Nå tar du opp viktige tema, og jeg forstår godt at det er en bekymring du har. Erfaring tilsier at kvoter ikke endrer slike ting. Harald Eia tok opp dette i Hjernevask for noen år siden. Han kalte det likestillingsparadokset: I "tradisjonelle" land som India velger flere av kvinnene som har muligheten å studere medisin og ingeniør og mer typiske "mannsyrker". I Norge der menn har blitt oppfordret til å søke, og fått komme inn med lavere poengscore på typiske kvinneutdanninger, og kvinner har blitt oppfordret til og fått kjønnspoeng for å komme inn på typiske mannsdominerte utdanninger, ser man paradoksalt nok at det ikke skjer noen endring. Da ville Eia finne ut hvorfor. I fosterlivet utsettes gutters hjerner for mer testosteronpåvirkning enn jenters hjerner. Dette fører til at nyfødte babygutter ser kortere på ansikter enn jenter gjør, og de blir mer interessert i biler og mekaniske ting, og jenter i dukker og lignende, lenge før de vet hvilke kjønn de er, og når de behandles helt likt (de kledde babyene i nøytrale klær så de som har samhandlet med dem ikke har visst hvilket kjønn babyene hadde. For å være sikre på at de ikke ubevisst behandlet babyene forskjellig utfra kjønn). Selvfølgelig finnes det individuelle forskjeller, men statistisk sett er altså kvinner mer tiltrukket av omsorgsyrker, tryggere yrker, mens menn er mer tiltrukket av ting som handler om å bygge ting, ingeniør osv., samt yrker med mer risiko og mer press. Og det paradoksale er at i samfunn som i Norge og Sverige, der man har lagt mye til rette med kvotering osv. i forhold til andre land, skjer dette i enda større grad enn i land som India.
Men for å svare på spørsmålet ditt, tror jeg det aller viktigste er å gi barnet (uavhengig av kjønn) en trygg tilknytning, selvtillit og tro på seg selv, og å observere og se hva barnet er opptatt av, og prøve å hjelpe det med å nå sitt potensial. Enten det er ei jente som elsker å bygge med lego, eller en gutt som er kjempeflink med mennesker. Eller motsatt. Om man har "politiske/ideologiske" briller på og har et prosjekt (jenta mi SKAL være sånn eller sånn, eller gutten min SKAL være sånn eller sånn) den ene eller andre veien, blir det galt. Barn er født med helt egne personligheter og har egne ønsker, og egne ting de liker og misliker, uavhengig av hva foreldrene misliker og liker. I en familie der de føler seg trygge vil dette kunne utvikle seg på en svært god måte. Det er viktig å ikke legge bånd på barna. Si at du må være sånn eller sånn, eller at pappa og jeg foretrekker om du velger sånn eller sånn. Å kommunisere at man er glad i dem uansett. Det tror jeg er det viktigste. Så vil resten gå av seg selv.
Jeg har ei venninne med som har foreldre som er veldig feministiske og har vært aktive i SV. De kjøpte kjønnsnøytrale leker, og biler, byggeklosser osv. Venninna mi har alltid vært veldig varm og omsorgsfull. Hun begynte på en matematikkutdanning på NTNU for hun tenkte at foreldrene ville bli glade. Men hun mistrivdes, snakket med en karriererådgiver, fant ut at hun ville bli sykepleier. Glad og fornøyd fortalte hun sine høyt utdannede foreldre dette over en middag. De svarte ikke, og ignorerte henne resten av middagen. Hun ble helt knust. Hun endte opp med å velge noe annet, også innen helse. De sa aldri noe positivt om det. De kommer med spark innimellom. Hun rives den dag i dag mellom at hun er veldig glad i jobben sin og trives med å hjelpe folk, samt skam og skuffelse over at hun ikke levde opp til foreldrenes forventninger. Det er synd å se. De ser henne ikke, de ser ikke hennes gode sider, de tenker bare at de mislyktes med sin kjønnsnøytrale oppdragelse, at de ikke skapte den "sterke tøffe jenta" de hadde håpet. Men jeg ser en utrolig omsorgsfull, nydelig jente som gjør så mye godt for folk rundt seg.
Må bare legge at jeg ville syntes det var like synd om foreldrene forventet at hun skulle gjøre typiske kvinneting og ble skuffet om hun ikke valgte det. Det er det det handler om. Man må la barna få finne det de er interessert i, det de brenner for, og støtte dem i det. <3