Æææhh, tenk det! Masse lykke til med nææært forestående fødsel, Fiffii!!Med meg går det bra! Termindato er i dag, ja!Venter spent og gleder meg over de modningstegnene jeg kjenner
Tusen takk!Æææhh, tenk det! Masse lykke til med nææært forestående fødsel, Fiffii!!
Herregud, så spennende!Med meg går det bra! Termindato er i dag, ja!
Masse lykke til
Nå er du jo virkelig på siste innspurt og hun kommer snart uansett!
Nå er du jo virkelig på siste innspurt og hun kommer snart uansett!
Tusen takkMasse lykke til
Lille Iben bestemte seg for å komme i går! Fødselshistorie kommer 
Ååh gratulerer så mye! Tenk at du har blitt mamma daTusen takk
Gleder meg til å høre
Kitty
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Novemberbarna 19
Julegavene 2019
Novemberbarna 2021
♡Julekulene 2021♡
Gratulerer!Tusen takk
Åååhh, gratulerer Fiffii Gleder meg til fødselshistorie!
Gleder meg til fødselshistorie!
Min fødselshistorie
Hei på dere og tusen takk for gratulasjoner
Nå er det fem dager siden lille Iben kom til verden! Dagene har vært veldig harmoniske, med amming, kosing og soving. Jeg er så forelsket i den lille, nydelige jenta som jeg er så heldig å få være mammaen til. Jeg får helt tårer i øynene bare jeg skriver det.
Det er sykt klisje, men fy søren så engasjert det går an å bli i bæsj, buser og tissebleier! Jeg og samboer skifter alle bleiene sammen fordi vi er så spente på innholdet i bleia (bortsett fra på natten). I går vurderte jeg å vekke samboer for å vise han en stor buse som Iben klarte å nyse ut etter å ha fått litt saltvannsløsning i nesa. Den var så stor! Ikke rart det peip når hun pustet før den kom ut liksom! Så sånn går dagene mine. Jeg nyter mammalivet og gleder meg over de små tingene (les:store busene).
Så, til historien om hvordan Iben kom til verden. Fredag 27.01 hadde vi time til trivselskontroll på sykehuset klokken 0930. Jeg våknet til en kynner som ble akkopagnert av kraftigere menssmerter enn tidligere. Det gav meg et lite håp om at det kanskje kunne skje noe ila den neste uken. På overtidskontroll sa jeg ja til vaginal undersøkelse for å sjekke modning. Undersøkelsen viste at jeg hadde litt under en cm åpning. Ultralyd ble tatt og alt var bra. Dato for evt. igangsettelse ble satt til 3. februar.
På vei hjem fra sykehuset, allerede i trappen på vei ned til 1. etg. fikk jeg enda en av disse kraftige kynnerene med menssmerter. Denne gangen litt sterkere enn på morgen. Jeg ble glad og skikkelig optimistisk på at fødsel kanskje ville komme i gang om ikke så alt for lenge. Innen vi kom hjem hadde jeg hatt ganske mange av det jeg nå forsto var rier. De var litt vonde, og det hjalp å puste seg gjennom dem, men ikke så vonde at jeg ikke kunne prate meg gjennom dem heller. Rundt klokken 1100 startet jeg å ta tiden på riene. De varte i 1-2 minutter og kom faktisk med fem minutters mellomrom allerede! Jeg tenkte fortsatt at dette kunne være maserier og at de kunne forsvinne like raskt som de kom, men jeg anså det som en gyllen anledning til å øve på pusteteknikk før faktisk fødsel. Slik holdt jeg på frem til klokken 18 ca. I løpet av denne tiden økte riene stadig mer og mer, og pusteteknikken ble mer en nødvendighet enn øvelse. Jeg satt også mye i badekaret. Et tips som jeg vil anbefale dere som er gravide er å telle hvor mange pust man trenger for å komme gjennom en ri. Jeg pustet rolig inn og telte til fire, så roligere ut og telte til seks. Dette gjorde jeg 8-9 ganger før rien var over. Riene føltes kortere når jeg delte det litt opp og viste hvor lenge som var igjen. Litt som å løpe tur en runde du kjenner godt, kontra et helt nytt sted. Løpeturen oppleves litt kortere!
Rundt klokken 18 ble det for heftig for meg å være hjemme og vi ringte inn til fødeavdelingen som sa vi kunne komme inn. Vi lot fødebaggen stå i bilen, og tenkte det var stor sannsynlighet for at vi ville bli sendt hjem igjen. Dette var min største frykt også, da det var ganske tøft å sitte fastspent i bil når riene kom. Vel fremme på føden sjekket de åpningen som nå var rundt 2 cm. Vi ble henvist til et føderom av en hyggelig jordmor, og fikk beskjed om at de ville komme tilbake snart. I mens vi ventet på dette tok riene seg enda mer opp. Jeg sendte samboer ut for å få ordnet noe smertestillende og for å spørre om vi kunne bruke badekaret. Riene hadde frem til nå vært heftige, men pausene og «pust og tell» teknikken gjorde det overkommelig. Men plutselig ble pausene kortere og kortere. Telleteknikken funket ikke, for riene begynte å overlappe hverandre. Dette skal jeg innrømme at jeg ikke hadde tenkt på muligheten for engang. Jeg løp naken mellom lystgassen, som heldigvis kom relativt kjapt, og badekaret. Sengen ble klissvåt, og jordmor trodde vannet hadde gått. Jeg ville ha epidural, men vi måtte vente på anestesilege.
Rapporten fra sykehuset viser at legen endelig kom og satt epiduralen klokken 20.50. Klokken 21.10 fikk jeg endelig en pause mellom riene. Jeg hadde da hatt stormrier siden klokken 19. Riene var fortsatt heftige, men det at jeg endelig fikk pauser var så fantastisk at jeg bare gråt og gråt av glede. Klokken 21.30 kom pressriene. Her hadde jeg trodd kroppen ville «hjelpe» meg mer med selve pressingen. Men jeg følte jeg virkelig måtte kvinne meg opp og bestemme meg for å presse for å få henne ut. Etter en stund med pressing sier jordmor at de kan se hodet. Hun spør om jeg vil se, men det vil jeg ikke. Jeg står nå på alle fire i sengen og lener meg fremover over sengeryggen som er stilt opp i «sitteposisjon». Fordi jeg står som jeg gjør ser jeg likevel hodet på vei ut av meg da jeg lener meg fremover for å presse meg gjennom neste ri. Det var et rart syn! Det var så mye hår på hodet hennes at det egentlig bare så ut som verdens mest hovne og hårete vagina, men jeg visste jo hva det egentlig var. Etter dette tok det en pressrie til før hodet var ute. Kroppen kom ut ved neste press. «Charlotte, nå er hun ute, sier jordmor». I noen sekunder er det helt stille i rommet, før jeg hører datter min gråte for første gang.
Fra jeg hadde 3 cm åpning til hun var ute tok det bittelitt under tre timer. Av disse hadde jeg stormrier i to timer. For en heftig opplevelse! Jeg er stolt av lille bebbis og alt det der, men fy søren så stolt jeg er av meg selv!! JEG burde få kake 27. januar hvert år!
Kvinnekroppen er fantastisk dere! Selv om det var heftig, gleder jeg meg allerede til neste fødsel og jeg har en helt ny respekt for egen kropp. Tenk at en så fantastisk skapning har kommet ut av meg! Herregud naturen er fantastisk Akkurat nå er det ingenting jeg gleder meg til mer enn jeg nyter nåtiden. Tiden kan gjerne stå stille for min del.
Jeg elsker dagene med lille og er så glad for at vi skal være hjemme sammen i et helt år! Heldige meg
Ps. Ikke en feil at navnet mitt er med i innlegget
Hei på dere og tusen takk for gratulasjoner
Nå er det fem dager siden lille Iben kom til verden! Dagene har vært veldig harmoniske, med amming, kosing og soving. Jeg er så forelsket i den lille, nydelige jenta som jeg er så heldig å få være mammaen til. Jeg får helt tårer i øynene bare jeg skriver det.
Det er sykt klisje, men fy søren så engasjert det går an å bli i bæsj, buser og tissebleier! Jeg og samboer skifter alle bleiene sammen fordi vi er så spente på innholdet i bleia (bortsett fra på natten). I går vurderte jeg å vekke samboer for å vise han en stor buse som Iben klarte å nyse ut etter å ha fått litt saltvannsløsning i nesa. Den var så stor! Ikke rart det peip når hun pustet før den kom ut liksom! Så sånn går dagene mine. Jeg nyter mammalivet og gleder meg over de små tingene (les:store busene).
Så, til historien om hvordan Iben kom til verden. Fredag 27.01 hadde vi time til trivselskontroll på sykehuset klokken 0930. Jeg våknet til en kynner som ble akkopagnert av kraftigere menssmerter enn tidligere. Det gav meg et lite håp om at det kanskje kunne skje noe ila den neste uken. På overtidskontroll sa jeg ja til vaginal undersøkelse for å sjekke modning. Undersøkelsen viste at jeg hadde litt under en cm åpning. Ultralyd ble tatt og alt var bra. Dato for evt. igangsettelse ble satt til 3. februar.
På vei hjem fra sykehuset, allerede i trappen på vei ned til 1. etg. fikk jeg enda en av disse kraftige kynnerene med menssmerter. Denne gangen litt sterkere enn på morgen. Jeg ble glad og skikkelig optimistisk på at fødsel kanskje ville komme i gang om ikke så alt for lenge. Innen vi kom hjem hadde jeg hatt ganske mange av det jeg nå forsto var rier. De var litt vonde, og det hjalp å puste seg gjennom dem, men ikke så vonde at jeg ikke kunne prate meg gjennom dem heller. Rundt klokken 1100 startet jeg å ta tiden på riene. De varte i 1-2 minutter og kom faktisk med fem minutters mellomrom allerede! Jeg tenkte fortsatt at dette kunne være maserier og at de kunne forsvinne like raskt som de kom, men jeg anså det som en gyllen anledning til å øve på pusteteknikk før faktisk fødsel. Slik holdt jeg på frem til klokken 18 ca. I løpet av denne tiden økte riene stadig mer og mer, og pusteteknikken ble mer en nødvendighet enn øvelse. Jeg satt også mye i badekaret. Et tips som jeg vil anbefale dere som er gravide er å telle hvor mange pust man trenger for å komme gjennom en ri. Jeg pustet rolig inn og telte til fire, så roligere ut og telte til seks. Dette gjorde jeg 8-9 ganger før rien var over. Riene føltes kortere når jeg delte det litt opp og viste hvor lenge som var igjen. Litt som å løpe tur en runde du kjenner godt, kontra et helt nytt sted. Løpeturen oppleves litt kortere!
Rundt klokken 18 ble det for heftig for meg å være hjemme og vi ringte inn til fødeavdelingen som sa vi kunne komme inn. Vi lot fødebaggen stå i bilen, og tenkte det var stor sannsynlighet for at vi ville bli sendt hjem igjen. Dette var min største frykt også, da det var ganske tøft å sitte fastspent i bil når riene kom. Vel fremme på føden sjekket de åpningen som nå var rundt 2 cm. Vi ble henvist til et føderom av en hyggelig jordmor, og fikk beskjed om at de ville komme tilbake snart. I mens vi ventet på dette tok riene seg enda mer opp. Jeg sendte samboer ut for å få ordnet noe smertestillende og for å spørre om vi kunne bruke badekaret. Riene hadde frem til nå vært heftige, men pausene og «pust og tell» teknikken gjorde det overkommelig. Men plutselig ble pausene kortere og kortere. Telleteknikken funket ikke, for riene begynte å overlappe hverandre. Dette skal jeg innrømme at jeg ikke hadde tenkt på muligheten for engang. Jeg løp naken mellom lystgassen, som heldigvis kom relativt kjapt, og badekaret. Sengen ble klissvåt, og jordmor trodde vannet hadde gått. Jeg ville ha epidural, men vi måtte vente på anestesilege.
Rapporten fra sykehuset viser at legen endelig kom og satt epiduralen klokken 20.50. Klokken 21.10 fikk jeg endelig en pause mellom riene. Jeg hadde da hatt stormrier siden klokken 19. Riene var fortsatt heftige, men det at jeg endelig fikk pauser var så fantastisk at jeg bare gråt og gråt av glede. Klokken 21.30 kom pressriene. Her hadde jeg trodd kroppen ville «hjelpe» meg mer med selve pressingen. Men jeg følte jeg virkelig måtte kvinne meg opp og bestemme meg for å presse for å få henne ut. Etter en stund med pressing sier jordmor at de kan se hodet. Hun spør om jeg vil se, men det vil jeg ikke. Jeg står nå på alle fire i sengen og lener meg fremover over sengeryggen som er stilt opp i «sitteposisjon». Fordi jeg står som jeg gjør ser jeg likevel hodet på vei ut av meg da jeg lener meg fremover for å presse meg gjennom neste ri. Det var et rart syn! Det var så mye hår på hodet hennes at det egentlig bare så ut som verdens mest hovne og hårete vagina, men jeg visste jo hva det egentlig var. Etter dette tok det en pressrie til før hodet var ute. Kroppen kom ut ved neste press. «Charlotte, nå er hun ute, sier jordmor». I noen sekunder er det helt stille i rommet, før jeg hører datter min gråte for første gang.
Fra jeg hadde 3 cm åpning til hun var ute tok det bittelitt under tre timer. Av disse hadde jeg stormrier i to timer. For en heftig opplevelse! Jeg er stolt av lille bebbis og alt det der, men fy søren så stolt jeg er av meg selv!! JEG burde få kake 27. januar hvert år!
Kvinnekroppen er fantastisk dere! Selv om det var heftig, gleder jeg meg allerede til neste fødsel og jeg har en helt ny respekt for egen kropp. Tenk at en så fantastisk skapning har kommet ut av meg! Herregud naturen er fantastisk Akkurat nå er det ingenting jeg gleder meg til mer enn jeg nyter nåtiden. Tiden kan gjerne stå stille for min del.Jeg elsker dagene med lille og er så glad for at vi skal være hjemme sammen i et helt år! Heldige meg
Ps. Ikke en feil at navnet mitt er med i innlegget
For en herlig fødselshistorieMin fødselshistorie
Hei på dere og tusen takk for gratulasjoner
Nå er det fem dager siden lille Iben kom til verden! Dagene har vært veldig harmoniske, med amming, kosing og soving. Jeg er så forelsket i den lille, nydelige jenta som jeg er så heldig å få være mammaen til. Jeg får helt tårer i øynene bare jeg skriver det.
Det er sykt klisje, men fy søren så engasjert det går an å bli i bæsj, buser og tissebleier! Jeg og samboer skifter alle bleiene sammen fordi vi er så spente på innholdet i bleia (bortsett fra på natten). I går vurderte jeg å vekke samboer for å vise han en stor buse som Iben klarte å nyse ut etter å ha fått litt saltvannsløsning i nesa. Den var så stor! Ikke rart det peip når hun pustet før den kom ut liksom! Så sånn går dagene mine. Jeg nyter mammalivet og gleder meg over de små tingene (les:store busene).
Så, til historien om hvordan Iben kom til verden. Fredag 27.01 hadde vi time til trivselskontroll på sykehuset klokken 0930. Jeg våknet til en kynner som ble akkopagnert av kraftigere menssmerter enn tidligere. Det gav meg et lite håp om at det kanskje kunne skje noe ila den neste uken. På overtidskontroll sa jeg ja til vaginal undersøkelse for å sjekke modning. Undersøkelsen viste at jeg hadde litt under en cm åpning. Ultralyd ble tatt og alt var bra. Dato for evt. igangsettelse ble satt til 3. februar.
På vei hjem fra sykehuset, allerede i trappen på vei ned til 1. etg. fikk jeg enda en av disse kraftige kynnerene med menssmerter. Denne gangen litt sterkere enn på morgen. Jeg ble glad og skikkelig optimistisk på at fødsel kanskje ville komme i gang om ikke så alt for lenge. Innen vi kom hjem hadde jeg hatt ganske mange av det jeg nå forsto var rier. De var litt vonde, og det hjalp å puste seg gjennom dem, men ikke så vonde at jeg ikke kunne prate meg gjennom dem heller. Rundt klokken 1100 startet jeg å ta tiden på riene. De varte i 1-2 minutter og kom faktisk med fem minutters mellomrom allerede! Jeg tenkte fortsatt at dette kunne være maserier og at de kunne forsvinne like raskt som de kom, men jeg anså det som en gyllen anledning til å øve på pusteteknikk før faktisk fødsel. Slik holdt jeg på frem til klokken 18 ca. I løpet av denne tiden økte riene stadig mer og mer, og pusteteknikken ble mer en nødvendighet enn øvelse. Jeg satt også mye i badekaret. Et tips som jeg vil anbefale dere som er gravide er å telle hvor mange pust man trenger for å komme gjennom en ri. Jeg pustet rolig inn og telte til fire, så roligere ut og telte til seks. Dette gjorde jeg 8-9 ganger før rien var over. Riene føltes kortere når jeg delte det litt opp og viste hvor lenge som var igjen. Litt som å løpe tur en runde du kjenner godt, kontra et helt nytt sted. Løpeturen oppleves litt kortere!
Rundt klokken 18 ble det for heftig for meg å være hjemme og vi ringte inn til fødeavdelingen som sa vi kunne komme inn. Vi lot fødebaggen stå i bilen, og tenkte det var stor sannsynlighet for at vi ville bli sendt hjem igjen. Dette var min største frykt også, da det var ganske tøft å sitte fastspent i bil når riene kom. Vel fremme på føden sjekket de åpningen som nå var rundt 2 cm. Vi ble henvist til et føderom av en hyggelig jordmor, og fikk beskjed om at de ville komme tilbake snart. I mens vi ventet på dette tok riene seg enda mer opp. Jeg sendte samboer ut for å få ordnet noe smertestillende og for å spørre om vi kunne bruke badekaret. Riene hadde frem til nå vært heftige, men pausene og «pust og tell» teknikken gjorde det overkommelig. Men plutselig ble pausene kortere og kortere. Telleteknikken funket ikke, for riene begynte å overlappe hverandre. Dette skal jeg innrømme at jeg ikke hadde tenkt på muligheten for engang. Jeg løp naken mellom lystgassen, som heldigvis kom relativt kjapt, og badekaret. Sengen ble klissvåt, og jordmor trodde vannet hadde gått. Jeg ville ha epidural, men vi måtte vente på anestesilege.
Rapporten fra sykehuset viser at legen endelig kom og satt epiduralen klokken 20.50. Klokken 21.10 fikk jeg endelig en pause mellom riene. Jeg hadde da hatt stormrier siden klokken 19. Riene var fortsatt heftige, men det at jeg endelig fikk pauser var så fantastisk at jeg bare gråt og gråt av glede. Klokken 21.30 kom pressriene. Her hadde jeg trodd kroppen ville «hjelpe» meg mer med selve pressingen. Men jeg følte jeg virkelig måtte kvinne meg opp og bestemme meg for å presse for å få henne ut. Etter en stund med pressing sier jordmor at de kan se hodet. Hun spør om jeg vil se, men det vil jeg ikke. Jeg står nå på alle fire i sengen og lener meg fremover over sengeryggen som er stilt opp i «sitteposisjon». Fordi jeg står som jeg gjør ser jeg likevel hodet på vei ut av meg da jeg lener meg fremover for å presse meg gjennom neste ri. Det var et rart syn! Det var så mye hår på hodet hennes at det egentlig bare så ut som verdens mest hovne og hårete vagina, men jeg visste jo hva det egentlig var. Etter dette tok det en pressrie til før hodet var ute. Kroppen kom ut ved neste press. «Charlotte, nå er hun ute, sier jordmor». I noen sekunder er det helt stille i rommet, før jeg hører datter min gråte for første gang.
Fra jeg hadde 3 cm åpning til hun var ute tok det bittelitt under tre timer. Av disse hadde jeg stormrier i to timer. For en heftig opplevelse! Jeg er stolt av lille bebbis og alt det der, men fy søren så stolt jeg er av meg selv!! JEG burde få kake 27. januar hvert år!
Jeg elsker dagene med lille og er så glad for at vi skal være hjemme sammen i et helt år! Heldige meg
Ps. Ikke en feil at navnet mitt er med i innlegget
Vis vedlegget 398001
Gratulerer så mye med lille Iben, og ikke minst: gratulerer med kjempebragden! Synes absolutt du fortjener kake! Nyt tiden!(Og for et fantastisk fint navn du har! Ett av mine favorittnavn
)
Nydelig historie, høres ut som du hadde en veldig fin fødsel Gratulerer så mye igjen, og fortsett å nyte tiden med både Iben og alt av buser og bæsj hun måtte produsere
Gratulerer så mye igjen, og fortsett å nyte tiden med både Iben og alt av buser og bæsj hun måtte produsere
Så godt å lese at du hadde en så fin fødsel! Gratulerer så mye igjen og nyt tiden fremmover
Gratulerer så mye igjen og nyt tiden fremmover
Tusen takk, fine degFor en herlig fødselshistorie
(Og for et fantastisk fint navn du har! Ett av mine favorittnavn
og så koselig at du liker navnet mitt!
Tusen takk!Nydelig historie, høres ut som du hadde en veldig fin fødsel
Tiden, buser og bæsj nytes fortsatt til det fulle
Tusen takkSå godt å lese at du hadde en så fin fødsel!
Å @Fiffii, gratulerer såå mye som mammaMin fødselshistorie
Hei på dere og tusen takk for gratulasjoner
Nå er det fem dager siden lille Iben kom til verden! Dagene har vært veldig harmoniske, med amming, kosing og soving. Jeg er så forelsket i den lille, nydelige jenta som jeg er så heldig å få være mammaen til. Jeg får helt tårer i øynene bare jeg skriver det.
Det er sykt klisje, men fy søren så engasjert det går an å bli i bæsj, buser og tissebleier! Jeg og samboer skifter alle bleiene sammen fordi vi er så spente på innholdet i bleia (bortsett fra på natten). I går vurderte jeg å vekke samboer for å vise han en stor buse som Iben klarte å nyse ut etter å ha fått litt saltvannsløsning i nesa. Den var så stor! Ikke rart det peip når hun pustet før den kom ut liksom! Så sånn går dagene mine. Jeg nyter mammalivet og gleder meg over de små tingene (les:store busene).
Så, til historien om hvordan Iben kom til verden. Fredag 27.01 hadde vi time til trivselskontroll på sykehuset klokken 0930. Jeg våknet til en kynner som ble akkopagnert av kraftigere menssmerter enn tidligere. Det gav meg et lite håp om at det kanskje kunne skje noe ila den neste uken. På overtidskontroll sa jeg ja til vaginal undersøkelse for å sjekke modning. Undersøkelsen viste at jeg hadde litt under en cm åpning. Ultralyd ble tatt og alt var bra. Dato for evt. igangsettelse ble satt til 3. februar.
På vei hjem fra sykehuset, allerede i trappen på vei ned til 1. etg. fikk jeg enda en av disse kraftige kynnerene med menssmerter. Denne gangen litt sterkere enn på morgen. Jeg ble glad og skikkelig optimistisk på at fødsel kanskje ville komme i gang om ikke så alt for lenge. Innen vi kom hjem hadde jeg hatt ganske mange av det jeg nå forsto var rier. De var litt vonde, og det hjalp å puste seg gjennom dem, men ikke så vonde at jeg ikke kunne prate meg gjennom dem heller. Rundt klokken 1100 startet jeg å ta tiden på riene. De varte i 1-2 minutter og kom faktisk med fem minutters mellomrom allerede! Jeg tenkte fortsatt at dette kunne være maserier og at de kunne forsvinne like raskt som de kom, men jeg anså det som en gyllen anledning til å øve på pusteteknikk før faktisk fødsel. Slik holdt jeg på frem til klokken 18 ca. I løpet av denne tiden økte riene stadig mer og mer, og pusteteknikken ble mer en nødvendighet enn øvelse. Jeg satt også mye i badekaret. Et tips som jeg vil anbefale dere som er gravide er å telle hvor mange pust man trenger for å komme gjennom en ri. Jeg pustet rolig inn og telte til fire, så roligere ut og telte til seks. Dette gjorde jeg 8-9 ganger før rien var over. Riene føltes kortere når jeg delte det litt opp og viste hvor lenge som var igjen. Litt som å løpe tur en runde du kjenner godt, kontra et helt nytt sted. Løpeturen oppleves litt kortere!
Rundt klokken 18 ble det for heftig for meg å være hjemme og vi ringte inn til fødeavdelingen som sa vi kunne komme inn. Vi lot fødebaggen stå i bilen, og tenkte det var stor sannsynlighet for at vi ville bli sendt hjem igjen. Dette var min største frykt også, da det var ganske tøft å sitte fastspent i bil når riene kom. Vel fremme på føden sjekket de åpningen som nå var rundt 2 cm. Vi ble henvist til et føderom av en hyggelig jordmor, og fikk beskjed om at de ville komme tilbake snart. I mens vi ventet på dette tok riene seg enda mer opp. Jeg sendte samboer ut for å få ordnet noe smertestillende og for å spørre om vi kunne bruke badekaret. Riene hadde frem til nå vært heftige, men pausene og «pust og tell» teknikken gjorde det overkommelig. Men plutselig ble pausene kortere og kortere. Telleteknikken funket ikke, for riene begynte å overlappe hverandre. Dette skal jeg innrømme at jeg ikke hadde tenkt på muligheten for engang. Jeg løp naken mellom lystgassen, som heldigvis kom relativt kjapt, og badekaret. Sengen ble klissvåt, og jordmor trodde vannet hadde gått. Jeg ville ha epidural, men vi måtte vente på anestesilege.
Rapporten fra sykehuset viser at legen endelig kom og satt epiduralen klokken 20.50. Klokken 21.10 fikk jeg endelig en pause mellom riene. Jeg hadde da hatt stormrier siden klokken 19. Riene var fortsatt heftige, men det at jeg endelig fikk pauser var så fantastisk at jeg bare gråt og gråt av glede. Klokken 21.30 kom pressriene. Her hadde jeg trodd kroppen ville «hjelpe» meg mer med selve pressingen. Men jeg følte jeg virkelig måtte kvinne meg opp og bestemme meg for å presse for å få henne ut. Etter en stund med pressing sier jordmor at de kan se hodet. Hun spør om jeg vil se, men det vil jeg ikke. Jeg står nå på alle fire i sengen og lener meg fremover over sengeryggen som er stilt opp i «sitteposisjon». Fordi jeg står som jeg gjør ser jeg likevel hodet på vei ut av meg da jeg lener meg fremover for å presse meg gjennom neste ri. Det var et rart syn! Det var så mye hår på hodet hennes at det egentlig bare så ut som verdens mest hovne og hårete vagina, men jeg visste jo hva det egentlig var. Etter dette tok det en pressrie til før hodet var ute. Kroppen kom ut ved neste press. «Charlotte, nå er hun ute, sier jordmor». I noen sekunder er det helt stille i rommet, før jeg hører datter min gråte for første gang.
Fra jeg hadde 3 cm åpning til hun var ute tok det bittelitt under tre timer. Av disse hadde jeg stormrier i to timer. For en heftig opplevelse! Jeg er stolt av lille bebbis og alt det der, men fy søren så stolt jeg er av meg selv!! JEG burde få kake 27. januar hvert år!
Jeg elsker dagene med lille og er så glad for at vi skal være hjemme sammen i et helt år! Heldige meg
Ps. Ikke en feil at navnet mitt er med i innlegget
Vis vedlegget 398001
Det er så nydelig å lese hvordan du beskriver de første dagene (samtidig som jeg kjenner min egen, lille baby sparke i magen) Er så glad på dine vegne. Takk for at du deler fødselshistorien også, veldig fint å lese. Nesten så jeg begynner å glede meg til fødsel selv også. Kos deg masse videre med Iben 
For en fantastisk fødselshistorieMin fødselshistorie
Hei på dere og tusen takk for gratulasjoner
Nå er det fem dager siden lille Iben kom til verden! Dagene har vært veldig harmoniske, med amming, kosing og soving. Jeg er så forelsket i den lille, nydelige jenta som jeg er så heldig å få være mammaen til. Jeg får helt tårer i øynene bare jeg skriver det.
Det er sykt klisje, men fy søren så engasjert det går an å bli i bæsj, buser og tissebleier! Jeg og samboer skifter alle bleiene sammen fordi vi er så spente på innholdet i bleia (bortsett fra på natten). I går vurderte jeg å vekke samboer for å vise han en stor buse som Iben klarte å nyse ut etter å ha fått litt saltvannsløsning i nesa. Den var så stor! Ikke rart det peip når hun pustet før den kom ut liksom! Så sånn går dagene mine. Jeg nyter mammalivet og gleder meg over de små tingene (les:store busene).
Så, til historien om hvordan Iben kom til verden. Fredag 27.01 hadde vi time til trivselskontroll på sykehuset klokken 0930. Jeg våknet til en kynner som ble akkopagnert av kraftigere menssmerter enn tidligere. Det gav meg et lite håp om at det kanskje kunne skje noe ila den neste uken. På overtidskontroll sa jeg ja til vaginal undersøkelse for å sjekke modning. Undersøkelsen viste at jeg hadde litt under en cm åpning. Ultralyd ble tatt og alt var bra. Dato for evt. igangsettelse ble satt til 3. februar.
På vei hjem fra sykehuset, allerede i trappen på vei ned til 1. etg. fikk jeg enda en av disse kraftige kynnerene med menssmerter. Denne gangen litt sterkere enn på morgen. Jeg ble glad og skikkelig optimistisk på at fødsel kanskje ville komme i gang om ikke så alt for lenge. Innen vi kom hjem hadde jeg hatt ganske mange av det jeg nå forsto var rier. De var litt vonde, og det hjalp å puste seg gjennom dem, men ikke så vonde at jeg ikke kunne prate meg gjennom dem heller. Rundt klokken 1100 startet jeg å ta tiden på riene. De varte i 1-2 minutter og kom faktisk med fem minutters mellomrom allerede! Jeg tenkte fortsatt at dette kunne være maserier og at de kunne forsvinne like raskt som de kom, men jeg anså det som en gyllen anledning til å øve på pusteteknikk før faktisk fødsel. Slik holdt jeg på frem til klokken 18 ca. I løpet av denne tiden økte riene stadig mer og mer, og pusteteknikken ble mer en nødvendighet enn øvelse. Jeg satt også mye i badekaret. Et tips som jeg vil anbefale dere som er gravide er å telle hvor mange pust man trenger for å komme gjennom en ri. Jeg pustet rolig inn og telte til fire, så roligere ut og telte til seks. Dette gjorde jeg 8-9 ganger før rien var over. Riene føltes kortere når jeg delte det litt opp og viste hvor lenge som var igjen. Litt som å løpe tur en runde du kjenner godt, kontra et helt nytt sted. Løpeturen oppleves litt kortere!
Rundt klokken 18 ble det for heftig for meg å være hjemme og vi ringte inn til fødeavdelingen som sa vi kunne komme inn. Vi lot fødebaggen stå i bilen, og tenkte det var stor sannsynlighet for at vi ville bli sendt hjem igjen. Dette var min største frykt også, da det var ganske tøft å sitte fastspent i bil når riene kom. Vel fremme på føden sjekket de åpningen som nå var rundt 2 cm. Vi ble henvist til et føderom av en hyggelig jordmor, og fikk beskjed om at de ville komme tilbake snart. I mens vi ventet på dette tok riene seg enda mer opp. Jeg sendte samboer ut for å få ordnet noe smertestillende og for å spørre om vi kunne bruke badekaret. Riene hadde frem til nå vært heftige, men pausene og «pust og tell» teknikken gjorde det overkommelig. Men plutselig ble pausene kortere og kortere. Telleteknikken funket ikke, for riene begynte å overlappe hverandre. Dette skal jeg innrømme at jeg ikke hadde tenkt på muligheten for engang. Jeg løp naken mellom lystgassen, som heldigvis kom relativt kjapt, og badekaret. Sengen ble klissvåt, og jordmor trodde vannet hadde gått. Jeg ville ha epidural, men vi måtte vente på anestesilege.
Rapporten fra sykehuset viser at legen endelig kom og satt epiduralen klokken 20.50. Klokken 21.10 fikk jeg endelig en pause mellom riene. Jeg hadde da hatt stormrier siden klokken 19. Riene var fortsatt heftige, men det at jeg endelig fikk pauser var så fantastisk at jeg bare gråt og gråt av glede. Klokken 21.30 kom pressriene. Her hadde jeg trodd kroppen ville «hjelpe» meg mer med selve pressingen. Men jeg følte jeg virkelig måtte kvinne meg opp og bestemme meg for å presse for å få henne ut. Etter en stund med pressing sier jordmor at de kan se hodet. Hun spør om jeg vil se, men det vil jeg ikke. Jeg står nå på alle fire i sengen og lener meg fremover over sengeryggen som er stilt opp i «sitteposisjon». Fordi jeg står som jeg gjør ser jeg likevel hodet på vei ut av meg da jeg lener meg fremover for å presse meg gjennom neste ri. Det var et rart syn! Det var så mye hår på hodet hennes at det egentlig bare så ut som verdens mest hovne og hårete vagina, men jeg visste jo hva det egentlig var. Etter dette tok det en pressrie til før hodet var ute. Kroppen kom ut ved neste press. «Charlotte, nå er hun ute, sier jordmor». I noen sekunder er det helt stille i rommet, før jeg hører datter min gråte for første gang.
Fra jeg hadde 3 cm åpning til hun var ute tok det bittelitt under tre timer. Av disse hadde jeg stormrier i to timer. For en heftig opplevelse! Jeg er stolt av lille bebbis og alt det der, men fy søren så stolt jeg er av meg selv!! JEG burde få kake 27. januar hvert år!
Jeg elsker dagene med lille og er så glad for at vi skal være hjemme sammen i et helt år! Heldige meg
Ps. Ikke en feil at navnet mitt er med i innlegget
Vis vedlegget 398001
ble helt rørt
gratulerer så mye med lille Iben