Et utløp for smerten i hjertet!
- Trådstarter SmerteiHjerte
- Opprettet
Guuuh dette gjorde meg så glad å lese og se!!12 uker
Tenk jeg er 12 uker! Det er helt urolig!
Forrige uke var jeg mye kvalm, spydde ikke om morgenen, men ble ekstra kvalm på kvelden. Litt som om morgenkvalmen ble byttet med kveldskvalme. Denne uken har det snudd tilbake igjen til morgenkvalme, håper kanskje snart det begynner å gi seg.
Ellers har jeg vært mye redd. Redd for at det ikke skal være noe liv, at jeg gikk en MA i møte. Ikke noe særlig grunn for at jeg var redd, jeg kunne ikke sette ord på det. Jeg er jo kvalm, men har ikke antydning til ømme bryst, føler heller ikke de har vokst noe..kanskje det var et dårlig tegn. Jeg var redd for at det stoppet opp i uke 9 og at det nå kun var kroppen som innbilte seg at jeg var gravid. Redd for at selv etter alt kroppen måtte gjennom så måtte vi starte helt forfra, et nytt fersk forsøk, med ny fare for overstimulering og vridde eggstokker. Og når kunne jeg forvente å få prøve igjen? Det er jo ikke akkurat som om alt er åpent...
Så de siste nettene har jeg sovet dårlig, livredd for å se på ultralyden at det ikke var noe liv.
I dag var dagen vi for første gang fikk se vårt lille barn. For forrige gang liknet det kun på en bamsemums, men i dag fikk vi se at det faktisk er en baby og ikke en fisk. Det var helt utrolig å få se en liten knøtt som sprellet og vinket til ossMammahjerte smeltet! Nå håper jeg skuldrene kan senkes og gleden kan få bruse frem, mens jeg hviler i håpet om at det nå er vår tur til å treffe vår kjære skatt!
Vis vedlegget 325273
For er nydelig vesen inni magen din! For et mirakel!
ble så glad at jeg måtte vise samboer! Han syntes og det var utrolig å se!
Håper de tyngste dagene nå er over og at dere kan se fremover på den lyse fremtiden deres som familie. Og tenk hvor sterk mamma den lille får! Det er ikke alle som er så heldig å være så ønsket og elsket.
Majaflyfly
Glad i forumet
Hurra for vellykket UL og for en fin opplevelse at babyen sprellet og vinket til dere
ÅÅÅÅ *smelt* se på den da12 uker
Tenk jeg er 12 uker! Det er helt urolig!
Forrige uke var jeg mye kvalm, spydde ikke om morgenen, men ble ekstra kvalm på kvelden. Litt som om morgenkvalmen ble byttet med kveldskvalme. Denne uken har det snudd tilbake igjen til morgenkvalme, håper kanskje snart det begynner å gi seg.
Ellers har jeg vært mye redd. Redd for at det ikke skal være noe liv, at jeg gikk en MA i møte. Ikke noe særlig grunn for at jeg var redd, jeg kunne ikke sette ord på det. Jeg er jo kvalm, men har ikke antydning til ømme bryst, føler heller ikke de har vokst noe..kanskje det var et dårlig tegn. Jeg var redd for at det stoppet opp i uke 9 og at det nå kun var kroppen som innbilte seg at jeg var gravid. Redd for at selv etter alt kroppen måtte gjennom så måtte vi starte helt forfra, et nytt fersk forsøk, med ny fare for overstimulering og vridde eggstokker. Og når kunne jeg forvente å få prøve igjen? Det er jo ikke akkurat som om alt er åpent...
Så de siste nettene har jeg sovet dårlig, livredd for å se på ultralyden at det ikke var noe liv.
I dag var dagen vi for første gang fikk se vårt lille barn. For forrige gang liknet det kun på en bamsemums, men i dag fikk vi se at det faktisk er en baby og ikke en fisk. Det var helt utrolig å få se en liten knøtt som sprellet og vinket til oss
Vis vedlegget 325273
såååå koselig gratulerer så utrolig mye også så velfortjent Håper du har fine dager og at ting går greit lykke til videre 
Majaflyfly
Glad i forumet
Hvordan går det med deg ?
Det lurer jeg og på
14+6 uker (I morgen er jeg 15+0 uker)
Hvis jeg har forstått rett er jeg nå i 2. Trimester? Har ikke helt kontroll på det.
Nå er det en stund siden jeg har oppdatert, ikke fordi tiden har flydd, men fordi den har gått i sneglefart..
Da jeg var 12 uker var det et stort milepæl, og det var så betryggende å få se at det faktisk var en baby inni der. Likevel føles det nå så lenge siden ut og det er fremdeles en stund til OUL 17.juni. Er så rart å tro at det er et barn som vokser inni der når jeg verken kan se, høre eller kjenne det. Har ikke begynt å kjenne liv enda, men håper kanskje jeg gjør det før OUL for da kan ventinga føles litt kortere ut.
Med 12 uker håpte jeg at jeg også var kvitt kvalmen, men visste at mange må vente et par uker til. Jeg hadde likevel et par gode dager etter ultralyden og da jeg hadde brukt opp resepten på zofran tenkte jeg at nå var jeg ferdig og behøvde den ikke mer. Der tok jeg grådig feil, forstod visst ikke hvor mye zofranen har hjulpet meg før den helgen. Tok siste fredags morgen, våknet på lørdag veldig kvalm, prøvde med postafen uten virkning. Slet med å spise hele lørdagen, til jeg til slutt fikk i meg litt på kvelden. Det var overraskende godt og kjentes som det hjalp på kvalmen, men så ble jeg plutselig kvalm igjen og det veldig akutt. Så endte opp med å spy opp all maten igjen og spydde et par ganger før jeg klarte å legge meg. Søndagen derimot var noe jeg aldri har vært med på før. Våknet kvalm som vanlig, prøvde å spise litt eple, spydde og fortsatte så å spy resten av dagen. Spydde minst en gang i timen, uavhenging om jeg prøvde å få i meg noe mat/væske eller ikke gjorde noe. Og slik fortsatte det hele natten og mandagsmorgen.
Ringte da til legen og fikk heldigvis ordna med ny resept. Mannen hentet zofran til meg og sluttet å spy. Klarte da endelig å drikke og etterhvert få i meg litt og litt mat. Resten av uken bar selvsagt preg av dette og det tok lang tid før jeg følte jeg hadde litt energi igjen. Så kom uke 14 og da følte jeg meg sakte litt og litt bedre. Noen dagen morgenkvalme andre dager kvalme på kvelden, men ikke hele dagene som før.
Første svangerskapskontroll ble endelig overstått 19.05, da jeg var 13+6. Fikk tatt blodprøvene i uken før, hadde overraskende høyt jernnivå til at jeg ikke tar jerntilskudd så skulle ta nye prøver etter 2 uker tilfelle feil i prøven. Ellers gikk det ganske greit, eneste var at jeg ikke var klar over at jeg skulle gi urinprøven i skranken når jeg kom og ikke til legen som jeg trodde. Er mye nytt å sette seg inn i og legen forklarte at jeg måtte ta kontakt for neste time. Skjønner det er veldig individuelt hvor mye gravide går til legen, men vet ikke helt når det skulle være best eller mest naturlig å gå på kontroll. Får ta en prat med jordmor når jeg skal til henne og se om hun kan gjøre meg litt klokere.
Ellers er jeg enda ofte kvalm om morgenen og sliter en del med hodepine. Likevel klarer jeg nå å spise mer vanlig mat og det er deilig. Så kjennes ut som kvalmen letter litt og litt. Det er rart hvor sakte tida går når en driver å teller dager slik som jeg gjør nå, men håper snart jeg får en ny bekreftelse på at babyen i magen fremdeles er der. Forstår ikke hvordan noen klarer å vente helt til OUL med å få vite at det er liv, eller helt til fødsel slik noen av foreldrene våre gjorde. Er nok litt gal, og for meg så handler det ikke nødvendigvis om å ha kontroll slik mange mener. Derimot så har reisen hit vært såpass krevende at jeg vet hva det koster hvis vi må starte på nytt igjen. For vi kan ikke bare ligge sammen og bli gravide igjen som så mange andre. Jeg sier ikke dette for å på noen måte «forminske» tapet, for jeg tror uansett så vil å miste et barn være forferdelig smertefullt. Det er bare for meg en forklaring på hvorfor det er så ekstremt viktig for meg å vite at den lille inni der lever og vokser og har det bra. For jeg har allerede blitt så uendelig gla i dette barnet og håper vi blir så heldige å endelig få møte vår lille venn!
Hvis jeg har forstått rett er jeg nå i 2. Trimester? Har ikke helt kontroll på det.
Nå er det en stund siden jeg har oppdatert, ikke fordi tiden har flydd, men fordi den har gått i sneglefart..
Da jeg var 12 uker var det et stort milepæl, og det var så betryggende å få se at det faktisk var en baby inni der. Likevel føles det nå så lenge siden ut og det er fremdeles en stund til OUL 17.juni. Er så rart å tro at det er et barn som vokser inni der når jeg verken kan se, høre eller kjenne det. Har ikke begynt å kjenne liv enda, men håper kanskje jeg gjør det før OUL for da kan ventinga føles litt kortere ut.
Med 12 uker håpte jeg at jeg også var kvitt kvalmen, men visste at mange må vente et par uker til. Jeg hadde likevel et par gode dager etter ultralyden og da jeg hadde brukt opp resepten på zofran tenkte jeg at nå var jeg ferdig og behøvde den ikke mer. Der tok jeg grådig feil, forstod visst ikke hvor mye zofranen har hjulpet meg før den helgen. Tok siste fredags morgen, våknet på lørdag veldig kvalm, prøvde med postafen uten virkning. Slet med å spise hele lørdagen, til jeg til slutt fikk i meg litt på kvelden. Det var overraskende godt og kjentes som det hjalp på kvalmen, men så ble jeg plutselig kvalm igjen og det veldig akutt. Så endte opp med å spy opp all maten igjen og spydde et par ganger før jeg klarte å legge meg. Søndagen derimot var noe jeg aldri har vært med på før. Våknet kvalm som vanlig, prøvde å spise litt eple, spydde og fortsatte så å spy resten av dagen. Spydde minst en gang i timen, uavhenging om jeg prøvde å få i meg noe mat/væske eller ikke gjorde noe. Og slik fortsatte det hele natten og mandagsmorgen.
Ringte da til legen og fikk heldigvis ordna med ny resept. Mannen hentet zofran til meg og sluttet å spy. Klarte da endelig å drikke og etterhvert få i meg litt og litt mat. Resten av uken bar selvsagt preg av dette og det tok lang tid før jeg følte jeg hadde litt energi igjen. Så kom uke 14 og da følte jeg meg sakte litt og litt bedre. Noen dagen morgenkvalme andre dager kvalme på kvelden, men ikke hele dagene som før.
Første svangerskapskontroll ble endelig overstått 19.05, da jeg var 13+6. Fikk tatt blodprøvene i uken før, hadde overraskende høyt jernnivå til at jeg ikke tar jerntilskudd så skulle ta nye prøver etter 2 uker tilfelle feil i prøven. Ellers gikk det ganske greit, eneste var at jeg ikke var klar over at jeg skulle gi urinprøven i skranken når jeg kom og ikke til legen som jeg trodde. Er mye nytt å sette seg inn i og legen forklarte at jeg måtte ta kontakt for neste time. Skjønner det er veldig individuelt hvor mye gravide går til legen, men vet ikke helt når det skulle være best eller mest naturlig å gå på kontroll. Får ta en prat med jordmor når jeg skal til henne og se om hun kan gjøre meg litt klokere.
Ellers er jeg enda ofte kvalm om morgenen og sliter en del med hodepine. Likevel klarer jeg nå å spise mer vanlig mat og det er deilig. Så kjennes ut som kvalmen letter litt og litt. Det er rart hvor sakte tida går når en driver å teller dager slik som jeg gjør nå, men håper snart jeg får en ny bekreftelse på at babyen i magen fremdeles er der. Forstår ikke hvordan noen klarer å vente helt til OUL med å få vite at det er liv, eller helt til fødsel slik noen av foreldrene våre gjorde. Er nok litt gal, og for meg så handler det ikke nødvendigvis om å ha kontroll slik mange mener. Derimot så har reisen hit vært såpass krevende at jeg vet hva det koster hvis vi må starte på nytt igjen. For vi kan ikke bare ligge sammen og bli gravide igjen som så mange andre. Jeg sier ikke dette for å på noen måte «forminske» tapet, for jeg tror uansett så vil å miste et barn være forferdelig smertefullt. Det er bare for meg en forklaring på hvorfor det er så ekstremt viktig for meg å vite at den lille inni der lever og vokser og har det bra. For jeg har allerede blitt så uendelig gla i dette barnet og håper vi blir så heldige å endelig få møte vår lille venn!
Uff fine deg! Vondt å lese at veien forsatt er så tøff!
forstår veldig godt tankene dine rundt betryggelse. jeg er sikker på alt slitet er verdt det til slutt! Føler også tiden snegler seg av gårde nå..
Følte det samme som deg om redsel for å miste. Vi prøvde i halvt år, og selv om det på papiret ikke er lenge, så føltes det lenge når jeg var så veldig klar for det. Etter et halv år ble jeg gravid da jeg fikk hormonhjelp, men mistet 10 dager etter positiv test. Ble gravid igjen påfølgende måned, og den frøkna er fremdeles i magen.
Fant også ut at jeg har bicorn uterus med fullstendig skillevegg (to livmorer) og tror det har bidratt til at jeg har blitt enda reddere for å miste. For meg hjalp det veldig da jeg begynte å kjenne liv, og var så heldig at jeg begynte med det allerede i uke 16. Fra uke 17 kjente jeg det mer regelmessig, og i slutten av uke 17 kjente mannen det også. Det gir meg en skikkelig trygghet, og nå frøkna superaktiv hver dag
(I uke 26 nå). Håper du er heldig som meg og kjenner liv tidlig, og at det også hjelper deg med nervene slik det har hjulpet meg 
Majaflyfly
Glad i forumet
Masse lykke til på OUL i dag
Hvordan går det ellers med deg ?
Hvordan går det ellers med deg ?
Masse masse lykke til på OUL! Så utrolig spennende! Gleder meg til oppdatering!
22+3 uker
Jeg har vist helt glemt å oppdatere dagboken min, har nok slitt litt med å sortere tankene mine. I tillegg når jeg endelig fik litt overskudd og kunne treffe folk igjen så ville jeg bare være sosial og glemme litt alt som var oppi hodet mitt. Så siden det er en måned siden OUL så er det fare for at dette innlegget blir langt.
Jeg var veldig spent og nervøs før OUL, sov dårlig natten før akkurat som før TUL og var redd barnet hadde forduftet, at det ikke lenger var noe inni der. En tåpelig tanke, for i uke 15 hadde jeg min første jordmortime og fikk høre sterk hjertelyd og fikk smugtittet på den lille i magen. Jordmor va kjempe koselig og ga oss masse informasjon. Da vi skulle høre på hjertelyden advarte hun om at det kunne ta litt tid å finne den siden jeg enda var såpass tidlig. Ikke før hun fikk plassert dingsen på magen hørte vi høyt og tydelig fine raske hjerteslag. Det kom så brått på at jeg ble litt satt ut. Helt nydelig var det å høre. Så spurte hun da om vi ville smugkikke på den lille, siden hun hadde et ultralydapparat der, men det ble kun smugkikking siden hun ikke var ultralydjordmor. For en glede det var for oss å se en aktiv og sprellende baby!
Likevel etter 3 uker med venting var da tvilen og redselen kommet tilbake. Jeg trodde jeg kanskje hadde kjent noe som kunne være babyen, men det forsvant så fort og skjedde så sjeldent. Da altså jeg var kommet til uke 18 og satt på venterommet for å komme inn til OUL så hadde fornuften dratt fra meg. Heldigvis fikk vi fort bekreftet at alt var bra med babyen i magen og at det var en liten jente. Tårene rant og det var en veldig emosjonell og spennende stund da vi virkelig fikk kikke ordentlig på min hybelboer. Legen var kjempe dyktig og vi fikk se inni hode, se hjernehalvdelene, fikk se hjertekammerene og se blodgjennomstrømning i tillegg til å høre hjerte lyden. Så også tverrsnitt av magen og han målte den, hode og lårbeinet. Fikk se fotbladet og målte den. Virket som legen koste seg med å vise henne frem fra ulike vinkler. Så en helt unik opplevelse.
Kvalmen lettet litt, men forsvant liksom aldri helt. Våknet med morgenkvalme så og si hver dag, men etterhvert hjalp kvalmestillende så godt at jeg kun trengte å ta en til dagen og hadde da en dagen uten kvalme med stor appetitt. Endelig kunne jeg nyte mat igjen(er en matelsker og det var utrolig slitsom å ikke ha noen matlyst i flere måneder). Så da var formen såpass god at jeg ikke egentlig følte meg gravid. Tok ikke zofran hver dag, men merket likevel forskjell på de dagene jeg tok selv om jeg kunne klare meg uten noen dager så skulle det mindre til for å bli kvalm og dårlig.
Siden zofran kun skal brukes ved ekstrem kvalme så ville ikke legen skrive ut ny resept, men heller at jeg prøvde afipran. Da jeg var 19 uker spydde jeg igjen ( hadde ikke zofran og postafen hjalp ikke) fikk hentet afipran på apoteket og tok en, spydde så igjen regelmessig ca hver halvtime. Følte ikke akkurat afipran hjalp! Kunne ikke ta ny selv om jeg spydde, måtte vente 6 timer før jeg kunne ta ny for å ikke overdosere og maks 3 i døgnet. Så de neste dagene prøvde jeg å ta afipran regelmessig. Sluttet heldigvis å spy, men følte tablettene hadde lite til ingen virkning da jeg stort sett var kvalm hele dagen og hver gang jeg spiste måtte jeg passe på hva jeg spiste og at jeg kun tok litt om gangen. Kjentes plutselig som jeg hadde hoppet tilbake i tid da kvalmen var verre og matlysten var borte. Gikk på afipran i 5 dager og hadde da en legetime med en vikar for å finne veien videre. Selvsagt spydde jeg før legetimen og brøt sammen i gråt for jeg var så kvalm og så sliten av å være kvalm.
Vikarlegen tok noen blodprøver av meg, men var ganske sikker på at ikke noe annet var galt. Hun mente jeg derimot nok hadde en ekstrem kvalme som jeg bare tidlig hadde medisinert med zofran etter operasjonene. Så jeg fikk heldigvis ny resept og en ny legetime når jeg er i uke 24 for å eventuelt se om det har lettet. Hun mente at hvis jeg klarte meg med en tablett (4mg) til dagen så var det såpass lite. Heldigvis så bruker det å virke godt på meg, men hadde igjen en dag jeg spydde forrige uke (uke 21) etter å ha tatt to zofran. Blir ikke klok på denne kroppen min, men stort sett så har jeg veldig gode dager og har bare gitt opp å tenke at nå er snart kvalmen over. Kanskje jeg er heldig og heller da blir positiv overrasket en dag kvalmen forsvinner.
Det kanskje kjekkeste av alt er rundt uke 19 begynte jeg å kjenne liv. Sånn liv der jeg ikke var i tvil om at det var hun lille i magen. Og det har bare blitt mer og mer og sterke og sterkere. For en utrolig opplevelse! Det er helt ubeskrivelig magisk og jeg føler virkelig at nå er jeg gravid på ordentlig. Mannen og andre i familien har også fått kjenne henne så det er utrolig stas. Ellers har magen også plutselig blitt stor, skjedde i løpet av forrige uke (uke 21) og nå er det blitt mer en skikkelig gravidmage.
Ferien har begynt for fullt og jeg har stor kost meg med å endelig få se søsknene mine med familie. Jeg har kost meg med god mat og godt selskap! Jeg og mannen har også bestemt navn, så nå er det mye mer på ordentlig. Det er fremdeles vanskelig å fatte. Så fantastisk som det er at det spreller ei levende og frisk jente i magen min Så etter litt tunge og slitsomme måneder har jeg endelig klart å nyte!
Jeg har vist helt glemt å oppdatere dagboken min, har nok slitt litt med å sortere tankene mine. I tillegg når jeg endelig fik litt overskudd og kunne treffe folk igjen så ville jeg bare være sosial og glemme litt alt som var oppi hodet mitt. Så siden det er en måned siden OUL så er det fare for at dette innlegget blir langt.
Jeg var veldig spent og nervøs før OUL, sov dårlig natten før akkurat som før TUL og var redd barnet hadde forduftet, at det ikke lenger var noe inni der. En tåpelig tanke, for i uke 15 hadde jeg min første jordmortime og fikk høre sterk hjertelyd og fikk smugtittet på den lille i magen. Jordmor va kjempe koselig og ga oss masse informasjon. Da vi skulle høre på hjertelyden advarte hun om at det kunne ta litt tid å finne den siden jeg enda var såpass tidlig. Ikke før hun fikk plassert dingsen på magen hørte vi høyt og tydelig fine raske hjerteslag. Det kom så brått på at jeg ble litt satt ut. Helt nydelig var det å høre. Så spurte hun da om vi ville smugkikke på den lille, siden hun hadde et ultralydapparat der, men det ble kun smugkikking siden hun ikke var ultralydjordmor. For en glede det var for oss å se en aktiv og sprellende baby!
Likevel etter 3 uker med venting var da tvilen og redselen kommet tilbake. Jeg trodde jeg kanskje hadde kjent noe som kunne være babyen, men det forsvant så fort og skjedde så sjeldent. Da altså jeg var kommet til uke 18 og satt på venterommet for å komme inn til OUL så hadde fornuften dratt fra meg. Heldigvis fikk vi fort bekreftet at alt var bra med babyen i magen og at det var en liten jente. Tårene rant og det var en veldig emosjonell og spennende stund da vi virkelig fikk kikke ordentlig på min hybelboer. Legen var kjempe dyktig og vi fikk se inni hode, se hjernehalvdelene, fikk se hjertekammerene og se blodgjennomstrømning i tillegg til å høre hjerte lyden. Så også tverrsnitt av magen og han målte den, hode og lårbeinet. Fikk se fotbladet og målte den. Virket som legen koste seg med å vise henne frem fra ulike vinkler. Så en helt unik opplevelse.
Kvalmen lettet litt, men forsvant liksom aldri helt. Våknet med morgenkvalme så og si hver dag, men etterhvert hjalp kvalmestillende så godt at jeg kun trengte å ta en til dagen og hadde da en dagen uten kvalme med stor appetitt. Endelig kunne jeg nyte mat igjen(er en matelsker og det var utrolig slitsom å ikke ha noen matlyst i flere måneder). Så da var formen såpass god at jeg ikke egentlig følte meg gravid. Tok ikke zofran hver dag, men merket likevel forskjell på de dagene jeg tok selv om jeg kunne klare meg uten noen dager så skulle det mindre til for å bli kvalm og dårlig.
Siden zofran kun skal brukes ved ekstrem kvalme så ville ikke legen skrive ut ny resept, men heller at jeg prøvde afipran. Da jeg var 19 uker spydde jeg igjen ( hadde ikke zofran og postafen hjalp ikke) fikk hentet afipran på apoteket og tok en, spydde så igjen regelmessig ca hver halvtime. Følte ikke akkurat afipran hjalp! Kunne ikke ta ny selv om jeg spydde, måtte vente 6 timer før jeg kunne ta ny for å ikke overdosere og maks 3 i døgnet. Så de neste dagene prøvde jeg å ta afipran regelmessig. Sluttet heldigvis å spy, men følte tablettene hadde lite til ingen virkning da jeg stort sett var kvalm hele dagen og hver gang jeg spiste måtte jeg passe på hva jeg spiste og at jeg kun tok litt om gangen. Kjentes plutselig som jeg hadde hoppet tilbake i tid da kvalmen var verre og matlysten var borte. Gikk på afipran i 5 dager og hadde da en legetime med en vikar for å finne veien videre. Selvsagt spydde jeg før legetimen og brøt sammen i gråt for jeg var så kvalm og så sliten av å være kvalm.
Vikarlegen tok noen blodprøver av meg, men var ganske sikker på at ikke noe annet var galt. Hun mente jeg derimot nok hadde en ekstrem kvalme som jeg bare tidlig hadde medisinert med zofran etter operasjonene. Så jeg fikk heldigvis ny resept og en ny legetime når jeg er i uke 24 for å eventuelt se om det har lettet. Hun mente at hvis jeg klarte meg med en tablett (4mg) til dagen så var det såpass lite. Heldigvis så bruker det å virke godt på meg, men hadde igjen en dag jeg spydde forrige uke (uke 21) etter å ha tatt to zofran. Blir ikke klok på denne kroppen min, men stort sett så har jeg veldig gode dager og har bare gitt opp å tenke at nå er snart kvalmen over. Kanskje jeg er heldig og heller da blir positiv overrasket en dag kvalmen forsvinner.
Det kanskje kjekkeste av alt er rundt uke 19 begynte jeg å kjenne liv. Sånn liv der jeg ikke var i tvil om at det var hun lille i magen. Og det har bare blitt mer og mer og sterke og sterkere. For en utrolig opplevelse! Det er helt ubeskrivelig magisk og jeg føler virkelig at nå er jeg gravid på ordentlig. Mannen og andre i familien har også fått kjenne henne så det er utrolig stas. Ellers har magen også plutselig blitt stor, skjedde i løpet av forrige uke (uke 21) og nå er det blitt mer en skikkelig gravidmage.
Ferien har begynt for fullt og jeg har stor kost meg med å endelig få se søsknene mine med familie. Jeg har kost meg med god mat og godt selskap! Jeg og mannen har også bestemt navn, så nå er det mye mer på ordentlig. Det er fremdeles vanskelig å fatte. Så fantastisk som det er at det spreller ei levende og frisk jente i magen min
Så etter litt tunge og slitsomme måneder har jeg endelig klart å nyte!
Så utrolig godt å høre fra deg igjen og gratulerer så utrolig mye med en jente i magen!22+3 uker
Jeg har vist helt glemt å oppdatere dagboken min, har nok slitt litt med å sortere tankene mine. I tillegg når jeg endelig fik litt overskudd og kunne treffe folk igjen så ville jeg bare være sosial og glemme litt alt som var oppi hodet mitt. Så siden det er en måned siden OUL så er det fare for at dette innlegget blir langt.
Jeg var veldig spent og nervøs før OUL, sov dårlig natten før akkurat som før TUL og var redd barnet hadde forduftet, at det ikke lenger var noe inni der. En tåpelig tanke, for i uke 15 hadde jeg min første jordmortime og fikk høre sterk hjertelyd og fikk smugtittet på den lille i magen. Jordmor va kjempe koselig og ga oss masse informasjon. Da vi skulle høre på hjertelyden advarte hun om at det kunne ta litt tid å finne den siden jeg enda var såpass tidlig. Ikke før hun fikk plassert dingsen på magen hørte vi høyt og tydelig fine raske hjerteslag. Det kom så brått på at jeg ble litt satt ut. Helt nydelig var det å høre. Så spurte hun da om vi ville smugkikke på den lille, siden hun hadde et ultralydapparat der, men det ble kun smugkikking siden hun ikke var ultralydjordmor. For en glede det var for oss å se en aktiv og sprellende baby!
Likevel etter 3 uker med venting var da tvilen og redselen kommet tilbake. Jeg trodde jeg kanskje hadde kjent noe som kunne være babyen, men det forsvant så fort og skjedde så sjeldent. Da altså jeg var kommet til uke 18 og satt på venterommet for å komme inn til OUL så hadde fornuften dratt fra meg. Heldigvis fikk vi fort bekreftet at alt var bra med babyen i magen og at det var en liten jente. Tårene rant og det var en veldig emosjonell og spennende stund da vi virkelig fikk kikke ordentlig på min hybelboer. Legen var kjempe dyktig og vi fikk se inni hode, se hjernehalvdelene, fikk se hjertekammerene og se blodgjennomstrømning i tillegg til å høre hjerte lyden. Så også tverrsnitt av magen og han målte den, hode og lårbeinet. Fikk se fotbladet og målte den. Virket som legen koste seg med å vise henne frem fra ulike vinkler. Så en helt unik opplevelse.
Kvalmen lettet litt, men forsvant liksom aldri helt. Våknet med morgenkvalme så og si hver dag, men etterhvert hjalp kvalmestillende så godt at jeg kun trengte å ta en til dagen og hadde da en dagen uten kvalme med stor appetitt. Endelig kunne jeg nyte mat igjen(er en matelsker og det var utrolig slitsom å ikke ha noen matlyst i flere måneder). Så da var formen såpass god at jeg ikke egentlig følte meg gravid. Tok ikke zofran hver dag, men merket likevel forskjell på de dagene jeg tok selv om jeg kunne klare meg uten noen dager så skulle det mindre til for å bli kvalm og dårlig.
Siden zofran kun skal brukes ved ekstrem kvalme så ville ikke legen skrive ut ny resept, men heller at jeg prøvde afipran. Da jeg var 19 uker spydde jeg igjen ( hadde ikke zofran og postafen hjalp ikke) fikk hentet afipran på apoteket og tok en, spydde så igjen regelmessig ca hver halvtime. Følte ikke akkurat afipran hjalp! Kunne ikke ta ny selv om jeg spydde, måtte vente 6 timer før jeg kunne ta ny for å ikke overdosere og maks 3 i døgnet. Så de neste dagene prøvde jeg å ta afipran regelmessig. Sluttet heldigvis å spy, men følte tablettene hadde lite til ingen virkning da jeg stort sett var kvalm hele dagen og hver gang jeg spiste måtte jeg passe på hva jeg spiste og at jeg kun tok litt om gangen. Kjentes plutselig som jeg hadde hoppet tilbake i tid da kvalmen var verre og matlysten var borte. Gikk på afipran i 5 dager og hadde da en legetime med en vikar for å finne veien videre. Selvsagt spydde jeg før legetimen og brøt sammen i gråt for jeg var så kvalm og så sliten av å være kvalm.
Vikarlegen tok noen blodprøver av meg, men var ganske sikker på at ikke noe annet var galt. Hun mente jeg derimot nok hadde en ekstrem kvalme som jeg bare tidlig hadde medisinert med zofran etter operasjonene. Så jeg fikk heldigvis ny resept og en ny legetime når jeg er i uke 24 for å eventuelt se om det har lettet. Hun mente at hvis jeg klarte meg med en tablett (4mg) til dagen så var det såpass lite. Heldigvis så bruker det å virke godt på meg, men hadde igjen en dag jeg spydde forrige uke (uke 21) etter å ha tatt to zofran. Blir ikke klok på denne kroppen min, men stort sett så har jeg veldig gode dager og har bare gitt opp å tenke at nå er snart kvalmen over. Kanskje jeg er heldig og heller da blir positiv overrasket en dag kvalmen forsvinner.
Det kanskje kjekkeste av alt er rundt uke 19 begynte jeg å kjenne liv. Sånn liv der jeg ikke var i tvil om at det var hun lille i magen. Og det har bare blitt mer og mer og sterke og sterkere. For en utrolig opplevelse! Det er helt ubeskrivelig magisk og jeg føler virkelig at nå er jeg gravid på ordentlig. Mannen og andre i familien har også fått kjenne henne så det er utrolig stas. Ellers har magen også plutselig blitt stor, skjedde i løpet av forrige uke (uke 21) og nå er det blitt mer en skikkelig gravidmage.
Ferien har begynt for fullt og jeg har stor kost meg med å endelig få se søsknene mine med familie. Jeg har kost meg med god mat og godt selskap! Jeg og mannen har også bestemt navn, så nå er det mye mer på ordentlig. Det er fremdeles vanskelig å fatte. Så fantastisk som det er at det spreller ei levende og frisk jente i magen min
Håper kvalmen er dag snart slipper taket.
Majaflyfly
Glad i forumet
Veldig koselig å høre fra deg igjen og koselig at dere venter ei jente
Last edited:
26+1 uker 99 dager igjen!
Det er helt utrolig! Tenk i går var det 100 dager igjen. Det har nå virkelig begynt å gå opp for meg at dette er på ordentlig. At jeg faktisk er så heldig, jeg er gravid! Har ei lita aktiv jente i magen som stadig blir sterkere og gjør mer og mer utav seg. Det er så utrolig magisk å få kjenne på at hun beveger seg der inne! Håper virkelig alle dere prøvere der ute kommer til å oppleve det
Magen vokser og jeg merker jeg blir tyngre. Alt er liksom litt mer tungvint enn tidligere, selv de minste husarbeidsoppgavene kan slå pusten ut av meg. Så jeg har blitt godt til å ta mange pauser. Her en dag fikk jeg for første gang veldig sterke smerter i leggene, og ingenting jeg gjorde hjalp. Så jeg endte opp med å skaffe meg støttestrømper, vil heller forebygge enn å gå rundt å ha vondt. Kan kjenne litt i bekkenet innimellom, men satser på forebygging der også. Ikke så god til å trene, men tøyer og prøver å være bevist på å unngå ting jeg vet gjør vondt. Samt litt salsa før leggetid for å «smøre» leddene..(vet ikke noe om det hjelper, men er vertfall gøy)
Ellers er formen ganske god, selvfølgelig litt avhengig om jeg har tatt kvalmestillende eller ikke. Tar jeg en zofran til dagen, er den dagen oftes så fin jeg kan glemme jeg er gravid og spise absolutt alt jeg vil. Men prøver å «avvenne» meg, klare meg på postafen elle uten noe, ender ofte med at jeg likevel må ta en zofran rett før jeg holder på å spy, eller at jeg er litt uvel hele dagen og må være forsiktig hver gang jeg spiser, i tilfelle det kommer opp igjen. Heldigvis spyr jeg ikke ofte, men et par ganger i måneden enda, så har vært takknemlig for at kvalmestillende har hjulpet så godt.
Neste uke skal jeg ta glukosebelastningstest og gruer meg en god del. Redd for å spy og hvordan jeg skal klare meg så lenge uten mat. Heldigvis fikk jeg lovt av legen å ta zofran på forhånd så det håper vi vil hindre meg i å spy.
Så fin oppdatering og mage! Ikke så lenge igjen nå!Vis vedlegget 333088 Vis vedlegget 333089
26+1 uker 99 dager igjen!
Det er helt utrolig! Tenk i går var det 100 dager igjen. Det har nå virkelig begynt å gå opp for meg at dette er på ordentlig. At jeg faktisk er så heldig, jeg er gravid! Har ei lita aktiv jente i magen som stadig blir sterkere og gjør mer og mer utav seg. Det er så utrolig magisk å få kjenne på at hun beveger seg der inne! Håper virkelig alle dere prøvere der ute kommer til å oppleve det
Magen vokser og jeg merker jeg blir tyngre. Alt er liksom litt mer tungvint enn tidligere, selv de minste husarbeidsoppgavene kan slå pusten ut av meg. Så jeg har blitt godt til å ta mange pauser. Her en dag fikk jeg for første gang veldig sterke smerter i leggene, og ingenting jeg gjorde hjalp. Så jeg endte opp med å skaffe meg støttestrømper, vil heller forebygge enn å gå rundt å ha vondt. Kan kjenne litt i bekkenet innimellom, men satser på forebygging der også. Ikke så god til å trene, men tøyer og prøver å være bevist på å unngå ting jeg vet gjør vondt. Samt litt salsa før leggetid for å «smøre» leddene..(vet ikke noe om det hjelper, men er vertfall gøy)
Ellers er formen ganske god, selvfølgelig litt avhengig om jeg har tatt kvalmestillende eller ikke. Tar jeg en zofran til dagen, er den dagen oftes så fin jeg kan glemme jeg er gravid og spise absolutt alt jeg vil. Men prøver å «avvenne» meg, klare meg på postafen elle uten noe, ender ofte med at jeg likevel må ta en zofran rett før jeg holder på å spy, eller at jeg er litt uvel hele dagen og må være forsiktig hver gang jeg spiser, i tilfelle det kommer opp igjen. Heldigvis spyr jeg ikke ofte, men et par ganger i måneden enda, så har vært takknemlig for at kvalmestillende har hjulpet så godt.
Neste uke skal jeg ta glukosebelastningstest og gruer meg en god del. Redd for å spy og hvordan jeg skal klare meg så lenge uten mat. Heldigvis fikk jeg lovt av legen å ta zofran på forhånd så det håper vi vil hindre meg i å spy.
Takk! Ja tenkte lenge at det var en evighet igjen, men plutselig er det jo høsten her. Hvordan går det med deg?Så fin oppdatering og mage! Ikke så lenge igjen nå!
