Måtte lete litt etter dagboka mi nå. Er alt for lenge siden jeg har skrevet noe her [emoji86]. HCG’en fortsatte heldigvis å synke etter den lille økningen. Syklusen har vært normal og nå er jeg ca. 10 DPO. Krysser jo selvfølgelig fingrene for at tanta ikke dukker opp, selv om det er veldig minimale sjanser for at dette skjer, men lenge leve optimismen[emoji28]. Fortsatt leter jeg hver syklus etter tegn på graviditet. Denne gangen er det ømme bryst (mulig solbrente[emoji848]), spotting (liten blødning i forgårs+ Mensmurring i 10min), hyppig vannlating (mulig at det har noe med at vi er i Spania og drikker mye mer enn jeg ellers gjør[emoji28]) og sist men ikke minst: stigende hvilepuls. Forrige gang jeg hadde så høy hvilepuls som i dag, var jeg gravid [emoji848] Vi får se i morgen hva pulsen viser da. Er pulsen blitt høyere så skal jeg finne meg et apotek her nede.
Ellers har vi hørt lite fra Danmark. Jeg sendte en mail i begynnelsen av juni og spurte om de hadde funnet donor eller kunne si noe i forhold til når vi evt kan forvente dette, men det kunne de ikke. Legen skrev at de forventet at det ville skje i nærmeste fremtid. Så da vet vi det!... Hvorfor kunne det ikke ha tatt 1-2 måneder som legen forespeilte når vi var i Danmark i april. Da ville jeg kanskje ha ruget nå eller vært gravid. Kjedelig å være i standby-land... [emoji53].
Heldigvis har vi bryllup å fokusere på. Det nærmer seg med stormskritt. Litt under to måneder igjen til jeg går opp kirkegulvet [emoji171].
Jeg gleder meg til å gifte meg med mannen jeg elsker.
Den siste måneden har jeg blitt flinkere til å nyte «barnløsheten», i den forstand at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, som å sove når jeg vil, dra ut på fest, reise på ferie uten å ha noe som helst ansvar for noen andre enn meg selv, osv. Jeg prøver rett og slett å se det positive i alt jeg kan gjøre nå som jeg bare har «meg selv» å tenke på. Det hjelper meg litt å tenke slike tanker når de gravide spankulerer forbi med sin nydelig mage eller når den supersøte ungen på to år ler seg i hel av at far plasker i bassenget.
En dag blir det vår tur! [emoji171]
Ellers har vi hørt lite fra Danmark. Jeg sendte en mail i begynnelsen av juni og spurte om de hadde funnet donor eller kunne si noe i forhold til når vi evt kan forvente dette, men det kunne de ikke. Legen skrev at de forventet at det ville skje i nærmeste fremtid. Så da vet vi det!... Hvorfor kunne det ikke ha tatt 1-2 måneder som legen forespeilte når vi var i Danmark i april. Da ville jeg kanskje ha ruget nå eller vært gravid. Kjedelig å være i standby-land... [emoji53].
Heldigvis har vi bryllup å fokusere på. Det nærmer seg med stormskritt. Litt under to måneder igjen til jeg går opp kirkegulvet [emoji171].
Jeg gleder meg til å gifte meg med mannen jeg elsker.
Den siste måneden har jeg blitt flinkere til å nyte «barnløsheten», i den forstand at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, som å sove når jeg vil, dra ut på fest, reise på ferie uten å ha noe som helst ansvar for noen andre enn meg selv, osv. Jeg prøver rett og slett å se det positive i alt jeg kan gjøre nå som jeg bare har «meg selv» å tenke på. Det hjelper meg litt å tenke slike tanker når de gravide spankulerer forbi med sin nydelig mage eller når den supersøte ungen på to år ler seg i hel av at far plasker i bassenget.
En dag blir det vår tur! [emoji171]
