Et utløp for smerten i hjertet!

[SmerteiHjerte]

30+6 uker 3 trimester
Nå er det plutselig en hel måned siden sist jeg oppdaterte her. Tiden går både sakte og rask, kvalmen er fremdeles en stor del av hverdagen. Tar ikke lenger kvalmestillende da jeg har fått inntrykk av at det er det beste for babyen. Det er ikke like ille som tidligere, og jeg klarer å få i meg mat og jenta i magen vokser godt og har det fint inni hybelen sin. Jeg er ruger på heltid og forsøker å slappe av og nyte de gode øyeblikkene.

Har vært veldig mye blandede følelser i dette svangerskapet. Jeg er jo først og fremst ufattelig takknemlig for at vi er så heldige at vårt ønskebarn er ei aktiv jente i magen som kommer til oss allerede om et par måneder. Om 7 uker er ikke hun ikke lenger prematur om hun kommer før termin! Noen ganger begynner jeg spontant å grine fordi jeg er så takknemlig og det virker så for godt til å være sant. Jeg kan liksom ikke helt tro at det er virkelig! Hadde litt gitt opp håpet, tenkte at det aldri kom til å skje meg. At jeg skulle få lovt å bære fram mitt eget barn.

Likevel så har jeg i det siste kjent at jeg må ta mine egne følelser på alvor. For det har vært mye blandede følelser, følelser jeg har vært redd for å erkjenne, følelser jeg har skammer meg over. Det ble en tung og dramatisk start på svangerskapet. Kvalmens intensitet kom overraskende på meg, og jeg hadde aldri sett for meg å være sengeliggende i nesten to måneder. Hadde heller ikke sett for meg at den skulle henge i så lenge. De fleste gravide sliter med en form for kvalme i varierende grad, og det er jo forventet å være kvalm. Trøsten er ofte at det går over, men fytti så slitsom det er å være kvalm. Må være lovt å si det, enten kvalmen avtar etter uke 12 eller vare svangerskapet ut. For vi må jo kunne si at vi er slitne uten at vi framstår utakknemlig og klagete.

Så jeg prøver nå heller å være raus med meg selv, gi meg selv forståelse for at jeg ikke orker det samme nå som tidligere. Klart det er krevende, jeg liker ikke å føle at jeg ikke strekker til. Jeg er min egen strengeste kritikker. Derfor trenger jeg å være litt raus. For akkurat nå trenger jeg ikke gjør noe annet enn å være en rugemaskin og nyte akrobatikken fra lille jenta vår.

 

[Majaflyfly]

Koselig med oppdatering fra deg og fiin babymage du har

 

[Spøkelse]

Kjempefin oppdatering, blir helt rørt og kjenner meg veldig igjen i den takknemlighetsfølelsen Og viktig å være raus med seg selv når ting er vanskelig. Tror meg og deg er ganske like. Det er ingenting annet vi ønsker enn å fungere bra, men når ting blir tøft så må vi bare innse at noen ganger så må vi skru ned tempoet og lytte til kroppen. Så spennende at du allerede er i 3. trimester!! Ikke lenge igjen nå til du får treffe den lille

 

[SmerteiHjerte]

Uke 38+3
Tror jeg synes det er litt vanskelig å oppdatere her inne fordi vi har vært så heldige, vi har ei jente som kan komme når som helst og så vet jeg at det er så mange av dere som enda ikke har fått møte deres ønskebarn. Det gjør meg oppriktig vondt og i blant skulle jeg ønske jeg kunne trylle og gjøre alle gravide! Håper virkelig at det vil skje snart for hver og en av dere

Formen min er mye bedre og det er jeg glad for. Kvalmen er blitt bedre, selv om matlysten fremdeles er liten. Ellers har nye ting dukket opp. Halsbrann er kommet for full og jeg merker jeg er blitt tyngre. Ellers er jeg veldig heldig som nesten ikke har noe bekkenplager. Har heller ikke kjent noe særlig til modningstegn, kun kanskje mer kynnere.

Den plagsomme dårlige samvittigheten jobber jeg med å gi slipp på. Å føle at jeg overlater alt til min mann er ikke en behagelig følelse. Han gjør en super jobb og jeg får også hjelp av min mor til å ferdigstille litt ting i leiligheten som jeg gjerne vil ha på plass før vesle jenta vår kommer.

Jeg har det heldigvis ikke travelt med å få henne ut, vil helst hun skal være inne en stund til. Vet ikke om jeg er helt klar for alt som kommer etter fødselen, samtidig gleder jeg meg veldig til å møte henne!

 

[SoonToBeMama]

Vis vedlegget 340138 Uke 38+3
Tror jeg synes det er litt vanskelig å oppdatere her inne fordi vi har vært så heldige, vi har ei jente som kan komme når som helst og så vet jeg at det er så mange av dere som enda ikke har fått møte deres ønskebarn. Det gjør meg oppriktig vondt og i blant skulle jeg ønske jeg kunne trylle og gjøre alle gravide! Håper virkelig at det vil skje snart for hver og en av dere

Formen min er mye bedre og det er jeg glad for. Kvalmen er blitt bedre, selv om matlysten fremdeles er liten. Ellers har nye ting dukket opp. Halsbrann er kommet for full og jeg merker jeg er blitt tyngre. Ellers er jeg veldig heldig som nesten ikke har noe bekkenplager. Har heller ikke kjent noe særlig til modningstegn, kun kanskje mer kynnere.

Den plagsomme dårlige samvittigheten jobber jeg med å gi slipp på. Å føle at jeg overlater alt til min mann er ikke en behagelig følelse. Han gjør en super jobb og jeg får også hjelp av min mor til å ferdigstille litt ting i leiligheten som jeg gjerne vil ha på plass før vesle jenta vår kommer.

Jeg har det heldigvis ikke travelt med å få henne ut, vil helst hun skal være inne en stund til. Vet ikke om jeg er helt klar for alt som kommer etter fødselen, samtidig gleder jeg meg veldig til å møte henne!

Så godt å høre og se hvor bra det står til!❤

 

[SmerteiHjerte]

Så godt å høre og se hvor bra det står til!❤

Hvordan går det med deg?

 

[SoonToBeMama]

Hvordan går det med deg?

Det går fint her bortsett fra kort livmorhals. Var innlagt fra onsdag til torsdag og fikk lungemodningssprøyter. Så nå krysser vi bare fingrene for at jeg klarer og bære de lengre ❤

 

[Sol.i.hjertet]

Nå har jeg lest gjennom hele dagboka di - for en reise dere har hatt. Og så utrolig at du snart skal få møte lille! Jeg skal selv i gang med ivf neste syklus, skal i hvert fall passe på med tanke på overstimulering Du skriver helt fantastisk og setter ord på følelsene vi alle går gjennom på en måte jeg aldri har klart! Masse lykke til med innspurten

 

[SmerteiHjerte]

Det går fint her bortsett fra kort livmorhals. Var innlagt fra onsdag til torsdag og fikk lungemodningssprøyter. Så nå krysser vi bare fingrene for at jeg klarer og bære de lengre ❤

Uff det hørtes skummelt ut, godt du kan få sprøyter som hjelper de små i magen! Håper de blir værende så lenge de trenger.

 

[SoonToBeMama]

Uff det hørtes skummelt ut, godt du kan få sprøyter som hjelper de små i magen! Håper de blir værende så lenge de trenger.

Tusen takk!❤

 

[SmerteiHjerte]

Nå har jeg lest gjennom hele dagboka di - for en reise dere har hatt. Og så utrolig at du snart skal få møte lille! Jeg skal selv i gang med ivf neste syklus, skal i hvert fall passe på med tanke på overstimulering Du skriver helt fantastisk og setter ord på følelsene vi alle går gjennom på en måte jeg aldri har klart! Masse lykke til med innspurten

Ja det er ganske utrolig, litt sånn jeg sliter med å helt tro på det selv. Masse lykke til! Håper det ordner seg for dere! Tusen takk for fine ord og heiarop

 

[Majaflyfly]

Koselig med oppdatering fra deg

 

[SmerteiHjerte]

Uke 40+0
Så langt kom vi aldri, i dag er jenta vår allerede en uke og 2 dager. Så her kommer min fødselshistorie, hvis du er veldig var for sånt bør du kanskje ikke lese...en liten advarsel til dere med fødselsangst.


Søndag 8 november la jeg meg litt seint helt uviten og uten noen tegn på hva natten skulle bringe. Klokken 03:00 våknet jeg brått i sengen av en lyd, en slags «kneppelyd». Jeg hoppet ut av senga og det fosset masse vann ned på gulvet. Jeg ropte forskrekket på mannen at jeg tror vannet har gått! Begge like overrasket da det fremdeles var 12 dager igjen til termin! Vannet fortsatte og renne så jeg gikk i dusjen og begynte å kjenne forsiktige murringer. Ringte føden og sa at vannet var gått, fikk time til kontroll mandag kl 10. Jeg tok på meg bind og tenkte jeg skulle prøve å sove litt. Var mer og mer ubehagelig så fikk mannen til å lage varmeomslag, vi var begge forberedt på at dette kunne ta sin tid så derfor var det veldig greit om jeg fikk til å sove litt mer. Klarte ikke finne roen og tenkte å prøve dusjen som litt smertelindring. Da oppdaget vi at fostervannet var misfarget, så vi ringte inn på nytt og fikk beskjed om å komme inn med en gang. Kom oss avgårde til sykehuset i 4 tiden. I bilen begynte det å bli ganske vondt, og på vei inn til fødeavdelingen måtte jeg ha flere pauser på veien for å puste meg gjennom det jeg må anta var rier. Vi filosoferte hvor vondt kom dette til å bli hvis jeg kun var et par cm.

Gikk først inn i et rom, men jordmor konkluderte fort med at vi bare skulle gå inn på fødestuen (uten at jeg spurte hun om hvorfor), så var det viktig for henne å sjekka jenta i magen på grunn av fostervannet. Jeg var veldig konsentrert med å puste og ville helst stå å henge på sengen, men da klarte hun ikke å måle ctg så hun ville ha meg opp i sengen. Jeg var så varm at jeg bare kledde av meg når jeg la meg i sengen og fikk lystgass til å hjelpe med smertene. Heldigvis fikk hun festet belter rundt magen og målte at jenta hadde det fint og så samtidig at hun tålte godt en rie. Da hun var fornøyd sjekket hun åpningen og ble ganske så forbauset fordi jeg var allerede 9 cm.

Ikke så lenge etterpå kjente jeg en enorm trang til å presse og 5:39 var hun ute. Jeg brukte litt tid på å omstille meg fra å puste meg gjennom riene til å aktivt presse, men da jeg endelig skjønte det gikk det fort. Det var helt ubeskrivelig å løfte henne opp på brystet mitt, var vanskelig å forstå at hun hadde ligget inni magen min og nå var hun plutselig her. Hun satte i gang og bæsjet masse mens mannen klippet navlestrengen. Jeg fikk henne på brystet og hun tok tak i puppen. Det var ganske så magisk øyeblikk. Etterhvert begynte jordmor å jobbe med å få ut morkaka, det skulle vise seg å være litt vanskelig. De ble etterhvert ganske hardhendt og presset godt for å få den ut, men satt dønn fast. Det kjentes nesten verre ut enn selve fødselen. Lege ble tilkalt og i det legen kom inn klarte jeg plutselig å presse den ut. Sammen med morkaka kom en hel del blod, og det ble målt et blodtap på nesten 2 liter så de ringte på et team og satte igang en protokoll for stort blodtap. Dette ble jeg fortalt av mannen, selv var jeg mest opptatt av jenta mi, og jeg merket jo at det plutselig kom masse ekstra folk, men ble verken redd eller bekymret.

Siden legen kom fikk jordmor hun til å sjekke riggen jeg fikk, og de konkluderte med at det var en rift i grad 3a. Da ønsket de å sy på operasjonsstuen. Jenta vår fikk være med pappen på fødestua mens jeg ble lagt i narkose og sydd. Hadde en god del smerter etter operasjonen, men var overlykkelig når pappaen og jenta kom ned til meg og jeg fikk ha henne inntil meg igjen. Så stolt jeg var. Hun var endelig her, hun jeg så lenge hadde ventet på.

Var relativt slakk og vond de første dagene på barsel, ganske utslitt og kavet en god del med ammingen. Blodtapet utsatte melkeproduksjonen og jenta vår hadde et enormt sugebehov så selv om ammestilling og sugetak var bra ble jeg sår og vond på nippelene. Heldigvis fikk jeg god hjelp og avlastning av de ansatte på avdelingen, og mannen når han fikk være på besøk. Hjalp heldigvis da jeg fikk to poser blod og fikk ut kateteret slik jeg beveget meg litt mer. Etter 4 dager dro vi hjem og formen min har blitt bedre og bedre. Melken kom og ammingen lettet, fremdeles sår, men mye bedre. Lite søvn som regel og plutselig litt mer. Det er spennende, fantastisk, utrolig, frustrende, skummelt og slitsomt. Mye følelser på en gang! Mest av alt takknemlighet.

 

[Vanillaflower]

Gratulerer så mye med den lille som kom i rekordfart

 

[SoonToBeMama]

Uke 40+0
Så langt kom vi aldri, i dag er jenta vår allerede en uke og 2 dager. Så her kommer min fødselshistorie, hvis du er veldig var for sånt bør du kanskje ikke lese...en liten advarsel til dere med fødselsangst.


Søndag 8 november la jeg meg litt seint helt uviten og uten noen tegn på hva natten skulle bringe. Klokken 03:00 våknet jeg brått i sengen av en lyd, en slags «kneppelyd». Jeg hoppet ut av senga og det fosset masse vann ned på gulvet. Jeg ropte forskrekket på mannen at jeg tror vannet har gått! Begge like overrasket da det fremdeles var 12 dager igjen til termin! Vannet fortsatte og renne så jeg gikk i dusjen og begynte å kjenne forsiktige murringer. Ringte føden og sa at vannet var gått, fikk time til kontroll mandag kl 10. Jeg tok på meg bind og tenkte jeg skulle prøve å sove litt. Var mer og mer ubehagelig så fikk mannen til å lage varmeomslag, vi var begge forberedt på at dette kunne ta sin tid så derfor var det veldig greit om jeg fikk til å sove litt mer. Klarte ikke finne roen og tenkte å prøve dusjen som litt smertelindring. Da oppdaget vi at fostervannet var misfarget, så vi ringte inn på nytt og fikk beskjed om å komme inn med en gang. Kom oss avgårde til sykehuset i 4 tiden. I bilen begynte det å bli ganske vondt, og på vei inn til fødeavdelingen måtte jeg ha flere pauser på veien for å puste meg gjennom det jeg må anta var rier. Vi filosoferte hvor vondt kom dette til å bli hvis jeg kun var et par cm.

Gikk først inn i et rom, men jordmor konkluderte fort med at vi bare skulle gå inn på fødestuen (uten at jeg spurte hun om hvorfor), så var det viktig for henne å sjekka jenta i magen på grunn av fostervannet. Jeg var veldig konsentrert med å puste og ville helst stå å henge på sengen, men da klarte hun ikke å måle ctg så hun ville ha meg opp i sengen. Jeg var så varm at jeg bare kledde av meg når jeg la meg i sengen og fikk lystgass til å hjelpe med smertene. Heldigvis fikk hun festet belter rundt magen og målte at jenta hadde det fint og så samtidig at hun tålte godt en rie. Da hun var fornøyd sjekket hun åpningen og ble ganske så forbauset fordi jeg var allerede 9 cm.

Ikke så lenge etterpå kjente jeg en enorm trang til å presse og 5:39 var hun ute. Jeg brukte litt tid på å omstille meg fra å puste meg gjennom riene til å aktivt presse, men da jeg endelig skjønte det gikk det fort. Det var helt ubeskrivelig å løfte henne opp på brystet mitt, var vanskelig å forstå at hun hadde ligget inni magen min og nå var hun plutselig her. Hun satte i gang og bæsjet masse mens mannen klippet navlestrengen. Jeg fikk henne på brystet og hun tok tak i puppen. Det var ganske så magisk øyeblikk. Etterhvert begynte jordmor å jobbe med å få ut morkaka, det skulle vise seg å være litt vanskelig. De ble etterhvert ganske hardhendt og presset godt for å få den ut, men satt dønn fast. Det kjentes nesten verre ut enn selve fødselen. Lege ble tilkalt og i det legen kom inn klarte jeg plutselig å presse den ut. Sammen med morkaka kom en hel del blod, og det ble målt et blodtap på nesten 2 liter så de ringte på et team og satte igang en protokoll for stort blodtap. Dette ble jeg fortalt av mannen, selv var jeg mest opptatt av jenta mi, og jeg merket jo at det plutselig kom masse ekstra folk, men ble verken redd eller bekymret.

Siden legen kom fikk jordmor hun til å sjekke riggen jeg fikk, og de konkluderte med at det var en rift i grad 3a. Da ønsket de å sy på operasjonsstuen. Jenta vår fikk være med pappen på fødestua mens jeg ble lagt i narkose og sydd. Hadde en god del smerter etter operasjonen, men var overlykkelig når pappaen og jenta kom ned til meg og jeg fikk ha henne inntil meg igjen. Så stolt jeg var. Hun var endelig her, hun jeg så lenge hadde ventet på.

Var relativt slakk og vond de første dagene på barsel, ganske utslitt og kavet en god del med ammingen. Blodtapet utsatte melkeproduksjonen og jenta vår hadde et enormt sugebehov så selv om ammestilling og sugetak var bra ble jeg sår og vond på nippelene. Heldigvis fikk jeg god hjelp og avlastning av de ansatte på avdelingen, og mannen når han fikk være på besøk. Hjalp heldigvis da jeg fikk to poser blod og fikk ut kateteret slik jeg beveget meg litt mer. Etter 4 dager dro vi hjem og formen min har blitt bedre og bedre. Melken kom og ammingen lettet, fremdeles sår, men mye bedre. Lite søvn som regel og plutselig litt mer. Det er spennende, fantastisk, utrolig, frustrende, skummelt og slitsomt. Mye følelser på en gang! Mest av alt takknemlighet.

For en reise du har hatt! Blir litt ordløs! Tenk! Nå er hun her! Helt fantastisk!! Så bra alt gikk bra på tross av mye skummelt! Du har all grunn til å være stolt. Gratulerer så utrolig mye!

 

[Majaflyfly]

Gratulerer så mye dere endelig har blitt foreldre til ei lita tulle

 

[Nordlys2018]

Gratulerer! Fødselen din minner mye om vår egen, selv om dere ja VIRKELIG hadde rekordfart! Kos dere masse <3

 

[ConCon]

Gratulerer så mye med at jenta har kommet.

 

[SmerteiHjerte]

Gratulerer så mye med den lille som kom i rekordfart

For en reise du har hatt! Blir litt ordløs! Tenk! Nå er hun her! Helt fantastisk!! Så bra alt gikk bra på tross av mye skummelt! Du har all grunn til å være stolt. Gratulerer så utrolig mye!

Gratulerer så mye dere endelig har blitt foreldre til ei lita tulle

Gratulerer! Fødselen din minner mye om vår egen, selv om dere ja VIRKELIG hadde rekordfart! Kos dere masse <3

Gratulerer så mye med at jenta har kommet.

Tusen takk alle sammen! Vi er så forelsket