Attpåklatten blir storebror?

[AilOn]

CD 21 -

Og der blør jeg. Jeg vet da faen hva denne kroppen driver med, nesten klar til å gå i eggløsning for tre dager siden, men detta «templet» har visst andre planer. Kunne ønske det fantes en kroppen-kundeservice å ringe til, for nå skulle jeg fader meg skjelt dem ut.
Blir nok en ny evighetsblødning nå da. Kyss meg i rævva. Sorry språkbruket.

 

[Heffalomp]

CD 21 -

Og der blør jeg. Jeg vet da faen hva denne kroppen driver med, nesten klar til å gå i eggløsning for tre dager siden, men detta «templet» har visst andre planer. Kunne ønske det fantes en kroppen-kundeservice å ringe til, for nå skulle jeg fader meg skjelt dem ut.
Blir nok en ny evighetsblødning nå da. Kyss meg i rævva. Sorry språkbruket.

Det er så utrolig kjipt å ikke skjønne seg på kroppen.. man føler seg liksom utenfor sin egen kropp mange ganger

 

[AilOn]

Det er så utrolig kjipt å ikke skjønne seg på kroppen.. man føler seg liksom utenfor sin egen kropp mange ganger

Det er akkurat det.. Skjønner ikke hva som skjer, i går hadde jeg helt vannete utflod og tok det som ett godt tegn, og i dag blør jeg?! Skal ringe gyn igjen på mandag å høre om han kan komme med noen innsikter. Lei av å tolke hvert minste tegn, og alle tegnene jeg tolker er i tillegg feil

 

[Heffalomp]

Det er akkurat det.. Skjønner ikke hva som skjer, i går hadde jeg helt vannete utflod og tok det som ett godt tegn, og i dag blør jeg?! Skal ringe gyn igjen på mandag å høre om han kan komme med noen innsikter. Lei av å tolke hvert minste tegn, og alle tegnene jeg tolker er i tillegg feil

Skjønner deg godt! Ta en telefon du Kroppen er og blir et mysterium. Skulle ønske hjernen og kroppen snakket mer sammen til tider

 

[AilOn]

CD1 -

Det er utrolig rart hva som skjer med hodet når mensen kommer.
I går var jeg ganske nedfor på morgenen, følte at alt var bortkastet nok en gang, og kroppen svikter igjen og igjen.
Skreiv litt med ChatGPT, min personlige psykolog - og for bare 249 i mnd!
Neida. Joda. Neida, men det er virkelig overraskende hvor godt det er å ha en datamaskin til å sparre med, sortere følelser og ønsker. I går kveld når jeg la meg var det akkurat som en stor murstein ble løftet av brystet mitt og jeg følte meg mye lettere til sins.

Jeg har tenkt at min desperasjon handler om at jeg må bli gravid nå, og om ikke jeg gjør det så blir alt feil. Jeg blir for gammel, sønnen min blir for gammel og vil ikke ha behov for ett søsken, alt rakner. Ved AI’s listige måte å stille spørsmål på så innså jeg en gang i løpet av gårsdagen at dette handler absolutt ikke om at sønnen min må få ett søsken i år. Om han er 3 år og 11 mnd, eller 4 år og 2 mnd er helt urelevant.

Og jeg? Jeg som må få barn før jeg er 37. Hva har det å si om jeg er 36 år og 11 mnd, eller 37 år og 2 mnd?

Ingenting. Absolutt ingenting.

Problemet er ikke at jeg må blir gravid nå. Problemet er at jeg må ut av dette forferdelige limboet i en syklus som ikke er i nærheten av å fungere. Desperasjonen og fortvilelsen kommer ikke av at jeg må bli gravid nå. Den kommer av at jeg aldri noen gang vet hva som er framover meg. Når man har normal syklus så har man en struktur på det som er forran seg, mens denne tiden har det ikke vært noe. Kun usikkerhet, håp, skuffelse fortvilelse og panikk.

Jeg er heldig. Jeg har blitt raskt gravid. Jeg tåler å få noen negative sykluser, men da ender de alle i en mens etter kort tid. En reset. En ny tidslinje. En plan framover. Det som har vært nå, det er ikke det. Jeg blir ikke helt ferdig med det forferdelige en abort er, før kroppen nullstiller seg.

I går lå jeg tilogmed å tenkte på at det hadde vært hyggeligere å få baby i februar. Vår og sommer. Det er deilig å kjenne på at desperasjon slapp taket når blodet kom, men jeg vet likevel at den er raskt tilbake om ikke syklusen nå stabiliserer seg. Det får bli ett problem for den tid.

 

[Honningbie]

CD1 -

Det er utrolig rart hva som skjer med hodet når mensen kommer.
I går var jeg ganske nedfor på morgenen, følte at alt var bortkastet nok en gang, og kroppen svikter igjen og igjen.
Skreiv litt med ChatGPT, min personlige psykolog - og for bare 249 i mnd!
Neida. Joda. Neida, men det er virkelig overraskende hvor godt det er å ha en datamaskin til å sparre med, sortere følelser og ønsker. I går kveld når jeg la meg var det akkurat som en stor murstein ble løftet av brystet mitt og jeg følte meg mye lettere til sins.

Jeg har tenkt at min desperasjon handler om at jeg må bli gravid nå, og om ikke jeg gjør det så blir alt feil. Jeg blir for gammel, sønnen min blir for gammel og vil ikke ha behov for ett søsken, alt rakner. Ved AI’s listige måte å stille spørsmål på så innså jeg en gang i løpet av gårsdagen at dette handler absolutt ikke om at sønnen min må få ett søsken i år. Om han er 3 år og 11 mnd, eller 4 år og 2 mnd er helt urelevant.

Og jeg? Jeg som må få barn før jeg er 37. Hva har det å si om jeg er 36 år og 11 mnd, eller 37 år og 2 mnd?

Ingenting. Absolutt ingenting.

Problemet er ikke at jeg må blir gravid nå. Problemet er at jeg må ut av dette forferdelige limboet i en syklus som ikke er i nærheten av å fungere. Desperasjonen og fortvilelsen kommer ikke av at jeg må bli gravid nå. Den kommer av at jeg aldri noen gang vet hva som er framover meg. Når man har normal syklus så har man en struktur på det som er forran seg, mens denne tiden har det ikke vært noe. Kun usikkerhet, håp, skuffelse fortvilelse og panikk.

Jeg er heldig. Jeg har blitt raskt gravid. Jeg tåler å få noen negative sykluser, men da ender de alle i en mens etter kort tid. En reset. En ny tidslinje. En plan framover. Det som har vært nå, det er ikke det. Jeg blir ikke helt ferdig med det forferdelige en abort er, før kroppen nullstiller seg.

I går lå jeg tilogmed å tenkte på at det hadde vært hyggeligere å få baby i februar. Vår og sommer. Det er deilig å kjenne på at desperasjon slapp taket når blodet kom, men jeg vet likevel at den er raskt tilbake om ikke syklusen nå stabiliserer seg. Det får bli ett problem for den tid.

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. En forferdelig frustrende situasjon som ikke tar slutt

 

[AilOn]

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. En forferdelig frustrende situasjon som ikke tar slutt

Er så vondt å stå i at jeg har nesten ikke ord.. Unner deg på ingen måte det, også så lenge som du har holdt på uten ett eneste svar..

 

[AilOn]

Letrozol

Da ringte gynekologen meg opp igjen, og han har skrevet ut letrozol. Jeg begynner på fredag, så har vi time til undersøkelse mandag 23. Det blir spennende

 

[Julji]

CD1 -

Det er utrolig rart hva som skjer med hodet når mensen kommer.
I går var jeg ganske nedfor på morgenen, følte at alt var bortkastet nok en gang, og kroppen svikter igjen og igjen.
Skreiv litt med ChatGPT, min personlige psykolog - og for bare 249 i mnd!
Neida. Joda. Neida, men det er virkelig overraskende hvor godt det er å ha en datamaskin til å sparre med, sortere følelser og ønsker. I går kveld når jeg la meg var det akkurat som en stor murstein ble løftet av brystet mitt og jeg følte meg mye lettere til sins.

Jeg har tenkt at min desperasjon handler om at jeg må bli gravid nå, og om ikke jeg gjør det så blir alt feil. Jeg blir for gammel, sønnen min blir for gammel og vil ikke ha behov for ett søsken, alt rakner. Ved AI’s listige måte å stille spørsmål på så innså jeg en gang i løpet av gårsdagen at dette handler absolutt ikke om at sønnen min må få ett søsken i år. Om han er 3 år og 11 mnd, eller 4 år og 2 mnd er helt urelevant.

Og jeg? Jeg som må få barn før jeg er 37. Hva har det å si om jeg er 36 år og 11 mnd, eller 37 år og 2 mnd?

Ingenting. Absolutt ingenting.

Problemet er ikke at jeg må blir gravid nå. Problemet er at jeg må ut av dette forferdelige limboet i en syklus som ikke er i nærheten av å fungere. Desperasjonen og fortvilelsen kommer ikke av at jeg må bli gravid nå. Den kommer av at jeg aldri noen gang vet hva som er framover meg. Når man har normal syklus så har man en struktur på det som er forran seg, mens denne tiden har det ikke vært noe. Kun usikkerhet, håp, skuffelse fortvilelse og panikk.

Jeg er heldig. Jeg har blitt raskt gravid. Jeg tåler å få noen negative sykluser, men da ender de alle i en mens etter kort tid. En reset. En ny tidslinje. En plan framover. Det som har vært nå, det er ikke det. Jeg blir ikke helt ferdig med det forferdelige en abort er, før kroppen nullstiller seg.

I går lå jeg tilogmed å tenkte på at det hadde vært hyggeligere å få baby i februar. Vår og sommer. Det er deilig å kjenne på at desperasjon slapp taket når blodet kom, men jeg vet likevel at den er raskt tilbake om ikke syklusen nå stabiliserer seg. Det får bli ett problem for den tid.

Åh… Det er så leit å høre at kroppen din tuller sånn. Men absolutt godt å finne litt trøst i AI ja - kjenner meg igjen (og tidenes rimeligste psykolog!? ). Den lander meg litt når tankekjøret starter.

For jeg holder på akkurat som deg - får intense tvangstanker rundt aldersforskjell på barn, årstall, fødselsmåned, min alder og what not. Kjennes ut som jeg er i ferd med å bli gal. Så det var litt trøstende det du skriver, noen mnd fra eller til har jo egentlig ingenting å si. Selvom det føles så utrolig stort.

Skulle som deg vært 5 mnd gravid nå. Og nå har flere i termingruppa (med forrige barnet) blitt gravide med nr 2. Det føles som de tar fra meg noe som skulle vært mitt først. Det river i hjertet….