Lørdagstanker:
Jeg kjenner på følelsen at det er trist å ikke ha noe forhold til frøet i magen. Altså jeg har jo hatt en liten bebis der, jeg har jo bilde av knøttet. Men det å ikke vite om det er liv der inne, og vente sånn som dette gjør noe med forholdet mitt til knøttet. Med datter snakket jeg tidlig til henne, jeg så hjertet banke 5+5 (men ble satt frem til ca 6+2/3). Det var noe helt annet da. Og nå kjenner jeg på et savn og en tristhet over at jeg skyver alle følelser fra meg for ikke å bli så lei meg når jeg skal ha neste tul og det med veldig stor sannsynlighet er en MA. Herregud, jeg er jo så full av hormoner at jeg kommer vel til å gråte i bøtter og spann uansett, og jeg merker på humøret både dette og varmen her oppå det hele. Det er kjipt, for jeg kjenner liksom ikke meg selv igjen. Det skal i utgangspunktet mye til før jeg blir sint, og jeg har vanligvis veldig god tålmodighet, men nå svinger det som en jojo. Jeg vil egentlig bare ha alt overstått, og er det en MA vil jeg bare ha alle disse j**** hormonene ut av kroppen. Og jeg trenger en pause - ikke minst mental - før vi prøver igjen. Kanskje gå et par pp'er uten prøving. Resten av sommeren feks uten å tenke baby.
Men innerst inne håper jeg jo at hjertet slår, og at knøttet i magen har vokst masse ... Vi er kanskje skrudd sammen sånn, de fleste av oss, at vi håper helt til det siste.
håper du klarer å kose deg litt også og håper så inderlig lille har vokst fint til neste ul
