Føler tiden står litt stille for tiden, men plutselig er vel terminen her. Blir vel som "julaften på kjerringa", da jeg "har så god tid"...30+1
Tiden går visst fremover, selv om det ikke virker sånn til tider. Nå er det litt over 10 uker til termin, og 7 uker til permisjonen starter. Er 100 % sykemeldt nå, så jeg merker vel kanskje ikke den store forskjellen, men det er i alle fall en milepæl å se frem mot.
Jeg følges stadig tett opp på sykehuset mtp diabetesen. Bruker både tabletter, måltidsinsulin og langtidsvirkende insulin. I tillegg passer jeg veldig på kosten og måler blodsukkeret to timer etter hvert måltid. Så dette med svangerskapsdiabetes er omfattende og tar mye tid. Har vært på poliklinikken annen hver uke nå, men nå skal jeg visst hver uke en stund. Noe som gjorde meg skuffa. Fytti katta så lei jeg er av sykehuset.
Alt dette maset gjør også at jeg sørger litt ekstra over at jeg ikke fikk vurdere en gang om jeg kunne født hjemme. Hadde det vært en mulighet nå, så hadde jeg valgt det. Men dessverre er det ikke sånn. Nå ansees jeg for å være i gruppen for risikofødsler. Blir nok satt i gang, og både baby og jeg må overvåkes så lenge fødselen står på. I 48 timer etter fødsel må jeg også være på barsel fordi babyen må sjekke blodsukkeret jevnt.
Men hvis jeg skal muntre opp meg selv litt, så får jeg tenke at det egentlig ikke er så veldig lenge igjen. Husker jo godt at jeg satt med positiv test i begynnelsen av august, og det er lenge siden det. Husker også hvor sakte tiden gikk frem til uke 12, men plutselig hadde jo den tiden gått også. Selv om det virket uendelig lenge!
I tiden fremover får jeg prøve å nyte cafébesøk, kino, kose meg med barna her hjemme, høre på musikk og rydde litt klart til babyen.
Nyt tiden, så godt du kan