AnLinneas dagbok - håper på nummer tre

I morgen er jeg 21+0. Sjefen min utbrøt i dag at han synes tiden går så fort da jeg sa det. Jeg synes det går både fort og sakte på en gang. I helgen har jeg vært syk, og da går tiden sakte. Måtte hjem fra jobb i dag også fordi jeg følte meg for dårlig til å jobbe.

Jeg har begynt å kjenne snuppa daglig også. Spesielt når jeg sitter litt fremoverbøyd ved PCén eller ligger på sofaen etter jeg har spist. Kjenner ingenting utenpå enda, men det kommer vel. I hvert svangerskap synes jeg denne perioden er litt rar. Jeg har fått mage, og jeg har litt bekkenvondt osv. Samtidig er ikke magen tung enda, og det er ganske lenge til hun kommer. Av og til kan jeg da få en følelse av at det er en ailien der inne når jeg kjenner bevegelsene. Det er bare så rart! Tenk at noe lever der inne, og tar all næringen hun trenger direkte fra meg. Det er virkelig et mirakel hver gang. Jeg har to barn med svært forskjellig utseende og personlighet fra før. Lurer på hvem som kommer nå.
 
AnLinnea skrev:
I morgen er jeg 21+0. Sjefen min utbrøt i dag at han synes tiden går så fort da jeg sa det. Jeg synes det går både fort og sakte på en gang. I helgen har jeg vært syk, og da går tiden sakte. Måtte hjem fra jobb i dag også fordi jeg følte meg for dårlig til å jobbe.

Jeg har begynt å kjenne snuppa daglig også. Spesielt når jeg sitter litt fremoverbøyd ved PCén eller ligger på sofaen etter jeg har spist. Kjenner ingenting utenpå enda, men det kommer vel. I hvert svangerskap synes jeg denne perioden er litt rar. Jeg har fått mage, og jeg har litt bekkenvondt osv. Samtidig er ikke magen tung enda, og det er ganske lenge til hun kommer. Av og til kan jeg da få en følelse av at det er en ailien der inne når jeg kjenner bevegelsene. Det er bare så rart! Tenk at noe lever der inne, og tar all næringen hun trenger direkte fra meg. Det er virkelig et mirakel hver gang. Jeg har to barn med svært forskjellig utseende og personlighet fra før. Lurer på hvem som kommer nå.
Klikk for å utvide …

Gratulerer med 21+0 (snart)! Kjipt med sykdom, masse god bedring :)

Så artig å kjenne bevegelser, det må være en veldig god følelse. Synes også det er så rart å tenke på at man gror en liten person inne i seg. Helt fantastisk egentlig :rolleyes:

Håper du og dere får en fin og avslappende julefeiring :Heartred:greet008
 
lilla2103 skrev:
Gratulerer med 21+0 (snart)! Kjipt med sykdom, masse god bedring :)

Så artig å kjenne bevegelser, det må være en veldig god følelse. Synes også det er så rart å tenke på at man gror en liten person inne i seg. Helt fantastisk egentlig :rolleyes:

Håper du og dere får en fin og avslappende julefeiring :Heartred:greet008
Klikk for å utvide …
Oi, ser det er lenge siden du skrev her. Tusen takk Lilla. Håper dere også får en fin og avslappende julefeiring! Klem
 
Uke 22+2

Nå har jeg endelig begynt å kjenne lille i et mer fast mønster. Hun er veldig aktiv om morgenen og når jeg skal sove på kvelden. Jeg benytter stundene med kontakt fra lille til å tilknytning. Jeg hadde fødselsdepresjon med første barn, men ikke med nummer to. Forskjellen fra svangerskapene var selvfølgelig at jeg ikke visste hva som kom når jeg fikk nummer èn, men også at jeg andre gang brukte mye tid på å visualisere (se for meg) følelsene mine rett etter at babyen var født. Jeg så for meg hvordan jeg smilte da jeg så babyen min, og at jeg fikk han på brystet og ble glad. En liten film som gikk om og om igjen i hodet mitt. Og det funka! Jeg fikk den samme opplevelsen da han faktisk ble født og lagt på brystet mitt.

Med første klarte jeg liksom ikke ta inn alt. Jeg var så høy på adrenalin og oksytocin at jeg glemte det nære og skjøre som oppstår i rommet mellom mor og barn rett etter babyen ble født. Var mest opptatt av at jeg fikk til å føde uten smertestillende, og at jeg i det hele tatt klarte det!

I tillegg synes jeg ikke hun lignet på meg, og at hun bare var veldig tjukk og rød. Det viste seg fort at ammingen ble trøblete og hun gråt mye. Istedenfor å skjønne at hun nok hadde en form for kolikk skyldte jeg på meg selv. Tenkte at jeg har mislykkes som mor. Babyen bare gråt og gråt. Jeg har et ambivalent forhold til min egen mor. Mitt verste mareritt er å bli som henne. Etter hvert begynte jeg å tenke at ved å være sammen med datteren min skadet jeg henne. Og at det beste var hvis mannen min bare tok henne hele tiden. Det stemte jo selvsagt ikke, men sånn er det når hode og sinn er deprimert. Tankene blir ikke logiske. Det endte med at mannen min måtte ha hjemmekontor en dag i uken i mange måneder for at jeg skulle klare meg. Helsestasjonen var ikke på banen for å si det sånn. Fødselsdepresjonen slapp ikke taket før sønnen min ble født. Da tenkte jeg: "Nå! Nå, skal jeg klare det! Nå vet jeg hvordan man gjør alt". Jeg gjorde jo ikke det da, men det var først da han kom at fødselsdepresjonen slapp taket.

I dag skal jeg derfor på jordmorsamtale på riksen slik at det blir journalført at jeg trenger ekstra støtte og tilsyn etter fødsel. Og at de ser etter tegn på fødselsdepresjon. Jeg håper det ikke blir noe problem uansett, men greit at de vet om historien min.
 
AnLinnea skrev:
Uke 22+2

Nå har jeg endelig begynt å kjenne lille i et mer fast mønster. Hun er veldig aktiv om morgenen og når jeg skal sove på kvelden. Jeg benytter stundene med kontakt fra lille til å tilknytning. Jeg hadde fødselsdepresjon med første barn, men ikke med nummer to. Forskjellen fra svangerskapene var selvfølgelig at jeg ikke visste hva som kom når jeg fikk nummer èn, men også at jeg andre gang brukte mye tid på å visualisere (se for meg) følelsene mine rett etter at babyen var født. Jeg så for meg hvordan jeg smilte da jeg så babyen min, og at jeg fikk han på brystet og ble glad. En liten film som gikk om og om igjen i hodet mitt. Og det funka! Jeg fikk den samme opplevelsen da han faktisk ble født og lagt på brystet mitt.

Med første klarte jeg liksom ikke ta inn alt. Jeg var så høy på adrenalin og oksytocin at jeg glemte det nære og skjøre som oppstår i rommet mellom mor og barn rett etter babyen ble født. Var mest opptatt av at jeg fikk til å føde uten smertestillende, og at jeg i det hele tatt klarte det!

I tillegg synes jeg ikke hun lignet på meg, og at hun bare var veldig tjukk og rød. Det viste seg fort at ammingen ble trøblete og hun gråt mye. Istedenfor å skjønne at hun nok hadde en form for kolikk skyldte jeg på meg selv. Tenkte at jeg har mislykkes som mor. Babyen bare gråt og gråt. Jeg har et ambivalent forhold til min egen mor. Mitt verste mareritt er å bli som henne. Etter hvert begynte jeg å tenke at ved å være sammen med datteren min skadet jeg henne. Og at det beste var hvis mannen min bare tok henne hele tiden. Det stemte jo selvsagt ikke, men sånn er det når hode og sinn er deprimert. Tankene blir ikke logiske. Det endte med at mannen min måtte ha hjemmekontor en dag i uken i mange måneder for at jeg skulle klare meg. Helsestasjonen var ikke på banen for å si det sånn. Fødselsdepresjonen slapp ikke taket før sønnen min ble født. Da tenkte jeg: "Nå! Nå, skal jeg klare det! Nå vet jeg hvordan man gjør alt". Jeg gjorde jo ikke det da, men det var først da han kom at fødselsdepresjonen slapp taket.

I dag skal jeg derfor på jordmorsamtale på riksen slik at det blir journalført at jeg trenger ekstra støtte og tilsyn etter fødsel. Og at de ser etter tegn på fødselsdepresjon. Jeg håper det ikke blir noe problem uansett, men greit at de vet om historien min.
Klikk for å utvide …
Tenker at du gjør det helt riktig ved å forberede deg :-) Interessant å høre hvordan du opplevde fødselsdepresjon, og hvordan du unngikk det med andremann. Håper at du slipper det denne gangen også:Heartred
 
AnLinnea skrev:
Uke 22+2

Nå har jeg endelig begynt å kjenne lille i et mer fast mønster. Hun er veldig aktiv om morgenen og når jeg skal sove på kvelden. Jeg benytter stundene med kontakt fra lille til å tilknytning. Jeg hadde fødselsdepresjon med første barn, men ikke med nummer to. Forskjellen fra svangerskapene var selvfølgelig at jeg ikke visste hva som kom når jeg fikk nummer èn, men også at jeg andre gang brukte mye tid på å visualisere (se for meg) følelsene mine rett etter at babyen var født. Jeg så for meg hvordan jeg smilte da jeg så babyen min, og at jeg fikk han på brystet og ble glad. En liten film som gikk om og om igjen i hodet mitt. Og det funka! Jeg fikk den samme opplevelsen da han faktisk ble født og lagt på brystet mitt.

Med første klarte jeg liksom ikke ta inn alt. Jeg var så høy på adrenalin og oksytocin at jeg glemte det nære og skjøre som oppstår i rommet mellom mor og barn rett etter babyen ble født. Var mest opptatt av at jeg fikk til å føde uten smertestillende, og at jeg i det hele tatt klarte det!

I tillegg synes jeg ikke hun lignet på meg, og at hun bare var veldig tjukk og rød. Det viste seg fort at ammingen ble trøblete og hun gråt mye. Istedenfor å skjønne at hun nok hadde en form for kolikk skyldte jeg på meg selv. Tenkte at jeg har mislykkes som mor. Babyen bare gråt og gråt. Jeg har et ambivalent forhold til min egen mor. Mitt verste mareritt er å bli som henne. Etter hvert begynte jeg å tenke at ved å være sammen med datteren min skadet jeg henne. Og at det beste var hvis mannen min bare tok henne hele tiden. Det stemte jo selvsagt ikke, men sånn er det når hode og sinn er deprimert. Tankene blir ikke logiske. Det endte med at mannen min måtte ha hjemmekontor en dag i uken i mange måneder for at jeg skulle klare meg. Helsestasjonen var ikke på banen for å si det sånn. Fødselsdepresjonen slapp ikke taket før sønnen min ble født. Da tenkte jeg: "Nå! Nå, skal jeg klare det! Nå vet jeg hvordan man gjør alt". Jeg gjorde jo ikke det da, men det var først da han kom at fødselsdepresjonen slapp taket.

I dag skal jeg derfor på jordmorsamtale på riksen slik at det blir journalført at jeg trenger ekstra støtte og tilsyn etter fødsel. Og at de ser etter tegn på fødselsdepresjon. Jeg håper det ikke blir noe problem uansett, men greit at de vet om historien min.
Klikk for å utvide …

Så koselig at du kjenner at bevegelsene har et mønster nå. Det er nok veldig lurt å bruke de stundene med bevegelse til å knytte seg til den lille. Det er trist at du hadde fødselsdepresjon med første, og ikke fikk noe hjelp fra helsestasjonen. Du mista jo på en måte noe som kunne blitt hyggelig på grunn av det der. Det er nok veldig lurt å si ifra på forhånd om at du har slitt med dette før, sånn at de er obs. Også tror jeg bare det at du har hatt det før, og tenkt gjennom dette gjør deg bedre rusta til å unngå mer fødselsdepresjon. Du kjenner jo igjen tegnene, og vet litt om hvordan det føles.

Det blir nok ikke noe problem, som du sier, men det er greit at helsevesenet vet om det og følger med uansett.

Håper du har en fin dag og får en god helg!
 
Sitronjenta skrev:
Så koselig at du kjenner at bevegelsene har et mønster nå. Det er nok veldig lurt å bruke de stundene med bevegelse til å knytte seg til den lille. Det er trist at du hadde fødselsdepresjon med første, og ikke fikk noe hjelp fra helsestasjonen. Du mista jo på en måte noe som kunne blitt hyggelig på grunn av det der. Det er nok veldig lurt å si ifra på forhånd om at du har slitt med dette før, sånn at de er obs. Også tror jeg bare det at du har hatt det før, og tenkt gjennom dette gjør deg bedre rusta til å unngå mer fødselsdepresjon. Du kjenner jo igjen tegnene, og vet litt om hvordan det føles.

Det blir nok ikke noe problem, som du sier, men det er greit at helsevesenet vet om det og følger med uansett.

Håper du har en fin dag og får en god helg!
Klikk for å utvide …
Det er litt sårt å tenke tilbake på ja, at mye av barsel og permisjonstiden ikke ble noe særlig. Men jeg tar det med meg som erfaringer i livet, og som du skriver er både jeg og helsevesenet nå forberedt på at det kan skje igjen.

Takk for fine ord Sitronjenta (du virker som en veldig omsorgsfull person :Heartred)

Ha en fin helg:love2
 
Uke 23+1

Endelig forbi milepælen 23 uker. Var på riksen i dag for å sjekke ut hjerte til lille. Vår førstefødte er født med en spesiell hjertefeil, så de ville sjekke at babyen i magen ikke har tegn til det samme. Alt ser heldigvis normalt ut. Ingen tegn til avvik.
Fostermedisineren sjekket også at alt annet ser normalt ut, og vi kunne se at overleppen var intakt. Det kunne de ikke se i uke 18 på OUL. Så det var lettende. Han kunne også fortelle at hun som bor i magehuset ligger litt over gjennomsnittet for alderen mht vekst, og at hun har lange bein. Ikke rart jeg kjenner mye liv (på tross av morkaken fremme).



(Advarsel! Alt er bare bra med meg og baby i dag, men videre under her beskriver sterke detaljer om en tidligere senabort. Blir du engstelig av å lese sånt, så ikke les videre i denne posten).


Det var den samme legen som så på meg i uke 12 med tvillingene jeg senere mistet (han jobber på flere sykehus). Han ville gjerne vite hvordan alt skjedde med hensyn til senaborten jeg hadde i uke 16 i mai. Den ene tvillingen døde i uke 9, og den andre i uke 16. Han mente at det sannsynligvis ikke var noe galt med den som døde i uke 16, men at den døde tvillingen har irritert livmorhalsen slik at jeg har gått i prematur fødsel/abort.

Det var likevel tøft å høre at han mente at den som ble født i uke 16 mest sannsynlig var frisk, og at det var den døde tvillingen (fra uke 9) som forårsaket aborten. Jeg har liksom trøstet meg med at den var syk/at det var noe galt med den og at derfor støtte kroppen den ut. Jeg synes også det er tøft å tenke på at jeg bare spylte den ned i toalettet. Da det skjedde var jeg i totalt sjokk. Bare blødde og blødde med smertefulle rier i over to timer. Det slo meg ikke at jeg skulle lete i toalettet i alt blodet etter fosterene, og ta dem med til sykehuset. Han sa ikke noe direkte på det, men sa han gjerne skulle hatt dem til obduksjon.

Til info. Jeg ble veldig dårlig behandling av sykehuset i forbindelse med senaborten (et annet sykehus enn det jeg er på nå). Jeg har imidlertid skrevet klage og fått en to siders unnskyldning fra både behandlende lege og seksjonsoverlegen. Opplever du noe sånt anbefaler jeg å skrive en klage, det er den eneste måten de kan gå over rutiner og reflektere over praksis i møte med pasientene.
 
AnLinnea skrev:
Uke 23+1

Endelig forbi milepælen 23 uker. Var på riksen i dag for å sjekke ut hjerte til lille. Vår førstefødte er født med en spesiell hjertefeil, så de ville sjekke at babyen i magen ikke har tegn til det samme. Alt ser heldigvis normalt ut. Ingen tegn til avvik.
Fostermedisineren sjekket også at alt annet ser normalt ut, og vi kunne se at overleppen var intakt. Det kunne de ikke se i uke 18 på OUL. Så det var lettende. Han kunne også fortelle at hun som bor i magehuset ligger litt over gjennomsnittet for alderen mht vekst, og at hun har lange bein. Ikke rart jeg kjenner mye liv (på tross av morkaken fremme).



(Advarsel! Alt er bare bra med meg og baby i dag, men videre under her beskriver sterke detaljer om en tidligere senabort. Blir du engstelig av å lese sånt, så ikke les videre i denne posten).


Det var den samme legen som så på meg i uke 12 med tvillingene jeg senere mistet (han jobber på flere sykehus). Han ville gjerne vite hvordan alt skjedde med hensyn til senaborten jeg hadde i uke 16 i mai. Den ene tvillingen døde i uke 9, og den andre i uke 16. Han mente at det sannsynligvis ikke var noe galt med den som døde i uke 16, men at den døde tvillingen har irritert livmorhalsen slik at jeg har gått i prematur fødsel/abort.

Det var likevel tøft å høre at han mente at den som ble født i uke 16 mest sannsynlig var frisk, og at det var den døde tvillingen (fra uke 9) som forårsaket aborten. Jeg har liksom trøstet meg med at den var syk/at det var noe galt med den og at derfor støtte kroppen den ut. Jeg synes også det er tøft å tenke på at jeg bare spylte den ned i toalettet. Da det skjedde var jeg i totalt sjokk. Bare blødde og blødde med smertefulle rier i over to timer. Det slo meg ikke at jeg skulle lete i toalettet i alt blodet etter fosterene, og ta dem med til sykehuset. Han sa ikke noe direkte på det, men sa han gjerne skulle hatt dem til obduksjon.

Til info. Jeg ble veldig dårlig behandling av sykehuset i forbindelse med senaborten (et annet sykehus enn det jeg er på nå). Jeg har imidlertid skrevet klage og fått en to siders unnskyldning fra både behandlende lege og seksjonsoverlegen. Opplever du noe sånt anbefaler jeg å skrive en klage, det er den eneste måten de kan gå over rutiner og reflektere over praksis i møte med pasientene.
Klikk for å utvide …

Så godt å få bekrefta at alt ser fint ut med den lille i magen fortsatt :Heartred Særlig med tanke på opplevelsen du fortsatt har ganske frisk i minne ...

Skjønner godt at det var tøft å høre at den som ble født i uke 16 sannsynligvis var frisk. Det var kanskje synd at du ikke fikk tatt dem med for obduksjon, men hallo, du var i sjokk og krise, og tross alt kunne ikke en obduksjon forandret på noen ting. Håper du klarer å ikke dvele altfor mye ved det som skjedde. Det var ingenting du kunne gjort annerledes som ville påvirka resultatet.

Stor klem:Heartbigred
 
Sitronjenta skrev:
Så godt å få bekrefta at alt ser fint ut med den lille i magen fortsatt :Heartred Særlig med tanke på opplevelsen du fortsatt har ganske frisk i minne ...

Skjønner godt at det var tøft å høre at den som ble født i uke 16 sannsynligvis var frisk. Det var kanskje synd at du ikke fikk tatt dem med for obduksjon, men hallo, du var i sjokk og krise, og tross alt kunne ikke en obduksjon forandret på noen ting. Håper du klarer å ikke dvele altfor mye ved det som skjedde. Det var ingenting du kunne gjort annerledes som ville påvirka resultatet.

Stor klem:Heartbigred
Klikk for å utvide …

Takk for det ❤️

Kjente at skuldrene var noen cm lavere da jeg gikk derfra ja.

Jeg tenker det samme som deg. Jeg var i sjokk da alt skjedde. Så ikke å forvente at jeg skulle gjort noe annerledes nei. Bare litt sårt å nå tenke på.

Koser meg med babyen som er i magen nå. Kjenner på sparkene hver dag, og føler meg heldig.
 
I dag har jeg vært på en litt forsinket 24-ukers kontroll hos jordmor (jeg er 25+2).
Må si jeg synes det var så stas å få første krysset på symfysemålskurven. Jeg har gått rundt og følt meg SÅ stor, også viser det seg at jeg ligger rett på gjennomsnittet (den rød streken). Det var lettende. Hadde insulinkrevende svangerskapsdiabetes forrige gang, og vil så gjerne slippe det denne gangen! Gjør alt jeg kan for å spise sunt og bevege meg det lille jeg kan på tross av bekkenet. Men i jula har det blitt en del søtt, får nesten bare innrømme det.
Mandag skal jeg ta glukosebelastningen. Veldig spent på svaret der. Håper inderlig jeg slipper diabetes denne gangen.
 
Uke 26+1

Nå nærmer det seg tredje trimester.. husker ikke helt om det er uke 27, eller 28, men det er uansett ikke lenge til jeg kommer dit. Rart dette med tiden. I et svangerskap handler så mye om tid. Ellers tenker man jo ikke sånn. Da er det mer hverdag og høytider/ferier som styrer tidsoppfattelsen vår. Jeg prøver å ikke være så opptatt av det, og heller se frem mot milepælene jeg har satt meg; Uke 28 (da overlever så og si alle som blir født), 34 (da stopper de ikke fødselen), 36 (1 mnd til termin), 37 (permen begynner offesielt), 40 (termin).


Jeg har vært på glukosebelastning på mandag. Ikke overraskende slo den ut, og svangerskapsdiabetesen er et faktum igjen. Hadde det sist svangerskap også, i 2014. Da endte det med både insulin og metformin.

Jeg må innrømme at jeg ble veldig skuffa. Jeg var jo forberedt, men skulle gjerne sluppet alt det styret med målinger, og mat. Etter hvert krever det kontroller også. Har så utrolig lite overskudd, og har en del andre plager som dette kommer på toppen av. Føles så unødvendig på et vis. Heldigvis er fastlegen min veldig avslappet, og beroliget meg med at hvis jeg vil kan jeg slippe å ta alle kontrollene på sykehuset hvis jeg heller vil gå til henne. Nå får vi se da, men målingene mine så langt viser at jeg nok må på medisiner etter hvert.

Ellers må jeg si at lille har vært litt roligere i magen i det siste. Ikke bekymringsfullt, men sparkene er litt mindre heftige enn de var for noen uker siden. Regner med det er fordi hun vokser og at det stadig blir mindre plass der inne. Kan også ha sammenheng med at jeg har kuttet alt av sukker og frukt nå. Så da får hun ikke de sukkerkickene som hun har fått med jevne mellomrom til nå.
 
I dag bestilte vi bilsete. Vi har vært veldig heldige og arvet mye. Så dette er første store kjøp for vår del. Nesten litt skummelt. Jeg synes det er så uvirkelig at det kommer en baby innen tre måneders tid. I dag er det 98 dager til termin. Sykt at det er et tosifret antall dager igjen nå. Om en uke er det akkurat tre måneder igjen. Virker lenge, men også veldig kort til.

Foreløpig har vi ikke gjort i stand så mye. Vi har vel egentlig bare fått mange ting og klær som jeg har satt på loftet. Lurer på når redebyggingstrangen skal kicke inn? Jeg vet at den kommer, så venter til det skjer.. Har liksom ikke lyst å være klar for tidlig heller. Da blir ventetiden så veldig lang.

Det vi mangler nå er:

Til baby:
Spebarnsstativ til badebaljen
Helseteppe
Madrass til bedside crib
Madrass til moseskurv
Cozy Fix ammepute
Gulpekluter
Bleier
Håndkle med hette i hjørnet.
Bæresjal
Laken


Til mamma:
Ammetopper
Ammeinnlegg - engangs
Ammeinnlegg - ull/silke-blanding

Fra apotek:
Purelan
Nesesuger
Saltvannsdråper
poser/kopper til morsmelk
Tørrservietter
Våtservietter
Badeolje til baby
Kladder til stellebordet (klipper bare opp vanlige kladder)

Mangler også noe småtteri i klær: sokker, og luer.
Svigermor strikker hentesett og teppe.
 
Last edited:
AnLinnea skrev:
I dag bestilte vi bilsete. Vi har vært veldig heldige og arvet mye. Så dette er første store kjøp for vår del. Nesten litt skummelt. Jeg synes det er så uvirkelig at det kommer en baby innen tre måneders tid. I dag er det 98 dager til termin. Sykt at det er et tosifret antall dager igjen nå. Om en uke er det akkurat tre måneder igjen. Virker lenge, men også veldig kort til.

Foreløpig har vi ikke gjort i stand så mye. Vi har vel egentlig bare fått mange ting og klær som jeg har satt på loftet. Lurer på når redebyggingstrangen skal kicke inn? Jeg vet at den kommer, så venter til det skjer.. Har liksom ikke lyst å være klar for tidlig heller. Da blir ventetiden så veldig lang.

Det vi mangler nå er:

Til baby:
Spebarnsstativ til badebaljen
Helseteppe
Madrass til bedside crib
Madrass til moseskurv
Cozy Fix ammepute
Gulpekluter
Bleier
Håndkle med hette i hjørnet.
Bæresjal
Laken


Til mamma:
Ammetopper
Ammeinnlegg - engangs
Ammeinnlegg - ull/silke-blanding

Fra apotek:
Purelan
Nesesuger
Saltvannsdråper
poser/kopper til morsmelk
Tørrservietter
Våtservietter
Badeolje til baby
Kladder til stellebordet (klipper bare opp vanlige kladder)

Mangler også noe småtteri i klær: sokker, og luer.
Svigermor strikker hentesett og teppe.
Klikk for å utvide …

Wow, det nærmer seg virkelig! Så fin lista di over manglende ting er :) Det gir litt ideer til en uvitende førstegangsgravid også ;)

Både bleier, våt- og tørrservietter får du forresten i sånn gratis babypakke fra både Kiwi, Rema 1000 og Apotek1 :) Men du har sikkert noen merker du foretrekker, da. En trenger sikkert mer fort, men det er jo ikke feil å få ting gratis heller!

Kjipt med svangerskapsdiabetes. Selv om du forventa det er det jo ikke gøy. Det virker spesielt kjipt å ikke kunne spise frukt :( Alt det usunne er liksom greit nok, men frukt! Føler med deg.

Håper du har en fin lørdag og at formen er grei :)
 
I dag har jeg vært første gang på diabetespoliklinikken (dia.pol) på Riksen. Samme styret som sist, selv om det var på Ullevål.

Først levere urinprøve på laben, og samtidig ta blodprøver. Så opp på fostermedisinsk poliklinikk/dia.pol for samtale med diabetessykepleier som snakker om kosthold, og ser på målingene mine. Ut og vente på gangen, for så å få snakke med endokrinolig (indremedsiner) om medisinering, så ut på gangen for ny venting, så fostermedisiner/gyn som skal høre alt jeg akkurat har fortalt på nytt og ta grundig ultralyd. Så vente i kø for ny time, det tok heldigvis ikke lang tid da.

Til sammen var jeg der i 4 timer! Og måtte betale 200 kr i parkering. Så sykt dyrt til å være et sted hvor jeg ikke har valgt å måtte være selv. Det er jo bare noe jeg må.

Konklusjonen fra fostermedisiner er at babyen har det bra. Flow i navlesnor og hjerne er som den skal. Baby ligger med hodet ned (enn så lenge). Hun er målt til å være litt over gjennomsnittet stor, men ikke av betydning. Fostermedisiner var veldig fornøyd. Koselig med ekstra ultralyd, men samtidig har ungen blitt så stor nå, at jeg liksom ikke ser hva som er hva av babyen på skjermen når hun styrer og måler på. Fikk så ville ligamentsmerter på høyre side da jeg skulle reise meg at jeg måtte ligge på benken i 10 min mens hun skrev på dataen. Når jeg får det sånn klarer jeg ikke reise meg, men hun roet meg ned og sa at jeg bare måtte slappe av. Så jeg ble liggende lenge.. hehe..

Konklusjonen fra endokrinolog og dia.sykepleier var at de fastende blodsukkermålingene mine er er ALT for høye, og at endokrinologen vil ha de til å gå ned. Jeg har lagt om kosten siden jul, og er streng med maten. Men det hjelper tydligvis ikke. Så nå medisineres jeg både med metformin, og insulin (skal begynne i kveld). Ny runde med det samme om to uker (- UL det er ikke før om fire uker).

Jeg var så sliten etterpå at jeg ikke orket å gå innom apoteket for å hente ut insulinen en gang. Så det måtte jeg kjøre innom senteret på vei hjem for å gjøre. Mannen måtte komme dit for å hente både meg, og bilen, etter at jeg bare strandet i en stol på Kaffebrenneriet. Så hjem for å hente de to andre, og lage middag til hele hurven (det gjorde heldigvis mannen).

Nå har jeg lagt dem, og mannen er på joggetur før han skal se kamp med en kompis. Tror det blir en tidlig kveld på meg gitt. HELT kjørt! Spent på om jeg ser effekt at insulinen på det fastende blodsukkeret mitt i morgen tidlig.

Spurte forresten om hvordan det blir med fødsel. Svaret var vel at jeg ikke får gå lenger enn termin, men at de ikke kan utelukke at det blir før det hvis blodsukkeret fortsetter å være så høyt, eller at babyen ser ut til å bli veldig stor. Det avtales når det nærmer seg.
Men egentlig greit å vite at det uansett ikke blir senere enn termin da. Den datoen er absolutt siste dag.
 
Det høres ut som en veldig slitsom dag du hadde. Godt du har en mann som stiller opp når det trengs!

Det aller viktigste er selvsagt at babyen har det bra, så det er godt å lese at alt så såpass fint ut. Det å vite at det uansett ikke blir over termin er jo heller ikke verst :) Skjønner likevel at du er lei av hele svangerskapsdiabetesen, mye styr med den.

Nå håper jeg at du har en fin og avslappende helg hvor du får henta deg litt inn.
 
Sitronjenta skrev:
Det høres ut som en veldig slitsom dag du hadde. Godt du har en mann som stiller opp når det trengs!

Det aller viktigste er selvsagt at babyen har det bra, så det er godt å lese at alt så såpass fint ut. Det å vite at det uansett ikke blir over termin er jo heller ikke verst :) Skjønner likevel at du er lei av hele svangerskapsdiabetesen, mye styr med den.

Nå håper jeg at du har en fin og avslappende helg hvor du får henta deg litt inn.
Klikk for å utvide …

Tusen takk Sitronjenta! og i like måte til deg. Er sykt imponert over at du fortsatt jobber 100 %. Hvil det du kan i helgen og prøv å skynte deg langsomt på jobb.
 
AnLinnea skrev:
Tusen takk Sitronjenta! og i like måte til deg. Er sykt imponert over at du fortsatt jobber 100 %. Hvil det du kan i helgen og prøv å skynte deg langsomt på jobb.
Klikk for å utvide …

Åh, tusen takk for det, AnLinnea! Jeg er jo først og fremst heldig som har sluppet billig unna det meste, da ;) Jeg hadde også vært sykmeldt om jeg hadde det som deg. Du er tøff :Heartred
 
30+1

Tiden går visst fremover, selv om det ikke virker sånn til tider. Nå er det litt over 10 uker til termin, og 7 uker til permisjonen starter. Er 100 % sykemeldt nå, så jeg merker vel kanskje ikke den store forskjellen, men det er i alle fall en milepæl å se frem mot.

Jeg følges stadig tett opp på sykehuset mtp diabetesen. Bruker både tabletter, måltidsinsulin og langtidsvirkende insulin. I tillegg passer jeg veldig på kosten og måler blodsukkeret to timer etter hvert måltid. Så dette med svangerskapsdiabetes er omfattende og tar mye tid. Har vært på poliklinikken annen hver uke nå, men nå skal jeg visst hver uke en stund. Noe som gjorde meg skuffa. Fytti katta så lei jeg er av sykehuset.

Alt dette maset gjør også at jeg sørger litt ekstra over at jeg ikke fikk vurdere en gang om jeg kunne født hjemme. Hadde det vært en mulighet nå, så hadde jeg valgt det. Men dessverre er det ikke sånn. Nå ansees jeg for å være i gruppen for risikofødsler. Blir nok satt i gang, og både baby og jeg må overvåkes så lenge fødselen står på. I 48 timer etter fødsel må jeg også være på barsel fordi babyen må sjekke blodsukkeret jevnt.

Men hvis jeg skal muntre opp meg selv litt, så får jeg tenke at det egentlig ikke er så veldig lenge igjen. Husker jo godt at jeg satt med positiv test i begynnelsen av august, og det er lenge siden det. Husker også hvor sakte tiden gikk frem til uke 12, men plutselig hadde jo den tiden gått også. Selv om det virket uendelig lenge!

I tiden fremover får jeg prøve å nyte cafébesøk, kino, kose meg med barna her hjemme, høre på musikk og rydde litt klart til babyen.
 
Back
Topp