Den nye permisjonsordningen, hva vil den si?

[Nanakorobi Yaoki]

Jeg sier ikke at noen ikke bør få barn, jeg sier at om man i det øyeblikket man ikke er uthvilt må sykemeldes så bør man revurdere enten barn eller jobb. Rart du blir «syk» og utslitt akkurat i slutten av permisjonen og ikke ellers.

Når du svarer henne slik som du gjør, tror jeg ikke du har lest det hun har skrevet og beskrevet godt nok.

 

[FruFrøken1991]

Jeg syns det er bra man for en ordning med litt mer likestilling. Vi har en utrolig god permisjonsordning i Norge, og uten at staten hadde stilt "krav" igjennom de siste ti årene ville vi aldri ha vært så likestilte i Norge som vi er, og fedre ikke vært de gode omsorgspersonen de er. Slik er det ikke i veldig mange andre vestlige land. Innimellom så trenger man et visst press for å skape en forandring.

Det med at far ikke kan være borte fra jobb er jo kun fordi man er vant med at mor er den som tar permisjonen. Med tid så vil nok dette bli mer og mer naturlig. Det vil også bety at kvinner da vil ha like sjanser på arbeidsmarkedet som menn fordi det ikke vil være en større ulempe å ansette en kvinne enn en mann.

Jeg jobber i et mannsdomintert miljø (90% menn), og den eldre garde hos oss tok aldri pappaperm, og så ned på menn som gjorde det fordi de selvsagt var for viktige til å være borte fra jobb og ble ansett som svake menn om de tok perm. Men sakte men sikkert er det kommet inn en yngre generasjon som har tatt pappaperm. Overraskende nok så har ikke bedriften falt sammen selv om de har vært borte i lengre perioder. Og pappaene som jeg nå jobber med de tar både sykedager, henting i barnehage og andre familieoppgaver. Og det sees egentlig på som en selvfølge. Så det føles bedre for meg å gå tilbake til en jobb hvor jeg vet at mennene i bedriften ikke vil huffe seg over at jeg er ute i perm, eller at jeg kanskje må bli hjemme med sykt barn. Men at vi finner løsninger slik at vi fint kan balanser familie og jobb.

At en mann ikke vil være hjemme er egentlig ingen god unnskyldning. Har man barn så må man ta sin del av ansvaret. Vet ikke hvor mye reaksjoner jeg har fått fra andre damer i min omkrets når de får høre at samboeren min skal ha en del uker av fellesperioden. De fleste mener jo at jeg er snill som gir han den, og at det ville de aldri tillatt. Så fellesperiode er reellt ingen fellesperiode, men for mange ansett som en del av mammapermen.

Press fra arbeidsgiver, press fra det sosiale samfunnet og press fra mor er alle med på å påvirke far sitt ønske om pappaperm, og jeg er rimelig sikker på at om noen år så vil man ikke en gang tenke på at dette var slik en forferdelig løsning. Det er bare å se på ting som bilbelte tvang, røykeloven og første gang pappaperm ble innført. Ville tro de færreste vil tilbake til det nå, men når de kom så var de fleste motstandere og mente at staten styrte for mye av livet.

Når det gjelder at det går så utover barnet så syns ikke jeg den nye ordningen gjør det. Det er til ingen hindring for at barnet fortsatt kan ammes. Barnet skal fra 6 måneder begynne på fast føde, i tillegg har mor mulighet til amme ellers i løpet av dagen. Vi er jo heldige som har så lang permisjon i Norge.

Jeg skal tilbake på jobb straks nå når min datter er 7 mnder, og hun fullammes og elsker puppen. Samtidig har pappaen alltid fått ta stor del av omsorgen for henne, og hun ser han like mye som omsorgsperson og roes like mye av han som meg. (Vi har forskjellige måter å trøste på). Jeg syns det er godt å se at hun har to hun stoler så mye på, og at det ikke er kun meg som mamma som er bra nok. Vi skal nå som det nærmer seg begynne tilvenning av fast føde. Hun har så smått begynt med smaksprøver, og vi vil innføre mat på dagtid slik at når hun er hjemme med pappa vil det bli mat, vann og litt melk som jeg allerede har fryst ned. Mens jeg fortsatt skal amme henne når jeg er hjemme og så lenge hun vil ha.

Det krever selvsagt litt planlegging, men det gjør det da det meste når man får barn. Og jeg syns det er bra at hun har to trygge gode omsorgspersoner, og ikke minst ønsker jeg at hun skal kunne bli akkurat det hun vil her i livet. At hun skal ha alle muligheter åpne for seg at hun ikke må velge mellom familie eller jobb. At menn og kvinner blir ansett som mennesker og ikke blir rangert etter kjønn. For å skape positiv endring og omstilling må man ofte igjennom en del motstand fordi det meste av endringer kan kjennes ubehagelig der og da.

Om man er selvstendig er det ikke alltid like ideelt å være borte i 15 uker. Min kunne ikke vært det, ikke når man ikke må. Da er det vest for familien at han jobber, og at jeg hadde vært hjemme. Personlig hadde jeg klart meg med de 6 ukene etter fødsel, trivdes ikke med permisjon i det hele tatt, men jeg måtte jo være hjemme. Prøvde å prakke på gubben hele fellesperioden.

 

[Krösa Maja]

Om man er selvstendig er det ikke alltid like ideelt å være borte i 15 uker. Min kunne ikke vært det, ikke når man ikke må. Da er det vest for familien at han jobber, og at jeg hadde vært hjemme. Personlig hadde jeg klart meg med de 6 ukene etter fødsel, trivdes ikke med permisjon i det hele tatt, men jeg måtte jo være hjemme. Prøvde å prakke på gubben hele fellesperioden.

Har dere tenkt på gradert da? Da kunne han f. Eks tatt 2 dager og du 3?
Det var en veldig fin løsning for oss fra barnet var tre måneder
Endret også underveis der han tok 3 og jeg to.
Man kan ikke ta mer enn 100% til sammen, men kanskje mer overkommelig å være borte noen dager hver uke enn flere uker på rad

 

[2725020070603]

Som politiker skal man ta avgjørelser på samfunnets beste og ikke basert på morsfølelse som mener hun er den eneste rette for sitt barn. Samfunnets beste er at far får en god tilknytning og slipper til for å være en god far, vi bør legge av holdninger fra 1950 og komme oss inn i 2020 snart. Mine barn skal ikke få begrenset sine valgmuligheter basert på at mange kvinner mener far er uegnet til å ta vare på en baby og barnet tar skade av det. Synes utrolig synd på menn som blir degradert så alvorlig som omsorgsperson til at barnet blir skadet av å ha far hjemme.
Sier meg at vi trenger dette mer enn noen gang

Dette handler ikke om gammeldagse holdninger, men om barnets behov for den trygge og kjente tilknytningen første leveår. Har du lest mye om tilknytningspsykologi på tema? Her var far hjemme i 13 uker med førstemann, og tok sin permisjon rett etter at hun var fylt 1 år. Og de har en fantastisk tilknytning og relasjon med den løsningen han var da tilstede på alle måter når han var hjemme fra jobb første leveår og gjorde sin del av jobben på alle måter. Så igjen, jeg mener IKKE at en far er uegnet til å ta seg av barnet sitt!! Det har jeg aldri skrevet.... jeg har bare prøvd å få frem barnets behov for den trygge tilknytningen i første leveår, og at det ikke er heldig at den trygge basen forsvinner ved 7 mnd alder i opptil 9 timer daglig mens barnets tilknyningsprosess er på sitt sterkeste. Dersom får hadde vært hjemme med barnet fra dag 1 så hadde det jo vært like krise om det var han som forsvant etter 7 mnd! Poenget mitt her er at dette ikke bør handle om en ansvarsfordeling eller en kvote, men om barnets biologiske og emosjonelle behov fremfor karriere og jobb og likestillingsprinsipper. Selv valgte jeg å jobbe redusert de to første månedene etter permisjonen, for å skåne barnet mitt for en brå overgang der mor plutselig var borte store deler av dagen 5 dager i uka. For meg er dette viktig for å ivareta barnet mitt. At andre ikke ser det på samme måte er helt opp til dem selv, og ikke min business. Men da bør heller ikke andre mene for mye om hvordan vi her hjemme skal løse våre perspektiver, og da spesielt ikke en maktsyk politiker som ikke er villig til å gi folk denne friheten til egne valg!

 

[Nanakorobi Yaoki]

Mitt kvinnesyn ang denne saken er dårlig ja, der har du helt rett! Etter 9 år med slike tråder der far blir fremstilt som en person som er uegnet til å være med sitt barn det første året, har påvirket mitt syn på kvinner og permisjon. Mange kvinner er svært egoistiske og mener permisjonen er kun til mor. Og er man litt opptatt av forskning så viser den at menn får ikke mer permisjon selv om de ønsker. Hadde kvinner godtatt at mennene demmes fikk mer hadde ikke tvang vært nødvendig heller.
Ris til vår egen bak av de som ønsker valgfrihet.
Så flott at mannen din tar ansvar hjemme, men får man barn handler det ikke kun om at man savner jobb. De handler om å ta ansvar
Jeg lurer litt på dere som er så opptatt av at kvinner skal selv få lov til å bestemme. (Realiteten er jo at kvinner bestemmer, menn får det de får) hva når barna deres blir voksene? Når gutten deres ønsker tid med sitt barn, men ikke akseptert av samfunnet, arbeidsgiver, eller mammaen er det da greit at han får da kun 10 uker? Eller da jenta deres ønsker veldig ett yrke, men hun får ikke jobb for Nils er mann og mindre risiko ved å ansette han. Er det ett slikt samfunn dere vil at barna skal vokse opp i? I ett samfunn der rollene er satt får barna kom ut av livmoren?

Nå tar du opp viktige tema, og jeg forstår godt at det er en bekymring du har. Erfaring tilsier at kvoter ikke endrer slike ting. Harald Eia tok opp dette i Hjernevask for noen år siden. Han kalte det likestillingsparadokset: I "tradisjonelle" land som India velger flere av kvinnene som har muligheten å studere medisin og ingeniør og mer typiske "mannsyrker". I Norge der menn har blitt oppfordret til å søke, og fått komme inn med lavere poengscore på typiske kvinneutdanninger, og kvinner har blitt oppfordret til og fått kjønnspoeng for å komme inn på typiske mannsdominerte utdanninger, ser man paradoksalt nok at det ikke skjer noen endring. Da ville Eia finne ut hvorfor. I fosterlivet utsettes gutters hjerner for mer testosteronpåvirkning enn jenters hjerner. Dette fører til at nyfødte babygutter ser kortere på ansikter enn jenter gjør, og de blir mer interessert i biler og mekaniske ting, og jenter i dukker og lignende, lenge før de vet hvilke kjønn de er, og når de behandles helt likt (de kledde babyene i nøytrale klær så de som har samhandlet med dem ikke har visst hvilket kjønn babyene hadde. For å være sikre på at de ikke ubevisst behandlet babyene forskjellig utfra kjønn). Selvfølgelig finnes det individuelle forskjeller, men statistisk sett er altså kvinner mer tiltrukket av omsorgsyrker, tryggere yrker, mens menn er mer tiltrukket av ting som handler om å bygge ting, ingeniør osv., samt yrker med mer risiko og mer press. Og det paradoksale er at i samfunn som i Norge og Sverige, der man har lagt mye til rette med kvotering osv. i forhold til andre land, skjer dette i enda større grad enn i land som India.

Men for å svare på spørsmålet ditt, tror jeg det aller viktigste er å gi barnet (uavhengig av kjønn) en trygg tilknytning, selvtillit og tro på seg selv, og å observere og se hva barnet er opptatt av, og prøve å hjelpe det med å nå sitt potensial. Enten det er ei jente som elsker å bygge med lego, eller en gutt som er kjempeflink med mennesker. Eller motsatt. Om man har "politiske/ideologiske" briller på og har et prosjekt (jenta mi SKAL være sånn eller sånn, eller gutten min SKAL være sånn eller sånn) den ene eller andre veien, blir det galt. Barn er født med helt egne personligheter og har egne ønsker, og egne ting de liker og misliker, uavhengig av hva foreldrene misliker og liker. I en familie der de føler seg trygge vil dette kunne utvikle seg på en svært god måte. Det er viktig å ikke legge bånd på barna. Si at du må være sånn eller sånn, eller at pappa og jeg foretrekker om du velger sånn eller sånn. Å kommunisere at man er glad i dem uansett. Det tror jeg er det viktigste. Så vil resten gå av seg selv.

Jeg har ei venninne med som har foreldre som er veldig feministiske og har vært aktive i SV. De kjøpte kjønnsnøytrale leker, og biler, byggeklosser osv. Venninna mi har alltid vært veldig varm og omsorgsfull. Hun begynte på en matematikkutdanning på NTNU for hun tenkte at foreldrene ville bli glade. Men hun mistrivdes, snakket med en karriererådgiver, fant ut at hun ville bli sykepleier. Glad og fornøyd fortalte hun sine høyt utdannede foreldre dette over en middag. De svarte ikke, og ignorerte henne resten av middagen. Hun ble helt knust. Hun endte opp med å velge noe annet, også innen helse. De sa aldri noe positivt om det. De kommer med spark innimellom. Hun rives den dag i dag mellom at hun er veldig glad i jobben sin og trives med å hjelpe folk, samt skam og skuffelse over at hun ikke levde opp til foreldrenes forventninger. Det er synd å se. De ser henne ikke, de ser ikke hennes gode sider, de tenker bare at de mislyktes med sin kjønnsnøytrale oppdragelse, at de ikke skapte den "sterke tøffe jenta" de hadde håpet. Men jeg ser en utrolig omsorgsfull, nydelig jente som gjør så mye godt for folk rundt seg.

Må bare legge at jeg ville syntes det var like synd om foreldrene forventet at hun skulle gjøre typiske kvinneting og ble skuffet om hun ikke valgte det. Det er det det handler om. Man må la barna få finne det de er interessert i, det de brenner for, og støtte dem i det. <3

 

[Aicelain]

Takker! [emoji173]️ Jeg tåler litt tyn når jeg setter ting på spissen... prøvde bare å få frem at ikke alle familier passer inn i samme boks, men har visst truffet en øm nerve hos noen. Misliker å bli kontrollert med tilbakevirkende kraft, da jeg liker å planlegge frem i tid, men det har du vel skjønt! Synes det er trist at valgfriheten blir innskrenket. Vi skal nok trixe det til [emoji1303]

Du har sympati fra meg også krølle, jeg som laget tråden. Jeg mener det er unødvendig av politikerne og blande seg i løsningene familiene velger. Med dagens løsning KAN far ta 20 uker omså, om han og familien vil. Det er deforr mulig. Vi trenger ikke et tvangsregelverk. Hvor bra far eller mor man er har ingenting med hvor lang permisjon man tar eller ikke tar

 

[Krösa Maja]

Nå tar du opp viktige tema, og jeg forstår godt at det er en bekymring du har. Erfaring tilsier at kvoter ikke endrer slike ting. Harald Eia tok opp dette i Hjernevask for noen år siden. Han kalte det likestillingsparadokset: I "tradisjonelle" land som India velger flere av kvinnene som har muligheten å studere medisin og ingeniør og mer typiske "mannsyrker". I Norge der menn har blitt oppfordret til å søke, og fått komme inn med lavere poengscore på typiske kvinneutdanninger, og kvinner har blitt oppfordret til og fått kjønnspoeng for å komme inn på typiske mannsdominerte utdanninger, ser man paradoksalt nok at det ikke skjer noen endring. Da ville Eia finne ut hvorfor. I fosterlivet utsettes gutters hjerner for mer testosteronpåvirkning enn jenters hjerner. Dette fører til at nyfødte babygutter ser kortere på ansikter enn jenter gjør, og de blir mer interessert i biler og mekaniske ting, og jenter i dukker og lignende, lenge før de vet hvilke kjønn de er, og når de behandles helt likt (de kledde babyene i nøytrale klær så de som har samhandlet med dem ikke har visst hvilket kjønn babyene hadde. For å være sikre på at de ikke ubevisst behandlet babyene forskjellig utfra kjønn). Selvfølgelig finnes det individuelle forskjeller, men statistisk sett er altså kvinner mer tiltrukket av omsorgsyrker, tryggere yrker, mens menn er mer tiltrukket av ting som handler om å bygge ting, ingeniør osv., samt yrker med mer risiko og mer press. Og det paradoksale er at i samfunn som i Norge og Sverige, der man har lagt mye til rette med kvotering osv. i forhold til andre land, skjer dette i enda større grad enn i land som India.

Men for å svare på spørsmålet ditt, tror jeg det aller viktigste er å gi barnet (uavhengig av kjønn) en trygg tilknytning, selvtillit og tro på seg selv, og å observere og se hva barnet er opptatt av, og prøve å hjelpe det med å nå sitt potensial. Enten det er ei jente som elsker å bygge med lego, eller en gutt som er kjempeflink med mennesker. Eller motsatt. Om man har "politiske/ideologiske" briller på og har et prosjekt (jenta mi SKAL være sånn eller sånn, eller gutten min SKAL være sånn eller sånn) den ene eller andre veien, blir det galt. Barn er født med helt egne personligheter og har egne ønsker, og egne ting de liker og misliker, uavhengig av hva foreldrene misliker og liker. I en familie der de føler seg trygge vil dette kunne utvikle seg på en svært god måte. Det er viktig å ikke legge bånd på barna. Si at du må være sånn eller sånn, eller at pappa og jeg foretrekker om du velger sånn eller sånn. Å kommunisere at man er glad i dem uansett. Det tror jeg er det viktigste. Så vil resten gå av seg selv.

Jeg har ei venninne med som har foreldre som er veldig feministiske og har vært aktive i SV. De kjøpte kjønnsnøytrale leker, og biler, byggeklosser osv. Venninna mi har alltid vært veldig varm og omsorgsfull. Hun begynte på en matematikkutdanning på NTNU for hun tenkte at foreldrene ville bli glade. Men hun mistrivdes, snakket med en karriererådgiver, fant ut at hun ville bli sykepleier. Glad og fornøyd fortalte hun sine høyt utdannede foreldre dette over en middag. De svarte ikke, og ignorerte henne resten av middagen. Hun ble helt knust. Hun endte opp med å velge noe annet, også innen helse. De sa aldri noe positivt om det. De kommer med spark innimellom. Hun rives den dag i dag mellom at hun er veldig glad i jobben sin og trives med å hjelpe folk, samt skam og skuffelse over at hun ikke levde opp til foreldrenes forventninger. Det er synd å se. De ser henne ikke, de ser ikke hennes gode sider, de tenker bare at de mislyktes med sin kjønnsnøytrale oppdragelse, at de ikke skapte den "sterke tøffe jenta" de hadde håpet. Men jeg ser en utrolig omsorgsfull, nydelig jente som gjør så mye godt for folk rundt seg.

Må bare legge at jeg ville syntes det var like synd om foreldrene forventet at hun skulle gjøre typiske kvinneting og ble skuffet om hun ikke valgte det. Det er det det handler om. Man må la barna få finne det de er interessert i, det de brenner for, og støtte dem i det. <3

Men nå skriver du om foreldrenes ønske, ikke barnets ønske.
Mine barn skal få bli akkurat hva de vil, det betyr ikke at barna mine ikke har kjønnsidentitet. Men det betyr at jeg ønsker se skal få velge selv. Jeg er jente og ikke er jeg i ett omsorgsyrke, vi har blitt mange kvinner. Men du som vi møter motstand å må ha kamp hele tiden for at vi skal få det vi har rett på.
Jeg har fått beskjed om å finne meg andre jobber, hadde vært borte så lenge. Fått da tre barn
Jeg ønsker ikke dette for mine barn, de skal bli hva de vil uten at samfunnet og arbeidsgivere skal hindre de i dette.
Du blander inn kjønnsidentitet og det er ikke det jeg spør om.

 

[Ingenbruker]

Når du svarer henne slik som du gjør, tror jeg ikke du har lest det hun har skrevet og beskrevet godt nok.

Da syns jeg du blr lese både hennes og mine svar igjen. Jeg stiller spøramål ved hennes påstander og forklaringer, fordi ikke alt henger like godt sammen [emoji6]

 

[Ingenbruker]

Du har sympati fra meg også krølle, jeg som laget tråden. Jeg mener det er unødvendig av politikerne og blande seg i løsningene familiene velger. Med dagens løsning KAN far ta 20 uker omså, om han og familien vil. Det er deforr mulig. Vi trenger ikke et tvangsregelverk. Hvor bra far eller mor man er har ingenting med hvor lang permisjon man tar eller ikke tar

Men hvor mange menn tror du tar den diskusjonen med kona når hu med puppen og forskning i hånda krever hele fellesperioden? Hvor er valgfriheten til far der?

 

[Nanakorobi Yaoki]

Men hvor mange menn tror du tar den diskusjonen med kona når hu med puppen og forskning i hånda krever hele fellesperioden? Hvor er valgfriheten til far der?

Vet du hva jeg synes er urettferdig!! At vi må gå gjennom graviditeten med alle plagene (jeg har hatt hyperemesis to ganger, og er dårlig hele graviditeten ellers også forsåvidt), en kjempevond og for noen risikabel fødsel. Dét er ikke likestilling det! Jeg synes vi skal skjære av oss puppene i likestillingens navn, og barn skal lages i kunstig livmor, så likestilling kan oppnås! Makan.

Ja, jeg er litt sarkastisk. Vi er forskjellige, menn og kvinner. Ingen politisk avgjørelse kan endre det.

 

[Ingenbruker]

Vet du hva jeg synes er urettferdig!! At vi må gå gjennom graviditeten med alle plagene (jeg har hatt hyperemesis to ganger, og er dårlig hele graviditeten ellers også forsåvidt), en kjempevond og for noen risikabel fødsel. Dét er ikke likestilling det! Jeg synes vi skal skjære av oss puppene i likestillingens navn, og barn skal lages i kunstig livmor, så likestilling kan oppnås! Makan.

Ja, jeg er litt sarkastisk. Vi er forskjellige, menn og kvinner. Ingen politisk avgjørelse kan endre det.

Beklager men dette tar jeg ikke seriøst.

Og for å være sarkastisk tilbake, da får vi kvinner droppe å kreve samme mulighene som menn, vi er jo (realistisk sett) en stor byrde for atbeidalivet pga graviditet [emoji6]

Jeg tror du innser at det for mange er kvinner som bestemmer og fratar far muligheten, du trenger ikke ty til drastiske og sarkastiske svar av dem grunn[emoji6]

 

[Aicelain]

Men hvor mange menn tror du tar den diskusjonen med kona når hu med puppen og forskning i hånda krever hele fellesperioden? Hvor er valgfriheten til far der?

Hvorfor ha et regelverk som tar alle med en kam? Jeg vil tro at det er en liten prosentandel av kvinner som er diktator og truer med puppen. Vil tro de fleste voksne par har en voksen dialog om løsninger for dem, ikke en «jeg e mamma,detter er kun min baby» holdning.
Regelendring rammer de få stae mødrene, og uskyldige familier der mors holdning ikke er et problem.

 

[Nanakorobi Yaoki]

Beklager men dette tar jeg ikke seriøst.

Og for å være sarkastisk tilbake, da får vi kvinner droppe å kreve samme mulighene som menn, vi er jo (realistisk sett) en stor byrde for atbeidalivet pga graviditet [emoji6]

Så når du sier at det er urettferdig at mor skal være hjemme i tilnærmet ett år fordi mor har pupper og ammer og at barn har godt av å bli ammet lengst mulig, og av ro og trygghet første året (sistnevnte kan de selvfølgelig også få av far), er ikke det det samme som at det er urettferdig at vi må gå gravide og føde?

Jeg vil tro at om man oppdrar gode trygge og empatiske mennesker, vil det løse seg selv. Man vil ikke behøve kvoter og regler. Brenner man for noe vil man få det til. Om man mister jobben når man føder barn fordi det ikke finnes noen permisjonsordning (slik er det i mange land), får man søke seg tilbake igjen når man er ferdig med å være hjemme. Alternativt kunne man endret skattereglene tilbake igjen, slik at den som er hovedforsørger betaler mindre skatt om den andre har mye mindre /Ingen inntekt. Hvorfor det er god samfunnsøkonomi og bra for barna at begge småbarnsforeldre MÅ jobbe fult for å få det til å gå rundt, kan man jo lure på.

Med det trekker jeg meg ut av diskusjonen. Har fått høyt stoffskifte i graviditeten og våkner 4 hver morgen (utrolig urettferdig, sånn helt seriøst) så nå må det soves God natt

 

[Ingenbruker]

Hvorfor ha et regelverk som tar alle med en kam? Jeg vil tro at det er en liten prosentandel av kvinner som er diktator og truer med puppen. Vil tro de fleste voksne par har en voksen dialog om løsninger for dem, ikke en «jeg e mamma,detter er kun min baby» holdning.
Regelendring rammer de få stae mødrene, og uskyldige familier der mors holdning ikke er et problem.

Statistikken motsier deg der, desverre. Hadde familiene hatt en voksen dialog hadde ikke dette vært nødvendig

 

[Ingenbruker]

Så når du sier at det er urettferdig at mor skal være hjemme i tilnærmet ett år fordi mor har pupper og ammer og at barn har godt av å bli ammet lengst mulig, og av ro og trygghet første året (sistnevnte kan de selvfølgelig også få av far), er ikke det det samme som at det er urettferdig at vi må gå gravide og føde?

Jeg vil tro at om man oppdrar gode trygge og empatiske mennesker, vil det løse seg selv. Man vil ikke behøve kvoter og regler. Brenner man for noe vil man få det til. Om man mister jobben når man føder barn fordi det ikke finnes noen permisjonsordning (slik er det i mange land), får man søke seg tilbake igjen når man er ferdig med å være hjemme. Alternativt kunne man endret skattereglene tilbake igjen, slik at den som er hovedforsørger betaler mindre skatt om den andre har mye mindre /Ingen inntekt. Hvorfor det er god samfunnsøkonomi og bra for barna at begge småbarnsforeldre MÅ jobbe fult for å få det til å gå rundt, kan man jo lure på.

Med det trekker jeg meg ut av diskusjonen. Har fått høyt stoffskifte i graviditeten og våkner 4 hver morgen (utrolig urettferdig, sånn helt seriøst) så nå må det soves God natt

Det at vi går gravide er for det første ingen tvang, det finnes i det mpderne samfunnet vi lever i mange muligheter der[emoji6] om man absolutt ikke vil gå gravid.

Å være hjemme pga amming et år er også valgfritt, du har i dag muligheten til å ta 12mnd permisjon etter foreldrepengene. Dette har jeg benyttet meg av[emoji106]

Og tilslutt må jeg bare fortelle hvor utrolig barnslig dine sarkastiske kommentarer fremstår. De kunne du pent droppa i en diskusjon som denne.

 

[Krösa Maja]

Vet du hva jeg synes er urettferdig!! At vi må gå gjennom graviditeten med alle plagene (jeg har hatt hyperemesis to ganger, og er dårlig hele graviditeten ellers også forsåvidt), en kjempevond og for noen risikabel fødsel. Dét er ikke likestilling det! Jeg synes vi skal skjære av oss puppene i likestillingens navn, og barn skal lages i kunstig livmor, så likestilling kan oppnås! Makan.

Ja, jeg er litt sarkastisk. Vi er forskjellige, menn og kvinner. Ingen politisk avgjørelse kan endre det.

Du er ikke alene om å ha hyperemesis, jeg har hatt det i 27 måneder til sammen i livet mitt.
Jeg vurderte å bare dø siste svangerskap, for da var det så ille at jeg orket ikke tanken på å puste mer og jeg har mange ettervirkninger. Det betyr ikke at jeg mener at jeg har rett til å være hjemme ett år likevel, er jeg fortsatt syk så finns det sykemelding for sånt
Men vi kvinner bør vel holde oss hjemme, biologen sier vi kun er fødemaskiner og den eneste rette for en baby så får mannen jobbe å tjene penger. Like useriøst det[emoji849]

 

[FruFrøken1991]

Har dere tenkt på gradert da? Da kunne han f. Eks tatt 2 dager og du 3?
Det var en veldig fin løsning for oss fra barnet var tre måneder
Endret også underveis der han tok 3 og jeg to.
Man kan ikke ta mer enn 100% til sammen, men kanskje mer overkommelig å være borte noen dager hver uke enn flere uker på rad

Han hadde gradert, to dager i uka. Og det var ikke veldig ideelt. Sånn er det bare faktisk. Man kan jo like gjerne si at man er en dårlig forelder om man ikke kan være uendelig mye hjemme med barnet.

 

[Krösa Maja]

Han hadde gradert, to dager i uka. Og det var ikke veldig ideelt. Sånn er det bare faktisk. Man kan jo like gjerne si at man er en dårlig forelder om man ikke kan være uendelig mye hjemme med barnet.

Det var ikke ment spydig, bare ett råd til dere som dere kanskje ikke har tenkt på. En permisjon skal passe for flertallet og ikke fåtallet. Akkurat dette med selvstendig næringsdrivende har vært diskutert fra pappakvoten var 6 uker og det var like forferdelig at pappa hadde 6 uker som det er nå med 15 uker

 

[FruFrøken1991]

Det var ikke ment spydig, bare ett råd til dere som dere kanskje ikke har tenkt på. En permisjon skal passe for flertallet og ikke fåtallet. Akkurat dette med selvstendig næringsdrivende har vært diskutert fra pappakvoten var 6 uker og det var like forferdelig at pappa hadde 6 uker som det er nå med 15 uker

Det var generelt ment om man ikke kan eller vil være hjemme med ungen til den begynner på skolen skulle man tro at man er en elendig forelder takk og lov for at vi er ferdige med barn sier jeg

 

[Ingenbruker]

Det var generelt ment om man ikke kan eller vil være hjemme med ungen til den begynner på skolen skulle man tro at man er en elendig forelder takk og lov for at vi er ferdige med barn sier jeg

Den der føler jeg går begge veier, her inne skulle man til tider tro at man er udugelig ol man ikke ammer og passer på tilknytningen til mor til ungen begynner på skolen[emoji23]