AnLinneas dagbok - håper på nummer tre

[Sitronjenta]

Ferdig på OUL. Alt ser bra ut med den lille babyjenta vår

Det eneste som er frustrerende er fortsatt den terminen. Hun skrev ikke inn noe på helsekortet. Da jeg var der sist sa fostermedisineren at jeg var 13+1 og at terminen min var 16.4. Nå sa jordmoren den var 17. eller 18.4. Men at det stemt med den terminen som ble satt sist fordi systemet regner to dager for kort. Men at fosteret vokste akkurat som det skulle og var i tråd med det hun målte sist.

Misforstå meg rett her. Ikke så farlig med eksakt dato, de færreste kommer jo ikke på termin.
Men jeg må vite fra når jeg skal søke permisjon, og hadde vært kjekt å vite ukebyttedagen min eksakt. Vi gravide er jo litt opptatt av de ukene.

Skjønner veldig godt at det er frustrerende at hun ikke skrev noen termindato på helsekortet. Jeg trodde fastsettelse av termin var en av de viktige tingene som skulle gjøres på oul? Som du skriver må vi også ha en dato når vi skal søke om foreldrepenger etter hvert. Det er jo lenge til, men likevel. Og det er jo fint å ha en ukedag å forholde seg til, som du skriver. Gøy å vite når en er over i neste uke.

Var babyen våken mens ultralyden pågikk, eller så det ut som hun sov?

 

[AnLinnea]

Skjønner veldig godt at det er frustrerende at hun ikke skrev noen termindato på helsekortet. Jeg trodde fastsettelse av termin var en av de viktige tingene som skulle gjøres på oul? Som du skriver må vi også ha en dato når vi skal søke om foreldrepenger etter hvert. Det er jo lenge til, men likevel. Og det er jo fint å ha en ukedag å forholde seg til, som du skriver. Gøy å vite når en er over i neste uke.

Var babyen våken mens ultralyden pågikk, eller så det ut som hun sov?

Ja, jeg trodde også hun skulle skrive noe inn på helsekortet, men så det ikke før etterpå. Ellers hadde jeg spurt.

Babyen var i aller høyeste grad våken. Hun sprellet sånn med beina at det var vanskelig for jordmor å kontrollere at de så bra ut. Turnet også en hel gang rundt, puttet tommelen i munnen og hendene foran ansiktet. Kunne også se at hun smattet og drakk fostervann! Kjempekoselig!

 

[lilla2103]

Så bra med vellykket OUL! Det er jo en stor milepæl hvordan føles det? Lavere skuldre?

Skjønner godt det med termindato, de gangene jeg har vært gravid har ukebyttedagen vært et skikkelig høydepunkt

 

[AnLinnea]

Så bra med vellykket OUL! Det er jo en stor milepæl hvordan føles det? Lavere skuldre?

Skjønner godt det med termindato, de gangene jeg har vært gravid har ukebyttedagen vært et skikkelig høydepunkt

Det føles veldig bra Tror jeg vil kjenne mer og mer på lettelsen i dagene som kommer.

Ja, jeg følger jo med i apper osv. når det gjelder bytte av graviduke. Hehe..

 

[VictoriaH]

Hurra for OUL

 

[Anine91]

Ferdig på OUL. Alt ser bra ut med den lille babyjenta vår

Det eneste som er frustrerende er fortsatt den terminen. Hun skrev ikke inn noe på helsekortet. Da jeg var der sist sa fostermedisineren at jeg var 13+1 og at terminen min var 16.4. Nå sa jordmoren den var 17. eller 18.4. Men at det stemte med den terminen som ble satt sist fordi systemet regner to dager for kort. Men at fosteret vokste akkurat som det skulle og var i tråd med det hun målte sist.

Misforstå meg rett her. Ikke så farlig med eksakt dato, de færreste kommer jo på termin.
Men jeg må vite fra når jeg skal søke permisjon, og hadde vært kjekt å vite ukebyttedagen min eksakt. Vi gravide er jo litt opptatt av de ukene.

Så bra Her fikk jeg beskjed om at jeg hadde samme termin (10.04), men at jeg var 18+3, og ikke 18+4 som jeg skulle vært hvis jeg fulgte ukene fra TUL. Men de satt samme termin, så jeg har på en måte fått motsatt beskjed av deg Synes det er supert, for da starter permisjonen en fredag Deilig å snike til seg helg litt tidligere, tenker jeg. Og fredagene er den dagen jeg har flest timer undervisning, så den er litt tung av og til.

 

[Eskimonika]

Hos meg rørte de ikke helsekortet hverken ved 13 uker eller på OUL, men satte termin i datasystemet og den ville de ikke røre på OUL eller andre ul.
Termin satt ved 13 uker på fosterdiagnostikk viser en dag feil i arket jeg fikk vs det sykehuset regner

 

[AnLinnea]

Da har jeg kommet så langt at tankene med jevne mellomrom er innom fødsel. Jeg lurer sånn på hvordan det blir. De to første fødslene mine var forholdsvis raske og ukompliserte. Med rask mener jeg under 3 timer fra vannet ble tatt. Første kom i gang av seg selv, andre ble jeg satt i gang.

Dette med å ta vannet. Er det egentlig så lurt? Det er noe jeg har tenkt på. For etter de har tatt vannet har det alltid tatt seg opp i intensitet og smerte.. skjønner det får opp farten på fødselen, men hvis naturen fikk velge selv hadde jo ikke vannet gått når jordmoren tok det. Er det en grunn til det? Skåner «naturen» kroppen for de intense smertene ved at vannet ikke går så fort som jordmoren vil?

Jeg fødte første på ABC på Ullevål (jordmorstyrt avdeling, kun naturlig smertelindring).

Med andremann ble jeg satt i gang på vanlig fødeavdeling Ullevål. Fikk ikke føde på ABC pga heftig svangerskapsdiabetes.
Da tok jeg epidural. Grunnen var helt andre type smerter enn de jeg fikk da fødselen startet av dag selv. Dessverre virket den bare på den ene siden.. og da hadde jeg jo fortsatt veldig vondt på den andre.

Jeg måtte ligge på barselavdeling med andremann. Med førstemann lå vi på sykehushotellet.

Kanskje litt overraskende, men min opplevelse på barselavdelingen (tomannsrom) var mye bedre, enn det å være på sykehushotellet.

Denne gangen skal jeg på Riksen. Grunnen er en forferdelig opplevelse på Ullevål i forbindelse med senaborten i mai.

Jeg vil ikke risikere å møte den samme legen igjen (selv om hun har lagt seg paddeflat i et skriftlig svar på min skriftlige klage).

Jeg tenker ikke på smertene. De takler jeg. De får jeg hjelp til å takle. Men jeg er så redd for å få fødselsdepresjon som jeg hadde med førstemann igjen.
Jeg hadde det ikke med sønnen min (andremann), men med datteren min som er førstefødt.

Nå får jeg jente igjen. 8 år etter første. I magen har de hele tiden sagt at hun ser ekstremt aktiv ut. Sønnen min var den rolige kosebabyen. Datteren min var mer aktiv. Og det taklet jeg dårlig. Følte jeg liksom ikke fikk til å stimulere henne nok. Være oppmerksom nok. Tenk hvis jeg får en sånn turbo igjen?

Da vi bestemte oss for å prøve på en til tok jeg dette med i beregningen og tenkte at nå er jeg eldre og mer erfaren. Det vil uansett ikke bli det samme igjen. Men nå som jeg er full av hormoner blir jeg redd igjen.

Jeg tar opp alt dette med både lege og jordmor. Men jeg vil også bare skrive det ut her. Kanskje noen andre kjenner seg igjen? Mange av tankene over er litt tabubelagt.

Ha en fin dag alle som er innom Vi damer er rå!

 

[Tigerlilje]

Forstår godt at tankene begynner å svirre rundt fødsel og tiden etterpå nå. En vet jo aldri, men det ser jo ut til at du føder raskt og greit. Da får du forhåpentligvis en like grei fødsel med nr 3 også Og jeg er sent ute, men hurra for OUL! Godt å høre at alt er bra med lille i magen

 

[Eskimonika]

Forstår godt tankene svirrer
Husk at du har mange fler erfaringer nå enn med første og at det styrker deg.
I tillegg vil jeg anbefale å tenke gjennom hva som kan være til hjelp for deg i barseltiden hvis det skulle bli tøft og snakke med de rundt deg og de som følger deg opp slik at du har et sikkerhetsnett

 

[AnLinnea]

Forstår godt at tankene begynner å svirre rundt fødsel og tiden etterpå nå. En vet jo aldri, men det ser jo ut til at du føder raskt og greit. Da får du forhåpentligvis en like grei fødsel med nr 3 også Og jeg er sent ute, men hurra for OUL! Godt å høre at alt er bra med lille i magen

Tusen takk Tigerlije. Ja, det er så godt å være forbi OUL, og deilig å vite at alt ser bra ut. På tirsdag er jeg halvveis. Neste milepæl etter det er uke 24. Håper det går litt fortere nå fremover!

Glad og spent på dine vegne også! Håper blødningen du hadde var uskyldig

Klem

 

[AnLinnea]

Forstår godt tankene svirrer
Husk at du har mange fler erfaringer nå enn med første og at det styrker deg.
I tillegg vil jeg anbefale å tenke gjennom hva som kan være til hjelp for deg i barseltiden hvis det skulle bli tøft og snakke med de rundt deg og de som følger deg opp slik at du har et sikkerhetsnett

Det er sant. Jeg skal til jordmor igjen neste uke. Da skal vi sette oss sammen og skrive et brev til sykehuset om noen av disse tingene. Det hjelper meg kanskje litt.

Jeg har jo erfaringen med meg nå også, men det er akkurat som om det er så uvirkelig enda. Jeg har jo morkaken foran, og kjenner nesten ingenting. I tillegg til at jeg har senaborten i bagasjen, det gjør at jeg synes det er vanskelig å knytte meg til babyen per nå. Men det kommer vel når jeg kjenner litt mer!

 

[lilla2103]

Da har jeg kommet så langt at tankene med jevne mellomrom er innom fødsel. Jeg lurer sånn på hvordan det blir. De to første fødslene mine var forholdsvis raske og ukompliserte. Med rask mener jeg under 3 timer fra vannet ble tatt. Første kom i gang av seg selv, andre ble jeg satt i gang.

Dette med å ta vannet. Er det egentlig så lurt? Det er noe jeg har tenkt på. For etter de har tatt vannet har det alltid tatt seg opp i intensitet og smerte.. skjønner det får opp farten på fødselen, men hvis naturen fikk velge selv hadde jo ikke vannet gått når jordmoren tok det. Er det en grunn til det? Skåner «naturen» kroppen for de intense smertene ved at vannet ikke går så fort som jordmoren vil?

Jeg fødte første på ABC på Ullevål (jordmorstyrt avdeling, kun naturlig smertelindring).

Med andremann ble jeg satt i gang på vanlig fødeavdeling Ullevål. Fikk ikke føde på ABC pga heftig svangerskapsdiabetes.
Da tok jeg epidural. Grunnen var helt andre type smerter enn de jeg fikk da fødselen startet av dag selv. Dessverre virket den bare på den ene siden.. og da hadde jeg jo fortsatt veldig vondt på den andre.

Jeg måtte ligge på barselavdeling med andremann. Med førstemann lå vi på sykehushotellet.

Kanskje litt overraskende, men min opplevelse på barselavdelingen (tomannsrom) var mye bedre, enn det å være på sykehushotellet.

Denne gangen skal jeg på Riksen. Grunnen er en forferdelig opplevelse på Ullevål i forbindelse med senaborten i mai.

Jeg vil ikke risikere å møte den samme legen igjen (selv om hun har lagt seg paddeflat i et skriftlig svar på min skriftlige klage).

Jeg tenker ikke på smertene. De takler jeg. De får jeg hjelp til å takle. Men jeg er så redd for å få fødselsdepresjon som jeg hadde med førstemann igjen.
Jeg hadde det ikke med sønnen min (andremann), men med datteren min som er førstefødt.

Nå får jeg jente igjen. 8 år etter første. I magen har de hele tiden sagt at hun ser ekstremt aktiv ut. Sønnen min var den rolige kosebabyen. Datteren min var mer aktiv. Og det taklet jeg dårlig. Følte jeg liksom ikke fikk til å stimulere henne nok. Være oppmerksom nok. Tenk hvis jeg får en sånn turbo igjen?

Da vi bestemte oss for å prøve på en til tok jeg dette med i beregningen og tenkte at nå er jeg eldre og mer erfaren. Det vil uansett ikke bli det samme igjen. Men nå som jeg er full av hormoner blir jeg redd igjen.

Jeg tar opp alt dette med både lege og jordmor. Men jeg vil også bare skrive det ut her. Kanskje noen andre kjenner seg igjen? Mange av tankene over er litt tabubelagt.

Ha en fin dag alle som er innom Vi damer er rå!

Jeg har aldri født, så har dessverre få (les: ingen) erfaringer å bidra med hva gjelder fødsel Veldig godt å høre at du fikk innvilget fødeplass på Riksen som ønsket. Kan jeg spørre hva den negative opplevelsen med Ullevål gjaldt? Forstår godt om du ikke vil svare altså!

Også veldig leit å høre om fødselsdepresjon. Jeg har tenkt mye på det selv, og for en eller annen grunn tenkt at jeg blir å få det. Jeg er en pessimist av natur og har slitt med vanskelige tanker tidligere, uten at jeg vet om dette medfører høyere sannsynlighet for å få fødselsdepresjon eller ikke. Håper ikke det ihvertfall! Kom fødselsdepresjonen i forbindelse med fødsel, eller senere? Igjen, full forståelse om du ikke vil svare

Veldig fint at du tar opp alle tankene dine med lege og jordmor, og håper det hjelper å sette seg ned å skrive brev

 

[Tigerlilje]

Tusen takk Tigerlije. Ja, det er så godt å være forbi OUL, og deilig å vite at alt ser bra ut. På tirsdag er jeg halvveis. Neste milepæl etter det er uke 24. Håper det går litt fortere nå fremover!

Glad og spent på dine vegne også! Håper blødningen du hadde var uskyldig

Klem

Takk Jeg har ikke blødd siden så er litt forsiktig optimistisk igjen. Vi må jo klare det en eller annen gang! 24 uker er en fin milepæl, tipper hvertfall den neste måneden går raskt med jul og alt som skjer. Håper du får litt mer ro i kroppen etterhvert som bevegelsene i magen blir sterkere

 

[Anine91]

Da har jeg kommet så langt at tankene med jevne mellomrom er innom fødsel. Jeg lurer sånn på hvordan det blir. De to første fødslene mine var forholdsvis raske og ukompliserte. Med rask mener jeg under 3 timer fra vannet ble tatt. Første kom i gang av seg selv, andre ble jeg satt i gang.

Dette med å ta vannet. Er det egentlig så lurt? Det er noe jeg har tenkt på. For etter de har tatt vannet har det alltid tatt seg opp i intensitet og smerte.. skjønner det får opp farten på fødselen, men hvis naturen fikk velge selv hadde jo ikke vannet gått når jordmoren tok det. Er det en grunn til det? Skåner «naturen» kroppen for de intense smertene ved at vannet ikke går så fort som jordmoren vil?

Jeg fødte første på ABC på Ullevål (jordmorstyrt avdeling, kun naturlig smertelindring).

Med andremann ble jeg satt i gang på vanlig fødeavdeling Ullevål. Fikk ikke føde på ABC pga heftig svangerskapsdiabetes.
Da tok jeg epidural. Grunnen var helt andre type smerter enn de jeg fikk da fødselen startet av dag selv. Dessverre virket den bare på den ene siden.. og da hadde jeg jo fortsatt veldig vondt på den andre.

Jeg måtte ligge på barselavdeling med andremann. Med førstemann lå vi på sykehushotellet.

Kanskje litt overraskende, men min opplevelse på barselavdelingen (tomannsrom) var mye bedre, enn det å være på sykehushotellet.

Denne gangen skal jeg på Riksen. Grunnen er en forferdelig opplevelse på Ullevål i forbindelse med senaborten i mai.

Jeg vil ikke risikere å møte den samme legen igjen (selv om hun har lagt seg paddeflat i et skriftlig svar på min skriftlige klage).

Jeg tenker ikke på smertene. De takler jeg. De får jeg hjelp til å takle. Men jeg er så redd for å få fødselsdepresjon som jeg hadde med førstemann igjen.
Jeg hadde det ikke med sønnen min (andremann), men med datteren min som er førstefødt.

Nå får jeg jente igjen. 8 år etter første. I magen har de hele tiden sagt at hun ser ekstremt aktiv ut. Sønnen min var den rolige kosebabyen. Datteren min var mer aktiv. Og det taklet jeg dårlig. Følte jeg liksom ikke fikk til å stimulere henne nok. Være oppmerksom nok. Tenk hvis jeg får en sånn turbo igjen?

Da vi bestemte oss for å prøve på en til tok jeg dette med i beregningen og tenkte at nå er jeg eldre og mer erfaren. Det vil uansett ikke bli det samme igjen. Men nå som jeg er full av hormoner blir jeg redd igjen.

Jeg tar opp alt dette med både lege og jordmor. Men jeg vil også bare skrive det ut her. Kanskje noen andre kjenner seg igjen? Mange av tankene over er litt tabubelagt.

Ha en fin dag alle som er innom Vi damer er rå!

Forstår godt at du er tankefull. Som jeg sier til meg selv: Du kan ikke går rundt hver dag og bekymre deg for noe som kanskje aldri skjer Når jeg sier det inni hodet mitt, føler jeg at det gir mening, og tankene må bare få suse videre uten at jeg skal holde på alle sammen. Hjelper også å skrive om det her, og snakke med noen nære om det.

Krysser fingrene for at du får en fin opplevelse denne gangen, og blir tatt godt vare på

 

[Veivalsa]

Forstår veldig godt tankene dine, og synes det er bra du snakker med jordmor og lege med det. Bare det vil nok være med på å forebygge man er også ekstra utsatt for fødselsdepresjon etter en senabort/dødfødsel/mistet barn i forrige svangerskap fordi man fortsatt bearbeider det, samtidig som man ofte er ekstra engstelig i påfølgende graviditet.
Jeg hadde nok en fødselsdepresjon, som jeg ikke snakket nok med helsesøster om. Men det gikk seg til og vi fikk hjelp av familievernkontoret til å hjelpe hverandre, som kanskje var det vi trengte mest i den situajsonen.
Etter først å ha mistet og så blitt gravid på nytt, var det først når lillemann var godt over ett år at jeg begynte å kjenne meg som normal både psykisk og i humør, men det var kanskje da ting begynte å bli bra at jeg kjente hvor ikke bra ting hadde vært lenge.

Jeg har forresten og hatt oppfølging på riksen ved begge mine svngerskap, og det har vært gode opplevelser, både det, føde og barsel.

Fikk du hormontablett da du ble satt i gang eller tok de bare vannet? Jeg tenker uansett at fødselen gjerne går over i et nytt gir når man tar vannet, og at det kanskje ville skjedd også hvis vannet hadde gått av seg selv, men at man setter fart på prosessen ved å ta vannet.
Jeg har blitt satt igang begge gangene og det var to helt ulike fødsler, så det kan bare være noe i at fødselene kan være veldig forskjellige fra gang til gang.

Sønnen min var forresten helt turbo bavian i magen, selv under fødselen sparket han masse, men var en forholdsvis rolig baby. Mye sulten om natta og sånn, men ikke like turbo som jeg har sett andre babyer være. (nå som han er nærmere 2 er det en annen sak da)

 

[AnLinnea]

Takk Jeg har ikke blødd siden så er litt forsiktig optimistisk igjen. Vi må jo klare det en eller annen gang! 24 uker er en fin milepæl, tipper hvertfall den neste måneden går raskt med jul og alt som skjer. Håper du får litt mer ro i kroppen etterhvert som bevegelsene i magen blir sterkere

Ja, satser på at tiden skal gå fortere nå fremover. Veldig mye som skjer i desember.

Ta vare på deg selv. Jeg krysser fingrene og håper på det beste for dere!

 

[AnLinnea]

Forstår godt at du er tankefull. Som jeg sier til meg selv: Du kan ikke går rundt hver dag og bekymre deg for noe som kanskje aldri skjer Når jeg sier det inni hodet mitt, føler jeg at det gir mening, og tankene må bare få suse videre uten at jeg skal holde på alle sammen. Hjelper også å skrive om det her, og snakke med noen nære om det.

Krysser fingrene for at du får en fin opplevelse denne gangen, og blir tatt godt vare på

Takk for tips Alltid bra med noen verktøy man kan bruke for å avlede seg selv litt.

Og du har rett i det at det hjelper å både skrive og snakke om det.

 

[AnLinnea]

Forstår veldig godt tankene dine, og synes det er bra du snakker med jordmor og lege med det. Bare det vil nok være med på å forebygge man er også ekstra utsatt for fødselsdepresjon etter en senabort/dødfødsel/mistet barn i forrige svangerskap fordi man fortsatt bearbeider det, samtidig som man ofte er ekstra engstelig i påfølgende graviditet.
Jeg hadde nok en fødselsdepresjon, som jeg ikke snakket nok med helsesøster om. Men det gikk seg til og vi fikk hjelp av familievernkontoret til å hjelpe hverandre, som kanskje var det vi trengte mest i den situajsonen.
Etter først å ha mistet og så blitt gravid på nytt, var det først når lillemann var godt over ett år at jeg begynte å kjenne meg som normal både psykisk og i humør, men det var kanskje da ting begynte å bli bra at jeg kjente hvor ikke bra ting hadde vært lenge.

Jeg har forresten og hatt oppfølging på riksen ved begge mine svngerskap, og det har vært gode opplevelser, både det, føde og barsel.

Fikk du hormontablett da du ble satt i gang eller tok de bare vannet? Jeg tenker uansett at fødselen gjerne går over i et nytt gir når man tar vannet, og at det kanskje ville skjedd også hvis vannet hadde gått av seg selv, men at man setter fart på prosessen ved å ta vannet.
Jeg har blitt satt igang begge gangene og det var to helt ulike fødsler, så det kan bare være noe i at fødselene kan være veldig forskjellige fra gang til gang.

Sønnen min var forresten helt turbo bavian i magen, selv under fødselen sparket han masse, men var en forholdsvis rolig baby. Mye sulten om natta og sånn, men ikke like turbo som jeg har sett andre babyer være. (nå som han er nærmere 2 er det en annen sak da)

Tusen takk for svaret ditt. Jeg tar med meg det du skriver inn i tiden fremover. Særlig det med reaksjonene etter senaborten. Reaksjoner og følelser jeg kanskje ikke har latt slippe helt til fordi jeg var så oppsatt på å bli gravid fort igjen, og ble det.

Blir litt beroliget over at du også hadde en turbobaby i magen, uten at det ble veldig intenst og slitsomt når han kom ut.

Da jeg ble satt i gang strippet de meg for så å prøve å sette i ballong, men da var jeg for moden til den.. så det gikk ikke. Fikk så en tablett vaginalt på kvelden (som ga noen rier, men ikke regelmessige), før de tok vannet ca 12 timer senere. Derfra tok det under tre timer.
Hver fødsel er jo forskjellig, så jeg tror du kan være inne på noe der. Det blir ulike opplevelser uansett hva.

 

[Sitronjenta]

Skjønner godt at tankene rundt fødselsdepresjon kommer sigende, nå som du er rundt halvveis i svangerskapet, og vet det er ei jente i magen. Men kanskje vi er innrettet sånn at vi minnes om sånt når vi går inn i lignende situasjoner, for at vi på en eller annen måte skal kunne klare å forebygge litt mer?

Jeg er redd for å få fødselsdepresjon selv, for jeg vet jo at det er en ny og ukjent situasjon, og at hormonene raser i kroppen, samtidig som jeg har latterlig høye forventninger angående hvor koselig det skal bli. Stor fallhøyde, da.

Håper det hjelper litt å skrive om tankene her, og selvsagt å snakke med jordmor eller lege om dem Husk at det går nok helst bra!