Her er min dagbok fra før svangerskapet. Fikk bare skrevet i 7 dager før jeg fikk positiv test.
Jeg har ventet med å starte skriving av dagbok i håp om at jeg ikke skulle bli på FS så lenge... Tiden går og det virker som en liten evighet til jeg skal få mammaønsket oppfylt, så nå vil jeg bare skrike ut i frustrasjon over tomheten jeg føler! For 4 måneder siden gikk meg og sambo på ul, lykkelig uviten om at det var dagen da himmel skulle bli til helvete. Vår lille spire som skulle vært 11 uker hadde ikke lenger et hjerte som slo. Samme dag som vi skulle på sykehuset for å fjerne lille i magen fikk vi en ny niese, et nytt liv kom til verden og et ble fjernet fra mors mage. Jeg blar i tide og utide opp bildet jeg tok av det lille mennesket jeg hadde i magen og stiller meg forundret spørsmål om hvem dette lille mennesket ville blitt, for i mitt hode var det en perfekt liten skapning.
Tiden har gått og disse 4 månedene virker som en evighet. Jeg har ingen tro lenger på at jeg kan bli gravid igjen med det første. Etter at jeg mistet har den kroniske hodepinen jeg hadde tidligere blitt mye verre og i tillegg har jeg murringer fra EL til mens. I kjær paranoia googler jeg alle mulige symptomer, og har kommer frem til at jeg har både kreft, MS, ME, ryggmargsbetennelse, prolaps og nå er jeg sikker på at jeg har endometriose. Noe må jo feile denne kroppen min, som gir meg et smertehelvete av dimensjoner nesten hver eneste dag... Hva det er forblir uvisst. Hos leger og nevrologer får jeg konstatert det samme hver gang: spenningshodepine! Dette er jeg uenig i. Vil så gjerne ha et svar og en løsning på problemet, men det virker å være like fjernt som en ny graviditet. Jeg har fått et ultimatum: jeg kan prøve forebyggende medisiner eller fortsette prøvingen. Jeg har valgt prøvingen... Enn så lenge! "Bare en måned til, og hvis det ikke klaffer nå kan jeg avslutte prøvingen for en periode og starte på medisinene!" Det har ikke klaffet enda og en måned har blitt til to. Ingen bedring fra hodepinen og heller ingen graviditet. Så står jeg her, forbannet på denne kroppen min som ikke kan gjøre som jeg vil. I dag er jeg 3 dpo, og kjenner meg pessimistisk og lei. Dagen har gått med til smerter og oppkast... for tenk om dette skulle være måneden, jeg piner meg gjerne for å få det jeg aller helst vil ha! Bare tenk om, og hva hvis...
SÅ VAR JEG PLUTSELIG GRAVID! Termin 10.juli
Jeg har ventet med å starte skriving av dagbok i håp om at jeg ikke skulle bli på FS så lenge... Tiden går og det virker som en liten evighet til jeg skal få mammaønsket oppfylt, så nå vil jeg bare skrike ut i frustrasjon over tomheten jeg føler! For 4 måneder siden gikk meg og sambo på ul, lykkelig uviten om at det var dagen da himmel skulle bli til helvete. Vår lille spire som skulle vært 11 uker hadde ikke lenger et hjerte som slo. Samme dag som vi skulle på sykehuset for å fjerne lille i magen fikk vi en ny niese, et nytt liv kom til verden og et ble fjernet fra mors mage. Jeg blar i tide og utide opp bildet jeg tok av det lille mennesket jeg hadde i magen og stiller meg forundret spørsmål om hvem dette lille mennesket ville blitt, for i mitt hode var det en perfekt liten skapning.
Tiden har gått og disse 4 månedene virker som en evighet. Jeg har ingen tro lenger på at jeg kan bli gravid igjen med det første. Etter at jeg mistet har den kroniske hodepinen jeg hadde tidligere blitt mye verre og i tillegg har jeg murringer fra EL til mens. I kjær paranoia googler jeg alle mulige symptomer, og har kommer frem til at jeg har både kreft, MS, ME, ryggmargsbetennelse, prolaps og nå er jeg sikker på at jeg har endometriose. Noe må jo feile denne kroppen min, som gir meg et smertehelvete av dimensjoner nesten hver eneste dag... Hva det er forblir uvisst. Hos leger og nevrologer får jeg konstatert det samme hver gang: spenningshodepine! Dette er jeg uenig i. Vil så gjerne ha et svar og en løsning på problemet, men det virker å være like fjernt som en ny graviditet. Jeg har fått et ultimatum: jeg kan prøve forebyggende medisiner eller fortsette prøvingen. Jeg har valgt prøvingen... Enn så lenge! "Bare en måned til, og hvis det ikke klaffer nå kan jeg avslutte prøvingen for en periode og starte på medisinene!" Det har ikke klaffet enda og en måned har blitt til to. Ingen bedring fra hodepinen og heller ingen graviditet. Så står jeg her, forbannet på denne kroppen min som ikke kan gjøre som jeg vil. I dag er jeg 3 dpo, og kjenner meg pessimistisk og lei. Dagen har gått med til smerter og oppkast... for tenk om dette skulle være måneden, jeg piner meg gjerne for å få det jeg aller helst vil ha! Bare tenk om, og hva hvis...
SÅ VAR JEG PLUTSELIG GRAVID! Termin 10.juli
Last edited: