37+3 Fødsel
Den lille frøkna overrasket mammaen sin og alle rundt seg i går. Hadde følt en del endring i kroppen de siste dagene, med mye «lynnedslag» i lysken og symfysen, økt utflod og sult og at det generelt var mye tyngre for kroppen nå.
Vi spiste taco(salat) sammen (på grunn av svangerskapsdiabetes) når jentene var lagt, og så dro mannen min til en bar i sentrum for å ta noen alkoholfrie øl med guttegjengen. Jeg var trøtt, og skulle legge meg i 21-tiden for å lade batteriene før helgen. Helgen som høygravid tobarnsmamma er ganske intens. Jeg rakk så vidt å sovne, før jeg våknet og tenkte «nå skjer det noe» og gikk ut av sengen. Og jeg hadde helt rett, vannet lakk på vei bort til badet og det gikk helt når jeg satte meg på do. I tillegg kom det en del slim og blod. Riene kom også med en gang, og jeg kjente hun jobbe seg nedover under riene. Ble veldig skjelven av tanken på hvor fort det sa pang og at jeg var alene hjemme med begge jentene.
Ringte mannen med en gang, som vel aldri har kommet seg så fort fra sentrum og hjem. Klokken var da 22:05. I tillegg ringte jeg pappa og mamma som bor i nabogaten. Mamma lå i badekaret og pappa hadde lagt seg, men han kledde på seg og var hos meg innen kort tid. Han følte nok han trengte noe å gjør, så han begynte å vask opp fødevannet. Haha. Og så hadde jeg heldigvis en bleie som jeg hadde lånt av en venninne som han hentet til meg, slik at jeg kunne pakke resten av fødebagen og få på meg klær (hadde kun på meg en T-skjorte som jeg sover i). Mannen kom hjem kort tid etterpå, og pakket sin egen bag og fødebagen på rekordtid.
Vi ringte sykehuset og sa at vi bare kom. Følte oss ikke trygge hjemme siden jeg hadde så hyppige rier (kom nesten hver minutt), og jeg i forrige fødsel kun hadde vonde rier i en time før lille kom ut, så turte ikke vente på de ordentlig vonde riene.
Jeg trasker rundt i kjole uten strømpebukse og med bleie på, for orket ikke å ha på noe mer klær. På veien fra bilen til sykehuset kjente jeg bleien fylle seg opp med mer og mer vann. Da vi kom frem, tok vi først en CTG mens jordmor leste seg opp på fødebrevet. Hun trodde først at jeg ikke var i fødsel, for riene roet seg litt når jeg la meg på ryggen. Men så la jeg meg over på siden, og da kom riene hyppigere. I tillegg kjente hun på åpningen som var 3-4 cm. Hun sa derfor at dette kunne vi kalle aktiv fødsel og jeg fikk et føderom rett før midnatt.
På grunn av diabetes fikk jeg veneflon med glukose og insulindrypp og ble koblet opp til CTG under fødsel. Så hver gang jeg skulle på do måtte jeg ha med meg et stort stativ, haha. Så ut som en 80 år gammel mann. Riene tok seg nå greit opp, og jeg måtte konsentrere meg med å puste meg gjennom riene som var veldig vonde.
Kl. 01:00 hadde jeg 5-6 cm. Ble her nesten litt demotivert, da det gjorde så vondt og jeg hadde lenge igjen. Hadde varmepose foran og bak i bleien som lindring og fikk satt noen nåler med akupunktur. Det tok det verste av toppene. Når klokken nærmer seg 02:00, tok jeg noen rier i prekestolen. Disse var ordentlig vonde og jeg kjente at nå jobbet hun seg nedover.
02:00 ville jordmor kjenne på meg, og da hadde jeg 9,5 cm åpning. Jeg ble da liggende på sengen, og kjente at det begynte å komme pressrier. Ca. 02:10 hadde jeg full åpning og kunne presse når jeg ville. Pustet og stønnet meg gjennom de første pressriene og lot riene og lillemor gjøre jobben først. Så hjalp jeg tilslutt til å presse, og da kom hodet ut på 1-2 rier. Slet veldig her med at jeg ikke skulle presse mellom riene og prøve å puste, men det var nesten umulig og jeg tenkte «nå revner jeg nok mye, men det får bare være, jeg klarer ikke å holde igjen». En ny ri kom, og resten av kroppen hennes kom ut og jeg kunne løfte henne opp på brystet selv
Klokken var nå 02:29.
Hun var helt nydelig, med sine 3355 gram og 50 cm. Familien føles nå komplett og jeg er skikkelig lykkelig Både over at jeg aldri trenger å føde igjen, og fordi jeg har fått verdens fineste familie.
Den lille frøkna overrasket mammaen sin og alle rundt seg i går. Hadde følt en del endring i kroppen de siste dagene, med mye «lynnedslag» i lysken og symfysen, økt utflod og sult og at det generelt var mye tyngre for kroppen nå.
Vi spiste taco(salat) sammen (på grunn av svangerskapsdiabetes) når jentene var lagt, og så dro mannen min til en bar i sentrum for å ta noen alkoholfrie øl med guttegjengen. Jeg var trøtt, og skulle legge meg i 21-tiden for å lade batteriene før helgen. Helgen som høygravid tobarnsmamma er ganske intens. Jeg rakk så vidt å sovne, før jeg våknet og tenkte «nå skjer det noe» og gikk ut av sengen. Og jeg hadde helt rett, vannet lakk på vei bort til badet og det gikk helt når jeg satte meg på do. I tillegg kom det en del slim og blod. Riene kom også med en gang, og jeg kjente hun jobbe seg nedover under riene. Ble veldig skjelven av tanken på hvor fort det sa pang og at jeg var alene hjemme med begge jentene.
Ringte mannen med en gang, som vel aldri har kommet seg så fort fra sentrum og hjem. Klokken var da 22:05. I tillegg ringte jeg pappa og mamma som bor i nabogaten. Mamma lå i badekaret og pappa hadde lagt seg, men han kledde på seg og var hos meg innen kort tid. Han følte nok han trengte noe å gjør, så han begynte å vask opp fødevannet. Haha. Og så hadde jeg heldigvis en bleie som jeg hadde lånt av en venninne som han hentet til meg, slik at jeg kunne pakke resten av fødebagen og få på meg klær (hadde kun på meg en T-skjorte som jeg sover i). Mannen kom hjem kort tid etterpå, og pakket sin egen bag og fødebagen på rekordtid.
Vi ringte sykehuset og sa at vi bare kom. Følte oss ikke trygge hjemme siden jeg hadde så hyppige rier (kom nesten hver minutt), og jeg i forrige fødsel kun hadde vonde rier i en time før lille kom ut, så turte ikke vente på de ordentlig vonde riene.
Jeg trasker rundt i kjole uten strømpebukse og med bleie på, for orket ikke å ha på noe mer klær. På veien fra bilen til sykehuset kjente jeg bleien fylle seg opp med mer og mer vann. Da vi kom frem, tok vi først en CTG mens jordmor leste seg opp på fødebrevet. Hun trodde først at jeg ikke var i fødsel, for riene roet seg litt når jeg la meg på ryggen. Men så la jeg meg over på siden, og da kom riene hyppigere. I tillegg kjente hun på åpningen som var 3-4 cm. Hun sa derfor at dette kunne vi kalle aktiv fødsel og jeg fikk et føderom rett før midnatt.
På grunn av diabetes fikk jeg veneflon med glukose og insulindrypp og ble koblet opp til CTG under fødsel. Så hver gang jeg skulle på do måtte jeg ha med meg et stort stativ, haha. Så ut som en 80 år gammel mann. Riene tok seg nå greit opp, og jeg måtte konsentrere meg med å puste meg gjennom riene som var veldig vonde.
Kl. 01:00 hadde jeg 5-6 cm. Ble her nesten litt demotivert, da det gjorde så vondt og jeg hadde lenge igjen. Hadde varmepose foran og bak i bleien som lindring og fikk satt noen nåler med akupunktur. Det tok det verste av toppene. Når klokken nærmer seg 02:00, tok jeg noen rier i prekestolen. Disse var ordentlig vonde og jeg kjente at nå jobbet hun seg nedover.
02:00 ville jordmor kjenne på meg, og da hadde jeg 9,5 cm åpning. Jeg ble da liggende på sengen, og kjente at det begynte å komme pressrier. Ca. 02:10 hadde jeg full åpning og kunne presse når jeg ville. Pustet og stønnet meg gjennom de første pressriene og lot riene og lillemor gjøre jobben først. Så hjalp jeg tilslutt til å presse, og da kom hodet ut på 1-2 rier. Slet veldig her med at jeg ikke skulle presse mellom riene og prøve å puste, men det var nesten umulig og jeg tenkte «nå revner jeg nok mye, men det får bare være, jeg klarer ikke å holde igjen». En ny ri kom, og resten av kroppen hennes kom ut og jeg kunne løfte henne opp på brystet selv
Klokken var nå 02:29. Hun var helt nydelig, med sine 3355 gram og 50 cm. Familien føles nå komplett og jeg er skikkelig lykkelig
Både over at jeg aldri trenger å føde igjen, og fordi jeg har fått verdens fineste familie.
Kan tenke meg mannen din fikk fart på seg når du ringte han ja
Kos dere masse.
Kose deg masse med lille nurket, og bare nyyyt nyfødtbobla
og samboer også. Om vi ikke skulle få til går det også bra, vi er jo veldig heldig som har fått to barn. Men har blitt enda mer gira nå som det plutselig var en positiv test, kjente liksom at ‘oi dette vil jeg skikkelig!’
Heldigvis er det som regel god prognose, men uansett er det en heftig påkjenning å gå igjennom både behandlingen og den mentale omveltningen. Håper virkelig at det er en godartet svulst og at behandlingen blir uten komplikasjoner for deg 
Sender en stor styrkeklem 
