Et utløp for smerten i hjertet!
- Trådstarter SmerteiHjerte
- Opprettet
Tusen takk!Ville bare si gratulerer!!!
7+2 uker Denne uken startet ganske dramatisk for min del.
Natt til søndag våknet jeg og gikk på do. Jeg kjente plutselig smerter på høyre siden av magen og ut mot ryggen. Fikk ordnet varmeflaske og sovnet til slutt. Tenkte ikke mer på det om morgenen, men etter frokost kom smertene tilbake. Og denne gangen økte de på. Så mye at jeg ble mer og mer kvalm. Endte med å ligge på baderomsgulvet for å være nær toalettet, kjentes ut som jeg måtte spy. Smerten ble så sterk at jeg ikke klarte å ligge i ro. Følte ikke lenger jeg var meg selv.
På dette tidspunktet ringte mannen legevakten og to mennesker i «romdrakt» kom inn på badet vårt, stilte meg masse spørsmål og målte blodtrykk. Jeg var gravid i uke 6+4 og det var viktig for meg at de visste. Jeg husket lite av det de sa, heldigvis så var mannen god og informerte dem. På legevakten ble blodprøve og urinprøve tatt samt legen undersøkte meg og stilte masse spørsmål. De mistenkte blindtarmen, han trodde heldigvis ikke det var graviditet utenfor livmoren.
Ble hentet av en annen ambulanse og kjørt til sykehuset. Fordi jeg spydde av smerten var de ekstra forsiktige i forhold til smitte. Mannen fikk ikke være med inn på sykehuset som vi visste. Så ble jeg lagt på et rom, der de igjen tok masse prøver og stilte masse spørsmål. Smertene ble bare sterkere og sterkere, hadde en liten nedgang på legevakten, men gikk så opp igjen. Prøvde å svare på spørsmålene etter beste evne, heldigvis fikk jeg smertestillende da jeg kom på sykehuset og det lettet på smertene.
Ble testet for Korona og etter legen gjorde noen undersøkelser ble jeg sendt opp til å ta en vaginal ultralyd. Der fikk jeg så vidt se et bankende hjerte på en liten reke. Så sjekket hun eggstokkene som var hennes intensjon. Da fant hun at begge eggstokkene var 10 cm store og hun mistenkte at en eggstokk hadde vridd seg. Jeg ble liggende på det rommet til jeg fikk svar på Koranatesten, og da den kom tilbake negativ ble jeg lagt inn på gynekologisk avdeling.
Det ble spurt når jeg spiste sist, sa det var et bare salt kjeks i 14:30 tiden. Klokken var vel nå rundt 20. Klokken 21 ble jeg sendt ned for operasjon. De var alle gode og flinke med meg, følte meg godt ivaretatt. Fikk litt mer smertestillende mens vi ventet på at operasjonsstua skulle bli klar. Det var en absurd opplevelse inne i stua, og da narkosen virket husker jeg ingenting. Våknet etter hva som virket som en god drømmefri natt.
Operasjonen gikk fint, høyre eggstokk hadde vridd seg 4 ganger rundt seg selv og var blå da de åpnet meg. De fikk heldigvis vridd den tilbake og den fikk fort fargen tilbake. Jeg ble liggende på sykehuset et par dager, fikk smertestillende og måtte ta blodfortynnende sprøyter. Litt rart å være der så lenge uten mannen, og uten besøk. Men fikk snakket litt med familie på telefonen, det hjalp på.
Eggstokkene mine var visst så store på grunn av overstimulering. Jeg ante ikke at jeg var overstimulert, var litt dårlig i formen, men tenkte det kun var graviditeten så jeg pushet meg litt og gikk blant annet et litt krevende fjelltur på lørdagen som kan ha vært med på å rotere eggstokken. Jeg trodde ikke faren for at jeg skulle bli overstimulert var særlig stor fordi AMH mitt va relativt lavt (9,5) og trodde det skjedde kun med de med PCOS eller høyere AMH. Jeg fikk jo ut 12 egg som er en del, men ikke for mye trodde jeg. Kanskje det finnes en grense? Ellers hadde jeg lite væske i buken, og ble klassifisert som grad 2 av 4 i forhold til stimuleringen. Kanskje derfor jeg ikke har følt jeg hadde noen symptomer på overstimulering.
Så heldigvis gikk alt bra og jeg fikk et lite glimt av et bankende hjerte. I dag var jeg på TUL og fikk både se og høre hjertelyden. Det var helt magisk! Og alt så bra ut med den lille. Så til tross for mye påkjenning for kroppen den siste uken så har den lille gullklumpen i magen hatt det bra. Nå kan jeg snart begynne å tro på at jeg er gravid.
Wow! For en utrolig dramatisk opplevelse du har vært gjennom, men så bra at de kunne operere og fikse den at det gikk utover spiren din!
Har aldri hørt om vridd eggstokk før
visste ikke at sånt var mulig!
Men så bra at det gikk bra til slutt og at du fikk se bankende hjerte
Har aldri hørt om vridd eggstokk før
visste ikke at sånt var mulig!Men så bra at det gikk bra til slutt og at du fikk se bankende hjerte
For det første: Gratulerer med graviditet!!
For det andre: Wow, for en reise, og for en dag dette siste innlegget handlet om! Shit, jeg følte jeg leste en spenningsroman her, haha! Godt å høre at de klarte å finne årsaken og fikse det relativt fort, og at lille bebis har det bra i magen! God bedring og lykke til videre.
Det var litt dramatisk når det stod på og jeg var livredd for å miste. Og det var utrolig å vite at alt gikk bra med babyen tross alt. Det er vist en bivirkning av overstimulering som kan skje ved IVF, skjer mest sannsynligvis ikke med andre.Wow! For en utrolig dramatisk opplevelse du har vært gjennom, men så bra at de kunne operere og fikse den at det gikk utover spiren din!
Har aldri hørt om vridd eggstokk før
Men så bra at det gikk bra til slutt og at du fikk se bankende hjerte
Tusen takk!! Ja det var litt galskap når det stod på, men veldig godt jeg ble så godt ivaretatt.For det første: Gratulerer med graviditet!!
For det andre: Wow, for en reise, og for en dag dette siste innlegget handlet om! Shit, jeg følte jeg leste en spenningsroman her, haha! Godt å høre at de klarte å finne årsaken og fikse det relativt fort, og at lille bebis har det bra i magen! God bedring og lykke til videre.
Ja veldig glad for at de kunne fikse det og at jeg ikke mistet hele eggstokken. Og veldig kjekt å se at det faktisk var liv inni der!Huff for en opplevelse!! Godt å høre at de kunne rette opp torkveringen, og at du bare slapp unna med skrekken og smertene. Er vel fint å få bekreftet en fin liten reke på riktig plass i magen da
Majaflyfly
Glad i forumet
For en dramatisk opplevelse du var igjennom, men godt å lese at det gikk bra tilslutt.
Og godt å lese at bebien har det fint i magen din
Og godt å lese at bebien har det fint i magen din
Tusen takk!!For en historie! Så glad for å lese at de tok godt vare på deg og ordnet opp i eggstokken. Men, hallo! Gratulerer med lille spiren! Så godt å lese
9 uker
Det er rart, merkelig og utrolig på samme tid. Hvis spiren klamrer seg fast til november kommer den 3 år etter vi startet på denne reisen. Da ante jeg ingenting om hva som lå foran meg, kanskje like godt. Vet ikke om jeg hadde valgt å ta den veien hvis jeg hadde vist. Likevel har jeg stadig på nytt lært mer om hva jeg kan takle, hva jeg kommer meg gjennom.
For 4 uker siden hadde jeg aldri i mitt liv vært innlagt på sykehus, aldri hatt en operasjon. Og nå på mindre enn 4 uker har jeg vært innlagt to ganger. Hatt to haste kikhullsoperasjoner for å vri tilbake eggstokk som har vridd seg. Ja for det skjedde igjen. Denne gangen på venstre side. Det var ikke like dramatisk som sist, vi ringte rett inn på avdelingen og fikk komme ganske fort. Jeg ble rask undersøkt, de så kjapt et bankende hjerte før de målte eggstokkene til ca 7 cm. Konkluderte med at jeg skulle opereres igjen og alt gikk ganske fort. Fikk beskjed om at de hadde brukt samme hull og venstre eggstokk hadde vridd seg to ganger, med lite missfarging. Det var en enkel og komplikasjonsfri operasjon og jeg føler meg heldig. Heldig fordi det gikk så bra. Heldig fordi det ikke virker som min lille spire har tatt skade av det.
Men nå er det nok! Jeg må ærlig si at jeg er lei, lei av å være sengeliggende. Lei av vonde operasjonssår. Lei av enda flere sprøyter (blodfortynnende). Lei av å være redd det skjer igjen. Lei av å være redd for å miste spiren. For hvis denne babyen som vokser inni meg nå ikke blir værende, så vil all denne smerten og slitet være forgjeves. For et frisk barn så vil det være verdt det. Så det er dette håpet jeg klamrer meg til. At jeg endelig skal få møte mitt barn, holde det i mine armer og hviske i øret hvor enormt elsket det er. Dette håpet driver meg framover, selv når jeg ligger i sengen og synes synd på meg selv. Vet det er egoistisk, for det er jo så mange der ute som ville gjort alt for å ha en spire i magen. Og misforstå meg rett, jeg er så uendelig takknemlig. Klarer ikke helt å tro at det er sant, men jeg er takknemlig. Selv om jeg akkurat nå synes at jeg har hatt nok spenning for denne gangen og håper at resten av svangerskapet går bedre.
Veldig spent til neste ultralyd i uke 12. Håper jeg da får se at alt er bra, og at jeg da kan tro litt mer at dette her virkelig skjer. At jeg kan håpe
Det er rart, merkelig og utrolig på samme tid. Hvis spiren klamrer seg fast til november kommer den 3 år etter vi startet på denne reisen. Da ante jeg ingenting om hva som lå foran meg, kanskje like godt. Vet ikke om jeg hadde valgt å ta den veien hvis jeg hadde vist. Likevel har jeg stadig på nytt lært mer om hva jeg kan takle, hva jeg kommer meg gjennom.
For 4 uker siden hadde jeg aldri i mitt liv vært innlagt på sykehus, aldri hatt en operasjon. Og nå på mindre enn 4 uker har jeg vært innlagt to ganger. Hatt to haste kikhullsoperasjoner for å vri tilbake eggstokk som har vridd seg. Ja for det skjedde igjen. Denne gangen på venstre side. Det var ikke like dramatisk som sist, vi ringte rett inn på avdelingen og fikk komme ganske fort. Jeg ble rask undersøkt, de så kjapt et bankende hjerte før de målte eggstokkene til ca 7 cm. Konkluderte med at jeg skulle opereres igjen og alt gikk ganske fort. Fikk beskjed om at de hadde brukt samme hull og venstre eggstokk hadde vridd seg to ganger, med lite missfarging. Det var en enkel og komplikasjonsfri operasjon og jeg føler meg heldig. Heldig fordi det gikk så bra. Heldig fordi det ikke virker som min lille spire har tatt skade av det.
Men nå er det nok! Jeg må ærlig si at jeg er lei, lei av å være sengeliggende. Lei av vonde operasjonssår. Lei av enda flere sprøyter (blodfortynnende). Lei av å være redd det skjer igjen. Lei av å være redd for å miste spiren. For hvis denne babyen som vokser inni meg nå ikke blir værende, så vil all denne smerten og slitet være forgjeves. For et frisk barn så vil det være verdt det. Så det er dette håpet jeg klamrer meg til. At jeg endelig skal få møte mitt barn, holde det i mine armer og hviske i øret hvor enormt elsket det er. Dette håpet driver meg framover, selv når jeg ligger i sengen og synes synd på meg selv. Vet det er egoistisk, for det er jo så mange der ute som ville gjort alt for å ha en spire i magen. Og misforstå meg rett, jeg er så uendelig takknemlig. Klarer ikke helt å tro at det er sant, men jeg er takknemlig. Selv om jeg akkurat nå synes at jeg har hatt nok spenning for denne gangen og håper at resten av svangerskapet går bedre.
Veldig spent til neste ultralyd i uke 12. Håper jeg da får se at alt er bra, og at jeg da kan tro litt mer at dette her virkelig skjer. At jeg kan håpe
Forstår veldig godt at du føler som du føler, og jeg syns du formidler det bra uten å virke utakknemlig overhodet Syns også det var fint å lese det første du skreiv. Jeg tenker også mye på tiden som går og går, at vi snart passerer tiden hvor vi unge og nysgjerrige startet denne reisen og enda ikke har kommet i mål. Det er sårt, men også godt at vi den gang da ikke visste.
Du må ha god bedring etter operasjon nr2!! Herlighet så uheldig du skulle være! Nå må jo du ha fyllt kvota du for motgang tenker jeg
Syns også det var fint å lese det første du skreiv. Jeg tenker også mye på tiden som går og går, at vi snart passerer tiden hvor vi unge og nysgjerrige startet denne reisen og enda ikke har kommet i mål. Det er sårt, men også godt at vi den gang da ikke visste.Du må ha god bedring etter operasjon nr2!! Herlighet så uheldig du skulle være! Nå må jo du ha fyllt kvota du for motgang tenker jeg
Hvordan går det med deg og den lille nå? Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle skrive etter dine siste innlegg, man blir jo helt ordløs hva enkelte må igjen for å få lov å få mamma drømmen oppfylt. 
Ble skikkelig skremt av opplevelse dine! Håper inderlig dere nå kan få lov og bare nyte! Nå har du kommet et godt stykke på vei?
Er du helt bra igjen etter overstimulering og operasjonene?
Ble skikkelig skremt av opplevelse dine! Håper inderlig dere nå kan få lov og bare nyte! Nå har du kommet et godt stykke på vei?
Er du helt bra igjen etter overstimulering og operasjonene?
Det går heldigvis bedre. Veldig forståelig, og var absolutt ikke meningen å skremme noen. Tror ikke det er så vanlig, så vil ikke du skal bekymre deg. Er 10+2 i dag så nærmer meg uke 12. Heldigvis! Håper også vi kan nyte litt mer framover.Hvordan går det med deg og den lille nå? Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle skrive etter dine siste innlegg, man blir jo helt ordløs hva enkelte må igjen for å få lov å få mamma drømmen oppfylt.
Ble skikkelig skremt av opplevelse dine! Håper inderlig dere nå kan få lov og bare nyte! Nå har du kommet et godt stykke på vei?
Er du helt bra igjen etter overstimulering og operasjonene?
10 uker!
I dag er jeg 10+2 uker og har i dag en ganske god dag. Etter sykehusoppholdene kom kvalmen mer og mer, og jeg fikk heldigvis kvalmestillende. Etter denne siste gangen jeg var inne ble kvalmen enda mer ekstrem og fikk resept på postafen og zofran. Har nesten hver dag denne uken startet morgenen med å spy, og kvalmen har ofte satt seg og vart hele dagen. Kvalmestillende har hjulpet, men ikke mot den første bølgen som kommer med en gang jeg våkner. Har prøvd med salt kjeks med en gang jeg våkner, og frokost med en gang. Ingenting har virket, ikke en gang kvalmestillende, mot den spyinga om morgenen.
I går tok jeg den siste blodfortynnende sprøyta(Klexane), og i dag kunne jeg da altså sove så lenge jeg ville. Og jeg våknet mindre kvalm enn jeg pleier, klarte å spise frokost uten å spy! Usikker på om jeg har en god dag eller om kvalmen letter. Ellers tar jeg jo det enda med ro, sånn for å være sikker på at eggstokkene ikke vrir seg igjen. For de sa på sykehuset at det fremdeles var fare for at det skjer igjen. Selv om de har gått ned fra 10cm til 7cm så er de fremdeles så pass store at de kan vri seg. Jeg skal på ultralyd 6 mai, da er jeg 12 uker, og da kan de også sjekke størrelsen på eggstokkene. Hvis de har gått ned til 4cm tror jeg kanskje jeg kan våge å bevege meg mer uten å være redd for at det skulle skje igjen.
Kvalmen har jo gjort det lettere for meg å ta det med ro, og selv om den også kan komme av overstimuleringen håper jeg at det også skyldes HCG i fra svangerskapet. Og da skal jo kvalmen være et godt tegn. Så jeg klamrer meg til håpet om at spiren har det bra!
I dag er jeg 10+2 uker og har i dag en ganske god dag. Etter sykehusoppholdene kom kvalmen mer og mer, og jeg fikk heldigvis kvalmestillende. Etter denne siste gangen jeg var inne ble kvalmen enda mer ekstrem og fikk resept på postafen og zofran. Har nesten hver dag denne uken startet morgenen med å spy, og kvalmen har ofte satt seg og vart hele dagen. Kvalmestillende har hjulpet, men ikke mot den første bølgen som kommer med en gang jeg våkner. Har prøvd med salt kjeks med en gang jeg våkner, og frokost med en gang. Ingenting har virket, ikke en gang kvalmestillende, mot den spyinga om morgenen.
I går tok jeg den siste blodfortynnende sprøyta(Klexane), og i dag kunne jeg da altså sove så lenge jeg ville. Og jeg våknet mindre kvalm enn jeg pleier, klarte å spise frokost uten å spy! Usikker på om jeg har en god dag eller om kvalmen letter. Ellers tar jeg jo det enda med ro, sånn for å være sikker på at eggstokkene ikke vrir seg igjen. For de sa på sykehuset at det fremdeles var fare for at det skjer igjen. Selv om de har gått ned fra 10cm til 7cm så er de fremdeles så pass store at de kan vri seg. Jeg skal på ultralyd 6 mai, da er jeg 12 uker, og da kan de også sjekke størrelsen på eggstokkene. Hvis de har gått ned til 4cm tror jeg kanskje jeg kan våge å bevege meg mer uten å være redd for at det skulle skje igjen.
Kvalmen har jo gjort det lettere for meg å ta det med ro, og selv om den også kan komme av overstimuleringen håper jeg at det også skyldes HCG i fra svangerskapet. Og da skal jo kvalmen være et godt tegn. Så jeg klamrer meg til håpet om at spiren har det bra!
Det er veldig godt å lese det går bedre! Har virkelig hatt så vondt av deg og samtidig så utrolig glad for at du ble gravid på første IVF forsøk, det gir meg masse håp!
Leste det nye innlegget nå.. uff det er jammen mye du skal igjennom! Håper snart du vil kunne få lov og nyte mer! Gleder meg til å se en 12 ukers oppdatering! Alle de beste ønsker for deg og den lille! følger spent med og håper tiden fremover vil bli lettere
12 uker
Tenk jeg er 12 uker! Det er helt urolig!
Forrige uke var jeg mye kvalm, spydde ikke om morgenen, men ble ekstra kvalm på kvelden. Litt som om morgenkvalmen ble byttet med kveldskvalme. Denne uken har det snudd tilbake igjen til morgenkvalme, håper kanskje snart det begynner å gi seg.
Ellers har jeg vært mye redd. Redd for at det ikke skal være noe liv, at jeg gikk en MA i møte. Ikke noe særlig grunn for at jeg var redd, jeg kunne ikke sette ord på det. Jeg er jo kvalm, men har ikke antydning til ømme bryst, føler heller ikke de har vokst noe..kanskje det var et dårlig tegn. Jeg var redd for at det stoppet opp i uke 9 og at det nå kun var kroppen som innbilte seg at jeg var gravid. Redd for at selv etter alt kroppen måtte gjennom så måtte vi starte helt forfra, et nytt fersk forsøk, med ny fare for overstimulering og vridde eggstokker. Og når kunne jeg forvente å få prøve igjen? Det er jo ikke akkurat som om alt er åpent...
Så de siste nettene har jeg sovet dårlig, livredd for å se på ultralyden at det ikke var noe liv.
I dag var dagen vi for første gang fikk se vårt lille barn. For forrige gang liknet det kun på en bamsemums, men i dag fikk vi se at det faktisk er en baby og ikke en fisk. Det var helt utrolig å få se en liten knøtt som sprellet og vinket til oss Mammahjerte smeltet! Nå håper jeg skuldrene kan senkes og gleden kan få bruse frem, mens jeg hviler i håpet om at det nå er vår tur til å treffe vår kjære skatt!
Tenk jeg er 12 uker! Det er helt urolig!
Forrige uke var jeg mye kvalm, spydde ikke om morgenen, men ble ekstra kvalm på kvelden. Litt som om morgenkvalmen ble byttet med kveldskvalme. Denne uken har det snudd tilbake igjen til morgenkvalme, håper kanskje snart det begynner å gi seg.
Ellers har jeg vært mye redd. Redd for at det ikke skal være noe liv, at jeg gikk en MA i møte. Ikke noe særlig grunn for at jeg var redd, jeg kunne ikke sette ord på det. Jeg er jo kvalm, men har ikke antydning til ømme bryst, føler heller ikke de har vokst noe..kanskje det var et dårlig tegn. Jeg var redd for at det stoppet opp i uke 9 og at det nå kun var kroppen som innbilte seg at jeg var gravid. Redd for at selv etter alt kroppen måtte gjennom så måtte vi starte helt forfra, et nytt fersk forsøk, med ny fare for overstimulering og vridde eggstokker. Og når kunne jeg forvente å få prøve igjen? Det er jo ikke akkurat som om alt er åpent...
Så de siste nettene har jeg sovet dårlig, livredd for å se på ultralyden at det ikke var noe liv.
I dag var dagen vi for første gang fikk se vårt lille barn. For forrige gang liknet det kun på en bamsemums, men i dag fikk vi se at det faktisk er en baby og ikke en fisk. Det var helt utrolig å få se en liten knøtt som sprellet og vinket til oss
Mammahjerte smeltet! Nå håper jeg skuldrene kan senkes og gleden kan få bruse frem, mens jeg hviler i håpet om at det nå er vår tur til å treffe vår kjære skatt!
Åh! Gratulerer så mye med vellykket ul og for en fantastisk opplevelse å se babyen sprelle og vinke!12 uker
Tenk jeg er 12 uker! Det er helt urolig!
Forrige uke var jeg mye kvalm, spydde ikke om morgenen, men ble ekstra kvalm på kvelden. Litt som om morgenkvalmen ble byttet med kveldskvalme. Denne uken har det snudd tilbake igjen til morgenkvalme, håper kanskje snart det begynner å gi seg.
Ellers har jeg vært mye redd. Redd for at det ikke skal være noe liv, at jeg gikk en MA i møte. Ikke noe særlig grunn for at jeg var redd, jeg kunne ikke sette ord på det. Jeg er jo kvalm, men har ikke antydning til ømme bryst, føler heller ikke de har vokst noe..kanskje det var et dårlig tegn. Jeg var redd for at det stoppet opp i uke 9 og at det nå kun var kroppen som innbilte seg at jeg var gravid. Redd for at selv etter alt kroppen måtte gjennom så måtte vi starte helt forfra, et nytt fersk forsøk, med ny fare for overstimulering og vridde eggstokker. Og når kunne jeg forvente å få prøve igjen? Det er jo ikke akkurat som om alt er åpent...
Så de siste nettene har jeg sovet dårlig, livredd for å se på ultralyden at det ikke var noe liv.
I dag var dagen vi for første gang fikk se vårt lille barn. For forrige gang liknet det kun på en bamsemums, men i dag fikk vi se at det faktisk er en baby og ikke en fisk. Det var helt utrolig å få se en liten knøtt som sprellet og vinket til oss
Vis vedlegget 325273