Lang historie kort så var det ikke «bare» en enkel MA, men det endte i en ganske traumatisk opplevelse grunnet store ferieavviklinger på sykehuset osv. det var helt grusomt og har ikke snakket med noen om det etterpå - det burde jeg kanskje gjort. Jeg havnet hos en gynekolog på sykehuset som senere viste seg å være imot abort (dette kom frem på et senere tidspunkt) og hun har så og si sint på meg under hele sykehus oppholdet og gjorde samt så diverse ugreie ting. Jeg fikk ikke den hjelpen jeg trengte og fikk en uttalelse fra seksjonsleder på Gyn senere at dette var noe de skulle ta på alvor samt at hun beklaget på det sterkeste at jeg hadde opplevd disse tingene da det var langt utenfor deres rutine.Så leit at tvil og angst preger så mye. Hvordan er det med symptomer, roer du deg hvis du har mange symptomer? Eller er du like redd for at det skal gå gale uansett?
Jeg har lurt på om den du mista ikke var liv laga fordi du hadde sen positiv test? Denne gangen har du jo veldig tidlig positiv test og det kan være et godt tegn. Har du snakket med noen profesjonelle om det du har vært gjennom? Det blir jo veldig lange uker om du skal bære bekymringene til du kjenner daglig liv
Hmm, ja det kan jo være en fin ting p holde seg fast i, men jeg var i utlandet da jeg ble gravid sist og tenkte liksom hele tiden at testene der var litt mer usikre enn i Norge (selvom de kanskje ikke var det).
I forhold til symptomer o.l. så er det litt både og. Når jeg kjenner symptomer som er like som sist (tretthet, økt matlyst, hyppig vannlating) så blir jeg bekymret fordi jeg føler at alt som er som før «ikke er bra».
Samtidig så er jeg også redd noe er galt mtp at jeg ikke f.eks. har fått ømme bryster enda, da jeg tidligere har hatt det i alle mine svangerskap.
Dette er virkelig ikke enkelt å forklare/beskrive eller bli klok på