Skravletråd - nov 21

[Lillegull92]

Jeg er veldig redd for å måtte gå gjennom dette alene en gang til. Det spiller ingen rolle om han stiller opp (det gjør han nok uansett) om vi ikke kan være to om det og gjøre det sammen. Vi har prøvd på baby i over ett år synes det er så utrolig dårlig gjort!!



Det er nytt. Vi har hatt det veldig fint så skjønner absolutt ingenting. Han vil jeg skal ta abort, og akkurat disse ordene stakk så innmari dypt.

Skjønner deg veldig der! Og som jeg leste i di andre her så ikke greit og oppføre seg sånn nor man har prøvd så lenge! Man må dessverre vere to for og få en. Høres ikke helt voksen ut. Men godt du har et godt nettverk rundt deg det betyr jo mye

Og jeg er helt enig med shentz her oppe at du e mer enn sterk nok til å klare dette alene uansett hvor vondt og vanskelig det er nå

 

[Fru.86]

Jeg er veldig redd for å måtte gå gjennom dette alene en gang til. Det spiller ingen rolle om han stiller opp (det gjør han nok uansett) om vi ikke kan være to om det og gjøre det sammen. Vi har prøvd på baby i over ett år synes det er så utrolig dårlig gjort!!


Det er nytt. Vi har hatt det veldig fint så skjønner absolutt ingenting. Han vil jeg skal ta abort, og akkurat disse ordene stakk så innmari dypt.

Ser du har fått mange gode råd, så jeg har i grunn ikke så mye mer å komme med. Men sender deg en stor klem. Det er virkelig tøft å stå i noe slik samtidig som man er gravid.
Husk at du kan lufte frustrasjonene med oss når ting er vanskelig. Vi alle her heier på deg og ønsker det beste for deg.

 

[PM88]

Her går det veldig opp og ned. Det er veldig turbulent mellom meg og samboeren for tiden. Han er plutselig blitt totalt uinteressert, og ser bare problemer med å få dette barnet. Jeg blir så fortvilt og lei meg akkurat nå har jeg det helt grusomt. I går etter ultralyd hadde jeg det helt fantastisk. Rart hvor fort humøret snur. Prøver å komme meg gjennom dagene på jobb. Mannen er på jobb (borte i fire uker).

Hei Panda jeg må også skrive til deg selv om du har fått gode svar, innspill, trøst og peptalk fra de andre før meg her. For en vanskelig situasjon, så mye opp og ned og at han attpåtil ikke er hjemme nå. Kan egentlig ikke forestille meg hvordan du har det annet enn at det ikke er noe bra i det hele tatt. Men du må holde motet oppe og ikke ta noen forhastede beslutninger. Håper det bare var et «innfall» han hadde, det virker så rart å plutselig ikke bare ville gi opp babydrømmen men også deg og datteren din? (Hvis det var det han mente?). Husker ikke helt nøyaktig men skjedde det noe lignende i fjor vår/sommer at han ville ta pause fra prøvingen, eller det var noe med et nytt jobbtilbud etc som han var usikker på? Husker som sagt ikke helt men hvis han var usikker før så kan det være noe som har ligget å ulmet? (Hvis det stemmer så var det nok i tråden for oss som prøver for første gang jeg husker det fra!)

Nå vet jeg lite om de som jobber på/av men det må da være en «perfekt» løsning for han hvis han er redd for at livet skal bli annerledes eller hva grunnen er. Han får fullstendig fri når han er på jobb og når han er hjemme har han allverdens med tid til å hjelpe til? Har han hobbyer eller andre ting som vil være uforenelig med et tilskudd i familien?

Håper du føler deg mindre alene om dette med oss på forumet men det viktigste er at du er komfortabel med dette videre. Jeg har troen på at du klarer dette enten på egenhånd eller med samboeren din såfremt han får kommet til «his senses».

Litt rotete men avslutter med en god virtuell klem

 

[Panda2013]

Åå, så innmari gode dere er gråter litt mer når jeg leser svarene deres, men det er tårer i form av takknemlighet for at det finnes så mange flotte og gode mennesker der ute! Mennesker som ikke kjenner meg engang vit at der er gull verdt! Jeg klarer ikke å svare alle. Sitter på mobil, så blir litt knotete..

 

[Panda2013]

Hei Panda jeg må også skrive til deg selv om du har fått gode svar, innspill, trøst og peptalk fra de andre før meg her. For en vanskelig situasjon, så mye opp og ned og at han attpåtil ikke er hjemme nå. Kan egentlig ikke forestille meg hvordan du har det annet enn at det ikke er noe bra i det hele tatt. Men du må holde motet oppe og ikke ta noen forhastede beslutninger. Håper det bare var et «innfall» han hadde, det virker så rart å plutselig ikke bare ville gi opp babydrømmen men også deg og datteren din? (Hvis det var det han mente?). Husker ikke helt nøyaktig men skjedde det noe lignende i fjor vår/sommer at han ville ta pause fra prøvingen, eller det var noe med et nytt jobbtilbud etc som han var usikker på? Husker som sagt ikke helt men hvis han var usikker før så kan det være noe som har ligget å ulmet? (Hvis det stemmer så var det nok i tråden for oss som prøver for første gang jeg husker det fra!)

Nå vet jeg lite om de som jobber på/av men det må da være en «perfekt» løsning for han hvis han er redd for at livet skal bli annerledes eller hva grunnen er. Han får fullstendig fri når han er på jobb og når han er hjemme har han allverdens med tid til å hjelpe til? Har han hobbyer eller andre ting som vil være uforenelig med et tilskudd i familien?

Håper du føler deg mindre alene om dette med oss på forumet men det viktigste er at du er komfortabel med dette videre. Jeg har troen på at du klarer dette enten på egenhånd eller med samboeren din såfremt han får kommet til «his senses».

Litt rotete men avslutter med en god virtuell klem

Det stemmer at han har hatt sine perioder, men det har han sagt har vært fordi han har blitt så skuffet hver gang det ikke har gått. Samtidig har han vært veldig mye borte mtp bytting og overgang av jobber. Det har tært på, men han har aldri sagt at han ikke ønsker meg og barna. Så jeg forstår ikke helt..
Han vil nok helt sikkert stille opp. Det tviler jeg ikke på. Jeg er bare ikke klar for å takle alt dette som alenemamma en gang til. Det har virkelig ikke vært noen dans på roser, og jeg hadde et helvete forrige gang. Jeg var totalt utmattet, men klarte på sett og vis å karre meg opp igjen. Han var jo også litt av grunnen til det. Han reddet oss på en måte.

I tillegg opplevde vi en tragedie i sommer (da vi tok pause). Det var et brått og uventet dødsfall i hans familie som han tok veldig, veldig tungt. Vi har likevel enige om å starte opp prøvingen igjen. Jeg forstår egentlig ingenting av hva som skjer. Han blir mer og mer negativ og sikker i sin sak for hver dag som går. Han vil blant annet at jeg flytter hjem i leiligheten min (som per nå er utleid. Solgte den aldri da vi flytta sammen).

Jeg er jo mye alene i perioder. Det er liksom redningen min at han kommer hjem innimellom og letter litt på trykket for meg. Jeg har en krevende jobb der jeg må være ganske «på» hele tiden egentlig. Det er liksom ikke fri annet enn i sommerferiene. Nå har eldste min blitt så stor at hun klarer seg mye «selv». Med en baby oppi det hele vet jeg jammen ikke hvordan jeg skal få endene til å møtes!! Både i hverdagen med alt som følger med og med det økonomiske.

Det er skikkelig, skikkelig urettferdig hele greia. Kjenner jeg sliter med å tilgi den situasjonen han nå har satt meg i. Dette har gått fullstendig løs på tilliten i alle fall

Vi er forresten 28 og 29 år gamle.

 

[Sol.i.hjertet]

Det stemmer at han har hatt sine perioder, men det har han sagt har vært fordi han har blitt så skuffet hver gang det ikke har gått. Samtidig har han vært veldig mye borte mtp bytting og overgang av jobber. Det har tært på, men han har aldri sagt at han ikke ønsker meg og barna. Så jeg forstår ikke helt..
Han vil nok helt sikkert stille opp. Det tviler jeg ikke på. Jeg er bare ikke klar for å takle alt dette som alenemamma en gang til. Det har virkelig ikke vært noen dans på roser, og jeg hadde et helvete forrige gang. Jeg var totalt utmattet, men klarte på sett og vis å karre meg opp igjen. Han var jo også litt av grunnen til det. Han reddet oss på en måte.

I tillegg opplevde vi en tragedie i sommer (da vi tok pause). Det var et brått og uventet dødsfall i hans familie som han tok veldig, veldig tungt. Vi har likevel enige om å starte opp prøvingen igjen. Jeg forstår egentlig ingenting av hva som skjer. Han blir mer og mer negativ og sikker i sin sak for hver dag som går. Han vil blant annet at jeg flytter hjem i leiligheten min (som per nå er utleid. Solgte den aldri da vi flytta sammen).

Jeg er jo mye alene i perioder. Det er liksom redningen min at han kommer hjem innimellom og letter litt på trykket for meg. Jeg har en krevende jobb der jeg må være ganske «på» hele tiden egentlig. Det er liksom ikke fri annet enn i sommerferiene. Nå har eldste min blitt så stor at hun klarer seg mye «selv». Med en baby oppi det hele vet jeg jammen ikke hvordan jeg skal få endene til å møtes!! Både i hverdagen med alt som følger med og med det økonomiske.

Det er skikkelig, skikkelig urettferdig hele greia. Kjenner jeg sliter med å tilgi den situasjonen han nå har satt meg i. Dette har gått fullstendig løs på tilliten i alle fall

Vi er forresten 28 og 29 år gamle.

Huff så vondt jeg får av deg For et tillitsbrudd, og til og med foreslå at du skal flytte ut? Så brått? Det virker helt hinsides normal oppførsel... Sender deg en stor klem og håper på bedre tider for dere

 

[Kitty]

Det stemmer at han har hatt sine perioder, men det har han sagt har vært fordi han har blitt så skuffet hver gang det ikke har gått. Samtidig har han vært veldig mye borte mtp bytting og overgang av jobber. Det har tært på, men han har aldri sagt at han ikke ønsker meg og barna. Så jeg forstår ikke helt..
Han vil nok helt sikkert stille opp. Det tviler jeg ikke på. Jeg er bare ikke klar for å takle alt dette som alenemamma en gang til. Det har virkelig ikke vært noen dans på roser, og jeg hadde et helvete forrige gang. Jeg var totalt utmattet, men klarte på sett og vis å karre meg opp igjen. Han var jo også litt av grunnen til det. Han reddet oss på en måte.

I tillegg opplevde vi en tragedie i sommer (da vi tok pause). Det var et brått og uventet dødsfall i hans familie som han tok veldig, veldig tungt. Vi har likevel enige om å starte opp prøvingen igjen. Jeg forstår egentlig ingenting av hva som skjer. Han blir mer og mer negativ og sikker i sin sak for hver dag som går. Han vil blant annet at jeg flytter hjem i leiligheten min (som per nå er utleid. Solgte den aldri da vi flytta sammen).

Jeg er jo mye alene i perioder. Det er liksom redningen min at han kommer hjem innimellom og letter litt på trykket for meg. Jeg har en krevende jobb der jeg må være ganske «på» hele tiden egentlig. Det er liksom ikke fri annet enn i sommerferiene. Nå har eldste min blitt så stor at hun klarer seg mye «selv». Med en baby oppi det hele vet jeg jammen ikke hvordan jeg skal få endene til å møtes!! Både i hverdagen med alt som følger med og med det økonomiske.

Det er skikkelig, skikkelig urettferdig hele greia. Kjenner jeg sliter med å tilgi den situasjonen han nå har satt meg i. Dette har gått fullstendig løs på tilliten i alle fall

Vi er forresten 28 og 29 år gamle.

Sender deg mange klemmer! Hvordan har helgen gått? Kan familievernkontoret og jordmor være gode samtalepartnere for deg?

 

[PM88]

Det stemmer at han har hatt sine perioder, men det har han sagt har vært fordi han har blitt så skuffet hver gang det ikke har gått. Samtidig har han vært veldig mye borte mtp bytting og overgang av jobber. Det har tært på, men han har aldri sagt at han ikke ønsker meg og barna. Så jeg forstår ikke helt..
Han vil nok helt sikkert stille opp. Det tviler jeg ikke på. Jeg er bare ikke klar for å takle alt dette som alenemamma en gang til. Det har virkelig ikke vært noen dans på roser, og jeg hadde et helvete forrige gang. Jeg var totalt utmattet, men klarte på sett og vis å karre meg opp igjen. Han var jo også litt av grunnen til det. Han reddet oss på en måte.

I tillegg opplevde vi en tragedie i sommer (da vi tok pause). Det var et brått og uventet dødsfall i hans familie som han tok veldig, veldig tungt. Vi har likevel enige om å starte opp prøvingen igjen. Jeg forstår egentlig ingenting av hva som skjer. Han blir mer og mer negativ og sikker i sin sak for hver dag som går. Han vil blant annet at jeg flytter hjem i leiligheten min (som per nå er utleid. Solgte den aldri da vi flytta sammen).

Jeg er jo mye alene i perioder. Det er liksom redningen min at han kommer hjem innimellom og letter litt på trykket for meg. Jeg har en krevende jobb der jeg må være ganske «på» hele tiden egentlig. Det er liksom ikke fri annet enn i sommerferiene. Nå har eldste min blitt så stor at hun klarer seg mye «selv». Med en baby oppi det hele vet jeg jammen ikke hvordan jeg skal få endene til å møtes!! Både i hverdagen med alt som følger med og med det økonomiske.

Det er skikkelig, skikkelig urettferdig hele greia. Kjenner jeg sliter med å tilgi den situasjonen han nå har satt meg i. Dette har gått fullstendig løs på tilliten i alle fall

Vi er forresten 28 og 29 år gamle.

Hvordan går det med deg?

 

[Spirenx]

Det stemmer at han har hatt sine perioder, men det har han sagt har vært fordi han har blitt så skuffet hver gang det ikke har gått. Samtidig har han vært veldig mye borte mtp bytting og overgang av jobber. Det har tært på, men han har aldri sagt at han ikke ønsker meg og barna. Så jeg forstår ikke helt..
Han vil nok helt sikkert stille opp. Det tviler jeg ikke på. Jeg er bare ikke klar for å takle alt dette som alenemamma en gang til. Det har virkelig ikke vært noen dans på roser, og jeg hadde et helvete forrige gang. Jeg var totalt utmattet, men klarte på sett og vis å karre meg opp igjen. Han var jo også litt av grunnen til det. Han reddet oss på en måte.

I tillegg opplevde vi en tragedie i sommer (da vi tok pause). Det var et brått og uventet dødsfall i hans familie som han tok veldig, veldig tungt. Vi har likevel enige om å starte opp prøvingen igjen. Jeg forstår egentlig ingenting av hva som skjer. Han blir mer og mer negativ og sikker i sin sak for hver dag som går. Han vil blant annet at jeg flytter hjem i leiligheten min (som per nå er utleid. Solgte den aldri da vi flytta sammen).

Jeg er jo mye alene i perioder. Det er liksom redningen min at han kommer hjem innimellom og letter litt på trykket for meg. Jeg har en krevende jobb der jeg må være ganske «på» hele tiden egentlig. Det er liksom ikke fri annet enn i sommerferiene. Nå har eldste min blitt så stor at hun klarer seg mye «selv». Med en baby oppi det hele vet jeg jammen ikke hvordan jeg skal få endene til å møtes!! Både i hverdagen med alt som følger med og med det økonomiske.

Det er skikkelig, skikkelig urettferdig hele greia. Kjenner jeg sliter med å tilgi den situasjonen han nå har satt meg i. Dette har gått fullstendig løs på tilliten i alle fall

Vi er forresten 28 og 29 år gamle.

Hvordan går det med deg nå?

 

[Panda2013]

Hvordan går det med deg?

Hvordan går det med deg nå?

Beklager, jeg måtte bare «melde meg ut» av verden noen dager. Dette har vært helt sinnssykt! Endte opp med å bli sykemeldt og hele pakka. Fullstendig ute av drift.

Forrige mandag karra jeg meg til lege, da jeg ikke så noen annen utvei. Jeg var sønderknust langt inni hjerteroten og så ikke noe løsning på noe som helst. Panikken over å gjøre dette alene igjen tok meg. Så i tillegg til press fra familie om at det var det eneste rette å gjøre så gikk jeg altså til lege og ba om time til abort.

Imidlertid har mannen snudd. Han er fortsatt ikke hjemme, så har bare snakket med han på tlf. Han ønsker verken å dumpe meg eller st jeg skal ta abort. Hundre unnskyldninger der det for i det meste går i at han har hatt panikk og det har vært litt mye for han. Familien min er skuffa over han og mener fortsatt jeg ikke bør hoppe uti dette.

Uansett, jeg fikk time på sykehuset i morgen. Da er jeg 11+2. Det er helt grusomt. Jeg har ikke avbestilt timen, og jeg har fremdeles ikke bestemt meg hundre prosent.
Veier for og imot, men har jo ikke lyst å ta livet av fosteret selv om jeg nå har mannen i ryggen (og det er jo ikke uten utfordringer det heller - vi her jo mye å rydde opp i) har jeg nå en familie som jeg opplever ikke støtter meg i å beholde.

Galskap. Jeg er snart 30 år og burde ikke være avhengig av hva min nærmeste familie mener. Det er bare vondt å ikke kjenne på støtte.

 

[Azu]

Beklager, jeg måtte bare «melde meg ut» av verden noen dager. Dette har vært helt sinnssykt! Endte opp med å bli sykemeldt og hele pakka. Fullstendig ute av drift.

Forrige mandag karra jeg meg til lege, da jeg ikke så noen annen utvei. Jeg var sønderknust langt inni hjerteroten og så ikke noe løsning på noe som helst. Panikken over å gjøre dette alene igjen tok meg. Så i tillegg til press fra familie om at det var det eneste rette å gjøre så gikk jeg altså til lege og ba om time til abort.

Imidlertid har mannen snudd. Han er fortsatt ikke hjemme, så har bare snakket med han på tlf. Han ønsker verken å dumpe meg eller st jeg skal ta abort. Hundre unnskyldninger der det for i det meste går i at han har hatt panikk og det har vært litt mye for han. Familien min er skuffa over han og mener fortsatt jeg ikke bør hoppe uti dette.

Uansett, jeg fikk time på sykehuset i morgen. Da er jeg 11+2. Det er helt grusomt. Jeg har ikke avbestilt timen, og jeg har fremdeles ikke bestemt meg hundre prosent.
Veier for og imot, men har jo ikke lyst å ta livet av fosteret selv om jeg nå har mannen i ryggen (og det er jo ikke uten utfordringer det heller - vi her jo mye å rydde opp i) har jeg nå en familie som jeg opplever ikke støtter meg i å beholde.

Galskap. Jeg er snart 30 år og burde ikke være avhengig av hva min nærmeste familie mener. Det er bare vondt å ikke kjenne på støtte.

Her tenker jeg at du burde gjøre det akkurat du føler er best. Hvis du vil beholde barnet, så er det ditt valg. Og hvis du velger det, så er det ikke satt i sten at du MÅ ende opp med denne mannen heller. Familien din burde støtte deg uansett hva du gjør, og du skal absolutt ikke la dem presse deg til å ta valg i hverken den ene eller andre retningen. Det er din kropp og ditt liv. Og det er ikke noe å skamme seg for at du spurte dem om råd og støtte. Det trenger vi alle fra tid til annen, og spesielt ved slike dramatiske episoder som du har opplevd.

 

[Persillebrille]

Beklager, jeg måtte bare «melde meg ut» av verden noen dager. Dette har vært helt sinnssykt! Endte opp med å bli sykemeldt og hele pakka. Fullstendig ute av drift.

Forrige mandag karra jeg meg til lege, da jeg ikke så noen annen utvei. Jeg var sønderknust langt inni hjerteroten og så ikke noe løsning på noe som helst. Panikken over å gjøre dette alene igjen tok meg. Så i tillegg til press fra familie om at det var det eneste rette å gjøre så gikk jeg altså til lege og ba om time til abort.

Imidlertid har mannen snudd. Han er fortsatt ikke hjemme, så har bare snakket med han på tlf. Han ønsker verken å dumpe meg eller st jeg skal ta abort. Hundre unnskyldninger der det for i det meste går i at han har hatt panikk og det har vært litt mye for han. Familien min er skuffa over han og mener fortsatt jeg ikke bør hoppe uti dette.

Uansett, jeg fikk time på sykehuset i morgen. Da er jeg 11+2. Det er helt grusomt. Jeg har ikke avbestilt timen, og jeg har fremdeles ikke bestemt meg hundre prosent.
Veier for og imot, men har jo ikke lyst å ta livet av fosteret selv om jeg nå har mannen i ryggen (og det er jo ikke uten utfordringer det heller - vi her jo mye å rydde opp i) har jeg nå en familie som jeg opplever ikke støtter meg i å beholde.

Galskap. Jeg er snart 30 år og burde ikke være avhengig av hva min nærmeste familie mener. Det er bare vondt å ikke kjenne på støtte.

Oioi, jeg må si jeg føler jeg blir sint på familien din. Det er ikke dem sin rett å bestemme hva du skal gjøre.
Gjør det du føler er rett. Jeg synes dette er en sak mellom deg og mannen, ikke resten av familien din, for de viser tydeligvis ikke støtte... Ikke stress med å ta abort. Nå har du mannen i ryggen. Ring han og bli enige mellom dere to hva som er riktig for dere. Og hvis du er i tvil, da bør du ikke gjøre det. Det er det jeg tenker, men det er bare meg. Hvis jeg er hensynsløs i svaret mitt så må jeg unnskylde på forhånd. Jeg ble litt engasjert kan du si
Jeg kjenner ikke deg, men jeg vil virkelig ikke at du tar abort

 

[Kitty]

Beklager, jeg måtte bare «melde meg ut» av verden noen dager. Dette har vært helt sinnssykt! Endte opp med å bli sykemeldt og hele pakka. Fullstendig ute av drift.

Forrige mandag karra jeg meg til lege, da jeg ikke så noen annen utvei. Jeg var sønderknust langt inni hjerteroten og så ikke noe løsning på noe som helst. Panikken over å gjøre dette alene igjen tok meg. Så i tillegg til press fra familie om at det var det eneste rette å gjøre så gikk jeg altså til lege og ba om time til abort.

Imidlertid har mannen snudd. Han er fortsatt ikke hjemme, så har bare snakket med han på tlf. Han ønsker verken å dumpe meg eller st jeg skal ta abort. Hundre unnskyldninger der det for i det meste går i at han har hatt panikk og det har vært litt mye for han. Familien min er skuffa over han og mener fortsatt jeg ikke bør hoppe uti dette.

Uansett, jeg fikk time på sykehuset i morgen. Da er jeg 11+2. Det er helt grusomt. Jeg har ikke avbestilt timen, og jeg har fremdeles ikke bestemt meg hundre prosent.
Veier for og imot, men har jo ikke lyst å ta livet av fosteret selv om jeg nå har mannen i ryggen (og det er jo ikke uten utfordringer det heller - vi her jo mye å rydde opp i) har jeg nå en familie som jeg opplever ikke støtter meg i å beholde.

Galskap. Jeg er snart 30 år og burde ikke være avhengig av hva min nærmeste familie mener. Det er bare vondt å ikke kjenne på støtte.

Mange klemmer! Ikke gjør noe du ikke kan leve med og stå for selv. La ikke familien din bestemme for deg, det er ikke de som skal leve med valget i ettertid. Jeg skjønner det er en tidsfaktor her, men det er ikke en beslutning som bør tas under slikt press!

 

[Spirenx]

Beklager, jeg måtte bare «melde meg ut» av verden noen dager. Dette har vært helt sinnssykt! Endte opp med å bli sykemeldt og hele pakka. Fullstendig ute av drift.

Forrige mandag karra jeg meg til lege, da jeg ikke så noen annen utvei. Jeg var sønderknust langt inni hjerteroten og så ikke noe løsning på noe som helst. Panikken over å gjøre dette alene igjen tok meg. Så i tillegg til press fra familie om at det var det eneste rette å gjøre så gikk jeg altså til lege og ba om time til abort.

Imidlertid har mannen snudd. Han er fortsatt ikke hjemme, så har bare snakket med han på tlf. Han ønsker verken å dumpe meg eller st jeg skal ta abort. Hundre unnskyldninger der det for i det meste går i at han har hatt panikk og det har vært litt mye for han. Familien min er skuffa over han og mener fortsatt jeg ikke bør hoppe uti dette.

Uansett, jeg fikk time på sykehuset i morgen. Da er jeg 11+2. Det er helt grusomt. Jeg har ikke avbestilt timen, og jeg har fremdeles ikke bestemt meg hundre prosent.
Veier for og imot, men har jo ikke lyst å ta livet av fosteret selv om jeg nå har mannen i ryggen (og det er jo ikke uten utfordringer det heller - vi her jo mye å rydde opp i) har jeg nå en familie som jeg opplever ikke støtter meg i å beholde.

Galskap. Jeg er snart 30 år og burde ikke være avhengig av hva min nærmeste familie mener. Det er bare vondt å ikke kjenne på støtte.

Huff og huff, jeg føler så med deg! Dette er ingen enkel situasjonen sitte i. Jeg er også helt enig med de andre her, så dårlig gjort av familien din og ikke støtte deg uansett valg du velger. Å se til en som er i en såpass sårbar situasjon nå at en abort er best, er helt håpløst spør du meg.

Selvom mannen tydelig viser litt forvirrende signaler og ønsker er det i det minste positivt at han nå sier at han ikke ønsker å dumpe deg eller at du tar abort. Kanskje han bare trengte å få alt på avstand for å samle sin egen panikk. Ingen unnskyldning ovenfor han, men jeg anser det likevel som positivt. Alt må likevel jobbes med, som du selv sier.

Du er tøff, det er det ingen tvil om! Jeg håper du virkelig kjenner på det, og skulle du være i noen som helst tvil om en abort er riktig for deg eller ikke, så håper jeg du ikke gjennomfører det pga familien din.
Jeg ønsker deg uansett masse lykke til, uansett valg du tar! Og husk på at det er ikke noe som er rett eller galt her. Stol på deg selv og magefølelsen din, du vet best

 

[Mamacita]

Som de over her skriver, så føler jeg veldig for deg Skjønner at det er en forvirrende tid i en situasjon hvor det press på tid i tillegg.. Merker jeg blir provosert over både mannen som tok en seriøs helomvending med store følger, for så å ombestemme seg igjen, og over familien din som som er så lite støttende! Vanskelig å komme med noe konkret råd her, annet enn å følge magefølelsen din, som jeg oppfatter som at du ikke ønsker å ta abort Håper jo at mannen sin reaksjon var pga panikk el, og at han nå støtter deg og at dere kan jobbe dere gjennom dette sammen som familie (kanskje med familievernkontoret?). Ønsker deg iaf masse lykke til uansett hva du velger, og sender deg en støttende-digital- klem!

 

[Persillebrille]

Beklager, jeg måtte bare «melde meg ut» av verden noen dager. Dette har vært helt sinnssykt! Endte opp med å bli sykemeldt og hele pakka. Fullstendig ute av drift.

Forrige mandag karra jeg meg til lege, da jeg ikke så noen annen utvei. Jeg var sønderknust langt inni hjerteroten og så ikke noe løsning på noe som helst. Panikken over å gjøre dette alene igjen tok meg. Så i tillegg til press fra familie om at det var det eneste rette å gjøre så gikk jeg altså til lege og ba om time til abort.

Imidlertid har mannen snudd. Han er fortsatt ikke hjemme, så har bare snakket med han på tlf. Han ønsker verken å dumpe meg eller st jeg skal ta abort. Hundre unnskyldninger der det for i det meste går i at han har hatt panikk og det har vært litt mye for han. Familien min er skuffa over han og mener fortsatt jeg ikke bør hoppe uti dette.

Uansett, jeg fikk time på sykehuset i morgen. Da er jeg 11+2. Det er helt grusomt. Jeg har ikke avbestilt timen, og jeg har fremdeles ikke bestemt meg hundre prosent.
Veier for og imot, men har jo ikke lyst å ta livet av fosteret selv om jeg nå har mannen i ryggen (og det er jo ikke uten utfordringer det heller - vi her jo mye å rydde opp i) har jeg nå en familie som jeg opplever ikke støtter meg i å beholde.

Galskap. Jeg er snart 30 år og burde ikke være avhengig av hva min nærmeste familie mener. Det er bare vondt å ikke kjenne på støtte.

Hvordan går det med deg

 

[PM88]

Beklager, jeg måtte bare «melde meg ut» av verden noen dager. Dette har vært helt sinnssykt! Endte opp med å bli sykemeldt og hele pakka. Fullstendig ute av drift.

Forrige mandag karra jeg meg til lege, da jeg ikke så noen annen utvei. Jeg var sønderknust langt inni hjerteroten og så ikke noe løsning på noe som helst. Panikken over å gjøre dette alene igjen tok meg. Så i tillegg til press fra familie om at det var det eneste rette å gjøre så gikk jeg altså til lege og ba om time til abort.

Imidlertid har mannen snudd. Han er fortsatt ikke hjemme, så har bare snakket med han på tlf. Han ønsker verken å dumpe meg eller st jeg skal ta abort. Hundre unnskyldninger der det for i det meste går i at han har hatt panikk og det har vært litt mye for han. Familien min er skuffa over han og mener fortsatt jeg ikke bør hoppe uti dette.

Uansett, jeg fikk time på sykehuset i morgen. Da er jeg 11+2. Det er helt grusomt. Jeg har ikke avbestilt timen, og jeg har fremdeles ikke bestemt meg hundre prosent.
Veier for og imot, men har jo ikke lyst å ta livet av fosteret selv om jeg nå har mannen i ryggen (og det er jo ikke uten utfordringer det heller - vi her jo mye å rydde opp i) har jeg nå en familie som jeg opplever ikke støtter meg i å beholde.

Galskap. Jeg er snart 30 år og burde ikke være avhengig av hva min nærmeste familie mener. Det er bare vondt å ikke kjenne på støtte.

Off får helt vondt, for en vanskelig situasjon. Sikkert ikke lett å følge og finne magefølelsen når det er så mye følelser involvert. Og ikke minst meninger fra de rundt deg. Føler med deg og krysser fingrene for at du føler deg komfortabel med valget du må ta i dag og at du blir godt ivaretatt. Stor klem

 

[Kitty]

Beklager, jeg måtte bare «melde meg ut» av verden noen dager. Dette har vært helt sinnssykt! Endte opp med å bli sykemeldt og hele pakka. Fullstendig ute av drift.

Forrige mandag karra jeg meg til lege, da jeg ikke så noen annen utvei. Jeg var sønderknust langt inni hjerteroten og så ikke noe løsning på noe som helst. Panikken over å gjøre dette alene igjen tok meg. Så i tillegg til press fra familie om at det var det eneste rette å gjøre så gikk jeg altså til lege og ba om time til abort.

Imidlertid har mannen snudd. Han er fortsatt ikke hjemme, så har bare snakket med han på tlf. Han ønsker verken å dumpe meg eller st jeg skal ta abort. Hundre unnskyldninger der det for i det meste går i at han har hatt panikk og det har vært litt mye for han. Familien min er skuffa over han og mener fortsatt jeg ikke bør hoppe uti dette.

Uansett, jeg fikk time på sykehuset i morgen. Da er jeg 11+2. Det er helt grusomt. Jeg har ikke avbestilt timen, og jeg har fremdeles ikke bestemt meg hundre prosent.
Veier for og imot, men har jo ikke lyst å ta livet av fosteret selv om jeg nå har mannen i ryggen (og det er jo ikke uten utfordringer det heller - vi her jo mye å rydde opp i) har jeg nå en familie som jeg opplever ikke støtter meg i å beholde.

Galskap. Jeg er snart 30 år og burde ikke være avhengig av hva min nærmeste familie mener. Det er bare vondt å ikke kjenne på støtte.

Hvordan går det med deg?

 

[Panda2013]

Hvordan går det med deg?

Etter forholdene bra. Klarte ikke skrive under papirene i dag. Så her sitter jeg 11+2 med en sprell levende baby

 

[Mamacita]

Etter forholdene bra. Klarte ikke skrive under papirene i dag. Så her sitter jeg 11+2 med en sprell levende baby

Jeg tror det kommer til å ordne seg jeg- og at dere blir en fin&lykkelig familie med/eller uten barnefar i det daglige Skjønner dette er vanskelig å stå midt oppi, og håper du har en venn eller noe å virkelig snakke med? Mange tanker og følelser som trengs å luftes kanskje? Vi på forumet er her iaf for deg digitalt, så bare å ‘blåse ut’ om du trenger det! Sender deg en stor, digital klem!