30+6 uker 3 trimester
Nå er det plutselig en hel måned siden sist jeg oppdaterte her. Tiden går både sakte og rask, kvalmen er fremdeles en stor del av hverdagen. Tar ikke lenger kvalmestillende da jeg har fått inntrykk av at det er det beste for babyen. Det er ikke like ille som tidligere, og jeg klarer å få i meg mat og jenta i magen vokser godt og har det fint inni hybelen sin. Jeg er ruger på heltid og forsøker å slappe av og nyte de gode øyeblikkene.
Har vært veldig mye blandede følelser i dette svangerskapet. Jeg er jo først og fremst ufattelig takknemlig for at vi er så heldige at vårt ønskebarn er ei aktiv jente i magen som kommer til oss allerede om et par måneder. Om 7 uker er ikke hun ikke lenger prematur om hun kommer før termin! Noen ganger begynner jeg spontant å grine fordi jeg er så takknemlig og det virker så for godt til å være sant. Jeg kan liksom ikke helt tro at det er virkelig! Hadde litt gitt opp håpet, tenkte at det aldri kom til å skje meg. At jeg skulle få lovt å bære fram mitt eget barn.
Likevel så har jeg i det siste kjent at jeg må ta mine egne følelser på alvor. For det har vært mye blandede følelser, følelser jeg har vært redd for å erkjenne, følelser jeg har skammer meg over. Det ble en tung og dramatisk start på svangerskapet. Kvalmens intensitet kom overraskende på meg, og jeg hadde aldri sett for meg å være sengeliggende i nesten to måneder. Hadde heller ikke sett for meg at den skulle henge i så lenge. De fleste gravide sliter med en form for kvalme i varierende grad, og det er jo forventet å være kvalm. Trøsten er ofte at det går over, men fytti så slitsom det er å være kvalm. Må være lovt å si det, enten kvalmen avtar etter uke 12 eller vare svangerskapet ut. For vi må jo kunne si at vi er slitne uten at vi framstår utakknemlig og klagete.
Så jeg prøver nå heller å være raus med meg selv, gi meg selv forståelse for at jeg ikke orker det samme nå som tidligere. Klart det er krevende, jeg liker ikke å føle at jeg ikke strekker til. Jeg er min egen strengeste kritikker. Derfor trenger jeg å være litt raus. For akkurat nå trenger jeg ikke gjør noe annet enn å være en rugemaskin og nyte akrobatikken fra lille jenta vår.
Nå er det plutselig en hel måned siden sist jeg oppdaterte her. Tiden går både sakte og rask, kvalmen er fremdeles en stor del av hverdagen. Tar ikke lenger kvalmestillende da jeg har fått inntrykk av at det er det beste for babyen. Det er ikke like ille som tidligere, og jeg klarer å få i meg mat og jenta i magen vokser godt og har det fint inni hybelen sin. Jeg er ruger på heltid og forsøker å slappe av og nyte de gode øyeblikkene.
Har vært veldig mye blandede følelser i dette svangerskapet. Jeg er jo først og fremst ufattelig takknemlig for at vi er så heldige at vårt ønskebarn er ei aktiv jente i magen som kommer til oss allerede om et par måneder. Om 7 uker er ikke hun ikke lenger prematur om hun kommer før termin! Noen ganger begynner jeg spontant å grine fordi jeg er så takknemlig og det virker så for godt til å være sant. Jeg kan liksom ikke helt tro at det er virkelig! Hadde litt gitt opp håpet, tenkte at det aldri kom til å skje meg. At jeg skulle få lovt å bære fram mitt eget barn.
Likevel så har jeg i det siste kjent at jeg må ta mine egne følelser på alvor. For det har vært mye blandede følelser, følelser jeg har vært redd for å erkjenne, følelser jeg har skammer meg over. Det ble en tung og dramatisk start på svangerskapet. Kvalmens intensitet kom overraskende på meg, og jeg hadde aldri sett for meg å være sengeliggende i nesten to måneder. Hadde heller ikke sett for meg at den skulle henge i så lenge. De fleste gravide sliter med en form for kvalme i varierende grad, og det er jo forventet å være kvalm. Trøsten er ofte at det går over, men fytti så slitsom det er å være kvalm. Må være lovt å si det, enten kvalmen avtar etter uke 12 eller vare svangerskapet ut. For vi må jo kunne si at vi er slitne uten at vi framstår utakknemlig og klagete.
Så jeg prøver nå heller å være raus med meg selv, gi meg selv forståelse for at jeg ikke orker det samme nå som tidligere. Klart det er krevende, jeg liker ikke å føle at jeg ikke strekker til. Jeg er min egen strengeste kritikker. Derfor trenger jeg å være litt raus. For akkurat nå trenger jeg ikke gjør noe annet enn å være en rugemaskin og nyte akrobatikken fra lille jenta vår.