pga man er sliten er jo helt normalt for gravide vil jeg si.
Merker veldig godt at sinnelaget mitt påvirkes utrolig lett av stress og kav. Har vært ganske lett til sinns helt siden lørdag, men etter en ganske stressende økt på jobb i dag datt jeg nesten helt i hop og ville egentlig bare legge meg ned og grine når jeg kom hjem
Men kan jo ikke det med småjenta mi springende rundt. Men nå er hun på vei i seng, i morgen har jeg henne alene nesten frem til leggetid, samme i helgen. Så neste uke blir nok tøffere enn denne.
Prøver så godt jeg kan å komme i land med påbegynte prosjekter før jeg kaster inn håndkle. Har begynt å delegere nye ting til andre, så de skal slippe å ta over noe jeg har startet.
Spiser store mengder appelsiner og lovehearts. Begynnende brøstsve har jeg selvsagt fått også.
23+5 i dag, 24+0 på lørdag. Er 20% sykemeldt til 26+0
Har allerede begynt å forberede en utvidet sykemelding fra uke 26+0 til 30+0, men det kommer helt an på om jeg har en god uke eller ikke den uka jeg er inne hos samtale med legen.
Klarer jeg meg til uke 30 uten mer plager med dette greiene her enn jeg har hatt til nå, så tror jeg at jeg kan si jeg slapp unna denne gangen. I hvertfall ifht sånn det var sist. Men da brøt det ut i uke 26 ca
Humørsvingninger pga man er sliten er jo helt normalt for gravide vil jeg si.
24+3 tirsdag
Virkelig opp og ned. Våknet med hodepine etter våkenatt natt til i går. Virket som den gav seg utpå dagen, men ble mye (!) verre på kvelden. Våknet litt i natt og husker jeg tenkte jeg var kvalm og hadde hodepine, og sånn var det da jeg våknet også
Så opplever jeg "lyn" eller "lysglimt" (sånn når man har sett intenst på noe lyst)
Tror jo det er migrene, men den er litt atypisk. Har i tillegg vondt i mellomgulvet, noe som slett ikke er unormalt da jeg er mye plaget med brøstsve. Ikke føler jeg kroppen er normal heller, er tung for pusten og kjenner pulsen godt til tider
Tenker selvsagt å få utelukket svangerskapsforgiftning i morgen. Sannsynligheten for at det er det er liten, men hjelper jo lite for hodet at "alle" symptomer er tilstede (ja unntatt de jeg må MÅLE, som er de eneste som betyr noe).
Virkelig opp og ned. Våknet med hodepine etter våkenatt natt til i går. Virket som den gav seg utpå dagen, men ble mye (!) verre på kvelden. Våknet litt i natt og husker jeg tenkte jeg var kvalm og hadde hodepine, og sånn var det da jeg våknet også
Så opplever jeg "lyn" eller "lysglimt" (sånn når man har sett intenst på noe lyst)
Tror jo det er migrene, men den er litt atypisk. Har i tillegg vondt i mellomgulvet, noe som slett ikke er unormalt da jeg er mye plaget med brøstsve. Ikke føler jeg kroppen er normal heller, er tung for pusten og kjenner pulsen godt til tider
Tenker selvsagt å få utelukket svangerskapsforgiftning i morgen. Sannsynligheten for at det er det er liten, men hjelper jo lite for hodet at "alle" symptomer er tilstede (ja unntatt de jeg må MÅLE, som er de eneste som betyr noe).
Bare litt høyere BT enn jeg har hatt i svangerskap tidligere, men helt fint isolert sett 116/75
Er superstressa om dagene og har ingen forklaring. Er i helspenn hele tiden og blir fryktelig utslitt i hodet av det. Går ut over mannen og jobben.
Kjenner jeg bare ikke vil mer nå.
Er superstressa om dagene og har ingen forklaring. Er i helspenn hele tiden og blir fryktelig utslitt i hodet av det. Går ut over mannen og jobben.
Kjenner jeg bare ikke vil mer nå.
27+5
Glucosetest i dag, 5,4 fastende og 4,5 to timer etter sukkerskvipet
Syns ikke det var noe ille i det heletatt, men fryyyyyktelig kjedelig å vente på legekontoret (la meg på sofaen på helsestasjonen, der var bare 2 helsesøstre og jm i dag, ingen timeavtaler så det var god timing)
Og i går henta jeg nye bilen! Åh jeg eeeelsker den!
Lett og stort sett konstant hodepine. Den er der nesten hele tiden men den hemmer meg lite.
Er sykemeldt 40% og er hjemme onsdager og torsdager. Fungerer greit. Hadde samtale med sjefen i dag, sånn NAV skjema som må sendes inn etter 8 uker. Er vel "bare" 6 uker nå, men fint med alt som er gjort. Blir neppe at jeg jobber mer enn 60% fremover, men føler det fungerer greit akkurat nå. Burde holde en stund til.
Glucosetest i dag, 5,4 fastende og 4,5 to timer etter sukkerskvipet
Syns ikke det var noe ille i det heletatt, men fryyyyyktelig kjedelig å vente på legekontoret (la meg på sofaen på helsestasjonen, der var bare 2 helsesøstre og jm i dag, ingen timeavtaler så det var god timing)
Og i går henta jeg nye bilen! Åh jeg eeeelsker den!
Lett og stort sett konstant hodepine. Den er der nesten hele tiden men den hemmer meg lite.
Er sykemeldt 40% og er hjemme onsdager og torsdager. Fungerer greit. Hadde samtale med sjefen i dag, sånn NAV skjema som må sendes inn etter 8 uker. Er vel "bare" 6 uker nå, men fint med alt som er gjort. Blir neppe at jeg jobber mer enn 60% fremover, men føler det fungerer greit akkurat nå. Burde holde en stund til.
28 uker i dag! I speilet i morges syns jeg at jeg ser så jækli svær ut! Men alle sier jeg har så liten mage. Sikkert fordi jeg har litt rundt om på kroppen også så det ikke blir så fremtredende. Har i hvertfall en skikkelig tupp på magen, tipper han ligger med rumpa ut i en tut
Lillefrø15
Forumet er livet
Gratulerer inn i 3 trimester.
.
Måtte sjekke appen i dag. Er jo kommet over i 3. Trimester gitt! Ja da går det bare én vei, blir ikke akkurat mer energi i denne kroppen
Følte meg så j dau i dag og lurte på om jeg ikke snart skulle bli i litt bedre form, 2. Trimester skal jo være så greit
Men 2 trimester var visst forrige uke
Følte meg så j dau i dag og lurte på om jeg ikke snart skulle bli i litt bedre form, 2. Trimester skal jo være så greit
Men 2 trimester var visst forrige uke
Hehe
jeg er litt slow, hadde helt glemt bort dette med 3. Trimester før i dag!Gratulerer inn i 3 trimester
Jeg er i den 8. av 10 graviditetsmåneder
I dag har jeg jobbet siden jeg stod opp. Det gjør jeg nesten hver dag for tida. Og om jeg ikke jobber så er det noe som må forsvares med andre syssler. Har vært på vei i seng i en time, men er alltid noe mannen skal ha meg til å gjøre eller hjelpe til med
Nå gikk jeg uten å si natta. Han kom selvsagt inn og lurte på om ikke klærne var tørre, om ikke de skulle tas før jeg la meg.
Vi er midt i siste innspurt før takstmannen kommer til tirsdag. Alt er viktigere enn meg og babyen i magen, det må nedprioriteres jevnt over. Sånn var det sist også og det var fryktelig psykisk tungt å føle at jeg gikk igjennom svangerskapet uten tilstrekkelig støtte fra mannen min. Slik jeg ser det er det ikke riktig og det MÅ ikke være sånn. Men mannen er stresset og veldig opptatt av å få ting ferdig før babyen osv. Det er jo hans måte å være på, og det er bare godt ment, men det blir helt feil for meg.
Vi har snakket om det men det står bare å stanger i at vi bare er nødt til å fullføre løpet nå. Jeg tror vi er på siste kapittel nå. Føler at eneste grunnen til at jeg blir er fordi jeg ikke orker tanken på å ikke være med datteren min (og senere også sønnen min) hver eneste dag.
Kanskje kan det være bare svangerskapshormoner som får det til å føles verre enn det er. Jeg håper det. Jeg har en snill og god mann, han mener alt godt, men han er virkelig fryktelig lite støtte i når jeg er gravid.
I dag har jeg jobbet siden jeg stod opp. Det gjør jeg nesten hver dag for tida. Og om jeg ikke jobber så er det noe som må forsvares med andre syssler. Har vært på vei i seng i en time, men er alltid noe mannen skal ha meg til å gjøre eller hjelpe til med
Nå gikk jeg uten å si natta. Han kom selvsagt inn og lurte på om ikke klærne var tørre, om ikke de skulle tas før jeg la meg.
Vi er midt i siste innspurt før takstmannen kommer til tirsdag. Alt er viktigere enn meg og babyen i magen, det må nedprioriteres jevnt over. Sånn var det sist også og det var fryktelig psykisk tungt å føle at jeg gikk igjennom svangerskapet uten tilstrekkelig støtte fra mannen min. Slik jeg ser det er det ikke riktig og det MÅ ikke være sånn. Men mannen er stresset og veldig opptatt av å få ting ferdig før babyen osv. Det er jo hans måte å være på, og det er bare godt ment, men det blir helt feil for meg.
Vi har snakket om det men det står bare å stanger i at vi bare er nødt til å fullføre løpet nå. Jeg tror vi er på siste kapittel nå. Føler at eneste grunnen til at jeg blir er fordi jeg ikke orker tanken på å ikke være med datteren min (og senere også sønnen min) hver eneste dag.
Kanskje kan det være bare svangerskapshormoner som får det til å føles verre enn det er. Jeg håper det. Jeg har en snill og god mann, han mener alt godt, men han er virkelig fryktelig lite støtte i når jeg er gravid.