Bra vi blir godt ivaretatt [emoji173][emoji173][emoji173] Frøkna her er heldigvis vilbass i magen , godt og slitsomt på samme tid... men kjenner alikevel jeg gjerne skulle hatt henne ut så jeg kan se at hun har det bra ja[emoji85][emoji4]Har hatt helt samme tanke, at jeg innerst inne skulle ønske at hun ble født nå slik at jeg kan ta kontrollen og ikke føle meg så maktesløs. Men det er jo galskap å tenke sånn!
Vi er virkelig heldig som har den flotte svangerskapsoppfølgingen som vi har! Føler jeg ble tatt på alvor og at ingen bekymring var dum eller uberettiget [emoji173]️
På tide med en oppdatering kanskje?
32+1 i dag og det skrider stadig fremover.
I det siste har jeg hatt litt økende angstfølelse og innvendig stress. Jeg får det liksom ikke til å stemme at vi har vært så heldige og klarte dette uten IVF, så jeg går og venter på at katastrofen skal inntreffe, og dermed innbiller jeg meg stadig at hun dør eller har andre grusomme mareritt
Litt av dette stresset har nok gjort at jeg faktisk har kjent mindre liv enn det egentlig er, så i går kveld ble det en tur på føden....
De sjekket alt mulig og vi ble beroliget av hjertelyd og UL. Men selv da hun sparket og vi kunne se/høre det så kjente ikke denne engstelige mammaen sparkene... Forstår ikke helt hvordan jeg har klart å bli så stresset i hodet mitt at jeg ikke kjenner spark
De var heldigvis så søte på føden og svært omsorgsfulle, og sa at jeg måtte bare ringe igjen om jeg på nytt fikk panikk over helgen [emoji173]️ Engler!!
Hadde egentlig time hos JM i dag, og hadde gledet meg til å snakke litt med henne om alt dette også. Dessverre var hun blitt syk.. Jeg får smøre meg med tålmodighet frem til neste uke...
Det positive oppi alt kaoset mitt er at jeg fikk bekreftet at babyen ligger med hodet dypt nede i bekkenet nå. Muligens har hodet også festet seg, noe som kan forklare et tidvis bedre bekkenDET skal jeg i så fall ikke klage på!
Hun vil antageligvis ikke klare å snu seg noe mer heller da hodet var såpass kilt nedi bekkenet, så ingen setefødsel på meg(i hvert fall svært usannsynlig).
Videre er sykemeldingen min økt fra 50% til 70% og det vil den være ut de 5 siste ukene. Godt å trappe ned enda litt og forhåpentligvis få bedre tid til å kjenne etter spark og liv fra innsiden. Hun er viktigst nå! [emoji173]️
Ser frem mot helg, og ikke minst snart jul!
Dette ble langt, men godt å få satt noen ord på angsten [emoji173]️
God helg godtfolk!
Det sies at mønsteret gjerne går igjen selv om det ikke er noen fasit 
hehehe ja både jeg og faren var kreative og litt i overkant aktive barn[emoji24][emoji85][emoji28][emoji28] Jeg klatra ut av sprinkelsenga når jeg var 6 mnd så da var det slutt på dupp på dagtid[emoji23][emoji23][emoji23] Så blir ikke overrasket om det kommer ei aktiv frøken på nyåret nei[emoji6][emoji28]Kanskje hun blir en villbass på utsiden også?
Blir spennende å se!!
Tenk det a’! Gleder meg til å snart lese gode nyheter i dagboken din!
Kjenner hvor mye det letter bare å skrive tingene ned her inne også
Og heldigvis finnes det engler på føden som stiller opp for urolige gravide 
På tide med en oppdatering kanskje?
32+1 i dag og det skrider stadig fremover.
I det siste har jeg hatt litt økende angstfølelse og innvendig stress. Jeg får det liksom ikke til å stemme at vi har vært så heldige og klarte dette uten IVF, så jeg går og venter på at katastrofen skal inntreffe, og dermed innbiller jeg meg stadig at hun dør eller har andre grusomme mareritt
Litt av dette stresset har nok gjort at jeg faktisk har kjent mindre liv enn det egentlig er, så i går kveld ble det en tur på føden....
De sjekket alt mulig og vi ble beroliget av hjertelyd og UL. Men selv da hun sparket og vi kunne se/høre det så kjente ikke denne engstelige mammaen sparkene... Forstår ikke helt hvordan jeg har klart å bli så stresset i hodet mitt at jeg ikke kjenner spark
De var heldigvis så søte på føden og svært omsorgsfulle, og sa at jeg måtte bare ringe igjen om jeg på nytt fikk panikk over helgen [emoji173]️ Engler!!
Hadde egentlig time hos JM i dag, og hadde gledet meg til å snakke litt med henne om alt dette også. Dessverre var hun blitt syk.. Jeg får smøre meg med tålmodighet frem til neste uke...
Det positive oppi alt kaoset mitt er at jeg fikk bekreftet at babyen ligger med hodet dypt nede i bekkenet nå. Muligens har hodet også festet seg, noe som kan forklare et tidvis bedre bekken
Hun vil antageligvis ikke klare å snu seg noe mer heller da hodet var såpass kilt nedi bekkenet, så ingen setefødsel på meg
Videre er sykemeldingen min økt fra 50% til 70% og det vil den være ut de 5 siste ukene. Godt å trappe ned enda litt og forhåpentligvis få bedre tid til å kjenne etter spark og liv fra innsiden. Hun er viktigst nå! [emoji173]️
Ser frem mot helg, og ikke minst snart jul!
Dette ble langt, men godt å få satt noen ord på angsten [emoji173]️
God helg godtfolk!
Takk for gode ord! Betyr mye å vite at jeg ikke er alene om å være litt tullerusk på denne måten
Takk for kjempegode ord Giraffen! [emoji173]️
Og max koselig å se deg innom her! Du er jo så nær så nær termin nå
Har hatt flere av disse dagene hvor jeg har måttet «sukre» ungen og legge meg ned for å få respons. Stort sett har jeg jo fått svar fra baby ved slike tilfeller. Mulig gårsdagen var verste kombo av stress, innoverspark og en unge som bare hadde en chill dag
Så bra at du deler historien din med andre nå! Jeg har ikke vært like tøff, og har fortsatt båret kortene tett til brystet i de fleste tilfeller. Kun et fårall vet hvilken situasjon vi har vært i.
Samtaler med de få som vet, og med jordmor er veldig godt! Mannen min er heldivis også en klippe når det stormer i Avocadohodet
Takk for at du er så god!
Masse lykke til med nært forestående fødsel! Sender alle mulige varme tanker og lykkeønskninger din vei!! [emoji173]️
Håper frøkena holder seg i magen i minst 5 uker til! Jeg var avhengig av saftis og ønska henne ut, inntil hun plutselig ville ut litt tidlig... Krysser fingrene for at jeg ved en neste graviditet ikke må føde et sted de har intensivavdeling og jeg får bestemme mer selv av hva jeg ønsker.
